Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal ætten din bli. Han var nesten hundre år, men ble likevel ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv. Han var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. (Rom. 4:18-21)

Har Gud gitt oss et løfte vil han også innfri det. Vi må huske at selv om ting ser umulig ut med våre menneskelige øyne, så er ingen ting umulig for Gud.

Ofte så gjør vi det samme som Sara og Abraham,vi begynner å styre og skal fikse selv, vi skal liksom hjelpe Gud med dette. Akkurat som om Gud ikke kan det? Akkurat som om at Gud er for travel til å gjøre noe akkurat nå? Akkurat som om det er vi og ikke Gud som har hele oversikten og kontrollen?

Uansett hvor ille det ser ut med dine øyne, vent på løftet.
Uansett hva andre sier til deg, vent på løftet.
Uansett hva negativ rapport som kommer mot deg, vent på løftet.
Uansett hvor mye du blir prøvet, vent på løftet

Vent, og når det føles som om ventetiden har vært lenger enn lang og ting bare er tyngre og vondere og ser bare enda mer umulig ut, vent. Klarer vi det, sparer vi oss selv for masse hjertesorg og ekstra utfordringer.

Og skulle du ha vært der at du gav opp å vente på løftet, så husk at Gud er nådig og barmhjertig. Gud vil tilgi og Gud vil fortsatt holde sitt ord til deg. Det er en fantastisk sannhet i historien om Abraham, Ismael og Isak. Vi glemmer ofte at Gud ikke trakk løftet tilbake, han gav Abraham hva han hadde lovet,samtidig gir Gud Abraham vitnesbyrdet om at han trodde løftet og at han derfor ble regnet som rettferdig. Selv om Abraham tok noen egenproduserte svinger og utveier, var Gud trofast mot det løftet han hadde gitt.

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.