Du skal omsluttes med fred og bæres med styrke i mine armer

Linja over var ordene Gud fortalte meg natt til søndag. Det hadde vært en tung kveld for min del, og på slutten av den hadde jeg en av mine sukke-stunder med Gud. Du vet, de gangene vi setter oss ned og sukker og sutrer litt over hva som ikke er så bra, om det som er tungt, det som føles sårt ut og slikt. Jeg liker ikke meg selv helt når jeg har de stundene, for jeg synes jeg er så sutrete. Men samtidig vet jeg at vi må være ærlige om den delen av livet også. Det er ikke alltid like lett, og sånn var det der og da..

Visste du at det bare er en god måte å takle sorg på? Det er å sørge. Hvordan vi sørger kan ha mange uttrykk, men skal vi gjennom sorgen må vi tillate oss selv å sørge. Det er litt slik med tunge tider også, vi må innrømme at slik er det faktisk og så må vi forholde oss til det.

Det er godt å høre Gud si slike ord når man føler seg liten og sliten, men samtidig er det også litt sårt. Sårt fordi jeg må godta at jeg er både liten, sårbar og ikke i stand til å klare denne utfordringen selv. For jeg vil jo gjerne selv… Selv om vi vet at Guds kraft fullendes i vår svakhet, er det ikke godt å føle seg liten og svak. Hva som derimot er godt å vite er at Gud ikke ser på det som at jeg har feilet, men han ser at det er et av hans kjære barn som trenger ekstra omsorg, nærhet og hjelp. Han strekker armene ut og omfavner den lille så trygghet og varme får bre seg. Hans tilstedeværelse gir en fred og styrke som bare en trygg, trofast og god pappa kan utstråle. Gud er Far for det lille barnet sitt.

Gud er din pappa, han elsker deg og vil deg alltid ditt beste.

Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. (Jes. 63:8-9)