Sånn innimellom kommer de herligste og reneste øyeblikk av lykke over meg.

Som når en av guttene uventet sier «DU er den beste mamma som finnes»
eller gir en overraskende klem i forbifarten.

Som en uventet sms eller mail med gode ord,
eller en uventet telefon som igjen bringer en kjær stemme helt nær.

Som når fuglungen som kræsjet i vinduet igjen tar vingene fatt,
eller når man endelig kan vandre barbeint gjennom gresset igjen!

Som å sitte med kaffekoppen i verandadøråpningen en sen sommerkveld,
mens en svak bris stryker over håret og fuglekvitringen fyller lufta.

Lykkelige minutter som er som små pusterom der alt kjennes riktig og godt ut.
Øyeblikk der verden rundt stopper opp og gledefull fryd over å leve fyller hjertet.

Jeg vet aldri når de øyeblikkene inntreffer, de kommer like overraskende som den første isete morgenen på høsten. Plutselig så er de bare der, plutselig så er alt bare godt, plutselig… Øyeblikk jeg kan velge å nyte og glede meg over, eller la passere fordi jeg ikke tar tid til å stoppe opp å glede meg. Valget er mitt. Valget er ditt.

Men så er det en tanke som gjør at slike stunder kan ta pusten fra meg når jeg i ettertid tenker på dem, tenker på at der og da fikk jeg se et lite glimt av evigheten. Jeg fikk se og erfare litt av Guds fremtidige løfter. Og det… det gjør slike stunder så uendelig store og verdifulle. Jeg har fått et glimt av himmelen og jeg har fått en liten «smakebit» på den dag da alt skal være godt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp. 21:4)

Har du tenkt på at de herlige stundene med hverdagslykke er en forsmak på hva vi har i vente?