Det blir en dobbelposting denne gangen, dette innlegget ble publisert på «med Gud i hverdagen» i går.

Etter å ha bedt for «de vanlige» om at de skulle bli friske i Jesu kraft, at de måtte kjenne Guds kjærlighet i hjertene og at han ba i Guds hellige Ånd, kommer det amen! etterfulgt av ordene: «Jeg kan ikke be ordentlig». Jeg forsikrer 11-åringen om at han ber akkurat perfekt. Han bruker sine ord og sier de ting som ligger han på hjertet, og det er det som er viktig når vi ber, ikke hvordan vi klarer å formulere ordene våres.

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i poden, også jeg tenker mange ganger at jeg kan ikke be. Når noen sier «kan ikke du også be» så kjenner jeg hvordan det snører seg i halsen og knytter seg i magen; «Skal jeg be? Gulp!». Det er sikkert bare jeg som kjenner på dette, for du har aldri følt det slik, har du vel? Du er sikkert verdensvant i bønn og har bedt i så mange år at du også ba sammen med både Abraham, Moses og kong David. Du finner sikkert alltid de riktige ordene og ber kraftfulle bønner for både kjente og ukjente, for andre land og menneskers frelse og helbredelse. Men slik er ikke jeg…

Jeg er usikker når det kommer til bønn, og jeg føler at jeg mestrer det ikke. Det er liksom en kunst jeg aldri får helt dreisen på. Selv om jeg går og snakker med Gud, nevner ting for han, sukker gjennom hele dagen og prøver å være stille og lytte, så føler jeg meg som en novise i bønnens verden. Og her om dagen fant jeg ut at jeg er i godt selskap, for også Paulus kjente på dette dilemmaet. Han visste han skulle be, men han fant ikke alltid de riktige ordene. Han visste ikke alltid hva han skulle be for og heller ikke hvrodan han skulle formulere hva det enn var som lå han på hjertet.

I en kommentar her om dagen hadde jeg oppe bibelvers fra Rom.8:26-27

«På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje».

Og det var mens jeg gikk og tenkte videre på dette at det plutselig gikk opp for meg at også Paulus og de troende i de første tidene slet med det samme som jeg. De kjente det «trykket» på i hjertet for mennesker, omstendigheter og annet, men de visste ikke hvordan de skulle be rett. Det er ikke bare meg som sliter, og ikke bare du, det er faktisk dette som er normalen, at vi ikke helt vet hvordan vi skal be rett. For en lettelse å oppdage det da! Og ikke bare står det at det er normalt å føle dette, men det står også at Guds Ånd ber gjennom oss, og alltid etter Guds vilje. Så også i bønnens tidvis mystiske verden er det slik at det avhenger ikke av meg og min dyktighet, men det hviler på Gud. Gud er den som ber gjennom meg og Guds Ånd gir de rette ordene. Og skulle jeg formulere meg merkelig og skjevt, så er ikke det så farlig heller, for Gud ser til hjertet, Gud vet hva jeg egentlig mener å be om, han vet hva han har lagt på mitt hjerte å løfte i bønn og Guds Ånd ber gjennom både mine ord, mine sukk og mine tårer- ja også gjennom min stillhet når ordene er borte,

Jeg trenger ikke å være dyktig til å be, jeg trenger bare be. Om jeg stotrer ut ordene eller om de kommer som vakre perler på ei snor, er uviktig, det viktigste er at jeg ber. Og siden Gud er med i bønnen, kan det ikke bli feil for han både dekker over og utfyller hva jeg ikke klarer, ja Han også utvider min bønn slik at den omfatter mer enn jeg tenker og forstår! Jeg vil avslutte med et vers som løftet meg enda ett par hakk opp etter som jeg gikk og tenke på disse tingene, det er hentet fra en av Paulus sine bønner for de medtroende som vi finner i efeserbrevet 3:19b-20

«Må dere bli fylt av hele Guds fylde. Han som virker i  oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår,» (egen understrekning)