Å innrømme sine feil er ikke svakhet, det er å erkjenne sine begrensninger, å erkjenne at vi ikke alltid får det til. Å si at jeg gjorde feil, bør selvsagt etterfølges av et ønske om å enten rette opp i skade man har gjort og/eller å ikke gi opp nye forsøk. Når jeg klarer å innrømme at jeg feiler, får jeg et mer ydmykt forhold til meg selv og et mer medfølende og barmhjertig forhold til andre.

En erkjennelse av egen evne til å feile er både befriende og skummelt. Det er befriende fordi jeg tillater meg selv å være hele meg, men det er skummelt fordi vi vet aldri hvordan andre vil reagere. Vil de forstå? Avvise oss? Bruke det mot oss? Omslutte oss? Vi vet aldri når vi åpner opp og tør å vise sårbarhet og ærlighet… men vi bør ikke la dette holde oss borte fra å gjøre det.

Vi vet at vi selv ønsker å bli omfavnet, å bli møtt med forståelse, å få høre at vi fortsatt er gode nok, ja vi ønsker å bli møtt med nåde, barmhjertighet og omsorg. Vi vet at i våre feiltrinn ligger muligheter til å prøve på nytt med en litt annen innfallsvinkel, men noen ganger trenger vi andres støtte for å våge å reise oss opp og prøve på ny. Derfor:

Skulle vi være flinkere til å påpeke menneskers mot til å prøve når de feiler, enn å peke finger på alt som ikke fungerte. De våget i alle fall, og det er stort i seg selv. Kanskje gikk det ikke helt som ønsket, men de våget og de prøvde.

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. (Fil. 2:3-4)