Det toppet seg virkelig for meg sist uke, som dere skjønte, men dere har ikke fått høre fortsettelsen, før nå. Jeg skrev jo at ting plutselig ble for mye og at i dette så søkte jeg inn i Guds ord. De ordene som talte sterkest til meg var at Gud skal vende vår skjebne, og det er disse ordene jeg holder fast på. ( innlegget Gud er nær i det vanskelige er om dette)

Og jeg merker virkelig at noe er skjedd etter at de ordene trengte dypt ned i hjertet og ble til trøst, styrke og oppmuntring for meg. De ordene bragte med seg en ubeskrivelig fred og jeg visste bare at alt ville ordne seg. Samtidig så merker jeg at kroppen min er lettere enn på lenge (hvertfall to-tre år) og det er en fantastisk opplevelse oppi alt som skjer. For… og dette tror jeg flere vil kjenne igjen, etter jeg fikk de ordene og den freden, så har det gått i ett. Jeg mener, det har virkelig gått i ett. Dagene har vært fylt opp med legebesøk, bursdagsfeiringer, kjøring, telefoner i massevis, mailer hit og dit, besøk både til andre og her i hus, foreldrekonferanse og mye annet- og neste uke, og faktisk uka etterpå også, blir også fullere enn jeg pleier å planlegge dem. Det kommer inn nye overraskelser, som at yngsten plutselig ikke tåler laktose, har benhinnebetennelse og også må til optiker (noe eldsten også plutselig måtte for to måneder siden), men samtidig så opplever vi å møte en forståelse for begge guttenes utfordringer som vi tidligere bare har bedt og drømt om.

Noe skjer.

Jeg er ikke i tvil om at Gud har jobbet for oss i lange tider og at det er derfor vi opplever ting i det synlige nå, dette er ikke tilfeldigheter, det er Gud som i sin nåde og omsorg ordner opp i ting for oss. Og jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg klarer alle de oppgavene og tingene som kommer inn på løpende bånd uten å gå helt opp i limingen og bli sengeliggendes 20 timer døgnet. Takknemlig for at selv om jeg har mye jeg må gjøre, så trenger jeg ikke bære på byrdene og bekymringene. Jeg er takknemlig for gutter som fortsetter selv om de lever i en kropp og et hjem som er fult av utfordringer. Takknemlig til Gud for at jeg kan hvile.

Og det er derfor dere ikke har hørt fra meg siden sist, ikke her og ikke på den andre bloggen. Jeg har valgt å kultivere hvilen jeg kjenner på.

Når dagene har blitt kveld og jeg har tenkt at jeg skulle sette meg ned å skrive på bloggene, så har det ikke vært overskudd til det. Jeg vet at jeg kunne fint tatt meg i nakken og skrevet flere innlegg, men da hadde det blitt at jeg skulle prestere og presentere i egen kraft, og det vil jeg ikke. Jeg har valgt å la bloggene være fordi jeg har kjent at jeg kan hvile i Gud og hvile i hans nåde, omsorg og løfter.

Og det er rart… jeg kjenner ro for å la den forpliktelsen bloggen er være for nå. Jeg pleier ikke synes det er greit å la være å skrive, men det gjør jeg denne gangen. Jeg har ro over det og jeg velger å kultivere hvilen jeg kjenner på i stedet for å ta meg sammen og streve i egen kraft. Det føles som at Gud gir meg rom og ro for å kun stå i eget liv akkurat nå, og ikke måtte tenke på at jeg må følge opp skrivingen, jeg kan få ta de daglige kampene i tro og tillit til hans styrke, og når dagen er over kan jeg hvile fra alt annet.

Med alt dette sagt, jeg leser hva som kommer av kommentarer, jeg ber for de som ber om forbønn og jeg ber for flere av dere utenom dette også. Selv om jeg ikke skriver, eller har fått svart på kommentarer den siste uka, så har jeg et lite øye med på hva som rører seg på bloggene.

Så må jeg si at jeg er utrolig rørt og takknemlig for de av dere som ber for oss. Det er faktisk ikke ord for å si hvor mye det betyr for meg å vite at guttene mine og jeg løftes i bønn av flere av dere… og jeg er ekstra takknemlig for det akkurat i den tiden som er nå.

Tanken min er alltid at jeg skal begynne å skrive neste dag, men hvis jeg kjenner når den kvelden kommer at nei, du skal hvile litt mer, så gjør jeg det. Jeg trenger å være i den ro og hvile som Gud gir meg, slik at jeg er sterk nok når jeg får beskjed om å gå videre igjen.

Takknemlig for dere alle, for at dere leser, for kommentarer, for at dere deler, for at dere ber, for fellesskap og omsorg. Ønsker alle en god og velsignet helg, og jeg håper at dere har det godt og er ved godt mot.

Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig. (3. Joh. v2)