Tungen har makt over død og liv, de som gjerne bruker den, får smake frukten. (Ordspr.18:21)

Jeg kaller mennesker for dyrebare, fantastiske, skjønninger, velsignelser og mye annet, og det er i all hovedsak 3 grunner til det.

1. Gud ser på mennesker slik og jeg ønsker å minne andre på at de er elsket, sett og omsluttet av omsorg og barmhjertighet
2. Jeg ønsker å fortelle andre hvordan jeg ser på dem
3. Vi trenger alle å få høre at noen liker oss mer enn bare litt

De aller fleste har jeg ikke problem med å si noe godt om eller til. Derimot er det er noen jeg sliter litt mer med enn andre, men i de tilfelle må jeg ta meg i at det er ikke hva jeg mener som er viktigst, det er hva Gud mener. Og jeg ønsker å være på linje med ham i dette, som i mye annet.

Vi glemmer så ofte at ordene våre bærer med seg kraft til å enten trykke ned eller løfte opp, til enten å bringe død eller liv. Vi har så lett for å la ord fly over leppene og så prøve å fjerne brodden ved å si «jeg tullet bare» eller «jeg mente det ikke». Men hvis vi ikke mener det, hvorfor sier vi det da? Er det ikke slik at det som kommer ut fra vår munn kommer fra hjertet? Hvis vi ikke mener det, hvorfor sier vi ting som trykker andre ned og ødelegger? Hvis vi ofte bruker slike uttrykk så er det kanskje på tide at vi vender om, ber om tilgivelse og Guds hjelp til å forandre oss.

Selv om dette i all hovedsak er et innlegg om å snakke liv i stede for død inn i menneskers hjerter, liv og dag, så er det en annen viktig ting i denne sammenheng som jeg også vil nevne:

Det er viktig at vi passer vår munn, men det er også viktig at hvis vi snakker Guds sannheter så må det følges opp med levd liv. Det hjelper lite at jeg kaller noen dyrebar og fantastisk for å i neste øyeblikk la være å hjelpe, trøste eller støtte dem.

Vil med dette få ønske alle dere dyrebare, fantastiske og herlige skjønninger en god sommer! Litt usikker på når neste innlegg kommer, men jeg tar ikke helt ferie selv om det bare er noen få timer til guttene tar ferie.