Når mennesker er slitne, under press eller opplever sorg og annet er det utrolig lite som skal til for å tippe den indre vektskåla vi har mot enten godt eller vondt. Det skal ikke alltid mer enn en liten setning, en melding eller en feil eller god reaksjon til for at vi kjenner tårene presse på. Spørsmålet er, hvilke tårer presser på? De som er fulle av smerte, sorg og frustrasjon eller de som er fylt med takknemlighet, styrke og godhet?

Vi vet ikke hva som skjuler seg bak andres smil, kanskje er det en hverdag som ville fått oss til å gi opp eller kanskje er det en hverdag fylt med smerter og sorg. Ingen av oss går rundt og viser hvordan vi egentlig har det, og det må vi huske i forhold til andre også.

I går lest jeg gjennom noen kapitler i romerbrevet og som vanlig ble det stoppet opp ved enkelte avsnitt, det ene er avsnittet i kap. 12, vers 9-15.
La kjærligheten være oppriktig,
hold dere til det gode,
elsk hverandre inderlig som søsken,
vær med OG hjelp de hellige som lider nød,
legg vinn på gjestfrihet,
gled dere med de glade og
gråt med dem som gråter
er noen av oppfordringene vi får. Vi oppfordres rett og slett til å vise Kristi sinnelag mot andre mennesker.

Livet er beintøft inni mellom, det vet vi alle. Tenker vi etter så vet vi også at i slike stunder balanserer vi på en knivsegg og det skal utrolig lite til for at vektskåla tipper totalt mot godt eller vondt.

Vi trenger ikke møte mennesker for å være med på å gi dem gode ord og opplevelse, omsorg og omtanke kan deles på annet vis også. Så min oppfordring til deg og meg for i dag og fagene foran er å tenke over hvilken vei får vi vektskåla til å tippe i andre mennesker og også; gjør noe for at den skal tippe riktig vei. Gi noen gode ord, en håndsrekning eller annet, men vi må vise at vi bryr oss på ordentlig.

*****
Hjelpeprosjektet «en hjelpende hånd» pågår på den andre bloggen, hovedsiden med aktuell info og lenker finner du HER.