Hvilken vei tipper vi andres vektskål?

Når mennesker er slitne, under press eller opplever sorg og annet er det utrolig lite som skal til for å tippe den indre vektskåla vi har mot enten godt eller vondt. Det skal ikke alltid mer enn en liten setning, en melding eller en feil eller god reaksjon til for at vi kjenner tårene presse på. Spørsmålet er, hvilke tårer presser på? De som er fulle av smerte, sorg og frustrasjon eller de som er fylt med takknemlighet, styrke og godhet?

Vi vet ikke hva som skjuler seg bak andres smil, kanskje er det en hverdag som ville fått oss til å gi opp eller kanskje er det en hverdag fylt med smerter og sorg. Ingen av oss går rundt og viser hvordan vi egentlig har det, og det må vi huske i forhold til andre også.

I går lest jeg gjennom noen kapitler i romerbrevet og som vanlig ble det stoppet opp ved enkelte avsnitt, det ene er avsnittet i kap. 12, vers 9-15.
La kjærligheten være oppriktig,
hold dere til det gode,
elsk hverandre inderlig som søsken,
vær med OG hjelp de hellige som lider nød,
legg vinn på gjestfrihet,
gled dere med de glade og
gråt med dem som gråter

er noen av oppfordringene vi får. Vi oppfordres rett og slett til å vise Kristi sinnelag mot andre mennesker.

Livet er beintøft inni mellom, det vet vi alle. Tenker vi etter så vet vi også at i slike stunder balanserer vi på en knivsegg og det skal utrolig lite til for at vektskåla tipper totalt mot godt eller vondt.

Vi trenger ikke møte mennesker for å være med på å gi dem gode ord og opplevelse, omsorg og omtanke kan deles på annet vis også. Så min oppfordring til deg og meg for i dag og fagene foran er å tenke over hvilken vei får vi vektskåla til å tippe i andre mennesker og også; gjør noe for at den skal tippe riktig vei. Gi noen gode ord, en håndsrekning eller annet, men vi må vise at vi bryr oss på ordentlig.

*****
Hjelpeprosjektet «en hjelpende hånd» pågår på den andre bloggen, hovedsiden med aktuell info og lenker finner du HER.

2 tanker om “Hvilken vei tipper vi andres vektskål?

  1. Sitter og tenker på en historie jeg leste en gang, om hvordan en liten vennlig gest forhindret et selvmord og ble til et livslangt vennskap. Heldigvis er det jo ikke ofte så dramatisk, men det kan vi aldri vite. For et ansvar vi har, egentlig, for å spre lys, vise godhet. Smile til den sure damen på butikken, løfte blikket og se hverandre. Spre godhet og ikke hets på sosiale medier, la ordene passere gjennom hjertet før de slipper ut av munnen. Varm klem ❤, Pam på heia

    • Ikke sant! Det er så lite som skal til og det kan gjøre så utrolig mye! Og egentlig krever det ikke så mye mer enn at vi er tilstede i hverdagen vår og velger å være hyggelige og vise omsorg i de enkle ting.

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s