Knuser vi Guds hjerte?

På vei hjem etter å ha levert eldstegutt på utegruppe ble jeg tenkendes over en ting som gjorde skikkelig vondt: Knuser vi Guds hjerte? var tanken som plutselig traff meg og som jobbet i meg. Da ordene kom så var det også en linje i Bibelen som kom for meg, «men dere ville ikke».

Yngstemann er 15 og det er en alder med friere tøyler og som også gir utfordringer som tidligere ikke var aktuelle. Det har vært ett par episoder de siste månedene som har gjort at jeg har vært usikker på om jeg kunne stole på ham, men fordi han til normalt er veldig ordentlig av seg, så har jeg valgt å tro på hva han har fortalt meg. Jeg har sagt at hvis du lurer meg i smått, kan det være vanskelig å stole på deg i slike større ting, men jeg velger å tro på hva du sier. Det gode er at det i ettertid er kommet bekreftelser på at guttungen fortalte meg sannheten. Han viste seg tilliten verdig. Men, hvis jeg hadde valgt å ikke tro på ham, hvordan tror du han hadde opplevd og oppfattet det?

Hva jeg tenkte over mens jeg kjørte hjem er hvordan opplever Gud det når vi ikke stoler på ham? Han har alltid vært trofast mot oss, han har alltid fortalt oss sannheten, han har alltid elsket oss og tar oss alltid tilbake når vi vandrer bort fra ham. Likevel sitter vi ofte der og lurer på om Gud virkelig er til å stole på.

Når dagene blir vanskelige og vi ikke ser eller merker at Gud er nær så begynner vi å tvile på hans kjærlighet. Når vi fortsatt kjenner på skam og skyld, selv om vi har bedt om tilgivelse, så tviler vi på at vi virkelig er tilgitt. Når vi må stå lenger i kampen enn vi liker, så lurer vi på om Gud har forlatt oss. Når vi ikke får ord fra himmelen så tror vi Gud ikke bryr seg på ordentlig. Vi tviler- oftere enn vi liker å innrømme- på at Gud er den han sier han er, at han elsker oss mer enn vi kan forstå, at han har kontroll og oversikt og at uansett hva vi må gå igjennom, så vil han være ved vår side og være vår styrke og vårt vern, vår frelser og befrier, vår kraft og vår visdom, vår trøster og vår sang.

Hvordan opplever Gud det når vi ikke stoler på ham med våre liv og med vår hverdag? Knuser vi hans hjerte?

Jeg skal ikke si verken eller, men jeg vet at Gud igjen og igjen strakte ut sine hender til Israelsfolket og ønsket å hjelpe dem. De var ikke alltid veldig flinke til å stole på Gud og velge hans veier. Det er flere ganger når jeg har lest at jeg føler at ordene «dere ville ikke» er som et tungt, trist og hjertedypt sukk fra en far som ikke vil annet enn å elske, hjelpe og støtte sine barn. For meg ligger det en dyp sorg og frustrasjon i de ordene… akkurat som jeg ville kjent på hvis mine gutter konstant gikk og tvilte på meg, min kjærlighet til dem og mitt ønske og min vilje til å hjelpe og støtte dem gjennom alt (og Gud er perfekt far, jeg er ganske skrantende mamma).

Gud kan stoles på, også når vi ikke ser eller forstår, men vil vi?

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke.

Jes. 30,15

***
Mens jeg tenkte kom jeg på at jeg hadde brukt den linjen i et tidligere innlegg (som viste seg å være maaange år siden), det er HER

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s