Fader vår, du som er i himmelen

Far i himmelen er innlegget om første bønnelinje i Fadervår. Her blir vi fortalt at vi skal henvende oss til Gud som Far, vi blir minnet om at vi er Hans elskede barn, at vi er verdifulle og ønsket. Samtidig blir vi bevisste på at Gud er i himmelen og at Hans tanker og veier er annerledes og høyere enn våres. I slutten av innlegget skrev jeg: «Jeg har en Far i himmelen som er hellig og rettferdig, som er barmhjertig og god, en Far som er større en meg og som har kontrollen. Og selv om jeg kan bli frustrert over hva jeg må gjennomleve, kan jeg hvile i visshet om at Gud har en hensikt som er god, både for meg og andre, nettopp med hva jeg går igjennom».

La Ditt Navn holdes hellig

La Ditt Navn holdes hellig er andre bønnelinje i Fadervår og her snakket jeg om hvordan vi kan holde Gud hellig i våre liv. Jeg avsluttet det innlegget slik: «La ditt navn holdes hellig burde ha innvirkning på hele våre liv. Alt vi gjør og sier skulle være gjennomsyret av ønsket om at Gud bringes ære gjennom våre ord og liv og at vi under alle omstendigheter holder hans navn hellig i våre liv.»

La Ditt rike komme,

Å leve ut Guds rike  tar for seg tredje bønnelinje i Fadervår. Her snakket vi om hvor praktisk Gud er og hvordan det er mulig å la Guds rike vinne frem gjennom våre liv. Bl.a. skrev jeg: «Å tenke, tale og leve i samsvar med Guds ord og hvem Gud er er å leve ut Guds rike. Ikke bare får riket virke inni oss ved Den Hellige Ånd, men vi får også være delaktige i å spre det videre til andre, det er stort det.»

La din vilje skje, på jorden så som i himmelen

Så snakket vi om hvor viktig det er at vi lar Guds vilje gå foran vår vilje i alle våre omstendigheter, muligheter og relasjoner. Vi kan ikke legge alt ansvaret over på Gud, hver enkelt av oss er en viktig brikke i nettopp dette. Nest siste avsnitt av innlegget er innom dette: «Når vi ber skje din vilje Gud så skal vi ikke tenke på det som at alt ansvar dermed er lagt over på Gud, vi må tenke på det som at det er vi som underordner oss Guds herredømme og ber om hjelp til å leve som rett er».

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Å daglig trenge Gud snakker om neste bønnelinje og tar for seg hvor avhengige vi er av Guds  forsørgelse på alle livets områder. Ofte tenker vi kun på det fysiske og synlige når vi ber dette, men jeg har tatt for meg en større sammenheng- hele vårt liv. «Når jeg tenker på linjen om daglig brød, så tenker jeg på at Gud vil at jeg i alle ting skal være avhengig av han og hans forsørgelse for å klare hverdagen og livet. Jeg skal gå til ham med mine byrder og undringer, jeg skal gå til ham for kjærlighet og styrke, jeg skal gå til ham for løsninger og hjelp. I alle ting vil Gud hjelpe meg, i alle ting vil hans ord og nærhet gi meg hva jeg trenger. Gud selv, og hans ord, er den mat jeg trenger for at jeg skal styrkes og kunne stå støtt gjennom hva jeg møter».

og forlat oss vår skyld slik vi forlater våre skyldnere

Videre snakket vi om den glemte nåden da vi behandlet linjen om tilgivelse. Mange synes det virker litt ‘urettferdig’ at de må tilgi andre for å selv få Guds tilgivelse, men vi må ikke glemme at Gud aldri ber oss om gjøre noe Han ikke har gjort først selv. Når vi selv er tilgitt så meget, som vi er gjennom frelsen, så skal vi tilgi andre.

Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde

Et liv på slagmarken starter med å beskrive en måte å se inndelingen av Fadervår på. Deretter fortsetter det med at vi daglig står i en kamp mot eget kjød, men også mot djevelen og hans angrep. Vi trenger Guds hjelp til å stå støtt igjennom alt som møter oss, noe vårt sinn rettes mot når vi ber Gud om hjelp.

For riket er ditt og makten og æren, i all evighet, amen.

Æren tilhører Gud alene er avsluttende innlegg i gjennomgangen av Fadervår da det tar for seg siste linje av bønnen. Gud alene er den som skal æres da Han er Gud og Han alene er over alt og alle. Vi avsluttet det hele med å snakke om ordet «Amen» og hva dette betyr.

Det forunderlige er at hadde jeg begynt å skrive disse innleggene i dag, hadde de blitt helt annerledes. Fadervår har ikke forandret seg siden jeg skrev alle innleggene, men jeg og mine omstendigheter har. Mer om det i neste innlegg 🙂 (Det legges inn lenke til dette innlegget etter at det er postet).

Far i himmelen

Fader vår, du som er i himmelen…

De fleste av oss kan vår Fadervår. Det var en gang i tiden man nesten ikke kom gjennom barneskolen hvis man ikke kunne denne bønnen. Det er kanskje ikke slik i dag, men en ting er sikkert. Vi kan bønnen så godt at vi ikke tenker over hva den betyr, hva den innebærer, hva ordene rommer.

Jeg har tenkt litt over det den siste tiden, hvor mange dybder og bredder som er gjemt i de få ordene bønnen inneholder, og mine tanker denne gangen er ikke helt likt hva jeg har tenkt før. Kanskje kan du også få noen nye tanker når vi i dag skal se litt på nettopp første linje av Fader Vår?

Ved første øyekast og tanke tenker jeg at Gud er ett sted og jeg er et annet, at det er en distanse mellom oss som er så stor at jeg ikke kan forsere den. Gud er på en måte utenfor min rekkevidde siden Han er stor og jeg er liten. Vi vet at det ikke er dette det betyr, for Gud er tydelig på at han er nær og at vi kan komme fram for hans trone med frimodighet.

Hva er det da vi skal tenke? Gud er hellig, han er ren, rettferdig, bare god, han er Gud. Og jeg, jeg er et menneske. Han er helt annerledes enn meg og derfor er forskjellen mellom oss som avstanden mellom himmel og jord. Jo, Gud er Gud og vi mennesker, men Gud sier også at vi er skapt i hans bilde og at han vil likedanne oss Kristus. Så selv om det er utrolige forskjeller i hvem vi er, så er vi Guds verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger. Vi er skapt til å bli mer lik vår frelser og herre for hver stund som går.

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.
(Jes. 55:8-9)

Guds veier og tanker er ikke som mine, hans veier og tanker er høyt over mine, ja like høyt over som avstanden mellom jord og himmel. Dét er ganske stor forskjell det! Og det er her mine tanker har vært og fundert de siste dagene. At i starten av Herrens bønn så blir ikke bare mitt fokus rettet mot Gud som himmelens og jordens skaper og opprettholder, det skal også være en hjelp for meg til å huske på at jeg ofte tenker med menneskelig fornuft men må forstå Gud og hans veier med åndelig visdom. Jeg blir minnet om at jeg kan ikke forstå Guds veier, tanker og planer gjennom menneskelig kunnskap, erfaring og visdom, jeg trenger hjelp av Guds Ånd. Jeg trenger åpenbaring om hvordan Gud ser ting og hvordan hans planer og veier er. Kanskje ser jeg bare utfordringer og problemer i min hverdag, men kanskje er det fordi jeg kun ser på her og nå? Når jeg tar Gud med inn i tingene, får jeg høre at selv om dette var ment for vondt, vil Herren vende det til noe godt. Gud ser hele bildet mens jeg bare ser det mørke hjørnet jeg befinner meg i.

Jeg har en Far i himmelen som er hellig og rettferdig, som er barmhjertig og god, en Far som er større en meg og som har kontrollen. Og selv om jeg kan bli frustrert over hva jeg må gjennomleve, kan jeg hvile i visshet om at Gud har en hensikt som er god, både for meg og andre, nettopp med hva jeg går igjennom.

Mine prøvelser er ingen overraskelse for Gud, heller ikke dine, men vi kan ikke forstå, eller se, at hva vi føler skjer mot oss faktisk arbeider for oss før vi får Guds syn og tanker om tingene, og dette er en av tinge første linje i Fadervår kan hjelpe oss å huske på.

Vår Far som er i himmelen, gi oss øyne, ører og hjerter som er åpne for deg og la oss få av din visdom så vi forstår at du lar alle ting virke sammen til det gode for oss. I Jesu Navn, Amen!

La Ditt Navn holdes hellig

I går snakket jeg litt om første linje i Fadervår, i dag tar vi litt om den andre. La ditt navn holdes hellig eller helliget vorde ditt navn som jeg lærte det. Da jeg lærte det forstod jeg lite av hva det betydde, sånn med unntak at man skal ikke bruke Guds navn til banning og annet. Men hva mer betyr det? Hva betyr det å holde Guds navn hellig i vår vanlige hverdag?

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol. 3:17)

Mange av de rundt oss vet at vi er kristne fordi de har spurt eller fordi vi har sagt det. Dette gjør at vi blir eksempler for dem på hvordan kristne er og hvordan vi er, gir dem inntrykk av hvordan Gud er. Vi er på en måte til utstilling for alle da våre liv leves i glasshus. Lever vi etter hva vi sier vi tror på? Er våre liv et troverdig uttrykk for den tro vi sier vi har?

En av de ting Gud tok opp med Israelsfolket mange ganger var at deres ord og liv ikke stemte overens. De priste Gud med leppene men var langt borte fra ham i sine hjerter. Gud sa at når de hadde slike dobbeltliv så bragte de hans navn i vanry og at de ved sine liv ikke æret og helliget ham som Gud.

Herren sa: Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært menneskebud. (Jes. 29:13)

La ditt navn holdes hellig ber vi i Fadervår og dette skal ha innvirkning på alle områder av våre liv. Å holde Guds navn hellig er ikke bare å ikke misbruke det til banning, det er også å leve i samsvar med hva Bibelen lærer oss. Når vi snakker godt og rett, når vi er til å stole på, når vi gir vårt beste, når vi ikke sluntrer unna og lignende er alle ting som viser om vi virkelig vil holde Guds navn hellig i våre liv eller ikke. Vil vi det så vil vi også gi vårt beste for å ikke bringe skam over Herrens navn og hans vitnesbyrd i våre liv.

Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem. (Esek. 36:23)

Når jeg er sur og grinete en dag, lar jeg ordene strømme fritt over leppene eller biter jeg meg i tunga for å ikke si noe galt? Gud hjelp meg å tale på en måte som ærer deg.

Når jeg har mulighet til å snike meg unna oppgaver uten at andre merker det, gjør jeg det jeg kan for å snike meg unna eller er jeg opptatt av å gjøre hva jeg skal? Gud, la oss leve trofaste og troverdige lv også når andre ikke ser oss.

Når jeg er blitt tråkket på tærne og forbigått av andre, er jeg opptatt av hevn eller av å søke Gud etter nåde og hjelp til å fortsatt handle og  tale rett? Gud hjelp oss å leve ett liv som vitner om din nåde, trofasthet og godhet. Form din karakter inni oss.

La ditt navn holdes hellig burde ha innvirkning på hele våre liv. Alt vi gjør og sier skulle være gjennomsyret av ønsket om at Gud bringes ære gjennom våre ord og liv og at vi under alle omstendigheter holder hans navn hellig i våre liv.

Å leve ut Guds rike

Det var en gang i tiden at roen senket seg rundt kl 20 på kvelden. Den stillheten som kom etter at guttene var sovnet var dypt verdsatt, noe den fortsatt er. Men den tiden der roen kom så tidlig er over for lengst. Guttene er større og kveldene strukket mye lenger utover. Selv om mye er annerledes, er mye fortsatt likt, som hvordan Gud stadig bruker samspillet med guttene for å lære meg mer om Ham og Hans rike.

De siste dagene har jeg gått og tygget på linjen «la ditt rike komme» og jeg har smilt og sukket om hverandre. Smilt fordi Gud bragte en gammel episode opp i minnet og sukket litt over hvor ofte jeg kan feile. Episoden er en dyrebar påminnelse til meg om hvor praktisk Gud er og hvor praktisk han vil vi skal leve ut troslivet. Mens mye forkynnelse kan overåndeliggjøre ting slik at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve eller fungere i tingene, så er Gud særdeles praktisk i sin rettledning av meg.

Den gangen bak der var det en av de kveldene en av guttene ropte noen ganger etter «god natt» var sagt. Jeg er dønn sliten og verker etter å bare få ligge på sofaen å slappe av. Og der jeg ligger hører jeg den søte barnestemmen rope «mamma!» og jeg kjenner frustrasjon og irritasjon reise seg. «Det er kveld, god natt!» kommer litt skarpt fra en utslitt mamma som rett etter hører Guds Ånd hviske stille: «Ditt rike komme eller mitt?»

Den slitne mammaen reiser seg og går inn til gutten som bare trenger litt ekstra nærhet og noen få gode ord. Så lite som betydde så mye og det ville jeg nekte ham fordi jeg hadde mitt prinsipp om at etter god natt er det god natt…

Den episoden har jeg blitt minnet om mange ganger og jeg vet det kan høres litt enkelt og banalt ut, men det er stort. I vår vanlige hverdag kan vi enten fremme eller hemme Guds rike å få virke i oss og gjennom oss. Vi kan enten stå på egne prinsipper og meninger eller vi kan sette oss selv til side og gjøre hva som er riktig etter Guds rike og vilje.

Guds rike er et sted hvor mennesker møtes med forståelse og respekt, der nåde og barmhjertighet får råde, der sannhet og rett er viktigere enn lett og bedagelig, der hellighet er Kristus i oss og ikke prinsipper og religiøse holdninger, der nåden får flyte selv når vi er slitne og leie.

Samtidig som vi er borgere av Guds rike fordi vi er Guds barn, så er også Guds rike inni oss. Guds rike er ikke bare noe vi er del av, det er også noe vi lever ut. Når vi velger å leve, tenke og handle etter Guds prinsipper og etter slik Gud behandler oss, så lar vi Guds rike vinne fram i oss og virke gjennom oss, og det skjer dermed en dobbel utbredelse av Guds rike- både i oss og til de rundt oss.

Å tenke, tale og leve i samsvar med Guds ord og hvem Gud er er å leve ut Guds rike. Ikke bare får riket virke inni oss ved Den Hellige Ånd, men vi får også være delaktige i å spre det videre til andre, det er stort det.

Guds vilje skjer gjennom deg og meg

La din vilje skje, i himmelen så også på jorden.

Hvor lett det er å flytte hele ansvaret for at Guds vilje skal skje over på Gud… Det er en linje vi ber og mange av oss tenker, eller har tidligere tenkt, at da er det Guds ansvar å sørge for at ting blir som han vil. Vi legger jo ansvaret over på ham når vi ber, gjør vi ikke? Og er det ikke det denne linjen i Fadervår også sier? At det er Gud sitt ansvar å sørge for at hans vilje skjer?

Vi har lett for å legge alt over på Gud å glemme at vi selv er en viktig del i nettopp dette. For at Guds vilje skal skje på jord som i himmelen, er det nødvendig at Guds folk lever etter Guds Ord og vilje. Vi kan ikke forvente at hele Guds vilje skjer i våre liv hvis vi ikke lever i samsvar med Guds ord…

Det hadde vært så mye enklere hvis det var nok at jeg ba: Skje din vilje Gud, så ville han ordne opp. Men så enkelt er det ikke, jeg har et ansvar selv også.

Når noen trykker på den feile knappen og jeg kjenner følelsene eksploderer, skje min vilje eller Guds vilje?

Når jeg er sent ute og veien tillater at jeg kjører for fort, skje min vilje eller Gud sin?

Når guttene er vrange og jeg er tom for krefter, skje min vilje eller Gud sin?

Når Gud minner meg om å hjelpe noen men det er noe jeg har lyst på selv, skje min vilje eller Gud sin?

Når vi ber skje din vilje Gud så skal vi ikke tenke på det som at alt ansvar dermed er lagt over på Gud, vi må tenke på det som at det er vi som underordner oss Guds herredømme og ber om hjelp til å leve som rett er.

Enkelte ting er opp til Gud alene, det er ting vi ikke kan fikse selv, men i vår vanlige hverdag, i de vanlige utfordringene og mulighetene, har vi et ansvar for å gjøre etter Guds ord og tro at han vil gi oss styrke til å klare det.

Å daglig trenge Gud

«Gi oss i dag vårt daglige brød» har runget i mitt indre den siste uken. Jeg har tygget på linjen mange ganger og har hatt mange ulike tanker. Som minnet om alle de ganger guttene og jeg har snakket om nettopp den linjen. Vi har den i bordbønnen vår, sammen med «Gud velsigne maten» og inni mellom snakker vi om hva de tror det betyr.

Ofte tenker vi på at det gjelder de basale behov for mat, klær og tak over hodet. Det er vel det de fleste av oss automatisk tenker. Men guttene og jeg snakker med jamne mellomrom at det også betyr at vi ber Gud dekke alle våre behov. Ikke bare de vi først tenker på, men også slike som gode venner, styrke, ord i rette tid og mye annet.

Jeg har jo forstått at en av årsakene til at den linjen har vært fremtredende er fordi det var den som var den neste ut i gjennomgangen av Fadervår, men det har også ligget bak i ryggmargen at det er en annen mening med det også, Og det er blitt tydelig de dagene som er gått i denne uken, for gjett om det har rauset inn med ting på mange områder og den berømmelige døra har ikke bare smelt meg i ansiktet en gang, men flere. Og jeg går her og sukker støtt og stadig til Gud om hjelp for dagens utfordringer og om hjelp til hva som kommer.

En av tingene jeg har tenkt ekstra på er hva Jesus sa om seg selv, at han er «livets brød». Det har vært gode ord disse dagene, at Jesus er hva jeg trenger for å få styrke til å takle hva som møter meg. Samtidig minnes jeg ordene om «kilden med levende vann» som skal strømme fra vårt indre. Gud har nok for meg, Gud er nok for meg.

Å være avhengig av Gud burde ikke være noe dumt noe, men det føles slik ut. Det kjennes ikke greit ut at man er tatt langt forbi egne muligheter og evner, det er rett og slett sårt, ubehagelig og kjipt. Jeg vet at jeg er på et sted der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds godhet, forsørgelse, barmhjertighet og trofasthet, hvis jeg godtar at jeg kan ikke, for det er når enden av oss selv virkelig er nådd at vi på en spesiell måte opplever å omfavnes og bæres av Gud.

Når jeg tenker på linjen om daglig brød, så tenker jeg på at Gud vil at jeg i alle ting skal være avhengig av han og hans forsørgelse for å klare hverdagen og livet. Jeg skal gå til ham med mine byrder og undringer, jeg skal gå til ham for kjærlighet og styrke, jeg skal gå til ham for løsninger og hjelp. I alle ting vil Gud hjelpe meg, i alle ting vil hans ord og nærhet gi meg hva jeg trenger. Gud selv, og hans ord, er den mat jeg trenger for at jeg skal styrkes og kunne stå støtt gjennom hva jeg møter.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete  retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!
(Jes. 55:1-3a)

Den glemte nåden

I vår gjennomgang av Fadervår er vi kommet til en linje som mange har meget imot, nemlig: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (Matt. 6:12).

Det kan ved første øyekast se ut som at Gud ber oss om å gjøre noe før Han selv gjør sitt, men dette er så langt fra sannheten som det går an å komme. Vi leser ofte at hvis vi skal motta Guds tilgivelse så må vi selv tilgi andre først. Ferdig. Det er det vi leser og ofte tenker, men la oss gå litt videre.

Gud ber deg ikke gjøre noe han ikke har gjort selv først. Hva vi ofte glemmer er at da Jesus tok på seg smerte, skyld og skam og bar det opp på korset og gjorde soning for oss, da slettet han for evig skyldebrevet mot oss og vi har tilgang til Guds velsignelse og tilgivelse. I frelsen opplevde vi å bli tilgitt all vår skyld, synd og skam, alt. Det var noe totalt, noe altomfattende, noe nådefult og stort som skjedde der ved korset. Vi som ikke klarer å være gode i oss selv, opplevde at han som er bare god tok alt vårt på seg og bar det bort for oss. Ved korset fant vi tilgivelse for alt. Ved korset opplevde vi frelsens tilgivelse og gjennom det forsoning med Gud.

Og derfor er hva Jesus sier her så riktig. Vi er tilgitt alt og derfor er det viktig at vi også tilgir dem som gjør galt mot oss. Ikke for at Gud skal tilgi oss i etterkant, men fordi vi i forkant er tilgitt. Vi skal gi videre hva vi selv har mottatt i overflod.

Jesus forteller en gang en lignelse om en smålig mann. Denne mannen opplever å bli ettergitt en stor sum penger av kongen. Han slipper å betale fordi kongen har medlidenhet med ham. Denne mannen ser ikke nåden og storheten i hva han har mottatt, men ser kun egen storhet og stoltheten vokser. Han går ut og møter på en som skylder ham en smule av hva han skyldte kongen. Det er lite barmhjertighet å finne i mannens behandling av hans skyldner, ja han får ham til og med kastet i fengsel fordi han ikke kunne betale. Kongen får nyss om dette og ordner det slik at den fattige mannen slipper fri og den første blir satt i fengsel. Denne gangen er det ikke nåde og barmhjertighet å finne uansett hvor mye han trygler. Kongen sier at han skulle vist barmhjertighet mot den fattige slik han selv ble vist barmhjertighet. (Matt. 18:21-34)

Og her ser vi det poenget jeg nevnte tidligere veldig tydelig. Det var riktig å gi videre hva han hadde fått, ja ikke bare rett og godt, men det eneste riktige. Noe som er tydelig i hvordan Jesus oppsummerer lignelsen i v 35: Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror. 

Når vi tilgir noen så sier vi ikke at det gale de gjorde er greit og at det ikke gjorde skade, men vi gir videre den store nåde vi selv har opplevd. Siden vi er tilgitt så mye så tilgir vi andre det lille de gjorde mot oss. Og ja, jeg vet at mye føles for stort ut til å kunne tilgi, men sett i sammenheng med hva Gud har tilgitt oss er det lite. Gud ber oss om å gi videre den nåde vi selv har opplevd, så er det opp til det andre menneske å ta det imot og velge om de vil det skal påvirke deres hjerter, tanker og liv eller ikke.

Som tittelen skrev jeg den glemte nåden og det er fordi vi ofte glemmer at vi selv er tilgitt av nåde og at denne nåden, som tilgivelsens gave virkelig er, er vi kalt til å gi videre. Så glemmer vi fort at handler vi etter hva Gud sier er riktig, så virker han underfulle ting i og gjennom oss, nåde over nåde!

Når vi tilgir andre så deler vi Guds hjerte med andre.
Når vi tilgir andre, så gir vi videre hva Gud først gav oss.
Når vi tilgir andre, så fristiller vi oss selv fra bitterhet og mye vondt.
Når vi tilgir andre, åpner vi opp for at Guds nåde ikke bare flyter gjennom våre liv, men også at nåden får lege og gjenopprette hva som ble såret og skadet i våre liv.

Å tilgi andre er ikke bare en god ting å gjøre, det er nødvendig hvis vi vil leve nær Herren. Jeg vet at det er ikke alltid enkelt, men hos Gud finner vi den nåde og hjelp vi trenger for å kunne leve i tilgivelse.

Et liv på slagmarken

Fader vår har en inndeling som er veldig typisk for Bibelen og også for hvordan Jesus forkynte den tiden han var på jorden. De tre første bønnene er i forhold til Gud. At Guds Navn må holdes hellig, Hans rike komme og hans vilje skje. Deretter går det over på det menneskelige og basale, vårt daglige brød. Dette ser vi også tydelig i Jesu liv, han er ikke bare opptatt av det åndelige, men også av menneskers legemlige behov. Deretter går vi videre til de mellommenneskelige forhold når vi behandler linjen om tilgivelse. Den nåde vi står under hos Gud, skal vi gi videre. Den neste linjen vi har i Fader vår er den vi skal til på nå, og den minner oss om at som troende står vi i en stadig kamp mot egne kjødelige lyster og også mot mørkets rike.

 «Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde» (Matt. 6.13).

Jeg har tidvis hatt litt problemer med å forstå nettopp denne bønnen, for: Hvorfor står det ‘led oss ikke inn i fristelse’? Vi vet jo at Gud frister ingen og selv blir han ikke fristet (Jak. 1:13). Så hvorfor står det slik? Jeg har ikke noe endelig svar på det, kun enkle tanker.

Vi må ikke lese denne bønnen løsrevet fra hva som er i verset før der vi behandlet temaet om skyld og tilgivelse. Setter vi disse sammen ser vi noe spesielt. Gud, tilgi meg for hva jeg har gjort galt og bevar meg fra å falle igjen. Vi ser at det er både en bønn om nåde og tilgivelse, samtidig som det er en bønn om at Guds karakter må formes enda mer i vårt indre og at vi må få styrke og visdom til å stå stødigere. Vi vet at Guds ønske er å ha et hellig folk som i ånd og sannhet tjener og elsker ham, og at meningen er at vi stadig skal likedannes Kristus mer og mer. Vi må til tider gå gjennom tider der vi testes, formes og renses i ilden, men meningen er hele tiden at vår karakter skal bli mer helliggjort og at Gud vinner mer og mer skikkelse i oss.

Den neste delen av ‘dagens bønnelinje’ minner oss om at som troende står vi i en daglig kamp. Både en kamp mot det gamle mennesket og dets lyster og begjær, men også mot det onde. Det er enkelte oversettelser som skriver «den onde», mens andre har «det onde». Kanskje er det mest riktig å si det onde? Vi har tross alt ikke bare en kamp mot djevelen, men mot all mørkets makter og skapninger. Som Guds barn er vi  i skuddlinjen og vi utsettes stadig for angrep både av direkte og inndirekte karakter. La oss ikke glemme eller kimse av dette, for det er en som er ute etter å frarøve oss troen og få oss så motløse at vi gir opp. Men husk: «Han som bor i deg er sterkere» og «Når Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?»

Dagens linje minner oss om at vi må leve nær Herren og be om hjelp til å bli bevart i hans nærhet. Vi trenger Guds visdom slik at vi ikke havner i situasjoner der vi utsettes for fristelser og prøvelser vi ikke er sterke nok til å stå i enda, akkurat som vi trenger Guds hjelp til å bli mer likedannet ham. Samtidig blir vi minnet om at livet som troende er et liv på slagmarken. Vi blir her fortalt av Jesus at vi skal be om å bli fridd fra det onde, og jeg tror vi kan (uten å tråkke feil) se det i sammenheng med at vi ber om å ikke utsettes for mer enn vi kan makte i Kristus. Selv om Jesus har overvunnet det onde, er vi fortsatt underveis. Han vil kjempe for oss, men vi skal heller ikke med vilje sette oss selv i situasjoner der vi vet vi vil eller kan falle i synd eller handle helt feil.

Gud bevar oss fra de situasjoner der vi ikke er sterke nok til å stå. Gi oss visdom og styrke til å avsløre og takle de åndelige angrep som kommer mot oss. I Jesu Navn, amen!

Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg? (Sal. 118:6)

(Jesus sier:) Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh.16.33)

Til info: Etter dette ble postet ble det også postet et nytt innlegg på den andre bloggen der jeg går inn på enkelte kjennetegn på åndelige angrep. Interessert i å lese? Trykk HER for å lese «når angrepene setter inn…»

Æren tilhører Gud alene

Da er vi kommet til siste linje i Fadervår og jeg synes at dette er en flott avslutning på alt hva Jesus har lært oss og hjulpet oss å se klarere;

For riket er ditt og makten og æren i all evighet. Amen. (Matt. 6:13b)

Jeg finner det fasinerende hvordan vi på en måte ender opp der vi begynte, med at Gud er over alt og alle og at Han er den som æren, makten og riket tilhører. Her slåes det tydelig fast at Gud er den eneste rettmessige eier av riket, den eneste rette til å utøve makten og den rettmessige mottaker av all ære. Og var det ikke nettopp disse ting vårt blikk ble rettet mot i starten av bønnen da vi ba «Far i himmelen», «helliget være ditt navn» og «komme ditt rike» og «din vilje skje»?

Første ord i denne linjen slår tydelig fast at alt vi har bedt om og over er av denne årsak: FOR riket er ditt og makten og æren. Vi ber til Gud fordi Han er den Han er, Gud over alt og alle.

Samtidig ligger det en alvorlig undertone over denne linjen som vi ikke skal gå forbi. Nettopp det at Gud ER den riket tilhører slår fast at vi er under hans styre og autoritet og vi gjør dermed klokt i å vandre i lydighet mot Hans ord! Vi blir også minnet om at makten er Hans og at det ikke er opp til oss å bestemme hva som er godt, rettferdig og riktig, dette er opp til Gud selv. Vårt ansvar er underleggelse og utøvelse i samsvar med hvem Gud er og hva Han har sagt. Og når vi lever i Guds rike og under Hans autoritet, vil vi oppleve at Han virker gjennom oss med sin kraft slik at mennesker berøres, mirakler skjer og velsignelser følger i våre fotspor. Når dette skjer skal vi passe på å ikke rette opp skuldrene og klappe oss selv på ryggen fordi vi er så gode og finke, nei, vi skal i ydmykhet og takknemlighet sige ned på kne og gi Gud all ære for hva som skjer i og gjennom våre liv. For Hans, og Hans alene, er all ære og pris!

Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder. (Jes. 42:8)

For min skyld, for min skyld handler jeg, ellers ville jeg bli vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen. (Jes. 48:11)

Vi avslutter bønnen med ordet amen og «Amen» betyr «la det skje» {eller mer konkret, her fra wikipedia: Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk אמן)}. Alle de ulike betydningene av ordet passer bra sammen med hva vi har bedt over og om. Samtidig synes jeg de utfyller hverandre på en spesiell måte slik at vi konkret og personlig kan si om alle de ting vi har bedt: Dette er sannheten, det er slik det skal være og derfor, la det bli slik Gud! Alt dette rommer det lille, men akk så store ordet, Amen.