Før bare saken med din neste, men røp ikke en annens hemmeligheter. Ellers vil den som hører det, klandre deg; ryktet du sprer, kan ikke kalles tilbake. (Ordsp.25:9-10)

Har du hørt det, hvor fru P endte opp fredagskvelden? Har du hørt hva minsten til fam G fant på i helga? Alltid gjør du det samme, du lærer aldri… Vi må be for ekteskapet til K og J, for de sliter visst, vet du hva jeg hørte…

Å leve er ikke enkelt og vi vil alle gjøre våre feil, både små og store. Hva ingen av oss ønsker er at andre skal springe rundt og snakke om de feil og fall vi har hatt. Tanken om at andre går rundt og hvisker og tisker om de gangene vi sa feil ting, de gangene vi ikke mestret, de gangene vi gikk skikkelig på trynet kan få det til å vri seg i magen på alle og enhver. Ingen av oss liker at andre snakker om de sidene av oss og våre liv.

Så hvorfor gjør vi det?

Hvis vi ikke ønsker noen skal gjøre dette mot oss, hvorfor gjør vi det mot andre? Og her er det lett å tenke: Men jeg gjør det ikke så mye som den og de gjør, jeg sier ikke så ofte noe… Vi har alle ting og ord vi skulle lukket inne, vi har alle falt i dette. I stede for å holde munn om hva vi så eller hørte, har vi spredd det videre. Det er ikke kjærlighet, det er ikke nåde, det er smålig og faktisk en smule ondskapsfullt. Vi må alle veie ordene våre. Vi trenger alle Guds tilgivelse på dette området, vi trenger alle å huske at vi har våre ting. Gud møtte oss med nåde da vi falt, og slik skal vi handle i forhold til andre også.