Nåde

Ulike innlegg skrevet om emnet nåde. Hver tittel er linket til opprinnelig post. Så er det på plass å si at jeg føler jeg kan alt for lite om dette emnet, jeg tror Guds nåde er større og dypere og mer omfattende enn noen av oss noen ganger vil klare å oppfatte og forstå mens vi lever her på jord. Likevel er det et viktig tema som er særs viktig å snakke om. Innlegg som er samlet her er:

  1. Nåde
  2. Nåde for forbryteren
  3. Nåde for flokken når en leder faller
  4. Nåde for den som falt i seksuell synd
  5. Nåde for den som gikk bort
  6. Nåde for motstanderen
  7. Nåde for den fremmede
  8. Nåde for den sønderknuste
  9. Nåden oppdrar
  10. Nåde avhenger av giveren

Nåde

Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av… (2. Tim. 1:9)

Nåde er ett av Bibelens mest sentrale begreper og likevel er det mange som vil ha litt problem med å forklare hva nåde egentlig er. Og kanskje er det ikke så rart? For ordet inneholder dybder og bredder som jeg tror vi aldri helt vil gripe innholdet av før vi en dag er i himmelen og skuer Gud i hans hellighet.

Gjennom nåden blir Guds kjærlighet, barmhjertighet, hjerte og vesen åpenbart for menneskene. Gjennom nåden får vi del i frelsen, vi blir ett av Guds barn og en del av Guds familie. Nåden bevarer oss og leder oss til å fortsette i riktig retning (den oppdragende kraft i nåden). Sagt med andre ord: Nåden frelste oss, nåden bevarer oss og nåden vil en dag ta oss helt hjem.

Gud viser sin nåde mot oss basert på forsoningens grunn og det er denne vi må stå på når vi kommer fram for Gud. Det er Jesus blod som renser oss, det er Jesus som frelser oss og helliggjør oss og alt er av nåde.

Norsk språk bruker ordet “nåde” for flere av de ord som brukes i grunnteksten. I GT er de to vanligste hen og hæsæd mens det i NT er det greske chàris. GT ordenes betydning er: hen = vennlighet, godhet, gunst, miskunnhet, nåde (grunnbetydning av tilsvarende verb er ‘være from’). hæsæd = brukes også for mildhet og barmhjertighet, men har også en videre innholdsfylde enn hen og brukes spesielt om nåde-trosskap i paktsforholdet. Chàris i NT er uttrykk for 1) Guds nådige sinnelag (=yndest, velbehag,velvilje) og 2) yndestbevis, nådegjerning, velgjerning (kilde dette avsnitt: Ill. Bibelleksikon)

Vi vet at vi er frelst av nåde, men hva vi mange ganger glemmer er at det å være møtt, fylt og omsluttet av nåde, også innebærer at Gud ser på oss med velvilje og velbehag. Gud sitter ikke i himmelen og sukker, akker og ve’er seg over oss og alt det dumme vi kan finne på, men Gud gleder og fryder seg over sine barn- Gud gleder og fryders seg over sin kjære deg. Gud ser på deg med glede, han ønsker bare ditt beste og han lengter etter å overøse deg med godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Gud er for deg, og nåden er et solid og håndfast bevis på dette.

Guds nåde er mye større enn vi kan forestille oss og den når dypere enn den mørkeste grav og den gjelder for mennesker i alle slags situasjoner og problemer, noe vi skal innom i de kommende innlegg.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! (Fil. 1:2)

 

Nåde for forbryteren

Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk.23:42-43)

Vi vet at Jesus ble korsfestet sammen med to røvere/forbrytere og selv om bibelen ikke sier noe om hva disseto var dømt for, vi vet litt om hvem romerne korsfestet på den tiden. Korsfestelse ble da sett på som den mest vanærende henrettelsesmetoden og brukt for å henrette slaver, opprørere, forrædere, pirater og kriminelle fra de nederste sosiale lagene. Mennesker som var frie romerske borgere ble kun unntaksvis korsfestet. Det var ingen symbolsk mening i korsfestelse (slik Jesu korsfestelse har for menigheten i dag), men det var kun brukt for å gi en lang, pinefull og offentlig vanærende død. “Fangene” hang til spott og spe mens kroppen ble pint til døden. Selve døden inntraff sjeldent før etter flere dager og da pga oksygenmangel eller en kombinasjon av utmattelse, tørste, blodtap og sjokk.

Selv om vi ikke kan si spesifikt hva denne forbryteren ble korsfestet for, kan vi anta at det er en mann som var fra en lavere samfunnsklasse, som gjorde opprør mot det etablerte og som ble tatt i kriminelle handlinger som f.eks. tyveri. Han ble dømt skyldig og fikk sin straff, men ulikt den andre forbryteren, så innrømmer han sin skyld (sier straffen er rettmessig). Samtidig erkjenner han også at Jesus er Guds sønn og spør om nåde.

Fortjener ett slikt menneske nåde? Fortjener en som har stjelt og løyet, som har lurt, bedradd og utnyttet andre å bli møtt med nåde? Fortjener virkelig den som har ødelagt for andre og kanskje ruinert menneskers liv både økonomisk, sosialt og ved å spre frykt, å bli møtt med nåde?

Jesus hang der ved hans side i stor smerte og i stede for å si “du får som fortjent” sier han: “Sannelig, i dag skal du være med meg i paradis”. Ingen av oss fortjener å bli husket på av Gud, å bli tilgitt og få komme inn i varmen, men nettopp her møter Gud oss med en nåde som er uendelig stor. Det avhenger ikke av hva jeg gjorde, men av hva Jesus gjorde- og Jesus tok alt på seg selv for at vi skulle få gå fri.

Guds nåde gjaldt også for forbryteren, akkurat som nåden gjelder for dagens forbrytere. Jo det er konsekvenser av menneskers feile valg som de selv må bære, men når det gjelder forholdet til Gud, så har Jesus allerede tatt straffen på seg og sonet skylden, den som innrømmer sitt behov for hjelp og frelse, forbryter eller ei, møtes av Guds nåde.

Nåde for flokken når en leder faller

Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk. (4.Mos.20:11)

De siste årene har det til tider blitt diskutert om mennesker virkelig har møtt Gud under “vekkelser” eller om det er en annen makt, ikledd lysets drakt som virket blant mennesker. Det har vært påstått at siden lederen/taleren tydeligvis er på kollisjonskurs med Guds Ord i enkelte saker, er det ikke Gud som virket med sin kraft blant de mennesker som hadde kommet for å få ett møte med Gud og ta del i den “utøsingen/vekkelsen” de “så/hørte/erfarte” skje.

Er dette sant? At det ikke er Gud som virker blant hungrige sjeler fordi lederen/taleren har endel synlige og ikke helt ubetydelige feil og skavanker både i eget liv og i sin forståelse av Guds ord? Før du leser videre, hva mener du? Hva mente du da Lakeland/Todd Bentley ble diskutert i vide lag, var det Gud som virket?

I 4. Mosebok kap. 20 leser vi at Israelsfolket er ute i ørkenen og at folket samler seg imot og også tretter med Moses og Aron fordi det ikke er vann der. Igjen kommer reglen med “har dere bare ført oss ut her for å dø? Vi hadde det mye bedre i Egypt.” Folket har allerede glemt at Gud litt tidligere sørget for dem og at det fosset vann ut av klippen etter at Moses slo på dem. Folket er bare opptatt av det som skjer akkurat der og da, og har ikke i tankene alt hva Gud allerede hadde gjort for dem. De stoler ikke på Herren, og de vender seg også mot sine ledere. Moses og Aron går utenfor leiren til sammenkomstens telt og søker Herren om hva de skal gjøre. Herrens herlighet viser seg og de får beskjed om å samle alle sammen. Foran hele folket skal de tale til klippen og Gud vil la det strømme vann ut av den.

Men vi ser her en Moses som er blitt både sinna og handler ulydig. Han taler til folket og sier: “Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?”(v 11). Moses er skikkelig sint fordi folket reiser seg mot dem og for at de ikke stoler på Herren- og i ett “anfall” av stolthet og forakt over folkets innstilling bryter Moses ut i denne reglen og så slår han to ganger på klippen.

Stoltheten kan vi ser i ordene han sier, “tror dere vi kan få vann til å strømme?” Moses og Aron kunne aldri få vannet til å strømme, bare Gud, men her setter Moses seg i det sted at han og Aron er de som sørger for folket. Gud hadde heller ikke sagt han skulle slå på klippen, Gud hadde sagt han skulle tale til klippen. Moses er blitt fanget inn i en kjødelig innstilling, han hever seg selv over de andre og han er ulydig mot hva Gud sa.

Vi mener ofte at når ledere viser en slik holdning av stolthet og ulydighet vil det ikke være Gud som virker blant mennesker, men er det slik? Vi leser her at Gud lar vannet fosse fram, selv etter Moses’ ulydighet, og både mennesker og buskap får drikke. Gud har omsorg for sine selv når de er trassige og selv når lederen feiler og faller, vil Gud i sin nåde og barmhjertighet sørge for flokken. Gud vil ikke la en forsamling/flokk tørste i hjel fordi lederen falt, det elsker han dem for mye til. Gud virker gjennom ufullkomne mennesker, og Gud vil også av omsorg, barmhjertighet og nåde overfor flokken, også virke gjennom ledere som feiler og faller.

Moses og Aron måtte ta konsekvensene av sin ulydighet, de fikk ikke lede folket inn i det lovede land. Men vi skal også huske hvordan Gud i nåde og barmhjertighet sørget for folket og buskapen selv når lederne feilet og falt.

 

Nåde for den som falt i seksuell synd

Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh. 8:11)

Alle kjenner historien om kvinnen som var tatt i hor. Lederne kommer dragendes med henne og plasserer henne foran Jesus for å teste Herren selv, hva vil han gjøre? Vi vet hvordan Jesus møter henne. Nåde.

Kong David hadde en periode i livet der han lot litt for mye skli mellom fingrene. Han ble litt lei alle de vante oppgavene og pliktene og meldte seg litt ut for en tid. Dette førte til at han ikke var i krig som han skulle, og der han gikk og kjedet seg fant han lite mening i det meste. Øynene falt på en vakker dame og da var det gjort. David spinner ett nett av løgn og får til og med utført ett drap for å dekke sin skyld og skam. Men Gud vet, og Gud stiller David til veggs fordi han elsker ham og ønsker å bruke ham mer. Kong David måtte ta konsekvensene av sin synd og sine dårlige valg, men Gud tilgav, gjenopprettet og brukte mannen videre. Nåde.

Også i dag er seksuell umoral ett stort problem, også innad i menighetene. Jesus strammet inn lovens bud om hor til å også gjelde tankene: Den som ser på en kvinne med begjær driver hor, sa Jesus. Og her må vi alle innrømme vi har falt. Vi har sett på mennesker av det andre kjønn og både begjært og lystet det ene og andre. Vi har studert opp og ned og gjort våre oi oi’er. Vi har alle. For endel har det stoppet med nettopp dette, å bare sett, vurdert, likt og litt lystet hva øynene falt på, mens for en god del andre har det gått videre. Det har ført til sex med kjæreste og/eller tilfeldige andre, sex utenfor ekteskapet (hor) og for flere og flere er også porno blitt ett stort problem. Vi skal ikke stikke under en stol at mange innen kristenheten sliter med pornoavhengighet, og for endel har det ødelagt både deres kvinnesyn, deres seksuelle samliv, flere relasjoner og også ekteskap. Det er ett dypt alvor i dette som vi ikke må dekke over. Porno er ikke bare ett personlig og privat problem, det er synd mot Gud og andre mennesker.

Mange mennesker har fått oppleve hvordan andres seksuelle fall har ødelagt deres hjerter og liv. Den som opplevde utroskap, den som ble forlatt til fordel for en annen, den som ble ett objekt for en annens begjær og lignende. Endel har opplevd legedom og gjenopprettelse, mens andre opplevde dype sår og brutte relasjoner. Det er alvorlige konsekvenser som kan komme av seksuell umoral, både for den som “utfører handlingene” og for de uskyldige.

Gud ser ikke med lette øyne på synden, men han ser på synderen med nåde. Det er nåde, det er hjelp, legedom og gjenopprettelse for den som har falt. Det er mulig å igjen reise seg, å stå med haka opp og å tjene Herren. Gud er rede til å tilgi, husk hva Jesus sa til kvinnen de bragte foran ham: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er mulig å bli tilgitt synd av seksuell karakter, tro ikke løgnen om at det er for for flaut, for skittent til at Gud vil tilgi. Gud ønsker å utfri, lege og gjenopprette de mennesker som har falt i disse ting, men også de som er påført sår og problemer pga andres fall. Gud møter disse menneskene med nåde. Har du omvendt seg, så la ikke fordømmelse trykke deg ned. Gud tilgir og glemmer, Gud ser på deg med nåde. Det er konsekvenser å ta i denne verden og kanskje en god del ting som må jobbes med, men Gud er nådig, han tilgir og er rede til å gi deg den hjelp du trenger videre.

 

Nåde for den som gikk bort

Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der. (Jes. 58:12)

I Ruts bok får vi også høre litt av historien til Naomi, Ruts svigermor. Dette er en dame som opplever mange harde tider i livet, men som på slutten av livet opplever at mening, glede og kjærlighet igjen vender tilbake. Men la oss starte fra begynnelsen.

Naomi bor i Betlehem sammen med sin mann og to sønner. Det er hungersnød og skikkelig harde tider, de bestemmer seg for å forlate byen og søke lykke og mat utenfor Israels grenser.

I dag er det endel kristne som opplever at de ikke får så mye mat og næring i menigheten som de trenger. Endel fordi de selv ikke bruker nok personlig tid sammen med Gud, mens for andre er det fordi det er ett miljø i menigheten som gjør at de ikke klarer å ta til seg næring. Uansett er mennesker gått lei og ser på hva som skjer andre steder som mer forlokkende og fristende, og de bestemmer seg for å forlate Guds forsamling. Betlehem betyr faktisk brødhuset, og kristne som forlater en forsamling til fordel for verden, forlater brødhuset slik Naomi og mannen gjorde.

Det startet ikke så verst ut for de to, de fikk ett sted å være og de hadde det daglige brød. Det så ut som at det var gode dager, lykken smilte til dem etter som årene gikk. Når sønnene er voksne nok, blir begge to gift med kvinner som var av fremmed slekt (ikke isrealitter).

Når mennesker forlater Guds forsamling og begynner å søke lykke utenfor kan det i starten virke som om alt er mye bedre og at lykke og suksess kommer fortere og lettere til dem. Det er ikke så mye strev og så mange vanskeligheter som det var tidligere. Det kommer faktisk gode ting og tider til dem.

Men plutselig skjer det uventede, Naomi mister både mann og barn og sitter igjen alene, med to svigerdøtre, i ett fremmed land. Hun bestemmer seg for å vende hjem til Betlehem, hun har hørt at det igjen er mat der.

Mennesker har levd mange år utenfor Guds forsamling og opplever at det går i det synlige (og i andre menneskers øyne) framover med dem. Fasaden ser bra ut og de opplever framgang, men hvorfor blir det tommere og tommere på innsiden? Hvor forsvant tilfredsheten og gleden? Hvorfor gir alt det gode så kortvarig glede? Hvorfor blir det mørkere på innsiden når sola skinner fra nesten skyfri himmel på utsiden?

Naomi sitt vitnesbyrd når hun vender tilbake er at hun har opplevd mye tøft og bittert. Hun sier at hun har mistet det meste og står tomhendt tilbake. Rut har blitt med henne som den datter hun ikke hadde. Dermed er Naomi den utløsende faktor til at Rut kommer inn i det “fellesskap” hvor hun møter sin forløser. Trofast tjener Rut ved sin svigermor sin side og følger også hennes råd og påbud. Gud har ikke glemt Naomi og både ser hennes sak og arbeider bak kulissene for å hjelpe henne. Vi vet hva som skjer med Rut, at hun samler mat, er trofast og gifter seg med Boas. Disse får senere barn som Naomi får holde i sine armer. Igjen smiler lykken til Naomi, igjen får hun oppleve glede og mening.

Det er endel som har gått bort fra menighetene fordi de ikke fant den mat og hjelp der som de trengte. Endel har i tiden de var borte opplevd å miste mye, andre har gjort masse ting de nå angrer på. Men Gud vil ikke vende ryggen til det barn som vender hjem igjen. Som faren til den fortapte sønn sprang mot sitt barn med åpne armer, møter Gud den som gikk bort men vender hjem igjen, med åpne armer. Som Gud virket velsignelser inn i Naomis liv etter hun vendte tilbake, vil Gud virke velsignelser inn i livet til det barn som vender hjem. Det er nåde også for den som gikk bort.

 

Nåde for motstanderen

Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. (1.Tim.1:15-16)

Paulus ble en stor Guds mann, men forhistorien hans er ikke av det vakre slag. Da Paulus var yngre var han er ivrig motstander av evangeliet om Jesus og satte alt inn på å bekjempe Jesu navn og disipler. Selv sa Paulus: Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om å henrette dem, stemte jeg for. (Ap.gj.26:10) Paulus hadde stått ved siden av de som steinet Stefanus til døde, og han var enig i det som ble gjort. Paulus var en ivrig forkjemper for loven, men klarte ikke se sannheten i evangeliet om at Jesus var den frelser Gud hadde lovet. Det måtte Jesus selv vise seg for ham og fortelle.

Også i dag er det mennesker som kjemper ivrig mot Guds evangelium om frelse ved nåde og tro. Noen mener at kristne ikke er vel bevart som kan tro det de gjøre, andre mener at sannheten er relativ og kan tilpasses det enkelte individ. Det kan være godt og rett for deg, men trenger ikke være deg for meg. Enkelte mener at Gud kan ikke være god og barmhjertig siden det er mye vondt i verden og mye annet.

Det er ikke alle som er like store motstandere av Jesus og evangeliet som Paulus var, men vi finner likevel motstandere av evangeliet i dag. Og det samme gjelder for de menneskene som det gjaldt for Paulus bak der. Gud elsker dem og ønsker fellesskap med dem. Som Paulus ble møtt med nåde og barmhjertighet og tatt inn i varmen da han omvendte seg, slik vil Gud også møte dagens motstandere av evangeliet når de omvender seg. Den som tar imot Jesus som frelser blir ett Guds barn. Det avhengig ikke av hva det enkelte menneske har gjort av godt eller vondt, men det avhenger av Guds nåde og hva Jesus gjorde. Gud er så god og barmhjertig at det er nåde også for tidligere motstandere av evangeliet.

Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. “Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud”. (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de “fremmede” som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fresd, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

 

Nåden oppdrar

Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? (Rom. 6:1-2)

De som ser på nåden som en unnskyldning til å fortsette i urenhet og synd, er på jordet for å si det enkelt. De har ikke forstått at nåden også har en oppdragende side.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke gjøre noe med svakheter eller fortsette å gjøre hva man lyster for selv om det er i strid med Guds ord. Hvis vi lever slik, har vi ikke forstått nåden. Nåden fikser ikke bare vårt forhold til Gud, at vi igjen kan komme hellige og rettferdige framfor Herren, nåden er også med å å forvandle oss fra innsiden og ut. Nåden oppdrar oss til å avstå fra de ting vi vet sorger Gud, nåden gir oss styrke til å kjempe mot egne selviske lyster og det onde, nåden renser oss og styrker oss.

Nåden gir oss hjelp og lyst til å si nei til hva som ikke er rett og den gir oss styrke og kraft til å kunne klare det.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. (Tit. 2:11-14)

 

Nåde avhenger av giveren

Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. (2.Mos. 34:5-7a)

Nåde er noe helt spesielt. Det er velvilje og velbehag, hjelp og omsorg, tilgivelse og gjenopprettelse, som vi ikke har fortjent men som likevel blir gitt til oss fritt og i overflod. Nåde er på en måte uendelig og ufattelig godhet vist på tross av. Nåde hviler fullt og helt på giveren og på den karakter og det hjertelag giveren har.

Selv om vi var syndere, gav Gud sin eneste sønn fordi han elsket oss så mye. Vi har ingen fortjeneste i frelsen, det er av ren nåde og en gave gitt oss av Herren selv.

Selv om vi var i mørket, ble Jesus til frelse og lys for oss. Nåde.

Selv om vi ikke klarer selv og ikke evner å se fremtid og håp, kommer Gud til oss og skinner sitt lys og sin sannhet inn i vårt indre. Nåde.

Selv om vi er skyld i egne feil og de vonde konsekvenser vi har påført andre, er Gud rede til å tilgi oss, gjenopprette oss og gi oss den hjelp, visdom og omsorg vi trenger for å rette opp i egne feil. Nåde.

På grunn av at Jesus tok all vår skyld, skam og straff på seg, kan vi komme fram for Guds trone rene, hellige og med frimodighet. Nåde.

Selv om vi går bort fra Gud eller gjør ting som sårer Gud, elsker han oss like mye og han venter, håper og lengter etter at vi skal “komme hjem” igjen. Nåde.

Selv om vi er troløse, er Han trofast. Nåde.

Vi er alle i behov av nåde fordi vi alle feiler. Ingen av oss klarer å alltid gjøre hva som er rett og godt. Selv etter at vi har tatt imot frelsen er vi i behov av nåde. Kanskje er det slik at jo lenger vi går med Gud, jo mer ser vi av dybdene og bredden i nåden, jo mer ser vi hvor sterkt og dypt behov vi har for å motta Guds nåde?

I dagens vers ser vi hvordan Gud selv “presenterer” seg for Moses. Moses er alene oppå fjellet etter at de ti bud er skrevet på nye tavler. Han får oppleve at Gud selv stiger ned i en sky, stiller seg hos han og roper ut navnet Herren. Når Gud skal si noe om seg selv, velger han av alle sine mektige, herlige og hellige “karaktertrekk” å nevne dette:

Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!

Når vi ser på hvordan Gud møter mennesker som ikke klarer, ser vi at det er nåde i lange baner. Gud er alltid tydelig på hva som er rett og galt, men det er også en enorm barmhjertighet, kjærlighet, omsorg og medlidenhet i hva som sies og gjøres. Gud møter mennesker med velvilje og han har velbehag i alle sine barn- også de som ikke klarer så godt, også de som tar noen feilsteg mer enn andre,også de som ikke føler seg verdige lengter Gud etter å overøse med sin godhet og løfte dem opp på et høyere sted. Nåde. Jo mer vi forstår hvor stor gave nåden er, jo mer vil vi forstå av hvem og hvordan Gud er. Nåden viser oss karakteren og hjertelaget til giveren og Gud er en nådig og barmhjertig Gud.

8 tanker om “Nåde

  1. Takk for fantastisk innlegg.Jeg har nylig oppdaget Guds Nåde og koste meg med dette.GVD Jeg delte på FB håper det er greit?

    Liker

    • Hei Jorunn og velkommen til bloggen.
      Kjekt å høre at du likte stykkene og selvfølgelig er det greit du deler, takknemlig for alt som blir delt på både denne og den andre bloggen.
      Ønsker deg en velsignet og god sommer videre.
      ~Cecilie~

      «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere (deg) få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere (du) lærer Gud å kjenne. Må han gi dere (deg) lys til hjertets øyne, så dere (du) får innsikt i det håp som han har kalt dere (deg) til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er for oss som tror». (Ef. 1:17-20)

      Liker

  2. Takk for en fin tekst. Jeg vil gjerne forstå bedre hva ordet nåde inneholder. Er det slik at nåden alltid er ufortjent? Er nåden aldri rettferdig?

    Liker

    • Hei John!
      Beklager at dette tok så lang tid, vi har hatt ett par uker med gjester og så trengte jeg litt alenetid.

      Vet du, jeg føler jeg har veldig svak forståelse av nåde… jeg synes det er et av de begrep jeg aldri får taket på… Jeg vet og har erfart en del av det, men samtidig så er det liksom så mye jeg ikke klarer gripe også…

      Jeg ønsker å si at jeg har null formell utdanning innen disse ting før jeg fortsetter, hva jeg deler er hva Gud i sin nåde 🙂 har vist meg etter mange års vandring sammen med ham. Min skolegang er tøff hverdag i avhengighet til Gud og ikke bibelskole eller teologistudier.

      Nåden er alltid ufortjent, hvis ikke er det jo ikke nåde. Det er nok et av de viktigste kjennetegnene på nåden- at den er ufortjent. Samtidig så er den også alltid rettferdig fordi Gud er rettferdig.

      Menneskelig sett vil vi si at nåden ikke er rettferdig siden syndere kan bli tilgitt, men vi kan ikke «se» på disse tingene med menneskelig fornuft, vi trenger åndelig visdom og forstand. Vi må huske at Gud aldri handler urettferdig og at han er hellig og rettferdig i all sin ferd. Og utfra det kan vi også si at nåden alltid er rettferdig.

      At nåden er ufortjent strider mot veldig mye inni oss, fordi vi ønsker å gjøre oss fortjent til ting. Men vi kan aldri gjøre oss fortjent til noe som helst fra Gud, unntaken evig straff fordi vi har syndet. Alt annet vi får fra Ham er nåde- ufortjent velvilje og gunst.

      Vet ikke om jeg fikk forklart hva jeg tenker, for jeg synes det er vanskelig å sette ord på dette…

      Gud velsigne deg i alt du gjør og må han bevare dine skritt stødige.

      Liker

  3. Tilbaketråkk: Elsket av Gud, jeg? | Ett ord for dagen

  4. For en fantastisk blogg, det du skriver her om nåde har hjulpet meg mer en du aner! Gud velsigne deg og dine!
    Tusen takk!

    Liker

    • Heisann Stein!

      Tusen takk for at du tok tid til å legge igjen noen ord, det betyr mye å få høre at bloggen er til hjelp og styrke for andre.

      Og jeg takker Gud som blåser sitt liv inn i ordene slik at de når menneskers hjerter og skaper håp, forandring og nytt liv,

      Guds fred og velsignelse over deg og de du har kjære dyrebare broder!
      Søster Cecilie

      Liker

  5. Tilbaketråkk: en liten pause | Ett ord for dagen

Din tur og plass til å dele tanker og ord