Ikke gjem historien din (2)

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.

første gang postet nov 2016

Ikke gjem historien din

I den første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting i dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt holde deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

første gang postet i nov 2016

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

Jeg tror du er Gud

Orker jeg mer nå?

Orker jeg å skrive at jeg tenker slik?

Orker jeg å være ærlig om at livet er tøft og mer enn jeg takler?

Det er tidlig søndagskveld og jeg satt og lurte på om det egentlig var en dag i uka som gikk som jeg ikke hadde måtte gjøre noe og kom til at jeg tror tirsdag, men jeg husker ikke helt. Det har vært så mye i det siste, og mer kommer det i ukene foran også, inkludert eldsteguttens konfirmasjon om ett par uker.

Jeg har ikke problem med å si at nå føler jeg ikke at jeg takler livet, at det er mer enn mine skuldre kan bære. Men jeg satt å lurte på om jeg orket å være ærlig overfor dere… Noen vil ta det som at jeg søker oppmerksomhet, andre som at jeg sier feil ord og må snakke positivt, noen som at jeg mangler tro, men så er det dere jeg skriver dette for, dere som trenger å høre at det er andre også som føler livet er for mye og som trenger å høre at det er greit å føle det slik.

«Man får ikke mer enn man kan bære» sier mange, uten å være klar over at dette ikke er et bibelsk utsagn i det hele tatt. For er vi ærlige, så vet mange av oss at livet gir oss mer enn vi kan bære. Livet er noen ganger for mye. Det uttrykket er tatt fra et vers hvor det står at vi ikke skal møte fristelser som vi ikke kan klare å stå igjennom, det sier ingen ting om livets prøvelser og utfordringer, kun fristelser (se 1.Kor.10:13). Og hvis det var sant, at vi aldri skulle møte mer enn vi kunne klare selv, da ville vi ganske sjeldent ha søkt inn til Gud, klynget oss til ham, holdt fast på hans ord om at han er sterk nok for oss og at han aldri vil svikte eller forlate oss. Våre utfordringer driver oss til Gud, de skaper et behov i oss og de skaper en lengsel etter å oppleve at Gud er mer enn nok også i dette.

«Du må snakke positivt og ha positiv bekjennelse» er det andre som sier. Og da tenker jeg «nja… skal jeg lyve da? Skal jeg si ting er bra når det ikke er?». Vi trenger å bevare en positiv holdning, men det betyr ikke at vi skal fare med løgn. Å si alt er bra når det absolutt ikke er, det er løgn, ikke tro. Men det at jeg sier at nå er det tøft å være meg, betyr ikke at jeg ikke tror på Guds ord om at han er med og at han vil bære meg igjennom, jeg er bare ærlig om hvordan livet er her å nå. Skulle vi bare ha positiv bekjennelse er det jammen med mye av Salmenes bok i Bibelen som må fjernes, for der er det hvertfall mange vers om at ting er vanskelig, det er mørkt, min sjel er nedtrykt til døden og mye annet. Når kong David kunne være ærlig om det vonde og tunge og fortsatt være en mann etter Guds hjerte, da kan jeg også være det å fortsatt være et Guds barn som stoler på ham, hans ord og løfter.

Vi vil så gjerne tro på de som sier at det er bare å bekjenne og proklamere ordet i tro så skal alt bli så bra, men mange av oss vet at det er ikke slik det fungerer… vi vet det fordi vi lever det. Jeg ville gjerne trodd dem som sier at alle himmelens velsignelser er for vårt jordiske liv, men jeg finner ikke dette i Bibelen. Jo, jeg kan finne vers som kan brukes i den betydning, men jeg ser ikke at helheten gir den beskrivelsen. Hva jeg derimot ser er at Gud i både liv og død, i både glede og smerte, i både latter og tårer er med og at Han er god, rettferdig og hellig. Uansett hva jeg møter så er og blir han Gud og han fortjener alltid min lovsang, både når de er kledd i latter og når de er kledd i tårer.

Tårene mine som tømmes ut i bønn og sukk er et tegn på at jeg velger å stole på ham, frustrasjonene jeg øser ut er tegn på at jeg velger å legge byrdene over på ham, at jeg lar bønnesvaret være opp til ham er tegn på at jeg søker hans vei og vilje, i alt det tunge er min tillit til ham fordi jeg tror vet han er Gud. For meg er ikke det viktigste at livet blir godt og hverdagen enkel, men at Gud gjennom alt løftes fram, æres og gjøres kjent.

Jeg orker ikke mer akkurat nå, men jeg vet at jeg trenger ikke klare alene. Gud vil hjelpe meg. Kanskje opplever vi mirakler som løser opp situasjonene eller kanskje opplever vi det mirakelet det er at Gud lar oss stå støtt igjennom stormene mens vi i overgivelse og tillit priser ham med tårevåte kinn. Begge deler er like store mirakler, for det viser at Gud ser oss og hjelper oss. Kanskje ikke slik vi føler for det, men alltid slik han ser det best.

Jeg sukker kanskje at jeg er så sliten at det føles som om innsiden er vrengt ut, men jeg vil fortsette, fordi jeg vet at Gud er både god, trofast og rettferdig. Gud er min frelser, min klippe og mitt trygge vern. Gud har lys, visdom og hjelp for også dette, og hans vei og vilje er så mye viktigere og riktigere enn mine følelser og ønsker om en lett vei ut.  Så jeg sukker «Jeg orker ikke mer, men jeg vet at du er Gud og for meg er det nok» og fortsetter med hva som må gjøres.

Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:2)

3 nylige innlegg fra den andre bloggen:
Fotvask/hjertevask om kvelden
Hvordan be når livet er for mye?
Når bønnesvaret er «Jeg Er» 

Hele Bibelen er viktig

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd (2. Tim. 3:16)

Før du leser videre har jeg et spørsmål jeg vil du skal svare på:
Hvilken måned har 28 dager?

Vi er ofte alt for sneversynte i vår måte å se og forstå verden på. Vi oppfører oss som om vi er verdens sentrum og at det meste burde dreie seg om oss. Ja, vi vil vel helst ikke innrømme at vi er slik, men er vi egentlig ikke det?

Hva kan jeg få ut av det?
Hvorfor må jeg ha det vondt?
Hvorfor fikk han/hun forfremmelse og ikke meg?
Hvorfor ble de invitert og ikke jeg?
Hvorfor ble jeg forkjølet?

Og vi er slik med Gud og Hans ord også. Vi ser det utfra vårt perspektiv og våre ønsker. Selvsagt ikke hele tiden, men ofte. Hvis vi ikke er påpasselige kan vi lese Guds Ord som en oppskriftsbok på hvordan jeg skal få det bedre, i stede for at vi bruker ordet til å dra oss nærmere Gud og til å vokse i kunnskap og kjennskap om Herren.

Vi må være forsiktige med å hele tiden dele opp Guds ord og se enkelte vers eller temaer for seg selv. Hvis vi gjør det, mister vi noe viktig, helheten. Ordet sier selv at det er summen av Guds Ord som er sannhet. Vi kan ikke ta ett vers eller tema å prøve å forstå det isolert, det må sees i sammenheng med resten også. Selv om det å fordype seg i ett ord eller tema kan være hensiktsmessig, kan det ikke være det eneste vi gjør.

Summen av ditt ord er sannhet, dine rettferdige lover varer evig. (Sal. 119:160)

Jeg kan f.eks ikke bare lese ord om helbredelse fordi jeg ønsker å bli frisk og så overse alt annet Gud har sagt.
Skal jeg forstå hva Gud mener om skilsmisse, kan jeg ikke bare lese de enkelte versene, jeg må også se det i sammenheng med hva Gud sier om ekteskap og hvordan han har sagt vi skal være mot hverandre. Eller hva med kvinner i tjeneste? Den lidende tjener og den triumferende kongen? Det er mer sammensatt enn vi liker at det er.

Det beste vi kan gjøre er å ta til oss alt Guds ord. Ikke bare plukke og velge, men alt- også det som kjennes tungt og vanskelig ut. Vi skal ikke streve med å forstå, men være trofaste i å lese hele ordet. Guds Ånd vil i sin tid åpenbare for oss de ord vi trenger dypere forståelse av, og nettopp her er et viktig poeng: Vi vet egentlig ikke hva vi trenger (men vet godt hva vi føler for).

Svaret på spørsmålet i starten viser oss fort hvor sneversynte vi kan være…
De fleste svarer februar, men alle måneder har 28 dager (selv om flertallet har flere).

Vær en venn i nøden

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Når mennesker vi kjenner går gjennom sykdom, både fysisk og psykisk, kan det være fristende å komme med velmente råd og påpekninger, men ofte gjør dette situasjonen bare verre for den lidende. Å bære byrden til en som lider, er en byrde i seg selv, men det er noe vi er kalt til å gjøre. Men det har aldri vært meningen at vi skulle gjøre det i egen styrke. Når Gud kaller oss til en slik ting, så må han være vår kilde for styrke, tålmodighet, nåde og barmhjertighet hvis vi skal klare å stå i det.

Du kan ikke si til en som er deprimert at de må tenke positivt, for de er i en altoppslukende mørk grav- og så det er sagt: Selv om depresjon kan være en konsekvens av synd, så er det heller sjeldne tilfeller, det er oftest fordi vi lever i en fallen verden hvor våre kropper og sinn ikke er perfekte og mennesker gjør både godt og ondt mot oss.

Å si til en som er syk at det konsekvent er synd, manglende tro, at de må skjerpe seg, at du har opplevd mye verre og slikt er arroganse, neglisjering og en ovenfra-og ned holdning til andre mennesker og deres situasjon.

Jobs venner begynte bra, de brukte ei uke på å dele sorgen med ham i stillhet, men så begynte de å snakke og da ble det bare verre og verre. Hvis vi leser hva de sier med litt åpent sinn, så finner vi mange ting de sa som vi i vår ignoranse og uvitenhet også har- eller ville sagt. Jeg har selv måtte omvende meg fra dette. Jeg mente godt, men det ble bare dumt og vondt fordi jeg ikke prøvde å forstå og dele byrden, men jeg ville dra andre opp av «hullet» de satt i- og det er ikke min oppgave. Jeg er kalt til å dele byrden, til å vise omsorg, ikke til å være deres redningsmann og helbreder. Jeg kan ikke gjøre Guds arbeid i andre mennesker, men jeg kan elske, verne om dem og støtte dem.

Det kommer selvsagt en tid for ord også, men de bør komme naturlig og ikke fordi man «føler» man må si noen sannhetens ord. Hvor ofte glemmer vi ikke at den viktigste kommunikasjonen mellom venner er den som foregår i stillhet? De beste venner er de man kan sitte sammen med og være med uten å måtte si noe. Den beste måten å hjelpe en som lider på er vanligvis ikke med ord, men med omsorg. Når noen er der for oss uten å tro de har alle svar, uten å kreve at vi følger deres råd og uten «hvis ikke, hvis bare», da har vi funnet en virkelig venn, en som elsker gjennom alt. Dessverre er det litt langt imellom hver gang vi møter noen av disse… så la oss strebe etter å bli en slik venn selv.

Å dele liv og å dele råd kan være to veldig ulike ting, selv om det siste kan være en del av det første. Andres lidelse og smerte må aldri bli en talestol for oss, men en mulighet til å leve med åpne armer og hjerter, til å gi videre den omsorg, trøst og kjærlighet Gud har omsluttet og fylt oss med.

Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1:4)

Ikke ta avgjørelser om natta

For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal. 36:10)

I går kveld hadde vi den ene tordenbyga etter den andre. Jeg hadde koblet ut internett, tv og annet og satt i sofakroken med håndarbeid. Selv om det smalt ganske nærme, så satt jeg også å smilte litt over lynglimtene og regnet som høljet ned fordi i hjertet mitt var det ro. Kroppen min skriker høyt om at det har blitt alt for mange dager med overbelastning, men det er ikke så ille med storm på utsiden når innsiden er rolig.

Ett par kvelder tidligere var ting litt annerledes. Da var jeg så sliten og vond at jeg ikke tenkte klart. Det hadde blitt en ganske annerledes dag enn planlagt, og det på toppen av alt som hadde skjedd forut for den dagen gjorde at jeg var helt utslitt da kvelden kom. Og da var det ikke smilet og freden i hjertet som rådet, da var tankene annerledes: «Jeg gidder ikke ha med dem å gjøre mer akkurat nå», «jeg dropper begge bloggene og slutterå skrive», «jeg gidder ikke bry meg» og annet fløy gjennom tankene. Jeg var så sliten at mørket ikke bare var utenfor vinduene, men også prøvde å flytte inn i hjertet og tankene mine.

Har du vært der noen gang? Livet er tungt og vanskelig og tankene du har er ikke bare gode. Du kjenner på tvil og motløshet, du kjenner på frustrasjon og oppgitthet, det er mange tanker som trykker ned og prøver å fange deg inn. Og oppi dette står du på valg om hva du skal gjøre i forhold til alle de ulike situasjonene og menneskene?

Noen ganger ønsker vi å ta raske avgjørelser når stormen raser slik at stormen bare kan gi seg, men det fungerer ikke slik. De avgjørelser vi tar når natten og stormen står på er ofte ikke helt godt gjennomtenkte og sjeldent basert på sannheten i Guds ord. Når vi tar avgjørelser i slike stunder så tar vi dem utfra følelser og utifra hva vi tror vil få oss til å føle oss bedre. De er mer selvsentrerte enn avgjørelser vi tar når sola skinner, fordi vi i mørket ikke ser andre og også ofte glemmer å søke Herrens lys over saken.

Den kvelden jeg nevnte måtte jeg kjempe med tankene, det ble tydelig at vi står i en kamp og at slagmarken ofte er vårt eget sinn. Jeg kunne enten la alle ugreie tanker få fritt spillerom eller jeg kunne velge å si at selv om ting føles slik ut nå, så vil det se og føles helt annerledes ut når det gryr av morgen. Og det gjorde det. Ting var fortsatt ikke greit, men heller ikke så ille som da natta var der.

Ikke ta forhasta avgjørelser når natta er der (= både tiden av døgnet og tider i livet), vent til det begynner å gry av dag før du bestemmer deg for noe. Kanskje er det ikke nødvendig å bestemme seg for noe nytt i det hele tatt, men bare å fortsette som du allerede gjør. Forhastede avgjørelser fører ofte med seg flere problemer enn de løser. Vent til at du kan se andre enn deg selv oppi problemene og utfordringene, vent til at Gud får tale sitt lys inn i ditt hjerte og du ser alt med klarere blikk. Natten er ikke en god tid å ta et nytt steg framover i, vent til at du har nok lys til å se hvor du skal sette foten ned.

Herre, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg! (Sal. 5:9)

første gang postet 10.10.14