Gud skilte dem ut

Når Salomo innvier tempelet han har bygd for Herren (1.Kong.8) ber han om at Gud må se med nåde på folket når de omvender seg og helhjertet søker Herren igjen. Han nevner at alle mennesker synder, noe vi også finner igjen i Paulus sitt brev til romerne. Han ber om at Gud må tilgi lovbrudd og synder og la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem i fangenskap fordi de er Guds folk som Han førte ut av fangenskap og Gud selv har skilt dem ut som sin eiendom fra alle folkeslag på jorden (1.Kong.8.53).

Gud valgte seg ikke Israelsfolket fordi de var et stort, sterkt og flott folk, for det var de ikke, akkurat som ikke Gud valgte oss fordi det var noe spesielt og godt i oss. Ord som at alle har syndet er greie nok, for vi vet vi kommer til kort, men ord om at det er ikke noe godt i noen har vi vanskeligere for å svelge. Vi ser ikke hvor bundet og drevet av synd vi er og vi glemmer at det er Gud som i sin nåde og kjærlighet valgte oss først. Det var Gud som søkte oss opp fordi Han fra evighet av hadde utvalgt oss til å være sitt folk. Det er Hans stor nåde og kjærlighet som gjør at vi er frelst, er blitt tatt fra mørket og satt over i lyset og er blitt Guds barn. Ingen ting i oss søkte Gud, men Gud hadde utvalgt oss til å være et hellig folk for ham.

Gud skilte oss ut, slik han skilte Israelsfolket ut, for å være et folk som levde til Hans ære og pris og som med glede og hengivenhet følger Hans ord og bud og vandrer i Hans lys ved Hans kraft og hjelp. Vi skal være et annerledes folk. Mennesker som ikke går i denne verdens takt, men har annet mål for øye enn oss selv, nemlig Gud og Hans ære.

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. (1.Pet.1.15-16)

Gud er den rettferdige dommer

Jeg smiler noen ganger over hvor ærlig mennesker i Bibelen fremstilles! Det er godt å lese virkelighet og ikke idylliserte glansbilder. David var en mann etter Guds hjerte, men han var også menneske som deg og meg. Det er ting han klarte godt og gudfryktig og det er ganger da det ikke gikk helt greit (og nei, jeg sikter ikke til Batseba-hendelsen). I 1.Sam.24 er historien om da David sparer livet til Saul. Mange kjenner til den, at da Saul gikk inn i en hule for å gjøre sitt fornødne, så satt David og mennene innerst. David kutter en flik av kappen og når Saul er ferdig og går ut, følger David etter. I samtalen som følger sier David: «HERREN skal dømme mellom meg og deg» (v13a). Han nevner også et ordtak: «Fra urettferdige kommer det urett (v14). Mennene til David ville at de skulle ta livet av Saul, for når han ble levert til dem på fat slik som dette, så måtte det jo være den dagen da Gud skulle gi fienden i Davids hånd! David roer mennene ned og sier at ingen skal røre Herrens salvede (som var betegnelse spesielt på Israels konge).

Det er to ting jeg tenkte spesielt på da jeg leste dette i dag, det første er at mange er alt for raske til å lete etter tegn i stede for å være trofast mot Guds Ord. Mennene til David tok dette som et tegn, men David visste at det ikke var riktig i forhold til Guds lov. Vi skal være veldig forsiktig med å lete etter tegn i alt som skjer rundt oss, og desto mer påpasselige med å stadig fylle oss med Guds Ord slik at Guds allerede åpenbarte visdom kan komme oss til hjelp. Ordet er den sikre ledesnor, ikke hendelser som plutselig skjer. Den andre ting jeg tenke på var de to linjene jeg nevnte over. Den som er urettferdig vil handle urett fordi han handler utfra sitt indre, mens den som er rettferdig vil handle deretter. Saul ble levert i Davids hender, men David visste bedre enn å selv utføre dom og hevn over Herrens salvede- det er det bare Gud som skal gjøre (noe David også selv uttrykker i kap 26.10 når Saul igjen gis over i hans hånd og David sparer hans liv).

Mellom disse to hendelsene der David handler gudfryktig finner vi en helt annen historie (kap.25) der David blir reddet fra å utføre en urett. David spør Nabal om mat til han og mennene og Nabal svarer med å snakke særdeles nedsettende om David og også nekte å gi hjelp selv om David og mennene hans har vernet Nabals menn og fe. David blir hissig, søker hevn og setter ut for å gjennomføre dette. Heldigvis får Abigajil vite hvordan mannen hadde behandlet Davids forespørsel og samler mat og drikke og reiser avgårde med alt. Hun møter David og mennene på veien, og får vendt han bort fra tanken om å søke hevn ved sin visdom og sine ord. David takker henne for å ha stoppet ham så han ikke førte blodskyld over seg selv. Noen dager senere får de høre at Nabal er død, og David takker Herren som har tatt hevn over Nabal for den vanære han førte over David og for å ha holdt David fra å gjøre noe ondt.

«Hevnen hører Herren til» er ord de fleste kan utenat og som kanskje brukes litt for ofte? Vi skal ikke søke hevn, det skal vi i alle tilfeller legge på Gud. Det er opp til Gud om det skjer her på jord eller ved det siste oppgjør. Vi kan ha lett for å tenke nettopp at «hevnen hører Herren til» når vi bli skikkelig dårlig, feil og nedlatende behandlet, men hvor ofte tenker vi at Gud skal dømme mellom deg og meg? Jeg kan noen ganger være sikker på at mennesker med overlegg gjør ondt mot meg eller sier ondt om meg, men det er også mange tilfeller der jeg ikke med hånden på hjertet kan si dette for sikkert. Vi må være ydmyke nok til å ikke bare overlate hevnen til Herren, men også dommen. Gud er den som dømmer rettferdig, alltid og i alle ting.

De 3 kapitlene i 1.Sam. (24-26) minnet meg om hvor lett det er for oss å skifte fram og tilbake mellom gudfryktig handling og urett på kort tid. Selv om jeg enkelte ganger kan være ganske sikker i min sak om urett, kan jeg også være drevet av kjød og egne onde følelser, og med det ønske å handle urett. Kanskje er det smarteste vi gjør å be Gud dømme mellom oss og også være den som gjør ting rett? For Han er den eneste rettferdig dommer, både i sine avgjørelser og i sin utførelse av straff, noe som ikke kan sies om mitt skiftende sinnelag og humør.

Hvordan leser vi Bibelen?

Jeg har tenkt over nettopp det spørsmålet den siste tiden og jeg må si at jeg skammer meg litt over hvor ofte jeg har lest ting inn i teksten i stede for å prøve å forstå hva teksten sier. Kanskje har det med at det er det jeg er mest vant med skjer fra mine år i ulike sammenhenger, men jeg er under endring på det området. Jeg hører på menn som legger ut Bibelen og jeg lærer mer av en tale fra dem enn fem-ti av de jeg tidligere hørte. Når noen kjenner til historie og skikker, kjenner kultur og tider og så forteller og forklarer Guds Ord ut fra det, samtidig som de hele tiden henter fram andre vers i Bibelen som omhandler det samme og forklarer det utfra sammenhengen det står i, så blir det levende og virkekraftig på en praktisk måte.

Å forklare og legge ut en tekst er hva vi kaller eksegese (wiki-forklaring), mens når vi legger mening- ofte egne tanker og meninger- inn i teksten så kalles det eisegese (def på NAOB). Jeg har hørt uttrykkene i flere år og jeg har også hatt en viss peiling på hva de betyr, men jeg ser mer og mer viktigheten av å fjerne seg fra eisegese og bruke eksegese. Jeg er selv vant med at meninger leses inn i tekster og ikke at mening trekkes ut av teksten. Kanskje har det med å gjøre at det i pinsekarismatiske sammenhenger var flere tiår der teologisk utdanning ble litt skulet på? Det skulle liksom være legmannsbevegelse. Og selv om det er viktig at også de uten formell utdanning slipper til, så har det dessverre ikke vært krav til at de skal lære seg å studere skriften på en god måte (ikke som jeg har fått forståelse av i alle fall). Det er mulig å tilegne seg mye gjennom grundige egenstudier og bruk av kommentarer, håndbøker og annen litteratur, men det krever mye, men dette er en leder og pastors arbeid og plikt. Samtidig så skal vi ikke skyve under en stol at hver enkelt av oss også har ansvar for å lese og studere Bibelen og at det faktisk kreves litt veiledning om hvordan gjør man dette på en måte som er riktig, nyttig og som gjør at vi behandler Guds Ord som nettopp det, Guds Ord.

Faren ved eisegese- å lese egne tanker og meninger inn i teksten- er at vi fordreier Bibelens budskap. Guds Ord handler ikke om oss og hvordan vi skal klare alt best mulig og hvordan Gud skal hjelpe oss til å beseire fiender ved Hans hjelp. Den handler om Gud, om menneskers syndighet, om Jesu liv og forsoning, om kirkens plass og om endetid og dom. Behandler vi Guds Ord som en håndbok til et bedre og mer seiersrikt liv, så vil vi ikke bare lese inn/legge til en haug av meninger som ikke finnes der, men vi behandler også Guds Ord respektløst- og respektløs behandling av Bibelen viser manglende gudsfrykt og forståelse av hvem Gud er. Gud er i sentrum både i Hans Ord og i historien, det handler faktisk ikke om oss.

Årsaken til at jeg ble tenkende over disse tingene igjen i dag er at jeg holder på å lese i de historiske bøkene i GT og siste hendelse jeg leste i morges var David og Goliat. En historisk bok er i hovedsak en fortelling av historien (selvsagt tenker du kanskje nå), men det betyr også at vi ikke automatisk kan skrive våre egne liv og vår egen tid inn i fortellingen. Historien om David og Goliat handler ikke om at jeg kan beseire mine fiender ved Guds hjelp og at jeg trenger bare 5 trinn til seier og virkekraftig trosord som slenges hardt ut mot fiende eller hindring, den handler om ungutten David som beseiret en kjempe ved navn Goliat og at han gikk i tillit til Israels GUD. Skal vi lese noe inn i teksten så er det ikke oss og våre liv, men Jesus. Jesus sa selv at Skriftene vitnet og fortalte om Ham, og etter sin oppstandelse legger Han ut for dem hva Skriften sa om Ham. I går hørte jeg på en som plutselig nevnte akkurat historien med David og Goliat og hvordan mange i dag forvrenger historien til å handle om dem, så fortalte han kort at kirkefedrene ofte forklarte de fem steinene med Jesu sår og at David var bilde på Jesus som beseiret fienden. Når vi leser Jesus inn i historien på den måten vet vi det samstemmer med hva som senere ble åpenbart om Jesu liv, død og seier. Bibelen handler først og fremst om Gud og Jesu verk, ikke om oss. Skal vi sammenligne oss med noen, så er det hvertfall ikke heltene vi ligner mest…

Hvilken styrke står vi i?

Siden jeg leste det for noen uker siden så har den siste linjen i et vers hengt fast i meg og kommet opp i tankene flere ganger, så da jeg i dag kom til samme kapittel og leste det igjen, gikk det litt tid på å kikke nærmere inn på det- og jeg fant fint lite om den aktuelle linjen, selv om jeg sjekket flere studiebibler, bibelkommentarer og annet. I begynnelsen av Samuelsbøkene finner vi historien om hvordan Hanna blir mor til Samuel. (1.Sam.1,19-20) Når gutten er avvent så tar foreldrene han med til HERRENS hus og forteller Eli at dette var barnet hun ba om og at nå gir hun ham tilbake til Gud (1.24-28). Hannas lovsang (2,1-10) er kjent for flere og vi finner en fantastisk og herlig lovprisning av Herren her! Når jeg tenker på at dette skjer i en tid der det beskrives stor ugudelighet i landet (Dom.21,25) og at kunnskapen og kjærligheten til Gud var sjelden vare, så er det utrolig å lese den kjennskap og hengivenhet til- og den kunnskap om- Gud som Hanna har. Hanna priser Gud for Hans hellighet, storhet og allmakt og for at Han er den som ikke bare holder verden oppe, men også er den som gir og tar liv, som gjør både fattig og rik. Hun priser også Gud for at Han vokter de trofaste på veien, mens de urettferdige må tie i mørket og så kommer linjen som jeg har gått med: «For ingen er sterk i egen kraft». (2,9c)

For ingen er sterk i egen kraft.
Hvor diametralt motsatt den linjen er i forhold til hvordan vi ofte tenker og lever! Vi ønsker å bygge egen styrke og kraft og vi prøver også ofte å leve troslivet i egen kraft. Vi skal være sterke i vår tro, vi skal stå støtt, vi skal være den som vinner kamper for Gud og vi skal motta takk, heder og ære for at vi er så gode og står så støtt og sterkt. Kjødet i oss ønsker å ha ære, selv om vi mange ganger sier at det er Gud som gjør ting, så gjør Han det fordi vi er sterke i troen eller sier og gjør de riktige ting. Vår falne natur ønsker å være sterk i seg selv, den ønsker ikke å være avhengig av andres styrke og hjelp- og dessverre er det dette som mange ganger styrer oss. Jeg ønsker å gjøre store ting for Herren, er noe mange av oss tenker på som en gudfryktig setning å si og tenke, men er den egentlig det? Jeg ønsker, jeg vil oppleve, jeg vi se resultat- men selvsagt skal jeg gi Gud litt av æren etter jeg har kjent på den gode følelsen og styrkingen av mitt selv som det bragte… Ingen av oss er fri for dette, og det vil være vår kamp så lenge vi lever på jord, kjødet vårt står Gud imot på alle områder, og spesielt hvis det innebærer at vi må stole på en annen verk og ikke prestere selv. Og er det ikke nettopp det både frelsen og gudslivet dreier seg om? Å stole på en annens kraft og arbeid?

Vi glemmer at hadde det ikke vært for at vi har Guds Ånd i oss, så kunne vi ikke sagt eller gjort en eneste ting som hadde bragt Gud ære. Vi glemmer at vår helliggjørelse- som vår rettferdiggjørelse- er totalt avhengig av Åndens arbeid i oss. Vi glemmer at uansett hvor kunnskapsrike og smarte vi er, så må Ånden åpenbare meningen i Guds Ord for oss for at det skal bli mat, liv og lys for vår sjel. Vi er i hele vårt kristenliv avhengig av at Gud Fader utvalgte og kalte oss, at Jesus levde, døde og stod opp for oss og at Ånden gir den trøst, kraft og hjelp vi trenger for både å vokse, styrkes og virke i troen. Vi kan ikke i egen menneskelig, kjødelig kraft bidra med noe som helst, det eneste vi kan gjøre er å gi opp å prøve i egen kraft, styrke og visdom og la Gud- ved sitt Ord og sin Ånd- få virke i oss. Og for å klargjøre; vi skal legge energi og tid ned i å studere ordet, hjelpe andre og slike ting- men alt åndelig liv er og blir avhengig av at Gud virker i og gjennom oss. Vårt kjød, vår falne natur i oss, har ingen ting å bidra med.

Vi ønsker å bli brukt av Gud og få skryt og ros, men la oss huske at det er ikke alt vi gjør for Gud som er det viktigste (ofte er det tanker som styrker kjødet og vårt stolthet mer enn det bringer oss inn i dypere avhengighet til Gud) men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss- for uansett hva; skal det ha evig betydning må det være virket fram av Gud og utført i Hans kraft. Det er enkelt å si at Guds kraft fullendes i svakhet (2.Kor,12.9), men er vi villige til å gi opp vår stolthet og våre anstrengelser for å la Gud vise sin kraft gjennom vår svakhet? Og et vers til, som vi liker helt til vi tenker over at det betyr at vi må døde kjødet i oss: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud. (Sak.4,6)

Anbefalt lesning: Jer.9,23-24

Trofast i en troløs tid

Josvas bok slutter med at israelittene fulgte HERREN i hele Josvas tid og så lenge det enda var igjen noen som levde av de eldste (Jos.24,31), men allerede i starten av Dommernes bok leser vi den tragiske fortsettelsen. Da disse gudsmenn var døde så vokste det opp slektsledd som ikke kjente HERREN og som ikke visste om alt han hadde gjort for Israel (Dom.2.10). Den nye generasjonen som kom var ikke opplærte i Herrens lov og heller ikke i sin egen historie. Dette førte raskt til at de gjorde det som var ondt i HERRENS øyne, de forlot Gud og dyrket Baal-gudene og gudene til de andre folkene som bodde rundt dem (Dom.2.11-12). Litt senere (Dom.17,6) leser vi hva jeg synes er ei av de tristeste setninger i hele Bibelen; «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde det han selv fant for godt». Dommernes bok avsluttes også med gjentakelse av det samme (21,25).

Trofast i etter-kristen tid er hva jeg egentlig tenkte å kalle innlegget. Vi lever i etter-kristen tid i Norge. Selv om det fortsatt er mange som påstår at Norge er kristent, er det flere og flere som tar avstand fra dette. Det er greit nok å snakke om at landet ble bygget på kristne verdier, men nå er vi tross alt kommet lenger og vet bedre. Når jeg skriver etter-kristen tid så tenker jeg slik: Da landets grunnlov ble bygget var det tillit til Guds moralske lov og at det er også denne vår grunnlov ble skrevet utfra. Den gang var det ikke bare en større respekt for hva som kalles hellig, men det var også en forståelse av hvem Gud er og at hans moralske lov gjelder for alle mennesker. Lovene som ble gitt reflekterte dette, noe vi ikke kan si i dag. Hva vi ser i samfunnet rundt oss i dag ift hva som tillates og også kalles godt, er ikke en plutselig forverring av tilstanden slik enkelte vil ha det til, dette er noe som har skjedd over de siste hundre år. Den moral som ligger til grunn for lover og bestemmelser i dag er absolutt ikke forankret i Guds lov, og dette fører samfunnet lenger og dypere inn i den lovløshet Jesus sa ville komme i de siste tider. Lovløshet er ikke å forkaste et lands lover, det er å forkaste Guds lov, og det har vårt land gjort for flere tiår siden. I dag råder bl.a. humanisme og relativisme og sier man at det finnes absolutte sannheter og at noe oppførsel ikke er god, så er man både gammeldags og dømmende. Den enkelte må få bestemme for seg selv hvordan de ønsker å leve sitt liv, og det må alle andre ikke bare respektere, men også akseptere som sant og godt for det mennesket.

At Norge går den veien er egentlig ikke rart da flesteparten av innbyggerne tilhører hva vi kaller «denne verden» og er del av riket til denne verdens fyrste. Det er ikke Guds godhet og renhet som styrer, men mørket og dets fyrste og menneskers egne lyster og ønsker. Verden står Gud og Guds Ord i mot, og vil alltid gjøre det fordi de er av en «annen ånd». Verre er det at mye av denne verdens ånd har sivet inn i de kristne menigheter de siste år. Ikke bare er det en særdeles lav vektlegging på personlig helliggjørelse (vi er kalt til å være hellige), men det er også en ukultur som prøver å bruke Gud for å tilfredsstille kjødets lyster. Det søkes opplevelser i stede for sannhet, det er viktigere med helse enn frelse og nåden brukes som en blanko-fullmakt til å leve som man ønsker selv. De bibelske idealer ift menneskeverd (anti-abort/barmhjertighetsdrap) og i moralske spørsmål (som ekteskap mellom mann og kvinne, sex hører ekteskap til o.l) har i de fleste sammenhenger tapt terreng så det suser. Og hvor er de pastorer og ledere som står opp og klart og tydelig taler folk og makt imot? Som holder fram Guds Ord som den eneste riktige og gode rettesnor for moral og liv? Det er langt mellom dem, og neste like langt er det mellom pastorer og ledere som gir grundig undervisning i Guds ord og lærer sine medlemmer grundig og systematisk hva Guds Ord sier, om Gud, menneskers syndighet, korsets underfulle sannhet, Åndens egentlige virke og andre læresetninger og det å stå fast i troen i en troløs tid.

Guds sanne kirke vil alltid bli bevart, ved Guds nåde, hjelp og kraft, men vi skal være veldig klar over hva som skjer i denne tiden. Det er ei tid der det igjen vil koste mer og mer å stå på Guds Ord og sannhet og vi vil oppleve at verden ikke bare misliker oss, men hater oss- og de vil prøve å tie oss og straffe oss. Ikke tro at det å tilpasse deg verden rundt oss er redningen, det vil føre deg bort fra Gud. Nå er tiden for å stå opp for sannheten, slik den er uttrykt i Guds Ord. Guds Ord er den eneste rettesnor vi har for meninger, holdninger og livsførsel- og vi må tilbake til å bli en «bokens folk» hvis vi skal stå støtt i denne tid og være salt og lys i denne verden. Om ikke du får grundig undervisning der du hører til, så må du tilegne deg det selv for å i det hele tatt kunne stå støtt. Velger du å lyde Gud mer enn mennesker (og ugudelige lover og tidsånd), så vil du oppleve at Guds Ånd opplyser Ordet for deg så det blir mat og lys for deg og at Ordet og Ånden gir kraft til å stå opp for sannheten i denne troløse tiden. Det vil koste mer og mer å følge Jesus, er vi virkelig villige til å gi alt for Jesus slik vi i mange år har sagt? Våre ord og liv vil vise oss om vi er så overgitte som vi sier vi er…