Å kultivere hvilen

Det toppet seg virkelig for meg sist uke, som dere skjønte, men dere har ikke fått høre fortsettelsen, før nå. Jeg skrev jo at ting plutselig ble for mye og at i dette så søkte jeg inn i Guds ord. De ordene som talte sterkest til meg var at Gud skal vende vår skjebne, og det er disse ordene jeg holder fast på. ( innlegget Gud er nær i det vanskelige er om dette)

Og jeg merker virkelig at noe er skjedd etter at de ordene trengte dypt ned i hjertet og ble til trøst, styrke og oppmuntring for meg. De ordene bragte med seg en ubeskrivelig fred og jeg visste bare at alt ville ordne seg. Samtidig så merker jeg at kroppen min er lettere enn på lenge (hvertfall to-tre år) og det er en fantastisk opplevelse oppi alt som skjer. For… og dette tror jeg flere vil kjenne igjen, etter jeg fikk de ordene og den freden, så har det gått i ett. Jeg mener, det har virkelig gått i ett. Dagene har vært fylt opp med legebesøk, bursdagsfeiringer, kjøring, telefoner i massevis, mailer hit og dit, besøk både til andre og her i hus, foreldrekonferanse og mye annet- og neste uke, og faktisk uka etterpå også, blir også fullere enn jeg pleier å planlegge dem. Det kommer inn nye overraskelser, som at yngsten plutselig ikke tåler laktose, har benhinnebetennelse og også må til optiker (noe eldsten også plutselig måtte for to måneder siden), men samtidig så opplever vi å møte en forståelse for begge guttenes utfordringer som vi tidligere bare har bedt og drømt om.

Noe skjer.

Jeg er ikke i tvil om at Gud har jobbet for oss i lange tider og at det er derfor vi opplever ting i det synlige nå, dette er ikke tilfeldigheter, det er Gud som i sin nåde og omsorg ordner opp i ting for oss. Og jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg klarer alle de oppgavene og tingene som kommer inn på løpende bånd uten å gå helt opp i limingen og bli sengeliggendes 20 timer døgnet. Takknemlig for at selv om jeg har mye jeg må gjøre, så trenger jeg ikke bære på byrdene og bekymringene. Jeg er takknemlig for gutter som fortsetter selv om de lever i en kropp og et hjem som er fult av utfordringer. Takknemlig til Gud for at jeg kan hvile.

Og det er derfor dere ikke har hørt fra meg siden sist, ikke her og ikke på den andre bloggen. Jeg har valgt å kultivere hvilen jeg kjenner på.

Når dagene har blitt kveld og jeg har tenkt at jeg skulle sette meg ned å skrive på bloggene, så har det ikke vært overskudd til det. Jeg vet at jeg kunne fint tatt meg i nakken og skrevet flere innlegg, men da hadde det blitt at jeg skulle prestere og presentere i egen kraft, og det vil jeg ikke. Jeg har valgt å la bloggene være fordi jeg har kjent at jeg kan hvile i Gud og hvile i hans nåde, omsorg og løfter.

Og det er rart… jeg kjenner ro for å la den forpliktelsen bloggen er være for nå. Jeg pleier ikke synes det er greit å la være å skrive, men det gjør jeg denne gangen. Jeg har ro over det og jeg velger å kultivere hvilen jeg kjenner på i stedet for å ta meg sammen og streve i egen kraft. Det føles som at Gud gir meg rom og ro for å kun stå i eget liv akkurat nå, og ikke måtte tenke på at jeg må følge opp skrivingen, jeg kan få ta de daglige kampene i tro og tillit til hans styrke, og når dagen er over kan jeg hvile fra alt annet.

Med alt dette sagt, jeg leser hva som kommer av kommentarer, jeg ber for de som ber om forbønn og jeg ber for flere av dere utenom dette også. Selv om jeg ikke skriver, eller har fått svart på kommentarer den siste uka, så har jeg et lite øye med på hva som rører seg på bloggene.

Så må jeg si at jeg er utrolig rørt og takknemlig for de av dere som ber for oss. Det er faktisk ikke ord for å si hvor mye det betyr for meg å vite at guttene mine og jeg løftes i bønn av flere av dere… og jeg er ekstra takknemlig for det akkurat i den tiden som er nå.

Tanken min er alltid at jeg skal begynne å skrive neste dag, men hvis jeg kjenner når den kvelden kommer at nei, du skal hvile litt mer, så gjør jeg det. Jeg trenger å være i den ro og hvile som Gud gir meg, slik at jeg er sterk nok når jeg får beskjed om å gå videre igjen.

Takknemlig for dere alle, for at dere leser, for kommentarer, for at dere deler, for at dere ber, for fellesskap og omsorg. Ønsker alle en god og velsignet helg, og jeg håper at dere har det godt og er ved godt mot.

Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig. (3. Joh. v2)

Gud er nær i det vanskelige

De siste ukene har det rauset inn med uventede utfordringer, og i dag er en av de mange dagene der jeg føler det har toppet seg for min del. Frustrasjon kommer hoppende opp jeg vet rett og slett ikke ut eller inn. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg håndtere dette? Hvordan skal jeg søke Gud av et helt hjerte når jeg kjenner både på vantro og annet? Gud hjelp!

Jeg har sittet og lest videre der jeg holdt på i Jeremia og etter mange gode påminnelser om å ikke frykte fordi jeg og guttene er Gud sine, om at Gud vil gripe inn og vende vår skjebne, så kom jeg til noen ord som ble virkelig gode og til trøst

De kommer med gråt,
jeg leder dem med trøst.
Jeg fører dem til rennende bekker,
på jevn vei der de ikke snubler.
(Jer. 31:9ab)

Guds løfte for denne dagen og for dagene som ligger foran er gode ord, det er fremtid og håp i dem. Ja, jeg kommer med gråt, men Gud vil fortsette å både lede meg og trøste meg. Gud vil sørge for at når jeg vender meg til kilden- til ham- gjennom bønn og bibel, så vil han føre meg til rennende bekker og på en vei der jeg ikke snubler. Jeg vil med andre ord finne den hjelp jeg trenger for å stå fast gjennom utfordringene, den trøst jeg trenger for å kunne trøste andre, den visdom jeg trenger for å handle riktig, den barmhjertighet jeg trenger for å omslutte andre med nåde, den styrke jeg trenger for å stå i kampen, den kraft jeg trenger for å ære Gud og hjelpe andre og det mot og håp jeg trenger for å fortsette. Og fordi jeg vender meg til Gud og stoler på han, så vil han jevne veien foran meg og sørge for at jeg ikke snubler. Jeg trenger ikke frykte, for Gud er med meg, han vil hjelpe meg og jeg vil se at han vender skjebnen for oss.

Om du søker Herren av hele ditt hjerte, så helt som du klarer å få det til å bli, så vil Gud høre din bønn og han vil komme deg nær og hjelpe deg.

Guds nåde, bibellesning og bønn

Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel. Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen. (Sal. 27:4-5)

Mange sliter med å skulle lese fast i bibelen, også med å bruke tid i bønn hver dag. Det er blitt en plikt og det er derfor krevende og ofte lite givende. Av en eller annen grunn så opplever vi alle tider som dette, og hovedårsaken er at vi ofte stenger Guds nåde ute.

Jeg havner i denne fellen fra tid til annen, bønn og bibel blir noe jeg er ‘pålagt’ å gjøre i stede for noe jeg liker å gjøre og lengter etter å gjøre. Vi lar nåden være på utsiden av vårt bønneliv og vi glemmer også nåden når vi leser Guds Ord, så det blir tungt. Ja, det blir nesten noe lovisk over det hele med sine skulle, burde, måtte.

Akkurat som at det er noen mennesker jeg liker meg sammen med er det noen jeg ikke liker å være for lenge i nærheten av. De som får meg til å føle meg dum, som en fiasko og/eller mindreverdig, men de som tar meg som jeg er, med feil og mangler, de er gode å være rundt. Det blir litt slik med vårt forhold til bibel og bønn også, det er enten noe som får oss til å føle på krav og mislykkethet, eller noe som får oss til å føle at vi kan komme som vi er, være som vi er og bli elsket som vi er.

Guds nåde gjelder også for vår bibellesning og for vårt bønneliv. Vi er like omsluttet av nåden i de stundene som vi er ellers. Nåden er like mektig og stor i de situasjonene som i andre. Nåden gjelder- og mer enn rekker- også da.

Nåden gjør at du med frimodighet og glede, med frihet og forventning kan åpne Guds ord og lese hva han vil si til deg og i bønnen åpne ditt hjerte og øse ut hva som er der og lytte til Fars svar.

Når vi husker at vårt bønne-og bibellesningsliv også er omsluttet av og fylt med Guds nåde, opplever vi en glede og frihet som skaper en lengsel i oss etter å bli bedre kjent med Gud. Ja kanskje i så stor grad at vi opplever at vi utover dagen må lage rom for slike fantastiske møter med Gud gjennom å vende fokus mot det som er der oppe, småsnakke litt med Gud og også lese noen linjer i Guds ord, for i hans nærvær og nærhet finner vi glede, styrke og hjelp til å fortsette litt mer.

Hvor elskelige dine boliger er, Herre Sebaot! Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Spurven har  funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud. Salige er de som bor i ditt hus, de skal alltid love deg. (Sal. 84:2-5)

Ønsket om forvandling (2)

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! (Jes. 55:1)

Å oppleve at vårt indre forvandles til å bli mer og mer lik Jesus er en naturlig del av livet som kristen. Hvis vi har tatt imot Jesus som Herre og Frelser og har en lengsel etter å leve i overensstemmelse med Guds ord, så vil vi oppleve denne indre fornyelsen og forvandlingen, som vi også kaller helliggjørelse. Helliggjørelse er ikke noe som skjer i et nu, selv om vi i et nu blir hellige innfor Herren når vi dekkes av Jesu blod. Helliggjørelse er en prosess som varer livet ut, uansett hvor mye Gud har gjort i våre liv, så er det alltid mer han kan gjøre. Av en eller annen grunn så popper alltid noe av det gamle mennesket opp, noe som er knyttet til hva vi kaller syndenaturen… Og det er perioder i livet der vi kjenner ekstra kraftig på dette. Vi har et mer intenst ønske om å oppleve dypere helliggjørelse og å bli fri fra hva som holder oss nede og tilbake. Men ofte er det slik at i disse tidene, så opplever vi også enda sterkere hvor maktesløse vi er i oss selv, vi klarer ikke i egen kraft å overvinne svakheter eller avhengigheter, vi klarer ikke å fri oss fra vonde og negative tanker og følelser. Vil vil så gjerne og så sterkt, men vi kan ikke.

I Jesaja kap 55 leser vi mange fantastiske vers og flere av disse taler til de av oss som opplever perioder der vi tørster etter en større fylde av Herren, samtidig som vi kjenner oss maktesløse og tomme. Gud ønsker at vi skal komme til ham, han ønsker å fylle tørsten vår og han oppfordrer oss til å komme som vi er, tomme i oss selv men med iver etter hva han kan være for oss og gi oss.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! (v 1a)

Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve! (2b-3a)

Gud oppfordrer klart og tydelig de av oss som tørster til å søke til ham! Vi trenger ikke komme med annet enn lengtende og villige hjerter for han vil gi oss å spise av det gode. Gud vil gi oss av sitt slik at vi kan kjenne glede og fryde oss, han vil gi oss av sine ord slik at vi kan bli løst og oppleve et enda rikere liv. Vi trenger ikke å gjøre annet enn å komme til ham og ta til oss av hva han byr oss.

Men hva er det Gud byr oss da? Det er jo ikke brød og vann i bokstavelig forstand, det er de ord som går ut fra hans munn. Det er en klar oppfordring til vende øret til og høre på hva Gud sier, og hva Gud sier har vi i Hans ord. Gud sier at vender vi om fra egne menneskelige og urettferdige tanker og veier, så vil han vise miskunn og tilgi (v 7). Det er viktig at vi husker at Guds veier og tanker ikke er som våres (v 8), men at de langt overgår vår forstand og forestillingsevne (v 9). Derfor er det viktig at vi tar til oss av Guds ord og tror det som det står, selv om vi ikke forstår.

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (v 9)

Neste gang tar vi for oss en av måtene Guds ord virker på i våre liv, vi vil fortsatt holde oss i Jesaja kap 55 og vi vil fortsatt snakke om helliggjørelse. 

Ønsker alle lesere av bloggen ei god og velsignet helg! Guds fred!

Ønsket om forvandling (1)

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

Jeg har ikke nådd frem dit jeg ønsker å være og det er en lengsel i mitt indre om at jeg skal bli forandret. Ikke en forandring som gjør meg sterkere og bedre, men en forvandling som gjør at Jesus skinner klarere gjennom meg. Jeg ønsker at Guds nåde og kjærlighet skal være sterkere i mitt liv, at andre omfavnes av en varmere og mer dyptfølt medlidenhet og barmhjertighet, at Guds styrke og kraft skal fylle mine ord og Hans visdom være tydeligere i ordene jeg taler og deler. Jeg ønsker å bli mer lik Jesus.

Men så sitter jeg her og erfarer, igjen, at jeg er tom. Jeg har ikke den indre styrke som kreves for at de forandringene jeg ønsker skal skje. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bestemt meg for at NÅ, for at forsøket ramler i grus før jeg nesten har fått startet. Jeg er så frustrert over meg selv, hvorfor kan jeg ikke samle nok krefter og ha den indre styrke som trengs? Hvorfor er jeg svak, tom og hjelpeløs? Hvorfor kan jeg med helt hjerte slå meg sammen med Paulus og si som vi leser i romerne kap 7:

For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. (v 15)
Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. (v 18b-19)
Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? (v 24)

Det er en frustrasjon og fortvilelse i det hele, jeg klarer ikke å leve slik jeg ønsker. Jeg klarer ikke å leve så overgitt og gudfryktig som jeg ønsker, jeg klarer ikke å ta meg i nakken og bli bedre i egen kraft. Jeg trenger hjelp! Og her hiver jeg meg gladlig sammen med Paulus når han gir svaret på hvem skal fri meg fra denne dødens kropp.

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! (v 25 a)

Det har aldri vært meningen at jeg skal leve kristenlivet i egen kraft, heller ikke at jeg skal løse mine og andres problemer med egen kløkt og en ting er sikkert, jeg kan ikke elske totalt og ubetinget utav eget såret og egoistisk hjerte. Jeg trenger hjelp, jeg trenger Jesus! Og det er dette løftet Paulus minner oss om i fillipperbrevet, GUD som begynte den gode gjerning i meg VIL fullføre den. Gud skal fullføre den, ikke jeg. Jeg trenger ikke streve i egen kraft for å bli bedre. Jeg skal søke inn til Herren med lengsel om forvandling, med et hjerte som lengter etter å se og fylles med mer av ham og forvandles slik at Kristus blir tydeligere i mitt liv. Jeg trenger ikke komme med styrke og kraft, men med et villig og lengtende hjerte. Med tomme hender og ingen styrke kommer jeg og søker hjelp fra Gud selv.

Neste gang skal vi gå litt videre på dette og hente fram noen ord fra Jesaja der de som er tomme og lengter oppfordres til å søke Gud, samtidig som vi skal bruke samme kapittel til å se på viktigheten av å fylle seg med- og tro- Guds ord og løfter. (for de som vil ha forsprang eller er nysgjerrige nå, vi snakker om Jesaja kap 55).

Finn din egen stemme

Noen hjalp meg med å finne tilbake til denne ved at den kom opp i søkelisten. Det verset innlegget startet med er ett jeg har gått og tenkt på hele ettermiddagen og kvelden etter å ha sett og holdt et nyfødt vidunder tidligere på dagen. Så hadde jeg også gått og tenkt på det med å være seg selv, å være mnneske på godt og vondt, med styrker og svakheter og annet. Og da er det litt spesielt å komme inn på bloggen og finne dette innlegget… og passende for min del som egentlig bare hadde tenkt å droppe å poste noe i dag pga manglende krefter…

DU er dyrebar og høyt elsket som den du er!

Ett ord for dagen

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. (Sal. 139:14a)

Noe jeg har kjempet med mange ganger er å finne- og å være fornøyd- med min måte å skrive på. Jeg synes veldig mange andre skriver utrolig mye bedre enn meg og jeg føler at jeg får ikke sagt hva som ligger meg på hjertet. Det har flere ganger vært fristende å kopiere andre sin skrivestil, og jeg skal ærlig innrømme at det tidvis er kommet stakkarslige forsøk på nettopp dette.

Men tingen er den at jeg kan ikke kopiere andre, for jeg er ikke dem. Uansett hvor fristende det er å gjøre dette, vil det aldri bli helt ekte og ærlig fordi jeg bruker en annen sin stemme til å dele hva som bor inni meg, og det blir bare ikke helt bra det…

Det betyr ikke at jeg ikke skal hente tips og inspirasjon fra andre…

View original post 261 more words

Husker du?

– Mamma, husker du da jeg var liten? Da pleide jeg å si….

og så forteller gutten hva han pleide å si og smiler over seg selv og de omstokkingene av ord han pleide å ha. Jeg smiler også og sier at ja du pleide si det, og så gleder vi oss sammen over det gode og litt morsomme minnet.

Viktigheten av våre felles «husker du» er noe jeg ble gåendes å tenke på utover kvelden. Når vi deler våre felles opplevelser gjennom slike historier så minner vi oss selv ikke bare på det gode vi har opplevd tidligere, men vi styrker også det nåværende båndet vi har oss i mellom.

Jeg har mange slike «husker du» opplevelser med Gud og de hentes fram med jevne mellomrom. Noen av dem er mine personlige, andre er hele familien sine. Noen av dem kommer fra guttene oftere enn andre, som:

Husker du da vi hadde mel som varte hele vinteren?
Husker du da vi fikk penger og så var det til og med så mye at vi kunne få noe vi hadde ønsket oss?
Husker du da du lot oss få is og vi ikke havnet midt i de ulykkene?
Husker du da…

Familien vår har en rik historie sammen med Gud. Vi som familie har opplevd Guds nåde, barmhjertighet og trofasthet over mange år og i mange forskjellige situasjoner. Og det at vi jevnlig snakker om disse opplevelsene, blir en påminnelse for guttene (som nå er i en alder der de mer og mer bestemmer selv) om at Gud har vært trofast mot oss på så mange måter.

Når dagene ikke er av de beste er det viktig at vi henter fram slike minner og opplevelser med Gud. Har du vandret med Gud i noen år så er det garantert at du har opplevd flere ganger at han har gitt deg råd, gitt deg fred, gitt deg visdom, gitt deg glede og masse annet. Vi skal ikke leve i gamle minner og ønske oss tilbake til den tiden, men de gamle minnene er viktig å hente frem for å hjelpe oss selv å huske Guds godhet, barmhjertighet og trofasthet mot oss. Når vi henter fram minnene om Guds inngripen i tidligere tider, så styrker og bygger vi opp vår egen tro. Vi hjelper oss selv til å lettere kunne stole på at også denne gangen vil Gud gripe inn å hjelpe oss, akkurat slik han så mange ganger før har gjort.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)