De trofaste, fattige ildsjeler

Jeg slo meg selv gjentatte ganger med den tenkte stekepannen og for anledningen var den av jern. Hvordan kunne jeg ha trodd så feil? Hvordan kunne jeg ha omfavnet en feilvurdering av et annet menneske uten å spørre meg selv om jeg egentlig kjente til det menneskets virkelighet? Jeg hadde gjort meg opp en formening om at noen måtte ha det greit med både krefter, familieliv og økonomi basert på hva jeg trodde jeg visste Men som korthus ramler fort sammen når vinden blåser på dem, ramlet min feiloppfatning sammen da et lite pust av sannheten nådde meg. Sannheten om at det var et fantastisk menneske med stort og varmt hjerte for andre stod fast, likeså oppfatningen om at dette menneske gikk mer enn ei mil ekstra for andre, men hva jeg tok så totalt feil av, var livssituasjonen bak, den var alt annet enn enkel plankekjøring.

Alle gjør vi den feilen, vi tror løgner om andre. Og alle har vi opplevd at andre tror løgner om oss selv. Noen er vi skyld i selv fordi vi ikke er ærlige, men mange er andre skyld i fordi de dømmer uten å kjenne sannheten eller fordi de uttaler seg falskt eller mot bedre viten.

Før jul, og litt rundt nyttår, tenkte jeg litt ekstra på det med Jesu tjenersinn, barmhjertighet og ydmykhet. Han var menneske og opplevde å bli sliten som oss, men likevel så var han der for mennesker som kom. Han var hul av sult, men viste nåde og sannhet. Han var sliten etter en lang dag, men fortsatte å helbrede og hjelpe de syke og trengende. Han var der for andre med kjærlighet, hjelp og barmhjertighet også når kroppen protesterte på det. Han gav også når det kostet.

Vi liker å si vi vil være lik Jesus, men er ikke sannheten at vi bare vil det på utvalgte områder? Vil vi gi opp søvn og sosiale lag? Vil vi gi avkall på luksus eller ferie for å dekke andres grunnleggende behov? Vil vi sette andres beste før vårt eget? Vil vi underlegge oss Guds autoritet i alle ting, slik Jesus gjorde? Jesus la retten til å ta selvstendige valg i Fars hender, Han gav opp retten til å handle som Han visste best. Han ydmyket seg og underla seg Far i alle ting, han gjorde kun de ting Far viste og handlet ikke utfra egne ønsker eller for egen vinning. Vi vil bli mer lik Jesus, men er vi villige til å betale prisen slik Han var?

Det er noen få mennesker som stadig imponerer meg med hvor mye de gjør for andre til tross for sine egne utfordringer. De jeg kjenner som gjør mest for andre er mennesker som verden ikke kaster to blikk på og som mange kristne ser litt ned på. De er ikke store eller kjente blant folk flest, men for dem som opplever deres ekte varme og hjelp, er de håp, lys, varme, omsorg og glede. De deler av det lille de har fordi de vet at bare litt kan gjøre mye. De ser ikke stort på seg selv, og om noen vil skryte av dem, blir de beskjedne og flaue- for de gjør jo bare hva som er forventet av dem. De tjener Gud gjennom å tjene mennesker.

Et slikt menneske feilbedømte jeg… en trofast, fattig ildsjel som stadig strekker seg for å være der for- og hjelpe- sin neste. Shame on me…

Hva du ikke burde ville vite

Mange ting får det til å vri seg i magen på meg og en av dem er spørsmålet: » Hva betyr det verset for deg»? En ikke uvanlig framgangsmåte for å snakke om Bibelen i flere sammenhenger, spesielt i ulike typer smågrupper. En annen ting som får det til å vri seg i meg er når mennesker sier at deres erfaringer har fått dem til å tolke Bibelen annerledes, de leser sine erfaringer inn i Guds Ord og får det til å ha nye meninger.

Du burde aldri ville vite hva et menneskes meninger eller tolkninger av spesielle vers i Guds Ord er, uansett hvor vel bevandret de er i Ordet. Når vi leser Guds Ord er det hva Gud mente å si oss vi skal avdekke, ikke menneskers tolkning av Ordet. Vi trenger lærere og ledere som har stor kunnskap i Bibelen og som kan legge det fram på en måte som lærer opp andre, men vi trenger ikke trendy ledere som på hippe måter forteller oss sine meninger om hva Gud kanskje ville ha ment om han talte i dag.

Vi trenger alle å dra nytte av andres kunnskap og kjennskap om Gud og Hans Ord, men vi må huske at menneskers tolkning av Ordet nødvendigvis ikke er det samme som Ordet- og Gud- faktisk sier. Som jeg har skrevet mange ganger tidligere går Gud alltid god for hele sitt Ord, men ikke for alle våre meninger og tolkninger av det. Vi har alle et ansvar for å teste hva vi hører og forkaste og ta avstand fra det som ikke stemmer med Ordet (i motsetning til å ta avstand fra hva vi ikke liker). Det er nødvendigvis ikke den enkleste oppgaven siden vi trenger god innsikt både i Bibelen og i viktige læresetninger for å kunne vurdere sannhetenog renheten i hva vi leser og hører.

Vi burde alle være opptatt av å lære mer gjennom systematisk studering av Skriften, gjennom teologiske bøker og av bibellærere og pastorer som har grundig kunnskap om historisk aksepterte doktriner. Vil vi vokse i kunnskap og kjennskap til Gud trenger vi å være med, lytte til og lære av troende som er flere skritt foran oss selv. Dette vil åpne opp for at vi kan både lære og erfare mer med Gud, samtidig som det utrustet oss til å teste og vurdere hva vi leser og hører.

Selv om hva mennesker deler alltid vil- dog i ulik grad- være påvirket av hvem vi er og våre meninger og erfaringer, så vil økt kunnskap om Bibelen og læresetninger gjøre det enklere for oss å teste hva vi hører og leser. Det viktigste er alltid å søke innsikt og forståelse for hva Gud formidlet gjennom Bibelen, ikke hva menneskers meninger og tolkninger er.

Gled dere alltid

«Du må ha et enkelt liv siden du alltid er så glad» var kommentaren jeg fikk. Jeg smilte og tenkte for meg selv: «Du skulle bare visst», og så forklarte jeg at fint lite i mitt liv er hva vi mennesker tenker på som enkelt. Mange av dere vet at jeg har ME og at en vanlig hverdag er en umulighet for meg, og i tillegg raser det jevnt og trutt inn utfordringer i trailerlass. Enkelt er det hvertfall ikke, men betyr det at jeg ikke kan glede meg?

Paulus sine ord om å alltid glede seg er skrevet mens han satt i fengsel. Ikke bare var han bundet av lenker, men han opplevde også at mennesker brukte hans situasjon til å bygge egen tjeneste og til å rakke ned på ham. For Paulus måtte jo ha gjort noe galt siden Gud tillot ham å være fengslet! Og så var det alle de menneskene som han var så inderlig glad i som ikke alltid kom så godt overens, som de to kvinnene han nevner at trenger hjelp til å finne ut av ting sammen. Paulus nevner mange ved navn, og dette er mennesker han er glad i og som er viktige for ham. Paulus setter også finger på det å være fornøyd hvor man er og med hva man har, for er man det har man det mye bedre. Og ikke bare det, å stadig være misfornøyd er en synd, for det viser manglende tillit til Gud samtidig som vi sier vi liker ikke Guds plass for oss i livet.

Kanskje tenker du ikke på det å være misfornøyd som en synd? Eller det å stadig bekymre seg for hvordan alt skal gå i hop? Vi har en tendens til å kalle endel synder for feil eller for menneskelige tendenser, men det gjør det ikke mindre alvorlig. Når vi er misfornøyde eller stadig bekymret for ting så henger det ofte sammen med at vi kjenner ikke Gud godt nok eller at vi stiller spørsmål om Hans karakter. Er Gud virkelig en Gud vi kan stole på uansett? Kan vi i alle ting og tider vite at uansett så er Han der og Han er god? Uansett så er det trøst og hjelp å finne? Uansett så er han trofast og barmhjertig? Uansett så er han rik nok for alle våre behov? Vi tviler både fordi vi ikke vet nok om Gud og fordi vi ikke har valgt å stole på hva Han sier om seg selv og dermed bygd opp en personlig erfaring om dette. Og endel av dette henger sammen med vår misnøye om hvordan ting er, vi synes ikke Guds plan er så veldig god, vi vil gjerne ha mange ting annerledes og sutrer og klager over det.

Glede henger sammen med alt det som er nevnt. Det har derimot ikke noe med personlig vinning eller framgang å gjøre, det er en glede basert på egoisme og er dermed synd. Den vil gi en kortvarig glede- som synd gjør, men bare hos Gud og i tillit til Ham vil vi finne den glede som varer og som både styrker og forvandler oss. Vi må godta som Paulus å være fornøyd med mye og med lite, vi må lære at enkle dager er ikke målet med Kristuslikhet, vi må innse at menneskelig framgang og suksess er ikke sikre tegn på gudsfrykt, vi må se at mennesker er det viktigste vi har ved siden av Gudsforholdet og vi må lære at både det gode og det vonde er en del av Guds plan.

Paulus snakket ikke om en glede som kom fordi han eller andre skulle oppleve at ting lykkes for dem og at de ble godt mottatt og verdsatt, men en glede som har sin kilde i Gud og i fellesskapet med andre troende. En glede over hva Gud har gitt oss, hva Jesus gjorde for oss og hva Ånden virkeliggjør i vårt indre menneske, en glede som flyter fra fellesskapet med andre troende der man gjensidig støtter, hjelper og oppmuntrer hverandre og en glede over at alt hva vi går igjennom nå er verdt det fordi vårt mål er ikke enkle dager på jord, men herlighet i evigheten.

Ser vi på oss selv og våre omstendigheter er det mange av oss som ikke finner de store gledeskildene, men ser vi til Gud og i Hans ord er det en uuttømmelig kilde av rikdom og glede. Er vi opptatt av oss selv så vil vi bare ha korte stunder glede, men er vi opptatt av andre og et levende og omsorgsfullt fellesskap med dem, så får vi en glede som kommer fra et uant dyp i oss. Jesus sa det er saligere å gi enn å få, og det opplever vi når vi får være der for andre og støtte og hjelpe dem, samtidig vet vi hvor godt det er å omsluttes av omsorg og hjelp når vi selv trenger det. Å være fornøyd med å ha det man trenger i stede for å lengte etter alt man ønsker seg, skaper også en glede over å ha nok og være sørget for.

Vær glade alltid! Ikke fordi livet går på skinner og er så enkelt og greit, men fordi Gud er god og fordi uansett hva vi nå går igjennom så er Gud med oss (og en dag vil vi se det er verdt det).
Vær glade alltid! Ikke fordi du er kjent av mange, men fordi du er kjent av Gud og Han kaller deg sin!
Vær glade alltid! Ikke fordi andre har deg i sentrum av sin oppmerksomhet, men fordi du kan bringe liv, omsorg, støtte, hjelp og kjærlighet inn i deres liv og kjenner hvordan kjærlighetens bånd vokser seg sterkere mellom søsken som deler fellesskap g er der for hverandre.
Vær glade alltid! For uansett hvor uoversiktlig og umulig du føler det er, har Gud kontrollen og Han er mektig og nådig nok til å hjelpe oss gjennom alle slags tider, og Hans nåde og miskunn mot oss tar aldri slutt.

Litt framtid her og nå

Julesmellen har truffet kroppen og hodet mitt og jeg er ikke særlig i form. Det er forresten litt feil å kalle det julesmell, for det er en smell som kommer hver ferie som er lenger enn ti dager. Når jeg kan gå bort fra de vante rutinene og la kroppen styre mer, så siger det på. Jeg begynner å kjenne hvor dårlig jeg virkelig er fordi det er litt færre ting jeg bare må gjøre. Og det er ikke godt på noe vis, ikke i kroppen, og ikke i sjela. Når man er så utslitt at man helst vil grine og tårene triller hvis noen viser ekte omsorg, da er man forbi litt sliten.

At jula i form av pynt og lukt aldri kom fram her i huset fordi det kom så mye ekstra i ukene før jul gjør egentlig ikke så mye, for akkurat nå er jeg glad det ikke er store mengder som skal bort tjuende dag jul. Og det har gitt tid til refleksjoner av litt annen karakter enn de siste år og man har ikke vondt av det, selv om det kan være sårt. Det har også vist meg at det er mye grums igjen i meg, fordi jeg reagerer på hvordan jeg reagerer. Et enkelt eksempel; jeg fikk en gave fra noen som er ment som hjelp og omsorg, men jeg reagerer med at jeg er god nok for veldedighet, men ikke fellesskap? Jeg vet det var ment godt og gitt med omsorg, men jeg- i mitt kjød- har andre reaksjoner. Jeg er blitt minnet om at jeg fortsatt har en syndenatur å kjempe mot og at det er stort rom for at Kristus vinner skikkelse i meg.

I den tilstand og med de omstendigheter som er nå er det ganger jeg lengter litt mer etter himmelen. Den første tanken er at da slipper jeg alt dette, jeg er så sliten og lei av alt inni mellom, men tanken som følger deretter er den viktige, den beste og den som styrker. Når jeg en gang blir kledd i herlighet og blir tatt hjem til Gud, så skal jeg få se Jesus som Han er. For en fantastisk tanke! Og det er noe jeg virkelig lengter etter, å se Jesus som Han er. Å skue Ham i Hans hellighet og herlighet og å få bli bedre kjent med Ham. Tenk å få drikke inn synet av den renhet, kjærlighet, herlighet, nåde, hellighet, barmhjertighet og allmakt som vi vil få skue da! Det er himmelen for meg, ikke å først og fremst få slippe alt det vonde og tunge, men å se Jesus som Han er!

Jesus sa selv at evig liv er å kjenne Gud. Vi tenker ofte på det i forbindelse med tid og rom, men Jesus sa at det dreier seg om sant kjennskap- å virkelig oppleve og leve i nært fellesskap med Gud. Og den delen av himmelen kan vi erfare i en liten dose her på jord. Vårt fellesskap med Gud, mens vi lever her på jord, er en liten smakebit på hva vi vil omsluttes av en gang i framtiden. Vi får en del av himmelen her på jord når vi på ny får de små glimt av Guds allmakt og hellighet, av nåde og sannhet, av kjærlighet og godhet, av lys og liv, og de er olje for en såret sjel, styrke for en trett pilegrim og glede, fred og håp for et litt motløst hjerte.

Jeg fikk tilsendt Sal.23.3 av noen i går etter at jeg igjen hadde sittet med tankene over- for de har vært følgesvenner de siste par ukene. Den første linjen er «Han fornyer min sjel…» og det ble igjen slik en dyrebar påminnelse for meg. Det at Gud gir meg fred og styrke og fornyer min sjel er underbart, men det mest dyrebare- og det som best fornyer sjela mi- er å skue Herren i Han storhet, skjønnhet og herlighet. Han fornyer min sjel! Selvsagt gjennom hva Han gjør for meg, men enda mer for den Han er.

Gudstro for hodet og hjertet

Det er tider der vi må holde fast på hva vi vet om Gud for å komme igjennom. Dager, uker og måneder der man merker lite til at Gud er nær, og som tvinger oss til å velge: Vil vi tro at hva vi vet om Gud er sant? Vil vi tro at hva Hans Ord sier om ham er sant? Og det er tøft, virkelig tøft, spesielt når utfordringer renner inn raskere enn snøen ramler ned. Når det føles som om alt ramlet sammen og både liv og hverdag kræsjer, samtidig som man ikke merker Gud er nær, det er sårt og vanskelig.

Vi kan bli for logiske av oss og tenke at så lenge jeg vet hva jeg tror og har troen i hodet, så er alt greit. Men å kun vite om Gud er aldri nok. Og derfor lengter vi også etter de stunder og tider der vi merker at Gud er nær. Vi er skapt for fellesskap med Gud, og når vi oppdager mer av Gud, så faller vi på plass i oss selv, i vår hverdag og i den store sammenheng. Vi finner oss selv når vi blir funnet av Gud.

Tro som sitter i hodet kan være av både det gode og det vonde slag, av det riktige og av det feile slag. En tro som sier noe om Gud og oss selv som ikke samstemmer med Bibelen, er ikke god. Den fører oss bort fra fellesskap med Gud fordi vi vil ha en Gud som er annerledes enn hva Gud sier om seg selv og den kan også fører oss inn i fordømmelse fordi vi ikke oppnår alle de ting vi tror vi skal oppnå ved å tro. Tro er ikke et magisk middel for å oppnå noe, det er å kjenne Gud- og det er en kjennskap som omfatter både hodet og hjertet.

Jeg startet tidligere i høst et selvstudie av Johannesevangeliet og en av de veldig interessante ting jeg leste om (som forarbeid til selve teksten) var en gjennomgang av viktige ord i evangeliet. Ordet «kjenne» var et av dem, og det ble gått inn på at de gjaldt ikke bare å vite om Gud (at det finnes en Gud) men å anerkjenne Gud som Gud. Å kjenne Gud er å anerkjenne ham som Gud, og samtidig er det å kjenne ham i både hodet og hjertet. Israelsfolkets historie er blant annet en historie om mennesker som mener at de kjenner Gud, men som ved sine liv viser at de anerkjenner ham ikke som Gud. De snakker bra og lever dårlig. De sier de følger Herren, men dyrker andre guder i skjul. De sier de stoler på Gud, men går i egen kraft. De er opplært til å ha kunnskap om Gud, men kjennskap i hjertet har de ikke, og derfor kan de heller ikke anerkjenne ham som Gud- selv om de tror de gjør.

Vi kan tilegne oss mye kunnskap om Gud på egen hånd, men vi kan ikke bli kjent med Gud av egen vilje og innsats, vi trenger at Gud kommer til oss og åpenbarer seg selv. Når Gud viser seg selv for oss så blir våre hjerter overbevist om at Han er Gud og at han er vår Gud. En tro som kun er hodebasert kan ikke frelse, men det kan heller ikke gode følelser. Vi trenger en gudstro som omfatter både hodet og hjertet, og vi trenger at Gud kommer til oss og ved sin Ånd åpenbarer seg for oss- og det er det vi feirer i jula. Gud kom til oss for å gjøre seg kjent og for å bli den redning vi trenger. Vi klarer ikke selv, så Han bærer hele lasset. Det mørket vi har rotet og tyllet oss inn i, kom han for å bryte. Han som er jorden skaper og opprettholder, han som er liv, kom som en liten, sårbar, avhengig menneskebaby for å bryte verdens mørket og syndens lenker slik at vi kunne komme hjem igjen. Hjem til Far, hjem til det fellesskap vi er skapt for, hjem under hans vinger, hjem til tilbedelse og beundring av Gud og hans allmakt, herlighet og hellighet.

Å kjenne Gud er ikke å kun vite om ham, det er å vite at Gud kjenner oss og har tatt bolig i våre liv. Vi kan måtte gå lange tider der det er Guds Ord og våre tidligere erfaringer som holder oss oppe og gående, men det betyr ikke at vi feiler eller er ramlet ut av nåden, kun at troen renses og lutres i ild. En dag vil vi igjen oppleve å merke det Guds nærvær som vi lengter så inderlig etter- for han som kom som lys inn i en mørk verden svikter aldri. Han som gav sin sønn for oss, er alltid trofast. Han som skapte oss vil holde oss oppe og Han som er verdt all ære og pris vet at en dag skal vi se ham som han virkelig er.

Det er tidvis tøft, og vi forandrer oss raskere enn våre omstendigheter, men Gud gjør ikke- Han er og blir den samme, trofaste, gode og rettferdige Gud som han alltid har- og vil- være. Når Gud kjennes langt borte ut, kan vi stole på hans ord. Når hjertet skriker etter opplevelsen av nærvær, kan vi holde fast på hva vi vet i hodet. Livet er ikke enkelt, men Gud er alltid god.