Lærer du å kjenne Gud på egen hånd?

Dagens innlegg ble begynt på i forbindelse med at vi måtte til med ny diett på den ene guttungen. Siden det i dag er fjorten år siden han ble født, ble dette innlegget litt naturlig å velge siden jeg tenkte på ham med en gang jeg så tittelen.

Bakgrunnen for at jeg begynte å skrive dette innlegget var at vi plutselig ikke bare måtte kikke etter gluten i mat, men vi har nå en liste som krever 2-3 A4-ark for å få plass… Når jeg plutselig må være enda mer nøye med å lese innholdsfortegnelser, har det gått mer og mer opp for meg hvor mye rart og forskjellig vi putter i oss uten å være klar over det. Bare prøv å kjøp mat uten løk eller hvitløk i, så ser du hva jeg mener. Så, med ønske om god helg til dere, her er dagens innlegg fra kategorien «kladdeboka» (dvs egentlig ikke ferdigskrevet men godt nok til å brukes).

Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt.
De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt. (egen understrekning)

Da jeg leste dette verset, minnet det meg øyeblikkelig om faren ved å i hovedsak kun ta til seg hva andre sier eller skriver og ikke bruke tid selv til å bli kjent med Gud (NB! Gjelder også hva du leser her på bloggen!). Jeremia har snakket mye om at hele folket, fra topp til bunn, er på ville veier. Og at det også er falsk forkynnelse om fred og ingen fare selv om hele folket er på avveier og langt borte fra Gud.

At folket ikke var klar over dette kan vi kanskje skylde på manglende undervisning fra lederne? Eller? Uansett hvilken vei vi vrir eller vender på det, det er fortsatt ingen unnskyldning for at folket gikk bort fra Gud. Selv om de ikke hadde den Hellige Ånd slik vi har i dag, så kjente de sin historie om hvordan Gud mirakuløst utfridde dem fra Egypt og hjalp dem i alle år deretter, og de visste at Gud ikke godtok avgudsdyrkelse og annet. Men dette viser tydelig hvor viktig det er at vi kjenner GUDS ord selv og ikke bare hører på hva andre forteller Gud sier. Gud sa klart og tydelig på Jeremia sin tid at både prest og profet hadde faret vill og at de ord om fred og fremgang som de talte ikke var ord fra Herren. Tenk det, forkynnere, pastorer og andre fremstående kristenfolk delte budskap som ikke var til å stole på eller fra Herren…

Hvis vi ikke vet hva Gud sier er godt og vondt, hvordan kan vi da ta valg som er gode? Hvis vi ikke leser Guds Ord selv, hvordan kan vi da vite at hva andre sier er riktig? Og viktigst, kan vi stole på at hva andre sier er god mat/det sanne Guds ord virkelig er det uten å sjekke det opp selv?

Hvis vi skal leve nær Gud er det viktig at vi utvikler det personlige forholdet til ham og det kan vi ikke gjøre bare gjennom andre. Vi må selv sette av tid og lese Bibelen, vi må selv være stille innfor Gud og vi må selv søke Gud for svar på våre spørsmål. Det er ikke de andres forhold til Gud som vil bære meg gjennom de vanskelige tidene og istandsette meg til gode valg, det er det kun mitt eget personlige forhold med Herren som kan.

Å takle kritikk

Den rettferdiges munn er en kilde til liv, men urettferdiges munn dekker over vold.
Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder. (Ordspr. 10,11-12)

Kritikk kommer i hovedsak i to former, en mer positivt ladet enn den andre. La oss ta den positive formen for kritikk først, ofte kalt konstruktiv kritikk. Den kommer hovedsakelig fra mennesker som kjenner oss, men for oss som blogger kan den også komme fra faste følgere. Kjennetegnet er at det er sagt/skrevet på en måte som er ment å hjelpe oss videre. Kanskje for å hjelpe oss å formulere tekster bedre, kanskje for at det er ting i vår person vi bør endre eller fordi vi faktisk har tråkket eller skrevet feil. Bakgrunnsteppet er omsorg, den som sier/skriver hva de gjør, bryr seg faktisk om oss og vil oss vårt beste. Denne typen kritikk kan tidvis være vanskelig å forholde seg til, nettopp fordi vi vet at det er en stor dose sannhet i hva som sies eller skrives, og vi vet at vi trenger hjelp og støtte fra andre for å komme videre. Dette får oss til å føle oss litt små, men klarer vi å svelge unna stoltheten, vil vi finne mye hjelp, støtte og styrke i hva som sies.

Å akte på formaning er en vei til liv, å forakte tilrettevisning fører vill. (Ordspr. 10,17)

Den andre formen for kritikk er den som er negativ ladet og som kan være destruktiv hvis vi ikke takler den riktig. Den kommer fra mennesker som er ute etter å finne feil, uansett hvor små de er, den kommer fra de som føler seg bedre av å trykke andre ned og den har som eneste formål å ødelegge. Hvordan vi takler denne type kritikk er faktisk kritisk viktig for hvor godt vi har det med oss selv og hva vi holder på med i livet vårt.

Hvis vi tar alt inn over oss som personlige angrep vil vi sitte tårevåte og synes vi er udugelige og egentlig bare kan gi opp. Hvor dumme var vi som trodde at vi kunne klare dette? At vi var viktige? At vi kunne bidra med noe godt? Nei, våkn opp og innse at du er udugelig og bare kan kaste inn håndkleet. Dette er mildt sagt en uhensiktsfull reaksjon på kritikk…

Du sitter og taler mot din bror, din mors sønn skitner du til. (Sal. 50:20)

Hvordan kan vi da takle kritikk som dette på en mer nyttig måte? En av tingene vi bør huske er at hvis noen synes at det er viktig å kritisere oss på det vi har gjort, sagt eller skrevet, så har vi bidratt med noe som har fått andre til å tenke. At hva vi får tilbake er i negativ drakt, kan vi velge å overse, for mest sannsynlig er det ti positive tanker for den ene negative. Bare ta meg, jeg som har tenkt å fullføre og gi ut bøker som mer enn ti stykker kommer til å lese, må takle at noen av de elleve leserne vil ha noe kritisk å si om hva jeg deler. Men det betyr ikke at hva jeg har gjort ikke er bra eller viktig.

Hva er den lille sannheten i den kritikken som deles? Selv om denne type kritikk ofte er negativ og destruktiv kan vi finne lærdom i den. Hvis vi klarer å snu tankegangen slik, vil vi komme sterkere ut av det hele samtidig som vi ikke lar mennesker som ikke vil oss vårt beste trøkke oss ned og ødelegge oss. Jeg har bl.a. reagert på den sure og litt frekke måten enkelte har kommentert skrivefeilene mine på, men skal jeg la andres kommentarer ødelegge dagen min eller bare si at slik er det, jeg vet hvorfor og la det fare forbi…

Så en liten avslutningstanke. Hvis noen må kritisere andre for hver minste ting og for at de skal føle seg viktige og «større», må ikke disse menneskene ha noen store hull på innsiden? Ha sår som trenger legedom og egentlig slite litt med å være lykkelige og takknemlige over alt det gode de har? La oss heller elske dem, be for dem og vise godhet- ikke la oss bli trøkket ned av mennesker som lik oss, trenger nåde og omsorg.

For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker. (1. Pet. 2:15)

dette innlegget er i kategorien «kladdeboka». Det vil si at det egentlig ikke er helt ferdigskrevet, men jeg velger å publisere det som det står.

Tar du Guds ære?

De færreste vil nok umiddelbart svare nei på spørsmålet i tittelen, men er det egentlig sant? Jeg gjør det, og noen ganger har jeg så lyst å hoppe på meg selv fordi jeg er frustrert over den stadige kamp mot stolthet og tendensen til å ta Guds ære. Jeg vet at Gud deler ikke sin ære med noen, men likevel så kjemper jeg i det området.

La meg gi en historie som forklaring.
I påskeferien var guttene og jeg og handlet nye klær og sko til dem. Det ble endel poser og de fikk begge fylt opp skapene litt med hva de trengte. Dagen etter handleturen skulle de til far sin og fikk beskjed om å pakke klærne de skulle ha med. Da kommer det fra minsten at han skal ha med alle klærne han kjøpte i går. Han kjøpte?

Jeg sa ikke noe til ham jeg, men det var faktisk ikke han som betalte mesteparten av det nye han hadde (selv om han brukt noen av bursdagspengene sine på en fotballtrøye og fotballsko). Om han fikk si ja og nei til hva han ville ha, så var det jeg som betalte for klærne og skoene.

Uskyldig?

De fleste vil si at det er det og det var ikke en stor sak for meg heller, men det dro automatisk tankene mine mot spørsmålet i tittelen: Tar jeg Guds ære? Og dessverre må jeg si: Ja, mye oftere enn jeg tror og ønsker.

I dag har JEG kommet meg gjennom dagen, JEG fikk det til, JEG har skjønt det, JEG klarte å få overtalt dem, JEG; JEG; JEG… Jeg ønsker at noen skal si jeg er flink og snill og god, men samtidig så er jeg klar over at jeg ønsker det fordi jeg ønsker å bli sett, verdsatt og være til nytte. JEG igjen… sukk

Jeg ønsker ikke å ta æren fra Gud, men samtidig så glemmer jeg fort at det er han som gir meg styrke og visdom, han som er kilden til glede og godhet, han som er alle gode gavers giver. Til og med når jeg gir av hva vi har til andre, så gir jeg videre hva jeg selv først har fått…

Gud deler ikke æren med noen,  ikke med meg, og ikke med deg…

Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre… (Jes. 42:8ab)

Kategorien ‘kladdeboka’ som dette innlegget hører til under er innlegg jeg har hatt liggendes i kladdlista over lengre tid uten å skrive dem helt ferdig. Så hva du leser er egentlig et førsteutkast av et tenkt innlegg som aldri er blitt helt gjort ferdig. I ferier eller perioder som jeg ikke er i form, velger jeg likevel å publisere enkelte av disse da jeg mener de inneholder viktige sannheter  og kan være til nytt selv om de egentlig ikke er helt ferdige.

Et feilsteg videre

Å innrømme sine feil er ikke svakhet, det er å erkjenne sine begrensninger, å erkjenne at vi ikke alltid får det til. Å si at jeg gjorde feil, bør selvsagt etterfølges av et ønske om å enten rette opp i skade man har gjort og/eller å ikke gi opp nye forsøk. Når jeg klarer å innrømme at jeg feiler, får jeg et mer ydmykt forhold til meg selv og et mer medfølende og barmhjertig forhold til andre.

En erkjennelse av egen evne til å feile er både befriende og skummelt. Det er befriende fordi jeg tillater meg selv å være hele meg, men det er skummelt fordi vi vet aldri hvordan andre vil reagere. Vil de forstå? Avvise oss? Bruke det mot oss? Omslutte oss? Vi vet aldri når vi åpner opp og tør å vise sårbarhet og ærlighet… men vi bør ikke la dette holde oss borte fra å gjøre det.

Vi vet at vi selv ønsker å bli omfavnet, å bli møtt med forståelse, å få høre at vi fortsatt er gode nok, ja vi ønsker å bli møtt med nåde, barmhjertighet og omsorg. Vi vet at i våre feiltrinn ligger muligheter til å prøve på nytt med en litt annen innfallsvinkel, men noen ganger trenger vi andres støtte for å våge å reise oss opp og prøve på ny. Derfor:

Skulle vi være flinkere til å påpeke menneskers mot til å prøve når de feiler, enn å peke finger på alt som ikke fungerte. De våget i alle fall, og det er stort i seg selv. Kanskje gikk det ikke helt som ønsket, men de våget og de prøvde.

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. (Fil. 2:3-4)

Takknemlighet

Nå er det vinterferieuke for guttene og som tidligere år går også bloggen inn i litt feriemodus. Denne gangen velger jeg å ikke poste tidligere innlegg, men heller ta ett dykk nedi den alt for store kladdeboka mi. Jeg vet at det som ligger der ikke er ferdig skrevet, men jeg tenker at det som er kladdet ned også kan være godt nok. Så, denne uka er det en ny kategori på bloggen som heter kladdeboka og innlegg merket dette er da ting som egentlig er underveis/under arbeid, men som jeg velger å bruke som det står. God ferie til de av dere som er inne i den tiden, og til alle ei velsigna og god uke! Første innlegg er en over to år gammel kladd…

 Takknemlighet er noe jeg må øve meg i, og en dyd jeg stadig må minne meg selv på. Det er ikke slik at det alltid flyter automatisk gjennom blodårene mine, noen ganger trenger jeg å ta tanker og følelser til fange og velge takknemlighet.

Som i går. Jeg har etter 8 harde måneder opplevd ett par-tre bedre uker. Min god er nok tilnærmet friske folks veldig, veldig dårlig, men for meg er det bra. Jeg har gledet meg over å oppleve at kroppen endelig klarer litt mer, selv om jeg savner at hodet også henger med. Men i går ble det litt stopp. Jeg hadde hatt ei alt for travel uke og det preget kroppen, jeg var ikke i form. Og der jeg stod og hang over gressklipperen kjente jeg frustrasjonen sige på. Jeg hviler litt og gjør litt mer, hviler litt og gjør litt mer. Tilslutt er jeg da ferdig med den veldig lille flekken plen som var mitt prosjekt og setter meg i en stol og kikker. En time på å klippe ca 10 m2 plen og ta sideskuddene på en syrinplante, at det går an… jeg kjenner at det er trist på innsiden og jeg må ta meg selv i nakken: Men du har gjort det. Det krevde pauser, men du har gjort det. Jeg må velge: Frustrasjon over at jeg kan gjøre lite og garantert får økte plager og smerter eller takknemlighet og fornøydhet over at jeg tross dagens form hadde gjort det. Jeg velger det siste, selv om det krever litt tankekraft og sterk innsats fra viljen.

Jeg tenkte at jeg er litt slik i forhold til Gud også jeg. Jeg glemmer noen ganger hvor jeg var, at Gud har tatt meg ganske lang vei i fra der jeg var da han fant meg. Jeg er langt fra den jeg var, Gud har vært trofast og god mot meg i mange, mange år. Men når det kommer tider som er tyngre enn vanlig, er det litt lett å glemme alt det gode han har gjort og se på det tunge som er rett foran. Jeg trenger å minne meg selv om alt som er gjort i mitt indre og i mitt liv og jeg trenger å løfte blikket og se på Jesus. Det er lett å se på pytten der rett foran meg og glemme at bak den pytten er det grønne enger og vakre fjell som viser seg.

Kjenner du Guds ord?

Den som kommer med en annen lære og ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører gudsfrykten til, er hovmodig og skjønner ingenting. Han er bare syk etter diskusjon og ordkrig, og dette skaper misunnelse, ufred, beskyldninger, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som har mistet dømmekraften og er kommet bort fra sannheten; de mener gudsfrykten er en vei til vinning. (1. Tim. 6:3-5)

Jeg er veldig kresen på hva jeg hører og leser og det er  fordi jeg mener det er ikke alt som deles som er riktig i forhold til Guds ord. Det er mennesker andre omfavner som store Guds menn og kvinner, som jeg ikke vil bruke tid på å lese eller høre. Ikke fordi alt de sier er feil, men jeg ser mennesketanker- og konstruksjoner i hva de sier. Jeg ser at de går lenger enn og utenfor Guds ord og også at Guds ord brukes til deres fordel og som trussel mot annerledes-forstående troende (jeg blir tilbakeholden når det snakkes som om deres oppfatning er den eneste sanne og riktige og de som ikke er enige er dumme eller forførte).

Dette ble på ny veldig alvorlig for meg dette da jeg for noen dager siden satt og leste meg opp på ett par «kjendis»-kristenledere. ALT, og jeg mener ALT, jeg leste på nettsidene deres var veldig bra. Det var til og med oppmuntrende lesning, og jeg ble skremt. Skremt over hvor lett jeg kan bli fanget inn, hvor lett jeg kan bli lurt til å godta et annet evangelium. For når de går lenger enn Bibelen sier, er det da Ånden som leder eller er det et annet evangelium?

Jeg ble igjen minnet om alle advarslene Jesus og de første apostlene gav om falske forkynnere. De vil komme, de vil lure oss med gode ord, de vil servere budskap som er menneskelig gode og oppbyggelige, de vil gjøre godt og ha godt ord på seg.

De jeg leste meg opp på skremte meg fordi jeg tidligere har lest bøker eller hørt taler og det har «skurret» på innsiden. Jeg har ikke fått hva jeg leser til å stemme og jeg har alltid spurt Gud: «Hva er dette? Er det jeg som er på vidvanke eller er det du som forteller meg at jeg skal holde meg borte?» Og det er mange jeg holder meg borte fra, også av dem flertallet omfavner.

Jeg har ikke hatt krefter til å sette meg skikkelig grundig inn i hva endel av de jeg kjenner skurring på forkynner og derfor er jeg alltid litt varsom når jeg snakker med andre om navngitte personer, dette er også grunnen til at jeg til nå aldri har skrevet og advart mot navngitte personer/retninger/grupperinger. Kanskje har det også noe å gjøre med at jeg ikke orker kampen som kommer i kjølevannet? Eller kanskje Gud i sin omsorg verner meg fra å måtte stå i det også?

Jesus sa til dem: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? (Mark. 12:24)

Men en ting kan jeg gjøre: Minne deg og meg på at vi må lese Bibelen, og når vi har lest den, så leser vi igjen, og igjen og… Vi MÅ kjenne Guds ord hvis vi skal ha mulighet til å avsløre all den falske forkynnelsen som endetiden vil være fylt av. Så skal vi også være ydmyke i forhold til egen tro og oppfatning, for vi kan selv fort ta feil eller havne litt på vidvanke. Men hvis vi virkelig vil leve nær Jesus og stå støtt og trygt i de siste turbulente tidene, må vi kjenne Guds ord. Jesus selv brukte Guds ord da han ble fristet, da han ble satt på prøve av lederskap og i andre sammenhenger. Vi  også må kjenne Ordet så godt at det vil verne vårt hjerte og bevare vår tro på riktig vei. Guds ord og Ånden vil hjelpe oss og lede oss trygt hjem.

Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

 

Å tale sannhet

Jeg ble gjort oppmerksom på et vers jeg ikke har lagt merke til tidligere. Jeg har lest det flere ganger, men denne gangen ble det levende.

Med løgn tar dere motet fra den rettferdige, selv om ikke jeg vil gjøre ham noe vondt. (Esk. 13.22a)

Den jeg snakket med brukte det i en annen sammenheng enn de tanker jeg fikk, og slik er det med Guds levende ord, samme vers kan snakke inn i forskjellige situasjoner og gi oss forskjellige åpenbaringer.

Jeg har møtt endel folk som snakker på en måte om ting som gjør at jeg går bort fra dem motløs. Ofte har det seg slik at de snakker ned om andre, mens de fremhever egen fortreffelighet. Eller så snakker de som at deres meninger er de eneste rette og alle andre er feil. Så er det de som mener godt altså, og derfor sier de ting til meg som ikke er positive om meg (men det er ikke negativ kritikk altså, bare for å hjelpe… ehh). Jeg blir ikke oppmuntret av dem, jeg blir motløs. Deres ord slukker gnisten i mitt hjerte og det føles som om kreftene renner ut gjennom tærne og en tunghet og tomhet kommer over meg.

Mange av de ordene de sier er rett og slett ikke sanne. Kanskje er det en smule sannhet i det, men sannheten blir ofte fordreid eller så pyntet på at man ikke ville gjenkjent den virkelige sannheten hvis man kikket den i hvitøyet. Det å snakke halvsannheter og å bruke omsorg som unnskyldning for å rakke ned på folk er ikke bra, det er som verset sier: Ved løgn tas motet fra den rettferdige.

Opplever du at det er mennesker som snakker på en måte som gjør at du oftere enn ikke går motløs ifra dem? Kanskje er det fordi hva de sier ikke er helt sant? Eller kanskje fordi de bruker ordene sine for å trykke deg ned? Eller fordi de alltid må fremheve egen fortreffelighet? Uansett, det har aldri vært Guds mening at vi mennesker skal bruke ord til å gjøre andre motløse. Våre ord skal skape glede og tilhørighet, styrke og trøste, formane og rettlede, gi hjelp og støtte. Våre ord har makt, og hvis vi ikke er klar over egne feil, svakheter, sår og mangler, kan vi ubevisst gi mange gale ord til andre mennesker.

Jeg velger å tro at folk flest ikke bevisst er ute etter å gjøre andre motløse ved å snakke som de gjør, selv om jeg vet at det ikke er uvanlig at mennesker velger løgn og bakvaskelse for å knekke andre. Derfor trenger jeg trenger å være bevisst på at det kanskje er slik selv om det ikke skal være slik. Hvis andre menneskers ord bare frustrerer meg og gjør meg motløs, er det da de rette menneskene å bruke enda mer tid sammen med?

En annen tanke jeg har sittet med. Det er flere ganger jeg har snakket med mennesker og bare visst at hva de sier ikke er sant, og ettertiden har vist at det var slik (jeg tror det var Den Hellige Ånd som gav meg den innsikten). Men så er det ganger jeg har snakket med mennesker og gått derfra nedtrykt, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor? Kanskje er det et tegn på at hva som er blitt sagt ikke er sant? Kanskje kjenner jeg på motløshet fordi ordene som ble delt ikke var til det gode men til det onde?

Gud vil aldri bruke sine ord for å skade oss, og han vil aldri tale løgn eller halvsannheter, la oss ha ham som forbilde i hvilke ord vi velger å gi til andre.

En liten ettersleng: Da jeg hadde de siste 5 linjene igjen å skrive kom det inn en ny mail, jeg måtte smile da jeg så hva det var. Greit nok det var reklame, men det var for ei kommende studie-bok om å vite hva man skal si, hvordan man skal si det og når det er best å bare holde munnen lukket (Zip it av Karen Ehman)