Takk for stjernehimmelen dere gav

Siden denne takken går til enkelte av dere som leser kun denne bloggen også, så kommer lenke til innlegg her. Takk for gode ord som har kommet i desember, har vært som stjerner på en mørk himmel.

Ønsker dere alle et godt og rikt velsignet nytt år, klem fra Cecilie

http://medgudihverdagen.blog/2019/12/31/takk-for-stjernehimmelen-dere-gav/

Nå skal jula ut

Dagene som ledet opp til kvelden
var fylt med kaos, forberedelser og forventning.
Vi hadde mye å gjøre og tankene var mange,
pynt skulle frem og minnene kom.

Stjerna lyste og ledet vei,
minnet oss om håp og tro.
Sangene om glede og fred på jord,
minnet om englesang den mørke natt.
Gaver ble pakket inn
og tankene gikk til den konge som kom,
et lite og uskyldig barn
som bragte frelse og kjærlighet stor.

Jula ringes inn.
Kvelden vi har ventet på er her og for et lite øyeblikk fanges vi inn.
Vi gleder oss over festmat mens det Levende Ord bare får litt plass.
Barna er hovedfokus mens Barnet i skyggen kommer.
Lysene rundt oss skinner sterkere enn Lyset inni oss
og gavene til hverandre tar plassen til Gaven.

Men det er bare for en liten stund,
for hadde det ikke vært for Barnet, Lyset, Ordet og Gaven,
hadde vi ikke vært her og feiret.

Men nå er tiden for at jula skal ut.
Stjerna er slokket.
Sangen er stilnet.
Krybben er tom
og hyrder og vismenn har dratt hjem.

Nå skal jula ut.
Håp til den nedbrutte.
Glede til den triste.
Trøst til den sorgfulle.
Fred til den fortvilte.

Julas budskap om fred på jord,
om kjærlighet så stor,
er like levende denne dag
og julas budskap skal fortsatt ut.

Den skal kles i ord og kropp
og gjennom hver enkelt av oss,
bringe til verden ut
budskap om en Gud og frelser stor.

For hver sjel på jord er det fred å få
for hvert et knust hjerte er det hjelp å få.
For den fortvilte finnes det svar å få,
og den motløse håpet vil se igjen.

Nå skal jula ut.

Jakten på svar

Torsdags morgen var det den store bankkort-jakten her i huset. Yngstemanns første spørsmål etter å ha stått opp er: Hvor er bankkortet mitt? Jakten går gjennom alle de vanlige stedene og noen uvanlige, men kortet er og blir borte. Jeg tenker tilbake og kommer på siste gang jeg så det og sier det, etterfulgt av at han har da brukt det etter det? Noe han sier han ikke har.

Mange ganger opplever vi ting i livet som gjør at vi står litt rådville. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere hva som skjer og uansett hva vi prøver så kommer vi ikke nærmere en løsning eller et svar. Vi har lett for å søke hjelp og svar i mennesker, tidsfordriv og også andres taler og bøker, men svaret vi søker er og blir borte.

Det er frustrerende, for vi trenger å vite hva vi skal gjøre og hvordan vi skal håndtere det hele, men vi klarer det bare ikke. Kanskje er ikke svaret vi leter etter så langt unna likevel?

Jeg finner til slutt ut at jeg får jo gå og kikke på siste plass jeg med sikkerhet visste at kortet hadde vært, nemlig i lommeboka mi. Jeg hadde hatt det med en gang for å overlevere det til ungen som den gang ikke ville ha det, men jeg pleide alltid legge det fra meg på pulten hans. Fordi jeg visste hva jeg pleide å gjøre så sjekket jeg ikke egen lommebok. Og der var kortet… Jeg lo godt og leverte det til ungen som ble fornøyd siden dette er dagen de kan gå bort fra skolens område og til sentrum i langfri.

Jeg humrer for meg selv når tanken slår meg, hvor lett vi har for å gjøre det samme. Vi vet hvor vi ofte har funnet svarene tidligere, men likevel så søker vi dem andre steder. Hvorfor åpner vi ikke bare Guds Ord og leser hva Gud har sagt? Hvorfor dykker vi ikke ned i Bibelen og kommer ikke opp før vi vet hva Gud sier? Hvorfor er det bare korte bønner om hjelp og svar og ingen leting i Ordet?

Vi vet at Guds Ord er lykt og lys for vår fot og at det er mange ledesnorer å følge. Vi vet at Gud taler til oss ikke bare gjennom at vi leser, men også ved å gjøre ordet levende og virkekraftig på en ny måte. Noen ganger ser vi det tydelig med en gang, andre ganger trenger ting å få virke og vokse litt i oss før vi oppdager at vi har svaret. Akkurat som med Jesus. Det var ikke mange som ventet en frelser i babyskikkelse, noen så og hørte englesang og trodde budskapet de hørte med en gang, mens andre trengte tid før sannheten gikk opp for dem.

Ja, jeg fryder meg over dine lovbud, det er de som gir meg råd.

Herre, lær meg den veien dine forskrifter viser, så vil jeg alltid ta vare på den! Gi meg forstand til å ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte! Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv.

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.

Du er mitt vern og mitt skjold, jeg venter på ditt ord.

(Sal 119; 24, 33-35, 50, 105, 114)

Løfteholderen

Jeg bryter løfter jeg har gitt, ikke med mening eller vilje, men jeg gjør det. Akkurat som deg. De fleste av oss er opptatte av å både holde løfter og at andre holder løfter, men vi vet veldig godt at det er ikke alltid slik det blir.

Jeg ble gåendes og tenke på dette fordi jeg kom i hu en episode som skjedde i forhold til en av guttene hvor to løfter ble brutt. Ikke den store krisa for guttungen, men det ble litt alvor når jeg tenkte videre. Mennesket som løftet ble gitt av var kristen og også en leder, og når mennesker i en slik situasjon bryter løfter får det litt større konsekvenser enn når hvermansen gjør det. Fordi: Vi knytter brutte løfter opp mot at de er kristne, at de er ledere og at de sier de følger Gud- og vi får et brist i vår tillit til «slike» mennesker.

Vi er mennesker og det betyr også at vi møter mange uforutsette ting. Vi mener å gjøre hva vi sier og lover, men så skjer livet og vi står der og kan ikke holde ord. Det er vanlig, men det er viktig at vi håndterer det godt. Det er bedre å innrømme at jeg kan ikke holde hva jeg lovte fordi ting har skjedd enn å bare tie og håpe at den andre har glemt det. Vi liker også at mennesker er ærlige om slikt overfor oss, og vi burde alle være slik mot andre.

Har vi en god grunn for at ting ble som de gjorde skal vi ikke drive å slå oss selv i hodet over det, det hjelper lite å mate en dårlig samvittighet som kommer av noe vi ikke kunne styre. Men hva vi kan styre er hvilke løfter vi gir og hva vi gjør hvis vi må bryte dem.

Gud derimot er ikke styrt av uforutsette hendelser. Har han lovet noe så vil det bli slik. Guds løfter til oss er sanne og de vil bli virkelige. Kanskje ikke i vår foretrukne tid, men alltid når det er rett etter Guds plan og tid.

Vi vil måtte bryte løfter uansett hvor mye vi vil unngå det og vi vil oppleve at andre bryter sine løfter til oss, men slik er det ikke med Gud. Han er den store løfterholderen og vi kan i tillit og med visshet vite at hva han har lovet vil skje.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1;20)

Note : amen: hebr. for «det står fast», «det er sikkert og sant». =amen.

Hjelp meg Jesus

Sånn en gang inni mellom har jeg dager der jeg tenker mindre pene tanker om andre. Kanskje sliter ikke du med det, men jeg gjør. Og de dagene håper jeg inderlig at det mennesket ikke ringer meg eller at jeg ikke støter på det hvis jeg må ut. Jeg har mange ganger sukket til Gud; Gud, jeg er ikke bedre enn dette. Jeg tenker og føler slik og sånn, men jeg ønsker ikke å være slik. Jeg vil ikke handle og snakke utfra hva jeg føler og tenker, derfor håper jeg å unngå mennesket til at jeg har fått jobbet igjennom hva som gav slikt utslag. Jeg ønsker å handle godt selv om jeg føler meg sur, såret og bitter. Jeg vet at jeg har det ikke i meg, jeg trenger hjelp.

Det er en av tingene som virkelig trekker sjela mi mot Jesus, som forsterker den avhengighet til Gud jeg kjenner og som får meg til å innse at jeg trenger Jesus like mye i dag som før.

Jeg trekkes mot Jesus
-ikke på grunn av min godhet, men på grunn av min manglende godhet, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, gi meg av din godhet.
– ikke på grunn av alt jeg har oppnådd, men på grunn av mine mangler og fall, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, reis meg opp igjen og gi meg av din visdom.
-ikke på grunn av min styrke, men på grunn av min svakhet, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, gi meg av din styrke.
-ikke på grunn av min sjels rikdom, men på grunn av dens fattigdom, nød og behov, og jeg ber:
Hjelp meg Jesus, gi meg av ditt liv og din rikdom.

Uansett hvor godt vi vet det så liker vi egentlig ikke tanken på at det er våre feil, mangler og svakheter som i størst grad trekker oss mot Herren, akkurat som at det er i og gjennom de samme tingene vi får det mest hjertedype møtet med Gud og får erfare hans nåde, kraft og kjærlighet sterkest. Guds kraft fullendes i vår svakhet, er vers vi liker å sitere, men det betyr ikke at vi omfavner det helhjertet i våre liv. For vi liker egentlig ikke å være i en slik situasjon, men hver gang vi må erkjenne vi kommer til kort, roper ut til Gud etter hjelp og får erfare Guds godhet og nåde mot oss, så er vi evig takknemlige for at nettopp disse ordene er sanne.

***

I morgen er det siste dag til å melde seg på årets adventskalender og vinnere opp til nå finner du HER

I dag hjelper Herren

Jeg satt og var ganske nedfor der jeg tenkte på noe som hadde skjedd de siste par dagene. De gode opplevelsene ble tvunget langt bak i hjernebarken og jeg var frustrert og oppgitt.

Jeg hadde valgt å gjøre noen nødvendigheter som jeg visste ville kreve noen dager å komme seg etter, som ventet var jeg helt tom, men sånn er bare hverdagen her. Og da skjer det som mange kan kjenne seg igjen i. Når man er helt på felgen kommer mer. Ikke mindre enn fire brev/mail på to kvelder med beskjeder som tok lufta jeg egentlig ikke hadde ut av meg. Det hjelper lite at det er høflig og pent skrevet når beskjedene rører ved det viktigste for oss. Man blir nedfor, frustrert og oppgitt.

Når roen senker seg vurderer jeg senga, men tankene begynner runddansen på ny. Og, som mange gjenkjenner, tanker om kommende utfordringer kommer også. Jeg minnes en som spurte meg hvordan jeg skulle ordne en større ting som kommer og at jeg svarte at det visste jeg ikke, men det ville ordne seg når den tid kom. En ny tanke kom: Det er ikke et problem for i dag, og da husker jeg også vers som at vi skal legge våre bekymringer på Herren, at morgendagen har nok med sin egen plage og at i dag hjelper Herren.

Vi har en motstander som vil bruke slike situasjoner for å trykke oss ned og få oss motløse, men la oss bruke det som hjelpemidler til å klynge oss til Gud heller. Jeg kan velge å la morgendagens utfordringer stjele dagens glede og styrke, men jeg kan også velge å stole på at Gud har både min ‘i dag’ og min ‘i morgen’ i sin hånd.

Det var godt å kunne nevne alt som var kommet for Gud, og også minne meg selv om at Gud er en fast og trygg borg, at han er trofast og at han vil hjelpe. I dag har jeg fått hva jeg trenger og når morgendagens utfordringer blir dagens, da kan jeg også stole på at «i dag hjelper Herren».

Den viktige midten

Jeg gikk her på morgenen og tenkte på at nå i adventstiden har vi lett for å glemme den viktige midten. Vi tenker på «starten» med Jesu fødsel og alt det innebar av både motgang og glede. Vi tenker på «slutten» og at Jesus kommer igjen for å hente sine. Det er jo det advent har fokus på, markering av Jesu fødsel og påminnelse om å forberede hjerte og liv for hans gjenkomst.

De fleste har nok fokus på det første, men det siste er også en viktig del av adventstiden, men det hele har sin dypeste og mest omfattende mening i «midten». Jesu død og oppstandelse.

Det var dét Jesus kom for, det var derfor han ble født og det er derfor han vil komme igjen.

Kanskje har du litt vanskelig med å finne noe å glede deg over i dag, men la oss aldri glemme:

1. Jesus kom for oss og han elsker oss.

2. Jesus døde for oss fordi han elsker oss.

3. Jesus vil komme tilbake å hente oss fordi han elsker oss.