Gud er i kjelleren også

Å se tunge tider og motgang som en glede er noe som byr de fleste av oss imot når vi ser på det med menneskelig fornuft, men Guds Ord er tydelig på at motgang og prøvelser er til det gode for dem som elsker Herren. Å omfavne den tanken er en lang prosess, fordi vi ønsker ikke at det skal være slik og for mange av oss har vi også lært at det ikke er slik. Om det er forkynnelse som sier at vi kan stå i tro for å binde og bryte hva som møter oss, betyr det ikke at det er bibelsk riktig. Guds Ord er tydelig på at som Jesus led må vi regne med å lide, men som Han senere, når lidelsen hadde oppfylt sin funksjon, ble gitt sin herlighet tilbake, vil vi en gang også oppleve å bli kledd i herlighet.

Tunge tider viser oss mye av oss selv som vi ikke liker, og ofte vil vi prøve å skyve det bort og ikke forholde oss til det. Vi vil ikke innrømme at vi ikke er så hellige av oss og at det faktisk er ganske mange rare og ugudelige tanker som bor i vårt indre. Men det er jo derfor Jesus kom, for å fri oss fra synd, for å gi vårt sjel nytt liv og for å skinne lys inn i vårt mørke. Mørke kan ikke overvinne det lys som kommer fra Gud, selv ikke de ganger livet fører oss ned i kjelleren og alt kjennes tungt og tomt ut.

Vi må godta at livet er både godt og vondt, at det er både fjelltopper og daler, og at i alle tider og ting er Gud nær og trofast. Det er ikke i vår styrke Han vinner rom i vår sjel, men i vår svakhet og i våre tilkortkommenheter. Skal Jesus vokse i mitt indre, må jeg bli mindre. Jeg må gi slipp på å skulle klare alt selv, være sterk og modig og erkjenne at jeg er svak, skrøpelig og ganske så ynkelig og ussel av meg inni mellom. Når jeg er ærlig om hva som rører seg i meg, og samtidig kjenner sorg over at jeg ikke er mer lik Jesus, er jeg åpen for at Gud kan gjøre sitt verk i meg, det verk Han har lovet Han vil fullføre. Det er Han som skal gjøre det, min del er å underlegge meg Hans vilje, tro Hans ord og tro at Han er både mektig nok- og villig til- å likedanne meg Jesus.

Jesus lærte lydighet gjennom hva Han led, og det kan vi også. Samtidig vil det å måtte stole på Gud gjennom svakhet og mørke også vise oss mer av Hans godhet og nåde mot oss, samtidig som vi- hvis vi er villige- får røsket opp litt i menneskelig tankegods og lærer bibelsk tankegang.

Jeg er i kjelleren når det gjelder krefter og selv om jeg ikke liker å være så utmattet som jeg er, er det en del av den sykdom jeg har. Jeg merker godt at det er mye som ikke går, men en ting vet jeg: Gud er med meg når jeg er i kjelleren også, og Hans nåde, trofasthet, kjærlighet, barmhjertighet og nåde mot meg er like stor nå som den er på mine gode dager. Hans vilje til å hjelpe, trøste, styrke og lede meg er også like stor. Min situasjon forandrer seg til stadighet, men Gud forandrer seg aldri.

Gud skilte dem ut

Når Salomo innvier tempelet han har bygd for Herren (1.Kong.8) ber han om at Gud må se med nåde på folket når de omvender seg og helhjertet søker Herren igjen. Han nevner at alle mennesker synder, noe vi også finner igjen i Paulus sitt brev til romerne. Han ber om at Gud må tilgi lovbrudd og synder og la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem i fangenskap fordi de er Guds folk som Han førte ut av fangenskap og Gud selv har skilt dem ut som sin eiendom fra alle folkeslag på jorden (1.Kong.8.53).

Gud valgte seg ikke Israelsfolket fordi de var et stort, sterkt og flott folk, for det var de ikke, akkurat som ikke Gud valgte oss fordi det var noe spesielt og godt i oss. Ord som at alle har syndet er greie nok, for vi vet vi kommer til kort, men ord om at det er ikke noe godt i noen har vi vanskeligere for å svelge. Vi ser ikke hvor bundet og drevet av synd vi er og vi glemmer at det er Gud som i sin nåde og kjærlighet valgte oss først. Det var Gud som søkte oss opp fordi Han fra evighet av hadde utvalgt oss til å være sitt folk. Det er Hans stor nåde og kjærlighet som gjør at vi er frelst, er blitt tatt fra mørket og satt over i lyset og er blitt Guds barn. Ingen ting i oss søkte Gud, men Gud hadde utvalgt oss til å være et hellig folk for ham.

Gud skilte oss ut, slik han skilte Israelsfolket ut, for å være et folk som levde til Hans ære og pris og som med glede og hengivenhet følger Hans ord og bud og vandrer i Hans lys ved Hans kraft og hjelp. Vi skal være et annerledes folk. Mennesker som ikke går i denne verdens takt, men har annet mål for øye enn oss selv, nemlig Gud og Hans ære.

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. (1.Pet.1.15-16)

Gud er den rettferdige dommer

Jeg smiler noen ganger over hvor ærlig mennesker i Bibelen fremstilles! Det er godt å lese virkelighet og ikke idylliserte glansbilder. David var en mann etter Guds hjerte, men han var også menneske som deg og meg. Det er ting han klarte godt og gudfryktig og det er ganger da det ikke gikk helt greit (og nei, jeg sikter ikke til Batseba-hendelsen). I 1.Sam.24 er historien om da David sparer livet til Saul. Mange kjenner til den, at da Saul gikk inn i en hule for å gjøre sitt fornødne, så satt David og mennene innerst. David kutter en flik av kappen og når Saul er ferdig og går ut, følger David etter. I samtalen som følger sier David: «HERREN skal dømme mellom meg og deg» (v13a). Han nevner også et ordtak: «Fra urettferdige kommer det urett (v14). Mennene til David ville at de skulle ta livet av Saul, for når han ble levert til dem på fat slik som dette, så måtte det jo være den dagen da Gud skulle gi fienden i Davids hånd! David roer mennene ned og sier at ingen skal røre Herrens salvede (som var betegnelse spesielt på Israels konge).

Det er to ting jeg tenkte spesielt på da jeg leste dette i dag, det første er at mange er alt for raske til å lete etter tegn i stede for å være trofast mot Guds Ord. Mennene til David tok dette som et tegn, men David visste at det ikke var riktig i forhold til Guds lov. Vi skal være veldig forsiktig med å lete etter tegn i alt som skjer rundt oss, og desto mer påpasselige med å stadig fylle oss med Guds Ord slik at Guds allerede åpenbarte visdom kan komme oss til hjelp. Ordet er den sikre ledesnor, ikke hendelser som plutselig skjer. Den andre ting jeg tenke på var de to linjene jeg nevnte over. Den som er urettferdig vil handle urett fordi han handler utfra sitt indre, mens den som er rettferdig vil handle deretter. Saul ble levert i Davids hender, men David visste bedre enn å selv utføre dom og hevn over Herrens salvede- det er det bare Gud som skal gjøre (noe David også selv uttrykker i kap 26.10 når Saul igjen gis over i hans hånd og David sparer hans liv).

Mellom disse to hendelsene der David handler gudfryktig finner vi en helt annen historie (kap.25) der David blir reddet fra å utføre en urett. David spør Nabal om mat til han og mennene og Nabal svarer med å snakke særdeles nedsettende om David og også nekte å gi hjelp selv om David og mennene hans har vernet Nabals menn og fe. David blir hissig, søker hevn og setter ut for å gjennomføre dette. Heldigvis får Abigajil vite hvordan mannen hadde behandlet Davids forespørsel og samler mat og drikke og reiser avgårde med alt. Hun møter David og mennene på veien, og får vendt han bort fra tanken om å søke hevn ved sin visdom og sine ord. David takker henne for å ha stoppet ham så han ikke førte blodskyld over seg selv. Noen dager senere får de høre at Nabal er død, og David takker Herren som har tatt hevn over Nabal for den vanære han førte over David og for å ha holdt David fra å gjøre noe ondt.

«Hevnen hører Herren til» er ord de fleste kan utenat og som kanskje brukes litt for ofte? Vi skal ikke søke hevn, det skal vi i alle tilfeller legge på Gud. Det er opp til Gud om det skjer her på jord eller ved det siste oppgjør. Vi kan ha lett for å tenke nettopp at «hevnen hører Herren til» når vi bli skikkelig dårlig, feil og nedlatende behandlet, men hvor ofte tenker vi at Gud skal dømme mellom deg og meg? Jeg kan noen ganger være sikker på at mennesker med overlegg gjør ondt mot meg eller sier ondt om meg, men det er også mange tilfeller der jeg ikke med hånden på hjertet kan si dette for sikkert. Vi må være ydmyke nok til å ikke bare overlate hevnen til Herren, men også dommen. Gud er den som dømmer rettferdig, alltid og i alle ting.

De 3 kapitlene i 1.Sam. (24-26) minnet meg om hvor lett det er for oss å skifte fram og tilbake mellom gudfryktig handling og urett på kort tid. Selv om jeg enkelte ganger kan være ganske sikker i min sak om urett, kan jeg også være drevet av kjød og egne onde følelser, og med det ønske å handle urett. Kanskje er det smarteste vi gjør å be Gud dømme mellom oss og også være den som gjør ting rett? For Han er den eneste rettferdig dommer, både i sine avgjørelser og i sin utførelse av straff, noe som ikke kan sies om mitt skiftende sinnelag og humør.

Hvordan leser vi Bibelen?

Jeg har tenkt over nettopp det spørsmålet den siste tiden og jeg må si at jeg skammer meg litt over hvor ofte jeg har lest ting inn i teksten i stede for å prøve å forstå hva teksten sier. Kanskje har det med at det er det jeg er mest vant med skjer fra mine år i ulike sammenhenger, men jeg er under endring på det området. Jeg hører på menn som legger ut Bibelen og jeg lærer mer av en tale fra dem enn fem-ti av de jeg tidligere hørte. Når noen kjenner til historie og skikker, kjenner kultur og tider og så forteller og forklarer Guds Ord ut fra det, samtidig som de hele tiden henter fram andre vers i Bibelen som omhandler det samme og forklarer det utfra sammenhengen det står i, så blir det levende og virkekraftig på en praktisk måte.

Å forklare og legge ut en tekst er hva vi kaller eksegese (wiki-forklaring), mens når vi legger mening- ofte egne tanker og meninger- inn i teksten så kalles det eisegese (def på NAOB). Jeg har hørt uttrykkene i flere år og jeg har også hatt en viss peiling på hva de betyr, men jeg ser mer og mer viktigheten av å fjerne seg fra eisegese og bruke eksegese. Jeg er selv vant med at meninger leses inn i tekster og ikke at mening trekkes ut av teksten. Kanskje har det med å gjøre at det i pinsekarismatiske sammenhenger var flere tiår der teologisk utdanning ble litt skulet på? Det skulle liksom være legmannsbevegelse. Og selv om det er viktig at også de uten formell utdanning slipper til, så har det dessverre ikke vært krav til at de skal lære seg å studere skriften på en god måte (ikke som jeg har fått forståelse av i alle fall). Det er mulig å tilegne seg mye gjennom grundige egenstudier og bruk av kommentarer, håndbøker og annen litteratur, men det krever mye, men dette er en leder og pastors arbeid og plikt. Samtidig så skal vi ikke skyve under en stol at hver enkelt av oss også har ansvar for å lese og studere Bibelen og at det faktisk kreves litt veiledning om hvordan gjør man dette på en måte som er riktig, nyttig og som gjør at vi behandler Guds Ord som nettopp det, Guds Ord.

Faren ved eisegese- å lese egne tanker og meninger inn i teksten- er at vi fordreier Bibelens budskap. Guds Ord handler ikke om oss og hvordan vi skal klare alt best mulig og hvordan Gud skal hjelpe oss til å beseire fiender ved Hans hjelp. Den handler om Gud, om menneskers syndighet, om Jesu liv og forsoning, om kirkens plass og om endetid og dom. Behandler vi Guds Ord som en håndbok til et bedre og mer seiersrikt liv, så vil vi ikke bare lese inn/legge til en haug av meninger som ikke finnes der, men vi behandler også Guds Ord respektløst- og respektløs behandling av Bibelen viser manglende gudsfrykt og forståelse av hvem Gud er. Gud er i sentrum både i Hans Ord og i historien, det handler faktisk ikke om oss.

Årsaken til at jeg ble tenkende over disse tingene igjen i dag er at jeg holder på å lese i de historiske bøkene i GT og siste hendelse jeg leste i morges var David og Goliat. En historisk bok er i hovedsak en fortelling av historien (selvsagt tenker du kanskje nå), men det betyr også at vi ikke automatisk kan skrive våre egne liv og vår egen tid inn i fortellingen. Historien om David og Goliat handler ikke om at jeg kan beseire mine fiender ved Guds hjelp og at jeg trenger bare 5 trinn til seier og virkekraftig trosord som slenges hardt ut mot fiende eller hindring, den handler om ungutten David som beseiret en kjempe ved navn Goliat og at han gikk i tillit til Israels GUD. Skal vi lese noe inn i teksten så er det ikke oss og våre liv, men Jesus. Jesus sa selv at Skriftene vitnet og fortalte om Ham, og etter sin oppstandelse legger Han ut for dem hva Skriften sa om Ham. I går hørte jeg på en som plutselig nevnte akkurat historien med David og Goliat og hvordan mange i dag forvrenger historien til å handle om dem, så fortalte han kort at kirkefedrene ofte forklarte de fem steinene med Jesu sår og at David var bilde på Jesus som beseiret fienden. Når vi leser Jesus inn i historien på den måten vet vi det samstemmer med hva som senere ble åpenbart om Jesu liv, død og seier. Bibelen handler først og fremst om Gud og Jesu verk, ikke om oss. Skal vi sammenligne oss med noen, så er det hvertfall ikke heltene vi ligner mest…

Hvilken styrke står vi i?

Siden jeg leste det for noen uker siden så har den siste linjen i et vers hengt fast i meg og kommet opp i tankene flere ganger, så da jeg i dag kom til samme kapittel og leste det igjen, gikk det litt tid på å kikke nærmere inn på det- og jeg fant fint lite om den aktuelle linjen, selv om jeg sjekket flere studiebibler, bibelkommentarer og annet. I begynnelsen av Samuelsbøkene finner vi historien om hvordan Hanna blir mor til Samuel. (1.Sam.1,19-20) Når gutten er avvent så tar foreldrene han med til HERRENS hus og forteller Eli at dette var barnet hun ba om og at nå gir hun ham tilbake til Gud (1.24-28). Hannas lovsang (2,1-10) er kjent for flere og vi finner en fantastisk og herlig lovprisning av Herren her! Når jeg tenker på at dette skjer i en tid der det beskrives stor ugudelighet i landet (Dom.21,25) og at kunnskapen og kjærligheten til Gud var sjelden vare, så er det utrolig å lese den kjennskap og hengivenhet til- og den kunnskap om- Gud som Hanna har. Hanna priser Gud for Hans hellighet, storhet og allmakt og for at Han er den som ikke bare holder verden oppe, men også er den som gir og tar liv, som gjør både fattig og rik. Hun priser også Gud for at Han vokter de trofaste på veien, mens de urettferdige må tie i mørket og så kommer linjen som jeg har gått med: «For ingen er sterk i egen kraft». (2,9c)

For ingen er sterk i egen kraft.
Hvor diametralt motsatt den linjen er i forhold til hvordan vi ofte tenker og lever! Vi ønsker å bygge egen styrke og kraft og vi prøver også ofte å leve troslivet i egen kraft. Vi skal være sterke i vår tro, vi skal stå støtt, vi skal være den som vinner kamper for Gud og vi skal motta takk, heder og ære for at vi er så gode og står så støtt og sterkt. Kjødet i oss ønsker å ha ære, selv om vi mange ganger sier at det er Gud som gjør ting, så gjør Han det fordi vi er sterke i troen eller sier og gjør de riktige ting. Vår falne natur ønsker å være sterk i seg selv, den ønsker ikke å være avhengig av andres styrke og hjelp- og dessverre er det dette som mange ganger styrer oss. Jeg ønsker å gjøre store ting for Herren, er noe mange av oss tenker på som en gudfryktig setning å si og tenke, men er den egentlig det? Jeg ønsker, jeg vil oppleve, jeg vi se resultat- men selvsagt skal jeg gi Gud litt av æren etter jeg har kjent på den gode følelsen og styrkingen av mitt selv som det bragte… Ingen av oss er fri for dette, og det vil være vår kamp så lenge vi lever på jord, kjødet vårt står Gud imot på alle områder, og spesielt hvis det innebærer at vi må stole på en annen verk og ikke prestere selv. Og er det ikke nettopp det både frelsen og gudslivet dreier seg om? Å stole på en annens kraft og arbeid?

Vi glemmer at hadde det ikke vært for at vi har Guds Ånd i oss, så kunne vi ikke sagt eller gjort en eneste ting som hadde bragt Gud ære. Vi glemmer at vår helliggjørelse- som vår rettferdiggjørelse- er totalt avhengig av Åndens arbeid i oss. Vi glemmer at uansett hvor kunnskapsrike og smarte vi er, så må Ånden åpenbare meningen i Guds Ord for oss for at det skal bli mat, liv og lys for vår sjel. Vi er i hele vårt kristenliv avhengig av at Gud Fader utvalgte og kalte oss, at Jesus levde, døde og stod opp for oss og at Ånden gir den trøst, kraft og hjelp vi trenger for både å vokse, styrkes og virke i troen. Vi kan ikke i egen menneskelig, kjødelig kraft bidra med noe som helst, det eneste vi kan gjøre er å gi opp å prøve i egen kraft, styrke og visdom og la Gud- ved sitt Ord og sin Ånd- få virke i oss. Og for å klargjøre; vi skal legge energi og tid ned i å studere ordet, hjelpe andre og slike ting- men alt åndelig liv er og blir avhengig av at Gud virker i og gjennom oss. Vårt kjød, vår falne natur i oss, har ingen ting å bidra med.

Vi ønsker å bli brukt av Gud og få skryt og ros, men la oss huske at det er ikke alt vi gjør for Gud som er det viktigste (ofte er det tanker som styrker kjødet og vårt stolthet mer enn det bringer oss inn i dypere avhengighet til Gud) men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss- for uansett hva; skal det ha evig betydning må det være virket fram av Gud og utført i Hans kraft. Det er enkelt å si at Guds kraft fullendes i svakhet (2.Kor,12.9), men er vi villige til å gi opp vår stolthet og våre anstrengelser for å la Gud vise sin kraft gjennom vår svakhet? Og et vers til, som vi liker helt til vi tenker over at det betyr at vi må døde kjødet i oss: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud. (Sak.4,6)

Anbefalt lesning: Jer.9,23-24