Ensomhet er et stort problem i landet vårt, og dessverre også i våre menigheter. Selv om man er sammen med mange på møter og samlinger, betyr det ikke at man føler seg inkludert og sett. Det å delta i et fellesskap betyr ikke at man er en del av fellesskapet.
Det å kjenne på ensomhet er en grusom følelse, og man forstår det ikke før man sitter og kjenner på det. Den tomhet og alene-het som fyller sjelen, det å oppleve at man ikke blir sett og hørt, det å høre sitt eget hjerte slå hardt fordi stillheten som andres fravær skaper, er forferdelig. Å høre latter om seg, men kjenne mørk tomhet og såre tårer på innsiden, er mer enn litt ubehagelig, det knuser hjertet. Og det finnes alt for mange ensomme lam i våre omgivelser og menigheter.
Vi- som Guds barn- er kalt til å elske våre søsken med en inderlig kjærlighet, og vi skal ivareta alle typer mennesker. Men ofte er vi lik mengden som omringet Jesus da han var i Jeriko. Den blinde Bartimeus fikk høre at alt ståket skyldtes at Jesus var der, og han visste at Jesus var Messias, han visste at han var ikke bare blind og fattig ytre sett, men også i det indre, og han skammet seg ikke over sitt behov for hjelp og ropte høyt etter Jesus. Men mengden blir hissige og sinte, de er opptatt av Jesus-marsjen de er en del av og av det gode fellesskapet- hold munn med deg, du forstyrrer, du er ikke verdt vår tid- så hvorfor skulle du bety noe for Jesus? Ti still Bartimeus. Vi er lik disiplene som ville at de små barn skulle vises bort og holdes langt unna, for tross alt- de små i verden er ikke av betydning, de får heller komme seg avgårde- for her skal det skje store ting for de viktige. Jesus er ikke slik. Han blir sint på disiplene fordi de ikke vil slippe barna til, Jesus er også den som sier at de skal føre Bartimeus til ham. Jesus tar imot de som med lengsel og behov kommer til ham, han viser dem ikke bort, slik vi ofte gjør. Vi viser bort våre trossøsken fordi vi er opptatt av egen gjeng og klikk, vi viser bort dem som er krevende å være rundt eller som har liv preget av sykdommer og problemer som vi ikke liker å forholde oss til eller fordi det krever ekstra innsats av oss. Hvis de vil være med oss, så får de komme til oss! Hvorfor skal vi reise bygd og by rundt for å besøke og være med dem som ikke kommer til oss? Det skal ikke være slik, mine søsken, vi skal elske og inkludere alle, vi skal være der for og hjelpe alle, ikke bare de vi liker og de som kan gjøre noe tilbake for oss. Alle, og spesielt de av våre søsken som lider nød og trenger hjelp, de som er ensomme og plaget i sinn og kropp. De som kanskje ikke kan stille opp for oss eller i aktivitet, men som trenger at vi stiller opp for dem. Vi har ikke lov til å si at noen ikke er verdt vår tid, vår innsats, vår inkludering, vår kjærlighet. Jesus sa i sin siste tale til disiplene at verden skal forstå at vi er hans disipler utfra måten vi elsker hverandre- våre trossøsken- på, er dette sannhet i våre menigheter og i våre egne liv?
Det er en sønderknuselse som følger i ensomhetens kjølvann som kan ødelegge mennesker, men den kan også føre oss inn i et fellesskap med Gud som vi ikke ante mulig. Den Jesus som møtte kvinnen ved brønnen, en kvinne omspunnet av ensomhet fordi andre holdt avstand på grunn av hennes liv og historie, den Jesus som så Sakkeus der han satt oppi treet, en mann som var mislikt av nesten av rundt seg, den Jesus som med åpne armer tok imot barn og som sier om seg selv at han er den gode hyrde, så god at han leter opp de som er fortapte, den Jesus kjenner også til hva det er å være forlatt. Den Jesus ropte ut på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Den Jesus er vår yppersteprest og han er en frelser som har medlidenhet med oss og kan hjelpe i alle ting- også i ensomhet. Jesus forstår, virkelig, og han viser ikke bort dem som kommer til ham. Han sier fortsatt: Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt.11,28). Han sier fortsatt: Og se, jeg er med dere alle dager (Matt.28.20).
Vi kan svikte hverandre, og svikte i Guds kall for våre liv, men Gud svikter oss aldri.