Guds trøst når dypere enn den mørkeste og såreste sorg, Guds legedom kan helbrede det mest sønderknuste hjerte, Guds forsørgelse kan dekke de mest fortvile og umulige behov, Guds omsorg er rikere og kjærligere enn noen andres, Guds tilstedeværelse er alltid og ikke bare når det passer, Guds fred er dypere enn all sjelens uro, Guds styrke overgår det største problem, Guds tilgivelse hvitvasker selv den sorteste synd, Gud gir oss sitt mest dyrebare og ikke bare litt overflod eller rester, Guds barmhjertighet mildner venners stikk og svik, Gud er alt i vårt ingenting, og også når vi føler alt er godt, er Han himmelhøyt over og vil være vårt alt.

Når vi innrømmer at vi er hvor vi er bringer vi oss selv mulighet til både å klynge oss til Gud for hjelp og til å bringe Ham takk og ære. Gud jeg er såret, leg mitt hjerte. Gud, jeg ønsker ikke bitterhet, hjelp meg. Gud, jeg er så glad for det treffet, takk for vennskap. Gud, tenk at vi også i dag hadde både mat, drikke, hus og klær, takk for din omsorg. Gud, jeg er rådvill, jeg trenger din visdom. Gud, takk for at jeg traff det mennesket som sa akkurat hva jeg trengte å høre. Gud jeg er ensom, trøst mitt hjerte. Gud, takk for at jeg møtte henne og fikk den klemmen som trøstet og styrket. Gud, vær mitt alt, uansett hvordan jeg føler meg og hva dagene og hjertet er fylt med.

Gud møter oss ikke der vi ønsker å være, men der vi er.

Dette er siste del av et innlegg akkurat postet på den andre bloggen, trykk HER for å lese hele.

I det ene bedet mitt så er det endel løkblomster. Det er ikke så mange av dem som kom opp i år, så jeg mistenker at maurene hadde festmåltid i fjor sommer og høst, men det ene stedet så stod det tre fine gule tulipaner og strakte seg høyt mot himmelen. Jeg oppdaget plutselig at bak de tre så var det en liten nusselig en som ikke var synlig da jeg satt på trappa. Den var like mye en tulipan som de andre, men den var litt mindre og var blitt gjemt bak de andre. Den var like gul og fin som de andre, selv om den ikke strakk seg høyt nok opp til at den var synlig. Den var gjemt bak de andre, men etter at jeg oppdaget den, var den aldri glemt, men derimot den jeg liker best.

Det er kanskje noen av dere som leser dette som opplever at dere er glemt. For en tid er dere tatt ut av den sammenheng dere var i og er blitt plassert i eget hjem utenfor fellesskap, arbeid og annet. Kanskje er det tap av arbeid som har ført deg der, eller sykdom av et eller annet slag. Kanskje er det ting i familien som krever så mye av deg at det er det eneste du klarer her og nå, eller at det er pleie av nære som krever det meste du har å gi. Uansett grunn, så er det fort å kjenne på følelsen av å være glemt når man blir gjemt bort fra fellesskap med andre.

Det er de som opplever at mennesker rundt dem er flinke til å holde kontakten og at de strekker ut åpne armer og tilbyr både fellesskap, omsorg og hjelp, men det er også de som ikke opplever dette, og for disse er det ikke bare følelsen av å ha blitt gjemt bort som begynner å gnage, men også følelsen av å være glemt.

Det står i Jesaja at om en mor kan glemme sitt barn, så vil aldri Herren glemme oss! Det er gode ord å huske når man føler seg både gjemt og glemt. Kanskje er vi det for folk flest, men aldri for Gud. Vi er ikke utenfor Hans omsorgsfulle blikk sin rekkevidde og ei heller borte fra Hans hjelpende hånds innvirkning.

Det kan være tungt når slike tider treffer, både for de som har valgt det av hensyn til og kjærlighet for andre mennesker, og for dem som opplever at de er tatt i nakkehårene og ufrivillig løftet ut av den sammenheng de var i. Men uansett årsak; Vi kan stole på at Guds blikk følger oss og at Hans hånd når oss. Vi kan minne oss selv om ordene: Frykt ikke, for Jeg er Din Gud, Jeg hjelper deg og holder deg oppe.

For Gud er vi verken gjemt eller glemt.

Jeg smilte bredt da jeg leste de første ordene i en mail jeg mottok. Jeg skulle akkurat til å starte på middag da mobilen pep og jeg sjekket den i tilfelle det var beskjed fra en av guttene. Det var det ikke, det var svar på en forespørsel jeg hadde sendt og mailen begynte med «Good morning». Jeg visste selvsagt at for den som skrev var det morgen, men for meg var ettermiddagen godt i gang.

Det hele fikk meg til å tenke på hvor fantastisk Gud har satt ting sammen. Når det er dag her, er det natt et annet sted. Når det er vinter hos oss, har andre sommer. Skumringen forteller noen at dagen går mot slutt, mens for andre er den et tegn på at dagen starter. Dette fikk meg til å tenke på verset der det står at Herrens navn skal være lovet fra soloppgang til solnedgang (Sal.113,3). Uansett når på døgnet det er, så finnes det mennesker som lover Herren og arbeider for Hans sak! Alltid er det mennesker som lover Herren, løfter opp Hans hellige navn og som tjener Gud og mennesker med sine liv.

Gud har to ‘familier’, hvis det går an å si det på den måten. Han skapte mennesket spesielt og for å leve i fellesskap med seg selv, og for at de skulle være et folk som alltid synger og lever til Hans pris og ære. Men Gud skapte også en åndelig familie, englene, og da i forstand åndelig som ikke fysisk som oss. Selv om det er de som falt av dem, er det fortsatt mange igjen, og i Åpenbaringen står det at det var fire skapninger med vinger rundt tronen som hele tiden, både dag og natt, ropte: Hellig, hellig, hellig, er Herren Gud Allmektig (Åp.4,6-8).

Begge Guds familier er opptatte av å prise og love Herrens navn! Er det ikke fantastisk! Uansett når på døgnet det er, så stiger lyden av menneskers lovprisning opp og smelter sammen med lyden av englenes lovprisning- alltid er det mennesker og engler foran Guds trone som priser og lover vår Hellige, Allmektige, gode og opphøyde Gud!

Tenk at vi er del av dette koret! Selv om vi kanskje sitter alene når vi løfter vår stemme i takk og pris, så er det aldri bare vår stemme som stiger opp for Gud, nei den blander seg med mange andre og det dannes et kor av menneskers og englers stemmer som alltid, både dag og natt, priser Herren! Og vet du hva som er bra? Man trenger ikke være flink til å synge i det hele tatt! Ja, du trenger ikke synge heller, du har lov å snakke det ut også! Eneste krav er at vi priser Herren av et helt hjerte og utav kjærlighet for Hans nåde og barmhjertighet mot oss. Så her er det bare å droppe øvelser og inntakskrav, det er bare å slenge seg med- og gjerne veldig, veldig ofte!

Lovet være Herren, fra soloppgang til solnedgang, fra evighet til evighet! Hellig er vår Gud, den allmektige og evige Gud!

Ensomhet er et stort problem i landet vårt, og dessverre også i våre menigheter. Selv om man er sammen med mange på møter og samlinger, betyr det ikke at man føler seg inkludert og sett. Det å delta i et fellesskap betyr ikke at man er en del av fellesskapet.

Det å kjenne på ensomhet er en grusom følelse, og man forstår det ikke før man sitter og kjenner på det. Den tomhet og alene-het som fyller sjelen, det å oppleve at man ikke blir sett og hørt, det å høre sitt eget hjerte slå hardt fordi stillheten som andres fravær skaper, er forferdelig. Å høre latter om seg, men kjenne mørk tomhet og såre tårer på innsiden, er mer enn litt ubehagelig, det knuser hjertet. Og det finnes alt for mange ensomme lam i våre omgivelser og menigheter.

Vi- som Guds barn- er kalt til å elske våre søsken med en inderlig kjærlighet, og vi skal ivareta alle typer mennesker. Men ofte er vi lik mengden som omringet Jesus da han var i Jeriko. Den blinde Bartimeus fikk høre at alt ståket skyldtes at Jesus var der, og han visste at Jesus var Messias, han visste at han var ikke bare blind og fattig ytre sett, men også i det indre, og han skammet seg ikke over sitt behov for hjelp og ropte høyt etter Jesus. Men mengden blir hissige og sinte, de er opptatt av Jesus-marsjen de er en del av og av det gode fellesskapet- hold munn med deg, du forstyrrer, du er ikke verdt vår tid- så hvorfor skulle du bety noe for Jesus? Ti still Bartimeus. Vi er lik disiplene som ville at de små barn skulle vises bort og holdes langt unna, for tross alt- de små i verden er ikke av betydning, de får heller komme seg avgårde- for her skal det skje store ting for de viktige. Jesus er ikke slik. Han blir sint på disiplene fordi de ikke vil slippe barna til, Jesus er også den som sier at de skal føre Bartimeus til ham. Jesus tar imot de som med lengsel og behov kommer til ham, han viser dem ikke bort, slik vi ofte gjør. Vi viser bort våre trossøsken fordi vi er opptatt av egen gjeng og klikk, vi viser bort dem som er krevende å være rundt eller som har liv preget av sykdommer og problemer som vi ikke liker å forholde oss til eller fordi det krever ekstra innsats av oss. Hvis de vil være med oss, så får de komme til oss! Hvorfor skal vi reise bygd og by rundt for å besøke og være med dem som ikke kommer til oss? Det skal ikke være slik, mine søsken, vi skal elske og inkludere alle, vi skal være der for og hjelpe alle, ikke bare de vi liker og de som kan gjøre noe tilbake for oss. Alle, og spesielt de av våre søsken som lider nød og trenger hjelp, de som er ensomme og plaget i sinn og kropp. De som kanskje ikke kan stille opp for oss eller i aktivitet, men som trenger at vi stiller opp for dem. Vi har ikke lov til å si at noen ikke er verdt vår tid, vår innsats, vår inkludering, vår kjærlighet. Jesus sa i sin siste tale til disiplene at verden skal forstå at vi er hans disipler utfra måten vi elsker hverandre- våre trossøsken- på, er dette sannhet i våre menigheter og i våre egne liv?

Det er en sønderknuselse som følger i ensomhetens kjølvann som kan ødelegge mennesker, men den kan også føre oss inn i et fellesskap med Gud som vi ikke ante mulig. Den Jesus som møtte kvinnen ved brønnen, en kvinne omspunnet av ensomhet fordi andre holdt avstand på grunn av hennes liv og historie, den Jesus som så Sakkeus der han satt oppi treet, en mann som var mislikt av nesten av rundt seg, den Jesus som med åpne armer tok imot barn og som sier om seg selv at han er den gode hyrde, så god at han leter opp de som er fortapte, den Jesus kjenner også til hva det er å være forlatt. Den Jesus ropte ut på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Den Jesus er vår yppersteprest og han er en frelser som har medlidenhet med oss og kan hjelpe i alle ting- også i ensomhet. Jesus forstår, virkelig, og han viser ikke bort dem som kommer til ham. Han sier fortsatt: Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Matt.11,28). Han sier fortsatt: Og se, jeg er med dere alle dager (Matt.28.20).

Vi kan svikte hverandre, og svikte i Guds kall for våre liv, men Gud svikter oss aldri.

Jeg fikk servert en oppvekker og påminnelse i går kveld som var til det gode. Jeg hørte på «Truth for Life» som er bibelundervisning med Alistair Begg (anbefales) og så kommer en setning noe i duren: ‘Vær bevisst dine utfordringer, ingen kan gjøre alt, men gjør det du kan’.

Jeg har kjent på det å klare så lite de siste månedene. Leser jeg ti minutter, må jeg hvile 1 time. Lager jeg middag, går det noen timer før jeg er nogenlunde på beina igjen. Å skrive blogginnlegg tar også flere ganger den tiden selve skrivingen tar. Det er fint lite krefter i denne damen, og dagene er for korte til å både styre hjem, lese Guds Ord, studere og grunne på Ordet, ha kontakt med familie og venner og så skulle blogge også? Jeg har flere ganger lurt på om jeg skal fortsette å putt penger, tid og krefter inn i det når det er så lite jeg orker og klarer. Kanskje er det bedre å bare la være? Og det er de som sier det; tenk på deg selv, det er viktigere.

I første korinterbrev tar Paulus tak i den partiånd som har festet seg i menigheten, noen holder seg til Paulus, andre til Apollos. Paulus røsker hardt i dette da det er en kjødelighet som ikke skal være i menigheten. Vet de ikke at både han og Apollos er tjenere? Vet de ikke at de bare gjør det Gud hadde satt dem til å gjøre? Paulus plantet, Apollos vannet, men det var Gud som gav vekst. Paulus og Apollos var kun trofaste i hva Gud hadde satt dem til å gjøre, men alt av vekst og framgang, det var Guds verk. Og det er bare Gud som er noe, sier Paulus, ikke heng deg opp i de enkelte individer som tjener Herren, men hver enkelt skal få sin lønn og det etter det arbeid de gjør. (kap.3, 3-9 er grunnlag for avsnittet). At den enkelte får lønn etter sitt eget arbeid, kan også sies som at den enkelte får lønn etter sin egen trofasthet mot Guds kall og utrustning i dennes liv.

Vi har forskjellige kall og utrustninger, men Guds Ånd har gitt oss alle nådegaver som skal brukes til legemets oppbyggelse. Hva som er viktig er ikke hvor stort omfang vår tjeneste har, om det ser ut som suksess i menneskers øyne og om vi når mange mennesker, det viktige er at vi er trofaste der Gud har satt oss (både i liv og menighet) og at vi gjør hva vi kan for å tjene i Herrens kraft og nåde. Det er ikke mengden ‘likes’ og menneskers lovprisning av vår dyktighet som avgjør vår suksess, men om vi er overgitte, lydige og trofaste der Gud satte oss, altså om vi bruker de talenter som er oss gitt. Noen har fått store muligheter til å stå på, andre- som meg- har svært begrensede muligheter, men vi skal begge dømmes etter vår trofasthet i å tjene Gud i den kraft Han gir, med de evner og muligheter Han gir og til Hans ære og menighetens oppbyggelse og styrke.

Jeg kom til å tenke på hva som står i 2.Kor.4,7 om leirkrukkene, verset først:
Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.
Uansett om vi har store muligheter til å tjene Herren- og er ei stor leirkrukke- eller om vi har begrensede muligheter- og er ei lita krukke- så er vi alle leirkrukker og kraften er fra Gud og ikke oss selv.

Kanskje er det lite jeg kan gjøre, men jeg ønsker å gjøre det lille jeg kan. Og når det føles så alt for lite ut og fristelsen til å bare droppe det kommer, så minner jeg meg selv på at det viktigste er ikke hva jeg ønsker å gjøre med hva jeg ikke har, men hva jeg faktisk gjør med hva jeg har.