Fellesskap styrker tilliten

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» (Sal. 91:1-2)

Noen ganger merker man seg ett ord og det skaper en helt annen dybde over vers enn man tidligere har sett, og slik var det for meg da jeg bet meg merket i ordet «han» i versene over.

Den som har en trygg tillit til at Gud er tilstede og vil hjelpe, er den som forut for sine utfordringer og prøvelser har brukt mye tid sammen med Gud. Den som er vant med å pleie sitt personlige fellesskap med Gud og som over tid har erfart at når man vandrer ved Herrens side så er han trofast, god og nådig, den setter sin lit til Herren uten problem.

Skal vi kunne stole på noen så må vi kjenne dem. Vi kan selvsagt velge å gi noen en sjanse uten at vi helt kjenner dem, men virkelig tillit til andre, det har vi kun når mennesker har bevist over tid at de er den de fremstår som. Ukjente og bekjente kan vi gi en sjanse, men venner som over år har vist seg å være trofaste, de stoler vi på. Tillit til hvem Gud er og hva han kan og vil gjøre vokser ikke frem over natten, den utvikler seg og blir dypere og mer grunnfestet etter som vi over tid vandrer i fellesskap med Gud.

Den som velger å søke inn til Herren og som velger å søke hjelp, trøst, visdom og skjul hos Herren, den er det som på en spesiell måte erfarer Guds kjærlige og nådefulle trofasthet. Og den som kjenner Gud er den som virkelig kan si: Jeg stoler på deg Gud, du ER min tilflukt og borg. Til deg springer jeg når livet blir vanskelig, fordi jeg vet at du trøster, styrker og hjelper meg. Til deg søker jeg inn når spørsmålene er uten svar, for jeg vet at du lyser opp min sti og mitt hjerte. Til deg kommer jeg, for du har igjen og igjen vist deg overmåte god og barmhjertig mot meg. Til deg står mitt håp og min lit.

Velger vi å bruke tid med Herren over åpen Bibel, i bønn og gjennom småprat gjennom dagen- og lever ut de ord vi forstår, så vil vi på en mer altomfattende måte merke Guds tilstedeværelse i våre liv. Vi vil erfare i større mål at Gud virkelig leder og hjelper oss, at han trøster og styrker oss, at han velsigner og forsørger oss, og gjennom at vi erfarer dette, øker vår tillit til Gud. Fellesskap med Gud over tid vil styrke vår tillit til ham.

Er du tilkoblet?

Vi er uten internett etter snøfallet i går og i natt og med min lille mengde datatrafikk så skal jeg være litt påpasselig med hva jeg bruker mobilen til. Til vanlig går det jo automatisk med påkobling til Wi-Fi og da trenger man ikke tenke slik, men nå kan jeg fort bruke opp kvoten. Blir den brukt opp blir det betraktelig dyrere å bruke mobilen på nett.

Nå var det jo ikke det jeg ville minne dere på, men viktigheten av å være koblet til Gud gjennom dagene. Det er så viktig at vi husker å lese litt, å be litt, å være stille innfor Gud og å snakke med ham om dagen og livet etter som det utvikler seg. Ved å bevare den konstante kontakten og nærheten med Gud, så vil vi få av hans styrke og kraft. Mange ganger skjer det uten at vi merker det, når vi kommer til Gud så kobles vi nærmest «automatisk» til kraftkilden, slik jeg automatisk kobles til nettet når jeg kommer hjem.

Så er det en fare i det hele vi skal være bevisste, vi kan fungere i kristenlivet en liten stund fordi vi har en indre reserve, men denne varer ikke lenge og  tar plutselig slutt. Hvis man da fortsetter uten å søke inn til Gud for fellesskap, vil man fortsette i egen kraft og det er kostbart. Kostbart fordi hvis vi prøver å leve kristenlivet eller utføre vår tjeneste/gudstjeneste i egen kraft, så vil vi slite oss ut både fysisk, psykisk og åndelig. Litt som at det blir veldig dyrt for meg å bruke mye mobildata etter at min mengde er tom.

Det er ikke meningen at vi skal bli frelst ved nåde og så klare resten selv, nei i alt er Gud vår styrke og vår kraft. Vi trenger å hver dag søke Herren og fellesskap med ham. Det er i kun Guds styrke, kraft og nåde vi kan leve gudfryktige liv.

Salig er det folket som kan rope av jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre. Hele dagen jubler de over ditt navn, de triumferer ved din rettferd. Du er detes styrke og prakt, ved din godvilje får vi kraft. (Sal. 89:16-18)

Tid for selvransakelse

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Består dere kanskje ikke prøven? (2. Kor.13:5)

Etter å ha måtte vende tilbake til salme 78 flere ganger sitter jeg med en rar følelse inni meg. Jeg vet ikke om jeg skal beskrive lesningen som mest urovekkende eller tankevekkende, kanskje begge deler. Denne salmen er en læresalme skrevet av Asaf og den går gjennom hovedtrekk i Israelsfolkets  historie frem til kong David. Hva som er tilbakevendende er at Gud redder folket, folket er takknemlig, folket kommer på avstand, Gud må straffe/fjerner sin beskyttelse og sitt nærvær og at Gud er barmhjertig og viser miskunn. Dette skal være til lærdom for oss, men hvor ofte raser vi ikke bare igjennom uten å la ordene lyse på eget hjerte og ransake det?

Når vi møter nye utfordringer i livet, møter vi dem med tillit til at Gud er mektig til å hjelpe oss også denne gangen eller raser og tviler vi slik israelittene gjorde?

Vel slo han på klippen så vannet rant og bekkene flommet fram. Men kan han også skaffe brød eller sørge for kjøtt til sitt folk?» (v 20)

Når Gud åpenlyst straffer mennesker som har levd i synd, tar vi det til oss og ransaker vi eget hjerte for å se om det er noe vondt i oss? Eller er vi lik israelittene?

Likevel fortsatte de å synde og stolte ikke på hans underfulle verk. (v 32)

Så kommer hva jeg finner mest urovekkende, for dessverre kan vi ikke si at dette ikke er tilfellet i vårt land i dag. Det er mange som ærer Gud med munnen, men deres hjerter er ikke hele med Herren, noe deres ord og liv vitner høyt og klart om.

Når han drepte, søkte de ham, de vendte om og lette etter Gud. De husket at Gud er deres klippe, at Gud, Den høyeste, er deres forløser. Likevel bedro de ham med munnen, de løy for ham med tungen. Hjertet holdt ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. (34-37)

Det er ikke til å komme unna at det å ha Jesus som Frelser i livet også betyr at vi har ham som Herre. Og er Jesus vår Herre så er det han som har den øverste kontrollen og retten til å sette regler og grenser. Men det er altfor mye snakk om en falsk nåde i dag, en nåde som gir tillatelse til å «ikke ta det så tungt» i stede for at nåden er en oppdragende kraft til å leve i helliggjørelse. Har vi Jesus som Herre er vi rettferdiggjort innfor Gud, men det skal følges opp med liv som leves under helliggjørelse.

Vi kan lure oss selv og andre med våre ord, men Gud kjenner hjertene. Gud vet om vi er hel i vår ferd eller om vår munn snakker hva hjertet ikke vil bøye seg for.

Johannes kom med en sterk oppfordring til folket på sin tid om å leve et liv som er i samsvar med omvendelsen. Det kristne liv er et ja til Jesus og ja til selvfornektelse, ikke at Jesus skal hjelpe meg å lykkes i mitt liv.

Vi trenger alle å innimellom sette av tid og ta en grundig kikk på eget liv. Lever vi slik vi snakker og er dette i samsvar med hva Guds ord sier er gudfryktige liv levd under nåden og i Guds kraft?

Tilfeldighet eller Gud?

Vi tror at Gud leder våre skritt, men likevel er det veldig mange som omtaler ting som tilfeldighet. Kanskje vi skulle ta en revurdering av det uttrykket? For i mange tilfeller er det heller Gud som står bak det hele enn tilfeldighetene.

Tenk på de gangene du ble litt sen ut døra og opplevde å møte på noen som enten trengte en prat eller gav deg den oppmuntringen du trengte. Eller de gangene man er sent ute og på automaten sukker: «Gud hjelp meg å finne parkering» for å løfte blikket og se noen skal til å rygge ut. Eller hva med de gangene man «føler for» å ta frem ekstra mat, bare for å oppleve at det ble noen ekstra rundt bordet.

I Bibelen leser vi om flere episoder som av mange ville blitt omtalt som tilfeldigheter, men som egentlig er bevis på at Gud er der. Det ene eksemplet var jeg innom i dag da jeg igjen begynte å lese gjennom Lukas. Helt i starten finner vi fortalt om da Sakarja ble utvalgt til å gå inn i templet og ofre røkelse. Det var trekning som avgjorde hvem av prestene som skulle gjøre det og loddet falt på Sakarja (Luk. 1:9). Mens Sakarja er der inne får han besøk av engelen Gabriel som forteller ham at hans bønner er hørt og at han skal få en sønn.

Det er så lett å stemple ting som tilfeldig, men hvis vi bruker litt tid til å tenke over situasjonene og omstendighetene så vil vi ofte oppdage at det er alt annet enn tilfeldig, det er Guds trofaste tilstedeværelse og hjelp i vår vanlige hverdag.

Alle de «tilfeldighetene» du har opplevd i det siste, både de som satt deg i posisjon til å være der for andre, de gangene du fikk trøst av andre og de ganger ting bare ordnet seg, er du sikker på at det var tilfeldig? Er det ikke større sjanse for at det var Gud? At det var Guds nådefulle omsorg, hjelp og kjærlighet som ledet deg inn i ferdiglagte gjerninger, som støttet deg og som satte brikkene på plass for deg?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden. (Hos. 6:3)

Nye muligheter betyr motstand

I Efesos blir jeg til pinse. For her er det åpne dører og rike muligheter for meg, og motstanderne er mange. (1. Kor. 16:8-9)

Når Gud åpner dører for oss så har vi lett for å bli veldig kortsynte. Vi ser den nye muligheten, men glemmer å tenke på at litt lenger nede i veien vil vi møte motstand. Slik er det alltid. Kommer det nye muligheter, vil det også komme motstand.

Hvordan motstanden kommer er ulikt, men det pleier å komme gjennom uvise ord, manglende forståelse for hva som gjøres, direkte motarbeidelse av det aktuelle arbeidet og det kommer også på privaten som sykdom hos seg selv eller nære familiemedlemmer, vanskelig økonomi, plutselig travelhet, uventet tungsinn og annet.

Det burde ikke overraske oss at hvis vi vandrer i lydighet inn i noe nytt så vil vi møte motgang, men likevel blir vi overrasket som om noe merkelig skjer. Men det er ikke merkelig, det er den naturligste ting. Du har en motstander som ikke liker at du vandrer inn i hva Gud har gjort ferdig for deg og han vil prøve på mange måter å stoppe deg og hva du er delaktig i. Djevelen frykter de Guds barn som lever i overgivelse til Guds ord, som i tillit til Guds ledelse vandrer inn i nye muligheter og som våger å tro at Gud vil virke med sin kraft og herlighet gjennom den de er og  gjennom hva de sier og gjør.

Vi skal ikke gå på tå hev og kikke over skuldra hele tiden, vi skal vandre frimodig og i tillit til det kall Gud har gitt, men vi må være vare for hva Ånden sier. Vi vandrer ikke i frykt for hva som kan skje, men i tillit til at Gud har oversikten og at han både viser vei og kjemper med oss. Når motgangen kommer vil Gud ha en vei gjennom og ut av det også, eller det vil bli bekjempet slik David slo Goliat. Holder vi oss nær til Gud og spør han om visdom og åpenbaring, så vil vi få hva vi trenger for å stå støtt i kallet, for å innta nytt land og for å vinne seier og ny mark for vår Herre Jesus Kristus.

Er du der at Gud akkurat har kalt deg inn i noe nytt? Frykt ikke, vandre så sterk som du er og husk at Gud utruster den han kaller, hjelper den som spør og verner om sine barn. Tjen Herren med glede og iver og la Gud ta seg av motstanden og motstanderne.

Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. Hver tunge som taler mot deg i retten, skal du kjenne skyldig. Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren. (Jes. 54:17)

Det du mater styrkes

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. (Kol. 3:1-2)

Jeg tror det er ikke bare meg som kjenner kampen rase inni meg mellom tro og tvil. Når dagene er gode så er det ikke så vanskelig å tro at Gud er god og at han er tilstede, men når dagene derimot er tunge, kalde og harde, da har tvilen så mye enklere for å komme til.

Det er ikke galt å kjenne på tvil, tvil kan også være nyttig. Den kan få oss til å søke Gud for ny åpenbaring og forståelse og den kan røske opp i hva som viser seg å være menneskekunnskap framfor åndsåpenbaring. men den tvil som rokker ved vår tro og tillit til Gud, den skal vi være på vakt for.

Tvil kan føre til at vi får et nytt, dypere og revurdert bilde av hvem Gud er, men hvis tvil formørker sinnet og tar oss bort fra Herren, så må vi gjøre noe med den. Det beste vi kan gjøre er å sulte den i hjel.

De ting vi gir næring til i våre liv er også de ting som vil vokse og bli sterkere. Så da er spørsmålet: Er det troen eller tvilen vi gir mest næring? Hvilke tanker fyller vi sinnet med, tro eller tvil? Bruker vi Guds ord som redskap for å verne og styrke troen eller lar vi tvilen få skape uro og forvirring rundt hva Guds Ord egentlig sier? Det vi mater, det vi bruker tid og krefter på, det vil vokse.

Vi lar oss lett fange inn av hverdagen og vi lar oss lett bli tatt til fange av uro og motløshet, men vi må reise oss opp mot dette i Jesu Navn og ta den autoritet som er gitt oss. Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ba jo fem linjer, vi har et ansvar for å lese Guds Ord, bruke tid på å grunne på ordet, bruke ordet som «styrkedrikk» gjennom dagene og bruke Guds Ord mot  tvil og andre mennesketanker som reiser seg mot kunnskapen og sannheten om vår dyrebare Herre og frelser.

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. (Heb. 4:12)

Kjemp for å både bevare og styrke troen din, den er for dyrebar til å la gå under.

Hva har du?

Vi er veldig flinke til å finne på mange ting vi kunne gjøre for andre og for Gud hvis vi bare hadde hva andre har. Hvis vi hadde det de har så skulle vi gjort så mye mer utav det enn vi synes de gjør. Vi skulle mangfoldiggjort ressursene, vi skulle gledet Gud med bruken av dem og vi skulle hjulpet og velsignet andre.

Det er to farer ved dette og den første er at vi gjør oss til dommere over andre. Vi tror vi vet hva andre har og vi synes vi kunne gjort bedre. Egentlig vet vi ikke helt hva de har, for vi vet ikke hvilke utfordringene de kanskje møter, men skjuler. Og hva vet vi egentlig om hva de gjør med sine velsignelser? Kanskje gjør de mye i det skjulte som vi ikke vet noe om? Vi burde ikke være så opphengte i hva andre har og gjør, de står ansvarlige overfor Gud for sin bruk av livet, tiden og ressursene sine, ikke overfor oss.

For det andre, ved å fokusere på hva andre har og som vi kunne tenkt å ha tilgjengelig, så fokuserer vi på «mangler» i stede for muligheter. Vi glemmer at vi også har noe vi kan bruke til fellesskapets beste, det gjelder ikke bare de vi tror har mer enn oss.

Du har et eget lager av tid, omsorg, ressurser, Guds visdom, barmhjertighet, praktiske evner og mye annet- hva kan du gjøre med dette? Det er det virkelige spørsmålet. For å sette det inn i tallsammenheng: Det viktigste er ikke hva du tenker du skal gjøre med den millionen du drømmer om å vinne en eller annen gang, men hva du gjør med den tusenlappen du allerede har.

Hva har du?

Og om det føles litt lite og smått ut for deg, så er det ikke det hvis det deles med et hjerte som banker for Gud og mennesker. Husk at du tjener den Gud som skapte himmel og jord og at Jesus mettet ganske så mange mennesker med ei lita lunsjpakke. Ikke stemple hva du har som for lite, når Jesus rører ved det og det blir velsignet fra himmelen så kan det bli til «mat» og glede for mange.

Jeg har lett frem endel restegarn og holder på med gode, «gammeldagse» restetepper. Den enkelte farge ville ikke rukket til så mye, men sammen skal de bli til varmende babytepper. Den enkelte farge er liten i seg selv, men sammen med andre blir det noe.

Gi de minuttene du har, hjelp de gangene du kan, si de gode ordene du tenker, del det ordet du kjente kom opp i hjertet, vis omsorg, vær tilstede, lytt på ordentlig. Be Gud å vise deg hva du kan gjøre med hva du har, og ikke bruk opp tiden på å drømme om alt du skulle gjort med hva du ikke har.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!  Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:10-15)