Hvor er annerledesfolket?

Jeg satt og tenkte på Guds kall til oss. Ofte når vi snakker om Guds kall og Guds vilje så tenker mange at det dreier seg om noe de skal gjøre. Hvilken tjeneste skal de ha? Hvordan kan de bidra? Hvor skal de legge sin tid og innsats? Kanskje litt feil å kalle dette ytre ting, men bær over med meg. Vi har et fokus på hva vi skal gjøre i stede for på hvem vi skal være.

Jo, vi er kalt til å være Guds vitner på denne jord og vi er kalt til å bidra i våre menigheter, men det finnes et viktigere kall, det finnes noe som er enda mer Guds vilje for oss, hvis vi kan si det slik, og det er at vi skal være hellige.

De siste tiårene har det vært en overtyngde av fokus på Åndens gaver framfor Åndens frukter. Kanskje er det fordi de er mer synlige? Kanskje fordi de er mer forlokkende? Gir mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre enn hva Åndens frukter gjør? Det er blitt en skeivfordeling som vi ikke finner grunnlag for i Guds ord, og det har dessverre sammenheng med vår kjødelige menneskenatur å gjøre. Det er jo så mer forlokkende å strebe etter elegant talerevne, mektige gjerninger og gaven til å helbrede enn det er å oppøve seg selv i tålmodighet, utholdenhet og mildhet, for å nevne noen.

Gud har kalt oss til å være et hellig folk, og med det så sier han ikke at vi skal være perfekte, syndfrie og pertentlige av oss, han sier at vi skal ha et annet mål for øye, en annen moral, et annet syn på mennesker og verden enn hva de som ikke er troende har. Vi skal være satt til sides for ham, vi skal leve for å ære og fremheve ham. Vi skal være annerledes, men er vi egentlig det? En jeg kjenner sa for noen uker siden at han syntes den forskjellen som var mellom kristne og ikke-kristne hadde blitt utvasket de siste par tiår og at nå var mennesker i og utenfor menigheter veldig like. Han syntes det var greit, men som han sa, han er ikke kristen, og så sier han at han forstår godt at jeg ikke synes det er greit. Han har nok over årene fått med seg at når det gjelder standard og doktriner så er jeg ganske bestemt på at det skal være stor forskjell mellom kristne og ikke-kristne.

Men også det, det å være et annerledes folk har mange gjort til en ytre ting som angår hva man kan og ikke kan, hva man bør gå kledd i og ikke skal, hva man kan delta i og ikke og mye slikt, mens det indre mennesket er det lite fokus på. Ytre ting ser ut til å vinne kampen igjen, men er det hva Gud mente da han sa vi skulle være annerledes? Eller tenker han mer på vårt indre menneske og vår karakter og integritet?

Har vi høyere standard når det gjelder moralske spørsmål? Når det gjelder å være pliktoppfyllende i vårt arbeid og i hvordan vi behandler alle typer mennesker? Våger vi å stå opp for Jesus og å stå på de sannheter Gud gir i sitt ord, selv om mange av dem er upopulære i denne tiden? Tror vi egentlig at Gud er den eneste som har rett til å bestemme hva som er godt og hva som ikke er? Eller prøver vi å tilpasse oss den kultur og tid vi lever i mens vi holder litt fast i kappefliken til Jesus? Er vi annerledes? Har vi en annen ånd i oss? Er det egentlig tydelig i våre liv at vi setter Gud høyere enn noe annet og at vårt håp er i Kristus alene? Eller er vi foruroligende lik de som ikke er troende…

Åndens gaver deles ut til den enkelte etter som Gud ser det best, og de er til legemets oppbyggelse, ikke til å fremheve enkeltmennesker. Paulus nevner også at det er forskjell på hvilke gaver vi har, ingen har alle, og dermed er det så viktig at vi fungerer som et legeme som støtter, hjelper og utfyller hverandre. Når det gjelder Åndens frukter, som kun kan bli tydeligere i våre liv hvis vi lever i nært fellesskap med Gud, så står det ingen ting om at de deles ut ulikt. Jeg tror faktisk at alle Åndens frukter skal være til stede, vokse seg større og sterkere og modnes i hver enkelt kristen sitt liv. Skal vi ha vilje til å stå opp for sannheten i Guds ord, så trenger vi er klart bilde av hvem Gud er og hvor mektig vår frelser er, vi trenger å forstå at vår utvelgelse er fast og at Gud trakter mer etter vår helliggjørelse enn etter våre henders gjerninger. Han skal vokse, og vi skal avta, og jo mer han får vokse i våre liv, jo mer vil vi ligne Kristus og jo mer vil vi innse og erkjenne at vi er ikke av denne verden. Vi er et annerledes folk som har himmelen som hjemland, og det er derfra vi skal hente vår standard for moral, for kjærlighet, for verdi og for hvordan vi lever våre liv. Vil vi være Guds venn, så kan vi ikke være verdens venn å prøve å passe inn, da må vi innfinne oss med at vi skal være annerledes enn «folk flest».

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! (Jak 4,4)

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:15-17)

Tilrettelegging for åndelig vekst

Jeg er kanskje ikke den eneste som kan glemme at for å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud så trengs en stor dose struktur, planlegging og tilrettelegging. Å vokse åndelig, å bli sterkere åndelig, kommer ikke av seg selv. Det er ikke slik at selv om vi tror på Jesus så vil vi bli sterkere åndelig. Denne typen vekst trenger rett næring og stell akkurat som andre levende ting trenger det. Og vår tro er en levende «ting».

Vi har hva som kalles nådemidler i kirken (=de troendes forsamling) og dette er bl.a. Guds ord, bønn og fellesskap med de troende. Dette er viktige grunnsteiner som må på plass hvis vi vil vokse i troen.

En tro som baserer seg på følelser og opplevelser er ikke en bibelsk tro. Den tro vi finner skrevet om i Guds ord er noe mye mer håndfast enn en følelse og opplevelse. Den bibelske tro er en gave fra Gud og for å vokse trenger den at vi holder oss nær til Gud i både Bibel, bønn og fellesskap. Den tro vi leser om er også en tro som baserer seg både på kunnskap og åpenbaring. Den er ikke en ullen og høytsvevende ting som ikke kan forklares, men veldig konkret og ned på jorden. Samtidig er den avhengige av Guds nåde og hjelp gjennom åpenbaring

Vi skal bruke det hodet vi har fått til å lære mer om Gud, og vi må faktisk bruke forstanden for å vokse i tro. Men, og det er et viktig men, vi kan både planlegge og jobbe for vekst, men vi kan ikke framtvinge vekst. Vi må stole på Gud for den delen.

Å mene at kunnskap om læresetninger og om Gud (= teologi) ikke er viktig fordi trosforholdet er fellesskap med Jesus, er å bevege seg bort fra påbudene i Guds ord om å lære og grunne på ordet. Vi kan ikke ha en tro som bare er hjertebasert, den må inkludere både hjerte og hjerne. La meg vise det med et enkelt bilde. La oss si du sier til meg at teologi ikke er viktig fordi det er hjerteforholdet til Jesus som teller. Og jeg spør: Hvem er Jesus og hva har han gjort for deg? Med en gang du begynner å fortelle, beveger du deg inn i teologi og læresetninger. Hvordan du oppfatter f.eks. Gud, Jesus og frelse er hva du tror, og dermed din teologi. Siden vi alle har en teologi er det viktig at vi blir klar over den og også vurdere om den faktisk er bibelsk korrekt (en god del forkynnelse i dag er ikke bibelsk rett eller sunn).

Vår tro kan ikke vokse på følelser alene, den kan heller ikke vokse på kunnskap alene. Tro som vi ikke omfavner og akseptere med hjernen, vil aldri bli en virkelig og sterk tro i hjertet. Tro som bare er følelser er egentlig ikke tro, fordi den skifter retning med vinden. Vi trenger at hva vi vet med hjernen åpenbares for hjertet og det er kun Gud som kan. Men jo mer vi tar til oss av kunnskap om Gud gjennom bibelstudier på egenhånd og i fellesskap, jo mer vi søker Gud i bønn og jo mer vi deltar i de troendes forsamling og fellesskap, jo mer sannsynlig er det at vi vil oppleve åndelig vekst (og siden det er fallgruver her påpeker jeg tydelig: Det trengs en viss balanse mellom disse, mye fellesskap oppveier ikke minimal bibellesning og bønn)

La oss bare ikke tro at vi vokser i tro fordi vi er «flinke» kristne! Like lite som vi ikke må tro at vi kan vokse åndelig uten å ta til oss rett næring gjennom bibel, bønn og fellesskap. Vi kan ha hodekunnskap uten å ha åpenbaringen i hjertet, men du vil ikke få åpenbart i hjertet hva du ikke vet med hodet.

Hvis jeg hadde en tomatplante inni skapet som jeg gav brus og moste burgere, hvor godt ville den vokst? Dårlig, akkurat som vår tro vil vokse dårlig hvis vi ikke pleier den etter hva Gud har sagt i sitt ord. Åndelig vekst krever tid, struktur og «arbeid»- og Guds nåde, hjelp og åpenbaring.