Tidlig høstferie for min del

Det skjer mer enn jeg liker for tiden av ting som er utfordrende og tidvis frustrerende. Takknemlig for at jeg kan søke inn til Gud om hjelp, styrke og visdom! Selv om jeg vet at det vil være styrke for den enkelte dag så ser jeg nå nødvendigheten av å snøre kraftigere inn på alt som ikke er nødvendig for at vår hverdag skal være god. Det betyr at bloggingen for ei lita tid legges på is da det er viktigere for meg å søke Gud og å være best mulig mamma for guttene. Bloggingen er viktig, men ikke viktigere enn disse to tingene.

Endel av dere vet jo at jeg har slitt med frossen skulder (kapsulitt) det siste året og at det var et halvår der jeg nesten ikke kunne bevege skulderleddet på venstre side. Jeg er så takknemlig for at de siste par månedene har dette begynt å løse seg opp igjen og endel ting er nå enklere, men… jeg har de siste ukene begynt å merke at nå er det noe som skjer i den høyre skuldra… sukk. Be gjerne om at hva det enn er, blir helbredet.

For de av dere som skrev dere opp på septembertilbudet vil jeg gjerne få sagt at jeg selvsagt fortsetter å be konkret for den enkelte av dere hver dag ut måneden, det forsvinner ikke ut selv om skriving gjør.

Takknemlig om dere vil være med å be om styrke, visdom og hjelp for oss i denne tiden.

Guds fred og velsignelse,
Cecilie

Ikke som fortjent

Jeg er inne i enda en av de periodene der uansett hva jeg leser så ser jeg formaninger til å leve i helliggjørelse. Jeg leter meg ikke fram til stedene, men de kommer som en del av den ‘bibellesningsplanen’ jeg følger denne måneden (salmene og evangeliene). Og i tillegg til hva jeg leser har jeg hørt ett par taler på nett i helga og også der, helliggjørelse. Og jeg takker Gud for at jeg ikke får som fortjent, både her i livet og når dommen faller.

Jeg strekker meg etter å innrette dagene bedre slik at jeg får mer tid til bibel og bønn og jeg prøver å få tatt tanker til fange, holde meg borte fra gråsoner og annet. Og uansett vet jeg at alt henger på Jesus. Ja, den ble visst totydig den, det merket jeg først da jeg skrev. Alt mitt hang på Jesus. En gang for alle gjorde han soning for min synd, han bar min straff og fridde meg fra Guds vrede. Alt henger på Jesus fordi det er på grunn av blodet jeg med frimodighet kan komme fram for tronen, både for å be om hjelp og for å prise Gud.

Jesus.

Vi synger om ham og snakker om ham og likevel så tenker vi at vi får ikke så mye godt som vi mener vi fortjener, men vi fortjener egentlig ikke noe godt. Alt det gode vi har er av Guds nåde og fordi han er barmhjertig og god. Alt.

Et av de versene jeg stoppet ved tidligere i dag sa at noen mennesker kom og spurte Jesus om å hjelpe en som de mente fortjente hans hjelp, og de siktet til at han hadde gjort mye godt, blant annet stått for oppføringen av synagogen (Luk. 7). Det er da jeg begynte å tenke at det er litt farlig av oss å tenke slik, for hva fortjener vi egentlig? Vi skal være seriøst glade for at vi ikke får som fortjent, men blir behandlet og møtt med nåde. Gud er utrolig god mot oss! Tenk at han elsker oss så mye at Jesus kom for oss! Det er et alvor og en dybde i det som jeg ikke helt forstår, men bli bare mer takknemlig og ydmyk overfor med årene. Kanskje er det litt som i historien der kvinnen som var tatt i hor ble ført frem og Jesus sier at den som er uten synd kan kaste første stein (Joh. 8). De eldste forsvant først… jeg merker at jo lengre jeg vandrer med Gud, jo mer ser jeg hva jeg fortjener og hvor stor hans nåde og kjærlighet er.

Du føler kanskje du ikke får hva du fortjener?
Kjære deg, vær glad for det!

Også i dag er det Guds kjærlighet og nåde mot deg som vil ta deg igjennom, han er sterk nok for deg og dine byrder og utfordringer og hans omsorg for deg vil ikke ta slutt. Hver dag er Jesus med, og det gjelder uansett hva dagene dine bringer. Gud er trofast mot deg og hans nåde er nok.

Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre. Å ligge ved terskelen til min Guds hus er bedre enn å bo i lovløses telt. For Herren Gud er sol og skjold, Herren gir nåde og ære. Han holder ikke tilbake det gode for den som er hel i sin ferd. Herre Sebaot, salig er den som setter sin lit til deg. (Sal. 84:11-13)

 

Min Gud er trofast

Velsignet er Herren dag etter dag! Gud er vår redning, han bærer oss.  Vår Gud er en Gud som frelser, hos Gud Herren er det utgang fra døden. (Sal. 68.20-21)

Dager der kroppen og hodet ikke er med på hva jeg ønsker og vil er ikke alltid enkle å forholde seg til. Akkurat som de dager vi overøses av utfordringer og  ja, som nå, jeg forstyrres av et hyl som krever at jeg må komme. Dagene, kveldene og nettene blir sjeldent som jeg ønsker dem, men jeg vet at min Gud er trofast.

Det avhenger ikke av min styrke, men av Guds godhet og kraft.
Det viktigste er ikke hva jeg kan gjøre, men hva Jesus gjorde for meg.
Det er ikke om jeg ber pent og med mange ord som teller, men at jeg tror at Gud lønner den som søker Ham og som ber i samsvar med hans vilje og natur. Noen ærlige hjertesukk er mer verdt enn tillærte fraser som ramses opp for syns skyld.

Det viktigste for meg er ikke å prestere, men å i tillit hvile i at Gud er mektig til å både bevare meg, bære meg og fullføre sitt verk i meg og gjennom meg.

Ikke glem at din Gud er en trofast, god, barmhjertig og allmektig Gud. Ikke strev med alle de ting som du ikke kan forandre, men legg din bekymring på Herren, han har omsorg for deg og vil hjelpe deg- og Gud er og blir for alltid trofast mot sine barn.

Klarsyn kan smerte

Jeg holder på med tilvenning av nye briller og med en helt ny type glass er det ikke helt enkelt, eller behagelig. Jeg trodde det skulle bli enklere, men det ender raskt med hodeverk, svimmelhet og kvalme. Men en ting er positivt, jeg ser mye bedre de korte stundene jeg har de nye brillene på!

Jeg gikk og tenkte på dette for ett par dager siden og så sammenhengen med at når vi får ny innsikt i ting i Guds Ord så kan det også gjøre vondt. Noen ganger når en ny sannhet åpenbares for oss er det som den puslespillbrikken som får de andre tjue til å ramle på plass. Plutselig er alle bitene satt sammen til en helhet og dette er godt å oppleve. Men det er ikke alltid at det føles bare godt ut å se og forstå nye ting, noen ganger gjør det vondt også.

For ett par uker siden snakket jeg med ei som nevnte nettopp dette. Hun hadde trodd noe i flere år fordi det var det som ble forkynt fra talerstolen der hun gikk, og siden hun trodde det var sannheten så holdt hun den høyt både i eget liv og i forhold til andre mennesker. Det hadde tidvis vært perioder der hun hadde lurt litt på dette, men hun hadde tillit til dem som ledet og forkynte og begravde tvilen som egen manglende innsikt. Så kom hun plutselig over en læreartikkel der dette temaet ble grundig gjennomgått og det demret for henne: Jeg har trodd feil.

Og hun kjente på frustrasjon og sorg. Det er en ting at hun hadde trodd det selv og levd etter det, det var ikke så ille. Hun måtte omvende seg fra det, men den delen plaget henne ikke. Hva som derimot plaget var at hun visste hun hadde holdt dette standpunktet i forhold til andre mennesker også, og det gjorde vondt å innse. Hun ba oppriktig om tilgivelse for dette også, men det var en sorg over å kanskje ha påført andre mennesker byrder som Gud selv ikke hadde gitt.

Det er en god sorg, og det krever åndelig modenhet og innsikt å se at våre feil ikke bare rammer oss selv, men også andre. Jeg vet at hun jeg nevner vil komme igjennom dette styrket, både i troen og i nåden.

Har du opplevd det, at ny innsikt kan gjøre vondt? Kanskje forstod du plutselig mer av hvem Gud er og så dermed mer av hvem du selv er? Kanskje fant du ut at hva du trodde var sant, bare var en kirkes mening og ikke bibelens ord? Kanskje trodde du at du visste rett, så var det feil? Det er ikke alltid godt. Noen ganger skaper det smerte, fortvilelse og frustrasjon for egen del, andre ganger i forhold til søsken i Herren.

Det er hjelp, håp og nåde i dette også! Ikke gi opp, ikke tillat selvfordømmelse, ta det til Jesus. Takk for at Ånden har åpenbart noe nytt for deg, be om tilgivelse der du har tråkket feil og be om hjelp til å leve ut det nye du har sett. Ikke la smerten hindre deg fra å vandre videre i den nye åpenbaringen eller friheten, også i dette er det tilgivelse, nåde og hjelp å få.

Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. (Rom. 15:13)

bryr du deg ikke Jesus?

Bryr du deg ikke Jesus,
om at jeg sliter med så mye?
Bryr du deg ikke
om at jeg er omringet av vansker
og tynget ned i sjelen?
Bryr du deg ikke om at jeg
står midt i en storm
og er maktesløs og motløs?
Bryr du deg ikke om meg?

Morgenens lesning tok meg blant annet gjennom historien hvor Jesus stiller stormen, funnet i Markus 4:35-41. Vi leser at når det ble kveld så sa Jesus at de skulle sette over til den andre siden av sjøen. De navigerer båten de allerede sitter i utover og sammen med dem er også andre båter. En kraftig virvelstorm overrasker dem og bølgene slår inn over båten og holder på å fylle den. Jesus, som sover etter hva som må ha vært en slitsom dag, blir vekket med spørsmålet: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?

Hvor ofte vi også blir slik når ting som overvelder oss og setter oss ut skjer, ting som gjør at vi mister oversikt og kontroll og opplever at vi er egentlig ganske små og ute av stand til å takle livet og omstendigheter. Da vender vi oss til Gud med anklagene: Bryr du deg ikke? Ser du meg ikke? Elsker du meg ikke?

Vi vet at Gud elsker oss, men omstendighetene får oss til å tale og leve utfra følelser og menneskelige opplevelse av situasjonene, vi bruker ikke troen vår til å styrke oss selv eller til å hjelpe oss å løfte blikket og kikke på ham som er alt livs kilde og opprettholder, nei, vi bøyer vårt hode og sukker: Gud, jeg trodde du skulle hjelpe meg jeg…

Jesus stiller vinden og lurer på hvorfor disiplene er redde, har de fortsatt ingen tro? Vet de ikke hvem han er? Husker de ikke alt de har sett og hørt? Tror de ikke at når han sier de skal til andre siden så skal de det, uansett hva som møter dem underveis?

Livet ditt er kanskje for mye akkurat nå, vi har alle vært der flere ganger. Det er en naturlig ting å oppleve, men fordi om det er vanskelig betyr det ikke at det er over. Du er ikke alene, Jesus er sammen med deg og han vil hjelpe deg. Han er fortsatt mektig til å frelse og mektig til å stille stormer, han gir fortsatt fred som overgår forstanden og fyller de motløse med nytt håp, han rekker fortsatt ut hånden slik at under og helbredelser skjer og han er fortsatt like god, trofast og barmhjertig som alltid.

Fest tankene på Jesus, minn deg selv om hans trofasthet og godhet og om hans løfte om å aldri svikte deg eller forlate deg, om at han er med alle dager og at han er mektig til å gjøre langt mer enn vi ber om, og legg all din bekymring på ham som har så stor omsorg for deg.

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Et godt ord er ikke skadelig

Noen ganger er det bare noen få, gode ord som skal til for at vi igjen finner styrke og mot til å fortsette å møte dagens og livets utfordringer.

Enkelte ganger oppfører vi oss som om vi har svært begrenset mengde med gode ord å gi, og kanskje er det slik, men da fordi vi er blitt selvfokuserte, synes vi fortjener bedre og/eller lever i misfornøydhet. Husker vi alt vi har, både i Kristus og i livet, skulle vi alle ha nok av gode ord å dele.

Vi vet aldri hva mennesker vi møter egentlig står oppi, men vi vet at gode ord ikke skader. Det er ikke skadelig å gi dem og de er ikke skadelige å få. Vi burde være rause med gode, omsorgsfulle og oppmuntrende ord så ofte vi kan, både over for kjente og ukjente.

Vær hyggelig, del smil og varme ønsker, si noe pent og ikke glem å trekke pusten og spørre Gud- er det noe du vil jeg skal dele? Noen ganger får vi visshet om at Gud vil vi skal si noe spesielt (og da gjør vi det), andre ganger ikke. Uansett er det en god gjerning som viser at vi har omsorg for og ser andre.

Dine ord kan lyse opp et tungt sinn, bringe trøst til den nedtrykte og gi mot og styrke til å fortsette.

Jeg er frelst, utrolig nok

– Er du kristen? er et ikke ukjent spørsmål og for endel er svaret
– Selvfølgelig er jeg kristen! Jeg tror på Gud, jeg tror på Jesu korsfestelse og oppstandelse, jeg leser Bibelen bortimot regelmessig og ber inni mellom, men jeg er aktiv i menigheten og jeg tror jeg.

Selvfølgelig er de kristne, og de har mange gjerninger å vise til for de både tror og er med i aktiviteter. Og hør meg nå, jeg sier ikke at de ikke er kristne de som svaret dette, men jeg stusser ved ett ord, og det er selvfølgelig. Årsaken til at jeg reagerer er at de viser til gjerninger når de forklarer hvorfor. Men som sagt, jeg tror de aller fleste som bruker dette uttrykket er frelste mennesker.

Før jeg fortsetter, jeg har brukt det selv i mine yngre dager, da jeg var ung voksen, og jeg tror ikke at det er det at jeg er blitt mer moden som gjør at jeg har forandret hva jeg føler og tenker, men heller det at jeg over årene har blitt bedre kjent med Gud, jeg har fått sett litt mer av Hans allmakt, hellighet og at ja, han er GUD.

For meg er det ganske så utrolig at jeg er frelst. Jeg kan mange ganger ikke forstå hva Gud tenker på, at han ikke gir meg opp og lar meg seile min egen sjø. For jeg vet godt hva som bor i meg, og endel av det er ikke pene saker. Det er ikke ting som trekker meg mot Gud men som fører meg på avstand og gjør meg fortjent til dom og vrede. Jeg har smålighet og tidvis bitterhet, jeg kan være hårsår for egen person og dømmende. Jeg vet at det er mye grums i meg. Og derfor, fordi jeg vet jeg er både svak, ynkelig og tidvis svært patetisk, så synes jeg det er utrolig at jeg er frelst. Ja, det er merkelig rett og slett, det er nåde.  Nåde, nåde, nåde.

Jeg er ikke frelst fordi jeg fortjener det, men fordi Gud elsker meg og viser sin nåde mot meg. Tenk at Jesus tok min synd og skyld, at Han døde for meg! Nåde. Tenk at Hans nå er min frelser og mitt livs brød og den kilde som alltid skal stilne tørsten! Nåde. For meg er det ingen selvfølge at jeg er frelst, for jeg fortjener det virkelig ikke, det er bare nåde. Å nåde stor som frelste meg… Fantastisk, gode og nådefulle Gud! Takk for at jeg får være ditt barn, det er så ubegripelig og stort.


Mulig dette blir eneste innlegg denne uken, formen har vært sterkt nedadgåendes de siste to ukene og med flere ting på kalenderen havner blogging et godt stykke ned. Kanskje kommer det noe, kanskje ikke. Heldigvis er det ikke slik med Gud, Han er alltid her, Han er alltid nær oss og Han vil gi oss, både meg og deg, hva vi trenger for den enkelte dag. Må Guds fred og glede fylle ditt hjerte!

Oi, jeg glemte det nesten igjen (sukk). Jeg har gåendes et prosjekt med navnet «SAMMEN – i Kristus, for andre» som har som mål å skaffe penger til Bibler, rent vann for fattige og varme klær til fattige pastorer og evangelister, kort sagt å spre Guds Ord og å hjelpe våre søsken i Herren. Det er salg av handlenett og skuldervesker og ALT overskudd går til nevnte sak. For å lese mer kan du trykke HER.