En sann bibelsk omvendelse

Hvordan kan vi vite at noen virkelig er blitt frelst? Er det tegn på sann omvendelse som vi kan se etter eller må vi bare ta andre på deres ord? Dette er viktige ting å tenke over siden vi lever i en tid der mange som kaller seg kristne faktisk ikke er født på ny. De har ikke tatt imot den frelsende troen, de er ikke født på ny av Ånden. Som jeg har skrevet tidligere: Det å ha bedt en frelsesbønn, å gjenta noen ord etter noen andre, betyr ikke at du er frelst. Frelsen er ikke en viljeshandling eller følelseshandling vi mennesker utfører, det er Guds verk fra ende til annen som vi bøyer kne for og aksepterer.

Jeg satt og leste i Lukas her om dagen og kom til historien om Sakkeus og plutselig gikk lyset opp for meg: Sakkeus kjente virkelig til loven. Det står ved loven lærer vi synden å kjenne (Rom. 3:19-20), at det er loven som viser oss at vi alle kommer veldig til kort når det gjelder å leve de hellige og syndfrie livene som kreves for at vi kan tre inn i Guds nærhet (Rom. 3:23). Dette hadde tydeligvis jobbet i Sakkeus, for han hadde en sterk lengsel etter å se Jesus. Loven hadde viste ham at han var en synder verdig Guds vrede og dom, men han hadde også hørt ordene om at Jesus forkynte riket, at han var Davids sønn og at han tilgav synder. Så derfor gjorde Sakkeus hva han kunne for å se Jesus. Om Sakkeus var bevisst sin syndige tilstand før han klatret opp i treet, eller om han ble det da Jesus snakket til ham, skal jeg ikke si med sikkerhet. Kanskje opplevde han som Natanael (Joh. 1:48) å være kjent og sett i det innerste da Jesus sa hans navn. Jesus visste hvem han var, uten at noen sa noe! Dette kan ha utløst en forståelse av at Jesus er mer enn et menneske, akkurat slik han hadde hørt, og han kan ha blitt overbevist der og da. Uansett ser vi at Sakkeus blir møtt med nåde og velvilje fra Jesus. Jesus sier at han skal ta inn hos Sakkeus og skaper med det stor misnøye hos mennesker rundt seg, for Sakkeus var tross alt en stor synder, og så skal Jesus gå inn til ham?!

Jesus visste selvsagt at Sakkeus var en synder, men han viste med sin handling at der det er en tydelig og klar gudslengsel, der er ikke han avvisende. Jesus kom tross alt ikke for de friske, men for de syke, og den viktigste legedom et menneske kan motta er frelsen, å bli tilgitt og renset. Jesus så hjertet og visste at dette var en mann med et hjerte som lengtet etter tilgivelse og fellesskap med Gud. Som Jesus selv sier litt senere: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt». (Luk. 19:10)

Sakkeus står fram og sier noe litt forunderlig når Jesus er i hans hus: Herre, jeg gir halvparten av hva jeg eier til de fattige og har jeg presset penger av noen skal jeg gi firedobbelt tilbake! «Jesus sier da til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn». (Luk. 19:9)

Det er her jeg fikk tanken om at Sakkeus kjente loven, samtidig som vi virkelig ser at han er blitt «en ny skapning». Loven sier at har du tatt noe urettmessig fra andre skal du legge til 1/5 når du selv tar initiativ til å det levere tilbake, men Sakkeus sier han vil gi firedobbelt tilbake, og dette er straffen som loven setter på dem som blir tatt for tyveri av f.eks. andres dyr. Sakkeus gir med dette opp hele sin rikdom, halvparten til de fattige og så i overflod til de han har røvet fra. Dette står i skarp kontrast til den rike unge mannen som vi leser om litt tidligere i Lukas, som ikke ville gi slipp på sin rikdom. Det er liten tvil om at Sakkeus er blitt «en ny mann»!

Enkelte tegn på omvendelse som vi finner i denne teksten og ellers i NT:
«Ny skapning» og «født på ny av Ånden» er livsforvandlende øyeblikk og hendelser som vil føre til endring i menneskers liv, hvis ingen ting forandres, kan man faktisk stille spørsmål ved ektheten av omvendelsen.

  • Ånden vil skape en lengsel i den troende etter å bli bedre kjent med Gud. Å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren, nåden, frelsen og alt annet, vil være en lengsel som driver den nye troende til å søke Herren. Og hva bedre sted å bli bedre kjent med Gud enn å lese de ord han har gitt oss? Endel sier de elsker Jesus så mye, men de åpner aldri opp Bibelen for å bli bedre kjent med ham, hvor mye elsker de ham egentlig?
  • En voksende grad av helliggjørelse vil ta sted. Dette er en naturlig følge av å bli født på ny og å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren. Så la oss huske at dette foregår både i forskjellig tempo og på forskjellige områder for den enkelte, men det skal være en større grad av hellighet i en troendes liv etter som tiden går. Dette betyr både å vende seg bort fra de gale ting man har gjort og å begynne å gjøre andre og gode ting. Det betyr også en endring i vårt indre menneske og at vi likedannes Kristus mer og mer etter som årene går.
  • Lydighet mot Guds Ord og Guds ledelse og tiltale.
  • Kjærlighet til Gud som fører til kjærlighet overfor andre mennesker. Vi lever ikke lenger først og fremst for oss selv, men for Gud og andre.
***
Fordypningskilder jeg har brukt utover Guds ord er denne gangen:
– ESV StudyBible  (Crossway 2008),
– Norsk Studiebibel (Bibelforlaget 1998) og
– Studiebibelen bind II (Illustrert Bibelleksikon 1978)

 

Hvordan taler Gud til oss i dag?

Det blir innlegg litt i rykk og napp framover da jeg kjenner at det går i alle vinkler inne i hodet mitt. En ting er at kroppen er sliten etter konfirmasjonen, en annen at skuldra er blitt mer vrang og vond igjen (fortsatt kapsulitt/frossen skulder) og den viktigste er at jeg kjenner at det er så utrolig mye som rører seg i meg for tiden.

Sammen med muligheten til å lese mer, mye mer, så kommer også alle tankene, undringene, refleksjonene og innrømmelsene. Jeg blir prøvd mot Guds Ord på en helt annen måte nå enn de siste årene, og det har selvsagt med at jeg leser mer. Når Ordet prøver oss og vi opplever at det er ting som blir pekt på av Den Hellige Ånd så er det viktig at vi er lydhøre, uansett hvilken vei det går. Jeg har for egen del fått «påpekninger» om ting som må rettes opp i, men jeg har også fått en dypere kjærlighet til Jesus. Gud er blitt større for meg, og det er flere ganger jeg har måtte stoppe opp og bare tenke: «Du Gud altså, du er bare god.»

Påpekningene er ikke av det slag som rokker ved frelsen, at det er ved tro alene, ved Jesus alene og ved nåde alene, men de er i områder som flere omtaler som «åndelige», som spørsmålet jeg brukte i tittelen. Hvordan taler egentlig Gud til oss i dag?

Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. (Heb. 1:1-2)

Vi lever i en verden hvor mange snakker om alt de hører Gud si til dem,, både av hverdagslige ting og «nye åpenbaringer» (vær på vakt mot slike)  og for enkelte fører dette til tvil, mindreverdighetsfølelse som kristen og fortvilelse. For hvorfor hører ikke de at Gud taler til dem? Er det noe feil med dem? Tror de for lite? Er de andre mye mer åndelige?

Jeg er av dem som ikke hører særlig ofte at Gud «taler» til meg gjennom klare og tydelige ord i mitt indre. Det er vers i Hans Ord som kan bli «levende». Det er tanker som kommer mens jeg ber eller leser, men også når jeg opplever hverdagslige ting. Jeg blir minnet om vers og historier i Bibelen ganske ofte og noen ganger når andre snakker merker jeg at det er enten uro eller glede inni meg. Det er ganger jeg får akkurat som et ønske, et lite trykk eller dytt om at det er noe jeg skal gjøre og mye annet, men jeg hører ikke at Gud taler til meg slik jeg snakker med mennesker. Det er også veldig sjeldent det kommer tydelige ord-formede tanker som jeg opplever som svar på mine hjertesukk . Dette har flere ganger fått meg til å lure på om det er noe galt med meg og mitt trosliv. Er jeg virkelig så lite åndelig av meg? Eller er det en annen grunn til det?

Men jeg hører Gud taler til meg gjennom sitt ord. Der forteller han meg om hvem han er og hvilken fantastisk frelsesplan han hadde for oss mennesker. Han viser meg at alt er for Ham og til Ham, det er Guds ære som er i sentrum, ikke mitt beste. Der får jeg lese om det største mirakel som kan skje, frelsen. At Jesus, Gud, kom som menneske, tok min straff og skyld, sonet på korset for meg og ble oppreist tredje dag. At jeg nå har mulighet, fått frihet til, å leve et liv til Guds ære og menneskers beste. Gjennom Guds Ord hører jeg Guds stemme.

Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud! Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus. (Kol. 2:6-8)

Vi skal være forsiktige med å si at Gud sa ditten og Gud sa datten, for: Hvis Gud virkelig taler til oss i dag, så skal vel hans talte ord være like gyldig og virkekraftig som det vi finner i Bibelen? Det skal bære like mye tyngde som det skrevne ord, ha like mye makt, myndighet og gyldighet, skal det ikke? For når Gud taler, så er det gyldig og autoriativt. (en liten sidebemerkning: Vi må passe oss for å blande det at Ånden åpenbarer det skrevne ord for oss med at Gud taler)

Bibelen står over enhver åpenbaring eller andre menneskers «Gud talte til meg…» Vil vi virkelig høre Gud tale til oss, så søker vi ikke å fange en tanke som flyr igjennom et hode tømt for tanker, vi åpner Guds Ord og leser. Og ønsker vi å høre Gud tale høyt og tydelig til oss så har vi to valg: Les Bibelen høyt eller sett på Bibelen som lydbok.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd,  så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

* Uttrykket: Vil du høre Gud tale, så åpne opp Bibelen og les, og vil du høre Gud tale høyt, så les ut Guds Ord, er fritt sitert og hentet med inspirasjon fra Justin Peters og et av hans foredrag om hvordan høre Guds stemme i dag.

Mine tanker er vendt mot deg

«Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han stiene dine jevne». (Ordsp. 3:6)

Når dagene er gode og latteren sitter løst,
mine tanker og takknemlighet er vendt mot deg Herre.

Når himmelen er grå og tårene triller,
mine tanker og mine sukk er vendt mot deg Herre.

Når kroppen klager og ikke mere vil,
mine tanker og bønn om styrke er vendt mot deg Herre.

Når ting lar seg ordne og hverdagen går på skinner,
mine tanker og min ærefrykt er vendt mot deg Herre.

Alle mine dager, uansett hvilken form de kommer i,
mine tanker og min hengivenhet er vendt mot deg Herre.

*****

Dagene etter konfirmasjonen har jeg kjent mer og mer hvordan kroppen protesterer mot hva den gjennomgikk. Den blir tyngre for hver dag, tankene går seinere og alt er vanskeligere og mer sirup. Det kjennes godt at det er liv i skrotten og at hjernen har tenkt å ta seg, hva den mener er, en velfortjent pause. Jeg er ikke overrasket over dette, men jeg hadde jo håpe å slippe det. Men uansett hva som skjer, uansett hvordan mine dager er, så vet jeg at Gud er og blir den samme. Han forandrer seg ikke, selv om mine omstendigheter og dagsform skifter. Guds ord er like rikt og like mye til styrke, håp og oppmuntring. Guds Ånd er like kraftfull og virksom i mitt liv. Frelsesverket er like reelt og overveldende fantastisk. Jesus er like dyrebar og like mye verdt å bli forkynt og løftet opp. De viktigste tingene, de evige tinge, forandres ikke selv om min her-og-nå-virkelighet gjør. Jo, jeg må forholde meg til kropp og hverdag, men i og gjennom alt er Gud like mye med, elsker meg like mye og ønsker å være mitt alt også i denne tiden.

Jeg hadde håpet å kunne ta opp igjen bloggingen etter de få dagene jeg hadde lagt klart på forhånd, men det merker jeg jo ikke er fornuftig, jeg trenger mer hvile. Så neste uke kommer det ikke til å bli lagt ut verken nytt eller gammelt, jeg vil bruke de kreftene jeg har på guttene, hverdagen, lese Guds Ord kun for egen styrke og mat og for å hvile. Med dette så ønsker jeg dere alle en god helg og god neste uke, må glede og styrke i Herren bli dere rikelig til del.

 

Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

å være ett mislykka kar

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer. 18.4)

Ofte føler vi at vi ikke er så gode som vi burde være. Vi feiler i mangt og vi har kort lunte og handler irrasjonelt. Enkelte dager har vi bare lyst å gi opp, pakke sekken og flytte ut i ei hule langt uti ødemarka. Da ville hvertfall andre slippe å ha med oss å gjøre, for stakkars dem som må ha meg rundt seg…

Og ikke nok med det, jeg kaller meg kristen… Jeg tror på Jesus og jeg ønsker å leve ett liv som bringer ham ære og som er til andres beste. Men jeg tør nesten ikke si noe eller gjøre noe, for jeg går jo så totalt på trynet… Jeg vil ikke at Gud skal bringes i vanære fordi jeg ikke klarer selv…

Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i slike tanker, vi har vært der mer enn en gang. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og vi vil feile, men det gjør ikke at Gud gir oss opp. Gud vet vi er sprukne, ødelagt kar, men likevel kommer han til oss, pappa elsker oss uansett. Faktisk er vår svakhet ett sted hvor Guds kraft og herlighet virkelig kan få lyse og skape forandring. Vi trenger ikke være sterke i oss selv, Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

første gang postet 15.02.12

Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)

første gang postet 17.02.12

en uslepen diamant

Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. (Jes. 48.10)

Vi kjenner alle til uttrykket «en uslepen diamant» og vet vi snakker om skjult skjønnhet som trenger litt hjelp for å komme fram. I dagens samfunn er det er ofte ting som skal få den ytre skjønnhet til å skinne man tenker på, bare se på alle TV-program der hjelpen er slanking, operasjoner, tips og styling.

En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. (fra Wikipedia)

Det trengs en ekte mester og ett godt trenet øye for å se den skjønnhet som skjuler seg under en ordinær og til tider kjedelig overflate, det gjelder både for diamanter og mennesker. Mens mennesker ofte gir en overflatebehandling for å få frem skjønnhet, gjør Gud det på en annen måte, han jobber innenfra og ut. Gud går dypere til verks og både sliper og polerer vårt indre menneske. Det er en vond prosess siden det krever at vi både kjenner på og blir fri fra vonde opplevelser og sår, men også fordi vi blir tatt forbi egen evne og kapasitet og plutselig befinner oss i storm, mørke og lidelse. Samtidig må vi legger vår oppførsel, våre tanker og vårt liv inn under Guds autoritet etter som han peker på ting som ikke behager ham. Gud bringer fram «diamantens ildfulle skjønnhet» gjennom å bruke smerte, lidelse og prøvelser, og det vil til slutt få oss til å stråle enda mer av hans herlighet.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. (Jes.54.11)

 …De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
(Jes.61:3 siste del- les gjerne hele Jes.61)

første gang postet 22.feb.12