av

En god, uperfekt jul til deg

Det er egentlig litt tragikomisk med hvordan julefeiring har utviklet seg. Det går nærmest konkurranse i stæsj og staslighet og at det skal være glede og lykke. Men de fleste av oss vet godt at det er ikke slik. Fordi om kalenderen sier 24.desember så er ikke våre utfordringer og smerter forsvunnet, familiekonflikter er der fortsatt og det samme med mye annet. Vi går mann av huse for å gjøre det til et glansbilde, men vi vet innerst inne bedre.

Det er litt merkelig at vi må ha det så veldig fint og flott (ikke det at jeg er imot rene og pynta hus), men i jaget etter denne verdens glans og glitter så glemmer vi både hvorfor vi feirer og hvordan den første jula var. Det glitter som var den jula var englene som plutselig forkynte gode nyheter for en skokk gjetere på marken, den gaven som ble gitt var et nyfødt barn og maten var ikke av den storslagne sort. Det var ikke et godt utstyrt barnerom som ble tilbudt verdens Frelser, men en krybbe i en stall. Det var en ung mor på vandring langt hjemmefra og en far som nok følte han sviktet litt fordi det ble som det ble. Det er ikke et glansbilde, men det er en virkelighet vi kan forstå.

Vi glemmer oppi det hele at Guds Sønn kom til jord fordi det ikke var perfekt. Nettopp fordi vi er en gjeng fortapte, skrøpelige og syndebetyngede mennesker, som Gud ikke var villig til å la gå fortapt fordi han elsker oss- gav han oss seg selv. Det var mennesker som roter seg bort i alle mulige problemer, som ikke klarer overvinne synd, som er hatefulle mot Gud og medmennesker, Jesus kom for å redde. Det folk Far hadde gitt Sønnen er så dyrebart for dem begge at et frelsesverk- og redningsaksjon- uten sidestykke må til. Jesus kom for å frelse oss fra våre synder og bringe oss inn i et fellesskap med Gud.

Så feirer vi dette, og samtidig så er det mange av dere som vet at enten i kveld eller kvelden om noen dager når alt roer seg, så sitter vi der med bittersøt ettertanke. Det har vært koselige stunder, men samtidig sniker en merkelig tomhet seg inn og blander seg med lengselen etter noe mer… Var det bare dette? Eller for de som ikke har hatt koselige stunder, lengselen etter det gode. Vil det aldri bli bedre?

Jeg tror vi skal føle på den tomheten, den lengselen etter noe mer som kommer. Jeg tror den er der for å minne oss om at det faktisk er mer. Jesus kom ikke bare for å hjelpe oss nå, men for at vi også en dag skal få være i hans rike og se ham som han er. En tomhet og lengsel som skal hjelpe oss til å løfte blikket, til å se hva vi har i Jesus og til å si; Kom, Herre Jesus, kom!

Midt i glede og gode tider i livet, midt i sorg og smertefulle tider, kan vi få trekke pusten og minnes det store, en Frelser er oss født! I en verden fylt med uro, krig og huslige konflikter, kan vi minnes at Fredsfyrsten er kommet. I en verden som er gått av hengslene kan vi løfte blikket og se med håp på hva som kommer; en ny jord og himmel der fred og rettferdighet vil råde, da skal det perfekte for alltid være der.

Vi har forberedt vår hjem for å feire Jesu første komme, la oss også huske å forberede våre hjerter og liv for hans andre komme. I denne uperfekthetens tid kan vi glede oss over Guds godhet og nåde mot oss, og også dele den med raus hånd til de rundt oss, og vi kan med glede se fram mot den dag der alt skal bli nytt og ja, prima perfekt. Takk Jesus for at du kom! Kom, Herre Jesus, kom!

Med ønske om en god, fredfull og velsignet julehøytid til deg og de du holder kjær.

av

Kom, Herre Jesus, kom!

Hva lengter du etter?

Jeg ble sittende å tenke på det i dag fordi jeg merket at jeg hadde en ambivalent følelse inni meg. Jeg er syk igjen, og etter ei dårlig natt så så juletreet som lå på golvet, med ei stor kasse pynt ved siden av seg, ut som et uoverkommelig prosjekt. Etter å ha brukt noen timer på å hale kroppen i gang ble juletreet satt opp og pynten slengt på. Og ja, jeg mener det bortimot bokstavelig. Jeg fant de viktigste eskene for meg, med guttenes lagde ting, ting fra oppvekst og andre og litt annet og det ble bare plassert. Ferdig og esker uti ganga for senere retur til loft. Jeg gjorde det fordi jeg vet jeg vil glede meg over det de neste dagene, savnet ville vært der hvis ikke jeg gjorde det. Men dønn gåen etter prosjektet var det sofaen neste, og jeg tok meg i å se på mobilen fordi jeg ønsket noen husket meg. Og der, den ambivalente følelsen. Ikke noe galt i å ville bli husket, men jeg fikk en liten hjertesjekk. Hva lengter du mest etter Cecilie?

Mange av de lengsler vi har er knyttet til det jordiske, og det er ofte ikke noe galt i det. Jeg lengter etter å bli husket av mennesker og at de gjør noe for å vise/fortelle meg det. Jeg ønsker en friskere kropp så ikke alt trenger å være slit, og at jeg orker å være der med andre. Jeg ønsker å ikke vri på tikroninger og også å kunne spise hva som helst uten å bli skikkelig dårlig. Jeg ønsker gutta skal finne sin plass i livet og mye annet. Men ingen av de tingene er hva jeg lengter mest etter, de dypeste lengsler er knyttet til det åndelige. Å bli mer fri fra synden som oftere enn ønsket stikker hodet fram, å se mer av Jesu herlighet, å forstå mer av korset, å kjenne Gud bedre. De ting er viktigere enn hva som er knyttet til dette jordiske liv, for de er knyttet til himmelriket og min Herre og Frelser, men det er også de ting som vi får erfare en forsmak av her på jord. Himmelriket er kommet nær, en dag vi vi oppleve det fullendt.

Når det er mørkt og tomt i min sjel,
og dagene føles ut som eviglange vinternetter.
Kom, Herre Jesus, kom,
fyll mitt indre med din varme og ditt lys.
Du som er verdens lys og redning.

Når det er frustrasjon og motløshet,
og jeg er kraftløs og ikke klarer neste skritt.
Kom, Herre Jesus, kom,
fyll mitt hjerte med din kjærlighet og styrke.
Du som er den Evige Far og trofaste klippe.

Når det er uro og frykt i mitt indre,
og fremtiden synes mørk og vanskelig.
Kom, Herre Jesus, kom,
fyll mitt indre med fred og glede.
Du som er Fredsfyrsten og visdommens kilde.

Kom, Herre Jesus, kom.
Kom inn i vårt mørke, kom inn i vår glede,
kom inn i vår hverdag, kom inn i vår fest.
Kom, Herre Jesus, kom.
Du som er verdens Frelser og Konge.

Kom, Herre Jesus, kom.
Kom fra det høye og ned til vår arme jord,
kom og hent oss og ta oss hjem.
Kom, Herre Jesus, kom,
så endelig vi kan, din herlighet fullt ut se.

av

(for)Undringens tid

For ett par dager siden satt jeg å smålo for meg selv mens jeg leste Bibelen. Historien er hentet fra Jesu siste tid på jord, etter oppstandelsen. Det er når han plutselig står midt blant disiplene og de er i vantro og lurer på om det er et spøkelse. Jesus spør om de har noe å spise og han spiser mens de ser på. Men, hva som fikk meg til å dra på smilebåndet var at denne gangen så jeg det litt mer for meg enn normalt. Jeg har ikke problem med at de ble redde og skremte, hadde det plutselig stått et menneske ved siden av meg nå, her jeg sitter alene i stua og skriver, så hadde jeg også reagert sånn. Men se for deg at de skjelvende gir Jesus litt brød og fisk og tenk deg hvordan de står og studerer at han putter det i munnen, følger nøye med på hvert tygg og etter han svelger kikker på golvet for å se om det fortsatt er innabords.

I dag mellom host og hark kom tanken tilbake til meg, men jeg ble også gående og tenke på om vi egentlig husker å undre og forundre oss nok i denne tid? Jeg gjør ikke. Jeg skulle brukt mye mer tid på det… og det ville igjen bragt større takknemlighet over hva Gud i Jesus har gjort for oss, og også hvor utrolig hele frelsesverket og Jesu komme er.

Frelse er ingen enkel sak, det er mye vanskeligere enn å tale ord og skape et univers utav intet. Det er en nyskapelse av så stort omfang at intet menneske kunne gjøre det, Gud selv måtte komme og utføre det. Frelsen er overmåtes stor og vidunderlig.

Gud selv kom. Vi forestiller oss et lite og uskyldig barn, men husker vi at det lille barnet er Gud? Gud elsket oss så mye at han kom som menneske, og som nyfødt var han et totalt avhengig individ.

Jesus kom, men Jesus var også fortsatt ‘i himmelen’. Det er noe jeg har prøvd å vri hjernen rundt denne adventstiden. For Jesus er Gud, og Gud er én, så selv om Guds Sønn ble menneske, så fortsatte han å være Gud. Han var samtidig den som styrte og et uskyldig og avhengig spebarn.

Gud valgte å bruke mennesker som deg og meg. Alle de vi leser om i forbindelse med Jesu unnfangelse, fødsel og spedbarnsalder, var som oss. Ikke supermennesker med en overnaturlig styrke, men svake, skrøpelige og sprukne kar som levde i gudsfrykt og tillit til Gud og Hans Ord.

Det er så mange ting å undre og forundre seg over i juleevangeliet, men tar vi tid til det? Beundrer vi Gud og hans frelsesverk i Jesus Kristus, og det at Gud ved sin Ånd bor i oss? Undring, forundring og beundring over julens sanne budskap vil gjøre at takknemlighet og lovprisning til Gud stiger opp fra våre hjerter og lepper.

av

En lydighet til etterfølgelse

Hvilken person involvert i Jesu unnfangelse og fødsel tenker du på når jeg sier at vi finner en lydighet til etterfølgelse? Kanskje tenker du som meg raskest på Maria, Jesu mor? Men det er et annet menneske som har fasinert meg denne adventstiden med sin stille tillit og lydighet, nemlig Josef.

Josef var utvalgt av Gud til å være Jesu adoptivfar, og med det må vi anta at han, som Maria, hadde en spesiell ydmykhet og gudsfrykt med seg. Gud hadde på forhånd utvalgt ham til å være den som skulle beskytte, elske og oppdra Jesus i gudsfrykt og loven. Josef var ikke bare viktig fordi han stammet fra Davids ætt, men også for den han var i sitt indre.

Tidligere har vi vært inne på at det var ikke en enkel situasjon Josef havnet i da han fant ut at hans trolovede var gravid, men som den gudfryktige mann han var så handlet han ikke uten å tenke nøye gjennom ting. Han forholdt seg til Guds lov, men samtidig så ville han handle barmhjertig mot Maria.

Den første natta Josef fikk englebesøk i drømme så får han høre «Josef, Davids sønn» (Matt.1.20). Vi vet ikke hvorfor engelen begynner med disse ordene. Kanskje er det for å forberede Josef på hva som kommer etterpå? For å dra fram i hans minne at Messias skal være av Davids hus og ætt? Vi vet ikke, fordi det ikke står, men det må uansett ha vært viktig siden det blir sagt. Det neste engelen sier er at Josef trenger ikke å være redd for å ta Maria hjem til seg som hans kone, fordi barnet er av Den Hellige Ånd (v 20). Dette gir oss en anelse om at det er ting som Josef har fryktet for. Det er nok en blanding av ting, den ene er at han var gudfryktig og ville være trofast mot Guds ord. Den andre er muligens knyttet til alle de rykter som ville komme om han, Maria og deres familie. Var dette noe han kunne stå i? Men jeg tror også det er en tredje, knyttet til hva engelen så sier; at Maria skal føde en sønn og Josef skal gi han navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Og at dette skjer for å oppfylle profetien i Jesaja om jomfruen som skal bli med barn og føde et barn som skal kalles Immanuel, Gud med oss (v21-23). Hadde jeg hørt de ordene, og forstått at engelen sier jeg skal være far for Guds Sønn og verdens frelser, hadde jeg blitt vettskremt og fristet til å trekke meg langt unna. Hvor sannsynlig er det at også dette var en av de ting Josef ikke skulle frykte for? Stor, spør du meg.

Når Josef våkner så gjør han akkurat hva engelen påla og tar Maria hjem til seg som sin kone (v 24). Han tar ikke tid til å kjenne på egne følelser, se på egen framtidsutsikter eller skrive for-imot liste, han handler umiddelbart på det Guds ord han har fått. Han er lydig umiddelbart, fordi han vet det kommer fra Gud. Kanskje tenker han på hva dette vil innebære av vanskeligheter, skam og annet, men det får ikke kontrollere hans handlinger. Han ikke bare hører Guds Ord, han gjør etter det, uten tanke for hva det kan koste ham personlig og følelsesmessig, både privat og offentlig.

Josef tar på seg det kall som er over hans liv og han blir den beskytter, omsorgsperson og styrke som både Maria og Jesus trenger. Han er en gudfryktig mann, og vi ville brukt ordtaket «han er hel ved» om ham. Hans villighet til å adlyde Gud ser vi igjen litt senere når han på ny får besøk av en engel i drømme. Denne gang får han beskjed om å stå opp å ta barnet og moren å flykte, og Josef handler umiddelbart på ordet han får (2.13-14). Når faren for barnets liv er over, blir han igjen fortalt av en engel i drømme at han kan returnere med familien og når de kommer til Israels land og han får høre hvem som styrer hvor, blir han varslet igjen. Hver gang handler Josef i lydighet på Guds Ord.

Tror du det var enkle valg? Tror du ikke Josef også hadde de indre kamper som vi har når det gjelder å adlyde Guds Ord? Han var ikke overmenneske, han var en vanlig mann som vi er vanlige mennesker med tanker, følelser, uroligheter og usikkerheter. Men han var en gudfryktig mann, og gudsfrykten viste seg i handling gjennom å alltid handle på hva han visste var Guds Ord uten hensyn til eget ve og vel, eget rykte og eget behag. Han valgte å følge Gud hvor Gud ledet ham.

Vi tenker raskt at det var Jesus som måtte følge etter Josef, men egentlig er det Josef som følger etter Jesus. Det lille barnet Josef elsker, beskytter og oppdrar, er Guds Sønn, men det er samtidig Gud som sender Josef til forskjellige steder. Vi kan finne det vanskelig å adlyde det klare Guds Ord mange ganger, fordi vi setter oss selv over lydigheten mot Guds Ord, nettopp i disse ting er Josef et vakkert eksempel til etterfølgelse. Han holdt ikke sitt eget liv så kjært at det hindret ham fra å adlyde Gud. Versene under er en profeti om Jesus, men jeg føler første og siste del også gir et lite bilde av Josef og hans lydighet. Hvordan er det med oss?

Du har ikke glede i offer og gaver – du har åpnet mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg.

Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre.»

Salme 40,7-9
av

For evig og alltid

Det gikk opp et lys for meg her om dagen, og bare så det er sagt- det er ikke alltid positivt det. Det lyset som gikk opp for meg var oransje og sa EPC. Noen vil sikkert skjønne den med en gang, men for dere andre- det var da i displayet på bilen det lyste beskjed om at noe var feil med det elektroniske.

Dagen er absolutt ikke blitt som tenkt eller ønsket. Jeg liker best når jeg kan stå opp, fyre opp i vedovnen, sette på kaffe og sette meg med andaktsbøker og bibel, det ble det ikke i dag. Ikke bare var det bilen jeg måtte prøve å få kontrollert, men det var også tannlege å ringe pga henvisning til kirurg (ikke meg denne gangen) og en T-we boks som hadde bestemt seg for å ikke være på lag med verken oppdatering og min (i går) kveldsplan om å se en julefilm. Noen ganger føler jeg meg som dekoderen oppførte seg i går og i formiddag, det er en oppdatering- men den vil bare ikke installere seg og i stedet for å bare gå tilbake til det gamle, så fortsetter det å snurre rundt og rundt. Litt som de siste dagene, jeg kjenner noe ikke er ok i kroppen, men hodet finner ikke ut av det, og på toppen så får jeg i meg mat jeg visst ikke tålte lenger, og det gav økt utmattelse, tett bryst og pusteproblem og 3 tyngre dager. Hva er feil? Med meg, med T-we, med bilen…

Jeg skal innrømme at jeg har sett for meg en regning på endel tusen, noe som sikkert skjer, men ikke akkurat nå pga EPC. Jeg ringte et lokalt verksted og egentlig var det ikke helt tid, men han sa jeg kunne komme ned så han fikk lest av feilkoder og tatt en rask kikk. Mens jeg står der og venter så tenker jeg på at det viktigste er uforandret. Gud er den samme, hva Jesus gjorde er fortsatt like gyldig og Ånden er fortsatt med og vil gi hjelp gjennom alt, jeg trenger ikke å bekymre meg for alt som kan skje, men fokusere på Guds rike og hans rettferdighet. Gud vet hva jeg vil møte og han har lovet hjelp. Ett par minutter senere får jeg svar og akkurat nå trenger jeg ikke å gjøre noe. Jeg kan være heldig at det går seg til eller at det er en mindre feil, men også i verste fall turbo som må byttes. Den tid, den ting å stole på Gud for. Men gleden tok litt over inni meg da jeg spurte om regning og fikk beskjed om at det trengte jeg ikke å betale for, god jul. Takknemligheten steg endel hakk da gitt. At det plutselig begynte å skurre noe veldig i den ene bakbremsa på vei hjem er et problem for en annen gang…

Jesus, Frelser.
Immanuel, Gud med oss.

Det er enkelt å bli fokusert enten på evighet eller på hverdagen, men Jesus kom for å være lys og liv i begge deler. Vi er ikke bare på vei til den tid der vi skal se Jesus som han er og glede oss over at synden er borte og det ikke er tårer, sorg og smerte mer. Det er lett å henge fast i håpet om den gode evighet når dagene er vanskelig, og vi skal bruke det til å oppildne oss selv til å holde og stå fast. Men vi må heller ikke glemme at Jesus kom ikke bare for å føre oss til en evighet med Gud, men for å være delaktig i hele vårt liv. Jesus sa det selv, jeg er med dere alle dager. Evigheten er sikret, men det er også hverdagen.

Jesus kom som lys inn i vårt mørke, og han vil fortsette å lyse opp vår sti helt til vi er hjemme og alt er lyst. Jesus kom for å gjøre hva vi selv ikke kunne, leve rettferdige liv, og hver dag til vi er endelig hjemme, kan vi hvile i at slik som han tok våre synder på seg, får vi ha hans rettferdighet på oss. Jesus kom ikke først og fremst for å gjøre vårt jordiske liv bedre, men for å fri oss fra mørket og fra fangenskap og sette oss over i lysets rike. Himmelriket som er her, men enda ikke helt her.

Jesus kom ikke bare for å føre oss til Gud, men også Gud til oss. I Ham ser vi Gud og vi ser den Gud som elsker oss med en evig kjærlighet. Det er ikke en kjærlighet, en omsorg og en barmhjertighet som vi kun vil oppleve i evigheten, men også i hverdagen. Hva Jesus kom for gjelder for herlighet og for hverdag, for evighet og for alltid.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.

Jesaja 9.6