Det er egentlig litt tragikomisk med hvordan julefeiring har utviklet seg. Det går nærmest konkurranse i stæsj og staslighet og at det skal være glede og lykke. Men de fleste av oss vet godt at det er ikke slik. Fordi om kalenderen sier 24.desember så er ikke våre utfordringer og smerter forsvunnet, familiekonflikter er der fortsatt og det samme med mye annet. Vi går mann av huse for å gjøre det til et glansbilde, men vi vet innerst inne bedre.

Det er litt merkelig at vi må ha det så veldig fint og flott (ikke det at jeg er imot rene og pynta hus), men i jaget etter denne verdens glans og glitter så glemmer vi både hvorfor vi feirer og hvordan den første jula var. Det glitter som var den jula var englene som plutselig forkynte gode nyheter for en skokk gjetere på marken, den gaven som ble gitt var et nyfødt barn og maten var ikke av den storslagne sort. Det var ikke et godt utstyrt barnerom som ble tilbudt verdens Frelser, men en krybbe i en stall. Det var en ung mor på vandring langt hjemmefra og en far som nok følte han sviktet litt fordi det ble som det ble. Det er ikke et glansbilde, men det er en virkelighet vi kan forstå.

Vi glemmer oppi det hele at Guds Sønn kom til jord fordi det ikke var perfekt. Nettopp fordi vi er en gjeng fortapte, skrøpelige og syndebetyngede mennesker, som Gud ikke var villig til å la gå fortapt fordi han elsker oss- gav han oss seg selv. Det var mennesker som roter seg bort i alle mulige problemer, som ikke klarer overvinne synd, som er hatefulle mot Gud og medmennesker, Jesus kom for å redde. Det folk Far hadde gitt Sønnen er så dyrebart for dem begge at et frelsesverk- og redningsaksjon- uten sidestykke må til. Jesus kom for å frelse oss fra våre synder og bringe oss inn i et fellesskap med Gud.

Så feirer vi dette, og samtidig så er det mange av dere som vet at enten i kveld eller kvelden om noen dager når alt roer seg, så sitter vi der med bittersøt ettertanke. Det har vært koselige stunder, men samtidig sniker en merkelig tomhet seg inn og blander seg med lengselen etter noe mer… Var det bare dette? Eller for de som ikke har hatt koselige stunder, lengselen etter det gode. Vil det aldri bli bedre?

Jeg tror vi skal føle på den tomheten, den lengselen etter noe mer som kommer. Jeg tror den er der for å minne oss om at det faktisk er mer. Jesus kom ikke bare for å hjelpe oss nå, men for at vi også en dag skal få være i hans rike og se ham som han er. En tomhet og lengsel som skal hjelpe oss til å løfte blikket, til å se hva vi har i Jesus og til å si; Kom, Herre Jesus, kom!

Midt i glede og gode tider i livet, midt i sorg og smertefulle tider, kan vi få trekke pusten og minnes det store, en Frelser er oss født! I en verden fylt med uro, krig og huslige konflikter, kan vi minnes at Fredsfyrsten er kommet. I en verden som er gått av hengslene kan vi løfte blikket og se med håp på hva som kommer; en ny jord og himmel der fred og rettferdighet vil råde, da skal det perfekte for alltid være der.

Vi har forberedt vår hjem for å feire Jesu første komme, la oss også huske å forberede våre hjerter og liv for hans andre komme. I denne uperfekthetens tid kan vi glede oss over Guds godhet og nåde mot oss, og også dele den med raus hånd til de rundt oss, og vi kan med glede se fram mot den dag der alt skal bli nytt og ja, prima perfekt. Takk Jesus for at du kom! Kom, Herre Jesus, kom!

Med ønske om en god, fredfull og velsignet julehøytid til deg og de du holder kjær.