Her er en samling av enkelte av de innlegg jeg har skrevet om Guds mirakler og om det å vente på at Guds løfter blir oppfylt. Det er noe som kan minne om en serie stykker og består for tiden av 10 innlegg. Det er link i hver tittel slik at du ved å trykke på denne kommer til hvor innlegget første gang ble postet.

Vil også informere om at det er en annen bloggserie som er litt innom de samme temaer, men med et annet utgangspunkt. Denne heter Hvor var du da jeg døde Gud?  med undertittel, Om drømmene dør så holder løftene og finnes på bloggen «med Gud i hverdagen» (tittel er linket)

Husk at alle Guds løfter har sitt ja og amen i Kristus, har Gud lovet noe, vil det skje.
Frykt ikke, bare tro. Guds fred og velsignelse være med deg!

I behov av et Herrens mirakel?

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Mange kjenner historien om enken i Sarepta (2.Kong.4:1-7) som opplevde et mirakel fra Gud da oljen rant til alle kar hun hadde lånt av venner og naboer var fulle. Hun var enke etter en av profetdisiplene og levde i stor fattigdom. Det var så ille at den hun skyldte penger var på vei for å hente sønnene hennes for å kunne hente inn de pengene som var hans. På den tiden var profeten Guds talerør, det var ikke slik at det enkelte menneske gikk til Gud med egne nødrop eller hadde et eget personlig forhold til Herren. Profeten var den de gikk til og som ropte til Gud på deres vegne.

Enken roper til profeten Elisja og forklarer situasjonen. Profeten sier: “Hva kan jeg gjøre for deg?” Akkurat slik Jesus selv spurte endel mennesker: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Profeten venter derimot ikke på svaret hennes, slik Jesus gjorde, men stiller et nytt spørsmål. “Fortell meg hva du har i huset?” Og svaret til enken er ganske likt det vi enkelte ganger også sier til Herren: Jeg har ingenting… (jeg kan ingenting gjøre, jeg klarer ikke løse dette…) Men det er et lite ord som skaper en åpning og en stor mulighet. Enken sier: “…enn en liten krukke olje.” Gud trengte ikke mer enn at enken ropte etter hjelp i sin nød og at hun stilte til disposisjon den liten krukken med olje hun hadde. Hun vendte seg til Herren i sin nød og han fridde henne ut.

Også i dag er det mennesker som roper til Gud i sin nød. Livet er blitt vanskelig og de er kommet til endes i seg selv. De ser ikke hvordan de kan løse situasjonen de er i, de trenger et mirakel fra Herren. De ser ikke hvordan de skal berge ekteskap og/eller andre relasjoner, de trenger et Herrens mirakel. De ser ikke hvordan de skal klare morgendagen, de trenger et Herrens mirakel. De vet at hva de opplever og står i har tatt dem langt bortenfor deres egne evner og muligheter til å ordne opp, og i dyp nød og fortvilelse roper de ut til den eneste de vet kan hjelpe, Gud.

Ofte føler vi at vi har ingenting å komme med, ei heller en liten krukke med olje slik enken hadde, men vi glemmer ofte en ting. Når vi roper til Gud i fortvilelse og nød fordi vi vet at bare Gud kan redde oss, er det som å ta den lille oljekrukken av tro og håp som vi har og løfte den opp til Herren. Gud jeg kan ikke, men jeg roper til deg fordi jeg vet du kan.

Gud har lovet å aldri svikte eller forlate oss, han er trofast mot alle sine løfter, barmhjertig mot alle sine barn og mektig nok til å gripe inn i og vende enhver situasjon. Har du tenkt på det nydelige i at du er i behov av Guds hjelp, at du trenger et mirakel? Fordi du står i en sitausjon der du ikke kan selv, er det åpning for et Guds mirakel. Akkurat som om Jesus ikke kan helbrede et menneske som allerede er helt friskt, kan ikke Gud utrette mirakler i livet til mennesker som har og klarer alt. Fordi du er i behov av Guds hjelp, er du på rett plass til å motta hjelp fra himmelen, til å oppleve et Guds mirakel. Rop ut din nød til Herren, han er lydhør og han vil berge deg, og jeg vet at når det skjer vil dine lepper synge både takkesanger og lovsanger til Herren.

Løftets oppfyllelse avhenger av dets giver

For i ham (Jesus) har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor.1:20)

Forrige innlegg så vi at Gud har lovet at de som roper på ham i nødens stund, de vil han berge. Gud setter ikke noe annet krav enn at de roper til ham. Gud sier ikke det gjelder den trofaste og gode, den som prøver og strever for å få til, den som har gitt og vært trofast i flere år, nei nei NEI! Gud sier:

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Leser vi sammenhengen verset står i, så er det ikke til de rettroende, gode og lydige det blir sagt, det blir sagt til de trassige, de som har vært ulydige og er på avstand fra Gud. Og når Gud gir slikt et rikt og stort løfte til dem, da er det håp for oss alle. Det er ingen annen forutsetning for å få hjelp enn at vi roper ut til Herren. Nå skal det sies at en sjel i nød som roper til Herren, vet at det er bare Gud alene som kan hjelpe.

Mange av oss venter alt for lenge før vi roper til Herren. I stede for å gå til Gud når ting er bare litt vanskelig, venter vi til det vokser seg over hodet på oss og verken vi eller andre er i posisjon til å gjøre noe med det- da roper vi til Gud, da setter vi vår lit til Herren. Åh, min venn, tenk om vi heller gikk til Gud med en gang?

Gud sier at den som kaller på Ham VIL han utfri. Det er ikke rom for noen som helst tvil i verset om at Gud ikke bare vil høre den nødlidendes rop om hjelp, men også utfri den sønderknuste sjel. Gud ikke bare kan, han vil!

Når mennesker gir sine løfter, kan vi oppleve at de trekker det tilbake eller at de blir usikre fordi de ikke helt visste hva de sa ja til. Det er også mennesker som lover i øst og vest, men som bare snakker tomme ord. Gud er ikke slik. Gud gir ikke et løfte som han ikke har tenkt å oppfylle. Alt Guds ord er sannhet, for Gud selv er sannhet og han kan ikke lyve. Har Gud sagt noe, så er det slik. Har Gud gitt et løfte, vil han fullføre det.

Det er et nydelig samspill mellom mennesker og Gud som tegnes i verset: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. Det bølger fram og tilbake mellom mennesker og Gud. Vår del er å kalle på Herren, så venter vi i tro på at han vil berge oss. Deretter vil vi prise ham for hans godhet og miskunn mot oss, og han vil ta imot vår takkesang og lovprisning.

Guds løfter avhenger ikke av hvem vi er, men av hvem han er. Tror du Gud er mektig nok til å fri deg ut av dine prøvelser? Er du villig til å stole på Herrens godhet, sannhet og vilje til å fullføre sitt løfte til deg selv om du selv ikke ser noen muligheter for løsning?

Å vente tålmodig på løftets oppfyllelse

For så sier Herren Gud, Israels Hellige:  «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes. 30:15)

De siste to dagene har vi sett på det å søke Guds hjelp og at et løftes oppfyllelse avhenger av giveren av løftet. Når Gud sier at vi skal kalle på han på nødens dag, følger han opp med å si: og jeg vil utfri deg (Sal.50:15). Gud har gitt oss det løftet og han har til hensikt å oppfylle det hver eneste gang.

Men det er noe vi ikke kan se ut av verset i salmene, og det er når løftet vil innfris. Gud sier ikke at med en gang du roper vil jeg løfte deg ut av alle problemer, han sier heller ikke at innen 48 timer etter vårt nødrop er løsningen der. Gud sier han vil utfri oss og det er det. Ikke noe tidsskjema, ikke noe antydning til verken når eller hvordan, bare at han vil. Og når Gud sier det så vil han gjøre det.

Men ofte blir vi utålmodige hvis det går for lang tid. Vi begynner å bekymre oss og lager alle mulige scenarioer i hodet om alt som kan gå feil eller vi prøver å lage plan B, C, D…G, H, I osv. Og endel ganger (kanskje oftere enn ikke?) tar  vi “problemet” vårt tilbake og prøver på ny å løse det hele selv.

Verset i Jesaja sier mye av det samme, men gir også innsikt i ett par andre ting. Verset i salmene sier Gud at de skal kalle på ham, i Jesaja leser vi det samme bare med ordene å vende om. Å vende om er det samme som å slutte å prøve selv i egen kraft og legge alt framfor Herren. Gud sier videre at hvis de holder seg i ro skal de bli frelst, eller utfridd som verset i salmene sier. Videre får vi beskjed om at i stillhet og tillit skal deres styrke være. Her leser vi klart og tydelig hvordan vi skal forholde oss i tiden som går fra vårt nødrop er bært fram for Herren, til vi opplever Herrens forløsning kommer. Vi skal ikke styre og streve videre i egen kraft, vi skal ikke fortsette å prøve plan S, T, U, V i tilfelle de vil funker, vi skal helt enkelt vente på Gud og stole på at han vil gjøre det.

Verset har en trist avslutning, “men dere ville ikke”. De ville ikke vende om fra egne veier, de ville ikke stole på Gud, de ville ikke vente tålmodig, de ville ikke… og i stede for at de ble hjulpet ut av sine problemer, fortsatte de å stole på egen menneskelig kløkt og med det spant de nettet rundt seg selv strammere og strammere helt de ble fanget og lagt under andre folkeslag. Tenk hvis de bare hadde stolt på Herren? Tenk hvis de hadde trodd at Gud virkelig stiller seg bak sine løfter og at han ville utfri dem? Tenk om de hadde ventet i stede for å springe foran?

Mange mennesker i dag venter utålmodig på at Gud skal gripe inn, ikke har det gått bare dager og uker, men kanskje måneder. Det kan kjennes ut som om håpet svinner mer og mer hen og at umulighetene vokser over hodet. Men vit min venn, har du latt dine nødrop stige opp til Herren, vil han utfri deg. Legg alle bekymring som kommer i ventetiden over på Jesus. Minn deg selv om at Gud er sann og god og at han holder alle sine løfter. Minn deg selv på at selv om du er bekymret og ikke ser en vei ut, så er ikke Gud bekymret eller rådvill, han har kontrollen, og i Guds perfekte tid vil utfrielsen bli synlig  i ditt liv. Gi ikke opp, Gud vil gjøre det. Gud vil innfri det løftet han har gitt.

Vandringen mellom nødropet og forløsningen

Går vel to i følge uten å ha en avtale? (Amos 3:3)

Av en eller annen grunn har vi en tendens til å sette oss ned og ikke gjøre så mye mens vi venter på at et løfte skal bli innfridd og at et Guds mirakel skal utfri oss fra våre vansker. Kanskje er det fordi vi er sliten og tomme etter å ha kjempet og prøvd så lenge i egen kraft at vi ikke orker å gå videre? “Gud, jeg orker ikke mer, nå sitter jeg bare her og venter til du kommer på banen.” Det kan høres veldig ydmykt og gudfryktig ut, men det er i mange tilfeller det motsatte… La meg forklare:

I går så vi på et vers der Israelsfolket fikk beskjed om å vente i stillhet og tillit. Også flere andre ganger fikk folket beskjed av Herren om å stille seg opp og se at Han berget dem. Men det var spesielle tider min venn, det var tider der fiendens hær lå tett nær og de holdt på å tape kampen. I disse stundene måtte Herrens hjelp komme fort, hvis ikke ville jo folket bli tatt til fange.

I vår hverdag er det sjeldent at det er de miraklene som trengs her og nå vi roper til Gud om. Vi føler det kanskje slik, men ofte er det ting som har tid til å skje litt senere. Vi vil selvsagt oppleve øyeblikkelig utfrielse, for det kjennes mye bedre ut, men mange ganger skjer det ikke slik. Selv om vi venter så fortsetter livet å gå videre, og det vil Gud vi også skal. Gud vil at vi skal fortsette i hverdagen samtidig som vi har en visshet om at han har hørt vårt rop og han vil komme oss til hjelp og redning. Det er mange ganger som om Gud sier: “Jeg vil hjelpe deg, mitt barn. Kom nå, gå sammen med meg mot forløsningens dag.”

Jairus var en mann som var i fortvilelse og nød, hans datter var dødssyk og han gjør hva han kan for å få hjelp til henne. (Mark. 5 og Luk. 8) Han bryr seg ikke om omgivelsenes reaksjoner, han kommer fram for Jesus og kaster seg ned for hans føtter mens han bønnfaller om hjelp. “Kom og legg hendene på min datter så hun kan bli frisk”. Og Jesus går sammen med Jairus. På vei til Jairus sitt hus presser en stor folkemengde seg på. Blant annet er det en kvinne som har hatt blødninger i 12 år i mengden. Vi vet hun presser seg fram til Jesus og vi vet Jesus stopper opp og bruker tid på dette.

Men vent nå litt, har du tenkt på hvordan Jairus kanskje følte det? Han er i dyp fortvilelse og selv om vi ikke vet hva Jesus sa til ham, vet vi at Jesus har sagt han vil gå med Jairus og at datteren skal bli frisk. Jairus har gitt sitt nødrop og Jesus har lovet utfrielse. Jairus kan kanskje ha sett på dette som en unødvendig stopp på veien, kanskje følte han at hans problem var viktigere enn denne kvinnens problem, kanskje vokser fortvilelsen seg større fordi han vet at for hvert minutt som går kommer datteren nærmere døden. Kjenner du til den fortvilelsen? Har du følt at det kommer unødvendige hindringer i din vei?

Det at Jesus har gått med Jairus viser oss 2 spesielle ting:
1. Jesus vil helbrede Jairus’ datter. Gud hørte Jairus sitt nødrop og han vil utfri
2. Jesus og Jairus er blitt enige om å gå veien sammen, men ved at Jesus stopper opp og tar tid, viser han tydelig hvem det er som er den førende part i dette.

Når vi venter på vår forløsning så er vi på vandring med Jesus. Jesus har lovet å gå veien sammen med oss fram mot forløsningens punkt, men samtidig vil han vi skal være klar over at det er han som bestemmer og at hvis han vil stoppe opp underveis, så er det hans rett. Gud vil ikke tillate at vi tar kontrollen, den tilhører ham ene og alene. Vi får ikke Gud med på å gå hvor vi vil, vi velger å følge Gud dit han går- og kanskje blir det noen stopp på veien.

I morgen skal vi se videre på denne historien, men i dag vil jeg du skal tenke over ett par ting:
1. Tror du Jesus stoppet “bare” for å hjelpe en kvinne i nød, eller tror du at Jesus også ville lære Jairus noe spesielt?
2. Hva tenker du når du opplever det samme i ditt liv, begynner du å tvile på løftet som er gitt deg, eller ser du at Gud kanskje vil lære deg noe spesielt under vandringen mot mirakelet?

Underveis, hva nå?

Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. (Luk. 10:33-34)

Jeg sa i går at vi skulle holde oss til historien om Jairus som vi finner i Mark. 5 og Luk. 8 og i dag skal vi se på ett par ting som skjer på veien til Jairus sitt hus. I går avsluttet jeg med et par spørsmål hvorav det ene var: Tror du Jesus stoppet “bare” for å hjelpe en syk dame, eller tror du også han ville lærer Jairus noe?

Vi vet at Jairus har kommet med et nødrop til Jesus, “kom å legg hendene på mn datter så hun kan bli frisk”, og vi vet at Jesus har svart på dette og går nå sammen med Jairus til hans hus. På vei dit presser en stor folkemengde seg sammen rundt dem, og blant dem er en kvinne som har lidd av blødninger i 12 år som presser seg fram og rører ved Jesus sin kappe. Dette merker Jesus og han stopper opp og lurer på hvem som rørte ved ham. Midt oppi alt dette er Jairus, han opplever og hører fra nærmeste hold alt som skjer. Han hører disiplene si: Jammen det er jo så mange her selvfølgelig er noen kommet borti deg. Han hører Jesus si at: Nei, det var ikke slik, det var en bevisst handling. Han hører hva de sier til hverandre og han ser ansiktene til alle menneskene rundt. Men på et vis så er nok dette litt fjernt for Jairus også, for han bærer på sin egen store sorg og fortvilelse. Kanskje er det ikke så lett å stå der stille og vente? Kanskje er det ikke så lett og se hvorfor Jesus synes dette er viktig nok å stoppe for?

En kvinne som de fleste avskyr og ikke vil ha noe særlig med kommer fram. Hun er ikke blandt de respekterte og hvertfall ikke en man tar på. Bare det at hun har presset seg gjennom mengden gjør mange sinte, for nå er de blitt urene pga henne, nå må de ta turen til templet og bli renset bare på grunn av henne. Men hun bryr seg ikke for hun var i så dypt behov av hjelp. Etter 12 år med blødninger, mange legebesøk og tempelbesøk, etter at alle pengene er brukt opp- er det bare verre med henne. Da hun hørte at Jesus var der, visste hun at hun måtte komme dit, hun måtte møte ham. Hun presser seg fram og rører ved kappen, for hun tenker at da vil jeg bli frisk.

Jairus merker at det blir litt urolig i mengden når Jesus kikker rundt for å se hvem som tok på kappen hans. Og plutselig er det en kvinne som kommer fram, hun ser litt redd ut, samtidig så stråler øynene hennes på en spesiell måte. Hva er det med henne? Jairus’ sin oppmerksomhet blir fanget av den utstrålingen hun har og han glemmer for et lite øyeblikk egen sorg og hører hva hun sier. Han hører historien hennes, han forundres over hvor stor tro hun hadde, han hører skammen hennes som hun er villig til å glemme for å kunne røre ved Mesteren og han hører hvordan hun ble frisk og gjenopprettet da hun rørte ved kappen. Alt dette står Jairus og får med seg. Han ser ansiktene, han hører stemmene og ordene, han er vitne på første rad til en annens mirakel og til Guds store omsorg og nåde.

Det er nesten som om Jesus prøver å fortelle Jairus: Jeg har lovet deg et mirakel, bare fortsett å tro på det og du vil få oppleve det. Men mens du og jeg er på vandring, mens vi er underveis til ditt mirakel, vil jeg at du skal ha åpne ører, armer og hjerter for andre mennesker. Jeg vil ikke du skal bli så oppslukt av dine egne problemer, at du ikke ser andres sorg, smerte og fortvilelse. Jeg vil at mens du er på vente-vandring, skal du hjelpe andre. Og når du ser hvordan jeg gjør mirakler i deres liv, skal du la det styrke troen din. Ikke tenk på at det tar mer tid, jeg kjenner tidene og vet alt, jeg vil aldri utføre ditt mirakel for sent. Sier jeg at vi skal stoppe opp ved noen og du skal hjelpe dem, så gjør det.

Vi må ikke bli så oppslukt av egne utfordringer og fortvilelse at vi glemmer den verden som er rundt oss. Gud har hørt vårt nødrop og han har lovet å utfri oss. I mellomtiden vil han vi skal være til hjelp, støtte og oppmuntring for andre. Det vil bringe andre hjelp, det vil bringe Gud ære og pris og det vil styrke vår tro og utvide våre hjerter.

I morgen skal vi se på et par andre ting vi finner i historien med Jairus; ting vi skal være på vakt for i vår vandring fra nødropet er gitt til utfrielsen kommer.

Vis aktsomhet! Arbeid pågår!

Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger  og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. (2.Kor. 10:4-5)

Vi er fortsatt i Luk.8 og Mark.5, ved historien om Jairus og hans dødssyke datter.

Samtidig som Jairus står og hører hvordan kvinnen som hadde lidd av blødninger i 12 år ble helbredet med en gang hun rørte ved Jesus’ kappe, kommer en av tjenerne fra hans hus. Han får presset seg fram til der hvor Jairus er og ser alvorlig på ham og sier: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» (8:49). Jesus som står rett ved Jairus får med seg hva som blir sagt og han ser Jairus fast, men mildt, inn i øynene mens han sier: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (8:50).

Jesus tar nå med seg bare tre av disiplene og sier at de andre skal bli igjen. (5:37) Disse tre, Jairus, tjeneren og Jesus går videre og når de kommer fram er det et stort oppstyr med gråt og jammer i huset. (5:38) Når Jesus ser på dem og sier at hun er ikke død, hun sover bare, ler de av ham. (5:39-40) Hva? Er han ikke riktig bevart? Hun er død! De ler av hva de anser som tåplighet og dumhet. Jesus driver alle menneskene ut av huset og tar kun de tre disiplene og barnets foreldre med seg til hvor barnet ligger. (5:40). Jesus tar piken i hånden og snakker til henne og straks reiste jenta seg og gikk omkring (5:40-41). De som var der ble fulle av undring.

Hva kan vi trekke ut av denne historien som kan være nyttig lædom den dag vi selv opplever at det trekker litt ut før Herrens forløsning kommer? Vi vet at Jesus kom ikke for sent for Jairus’ datter, selv om det så slik ut. Akkurat som han ikke kom for sent når det gjaldt Lasarus. Jesus hadde lovet at det ville ordne seg, og slik ble det.

Vi skal huske hva Jesus sier til faren når den negative rapporten kommer: Frykt ikke, bare tro. Og dette er viktig for oss også når vi opplever at det trekker ut i tid og det ser ut til at de mørke skyene samler seg tettere og tettere over hodet vårt. Vi må velge å stole på at Guds ord er sant, vi må velge å stole på at Gud vil utfri oss slik han har lovet. Her finner vi også den ene tingen vi skal være på vakt mot: Løgn. Ofte møter vi tvil og usikkerhet på veien da det litt lett kan oppstå når det har trukket ut i tid og ting ser ut til å bli bare vanskelige i stede for bedre. Og selv om vi innerst inne vet hva Gud har sagt, lar vi tanken komme: Har Gud virkelig sagt? Var det virkelig Gud? Akkurat slik slangen lurte Eva i Edens hage, vil han nå prøve å lure oss slik at vi kan miste vårt mirakel. La ikke løgn og tvil få feste seg i ditt sinn. Hold fast på hva Gud virkelig har sagt og gå imot all løgn og tvil i Jesu Navn.

Vi så også at Jesus ble møtt av latter da han sa “piken er ikke død, hun sover bare.” Og denne latterliggjøringen vil også mange kristne oppleve å møte på deres vandring. Det kan være man har fått et kall fra Herren og så deler man den store drømmen med noen man stoler på, for så opplever at de ikke har tro på at det er mulig overhode. De rister kanskje på hodet og kaller det stormannsgalskap, de sier at skaff deg annet arbeid, du har jo ikke det du trenger til familien en gang- og så skal du (du av alle verdens mennesker) hjelpe så mange andre? Nei, ta deg sammen og kom ned på jorda. Eller det kan være mennesker som sår tvil om at vi har et rett og rent forhold til Gud. Det er din feil du sliter, du lever i synd, du er bundet. En latterliggjøring som prøver å stjele vår tro på at hva Gud har sagt han vil gjøre, vil han gjøre og at vi faktisk skal få være der å oppleve at det skjer.

Vi vil møte disse tingene- løgn og latterliggjøring som prøver å stoppe oss og stjele vår tro- flere ganger på vår vandring med Jesus, men vi skal huske hva Jesus sa til Jairus: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» Akkurat det samme sier Jesus til oss: Frykt ikke, la ikke tvilen få rom. La ikke andre mennesker stjele din tro, ei heller djevelen. Ta opp kampen og gå imot alt som reiser seg mot mitt løfte og mot mitt ord til deg.Tro på meg, tro på mitt ord, jeg vil utfri deg, jeg vil gjøre det. Frykt ikke, bare tro.

Vis aktsomhet! Arbeid pågår! (2)

…og sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere så ingen skulle vakle under denne motgangen… (1.Tess.3:2-3, egen uthevelse)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive en #2 post til dette emnet, men utover den dagen jeg postet første del, så kom det så sterkt opp i hjertet mitt at DETmå du dele med dem, DET må du fortelle dem om og minne dem om. Siden jeg kjente dette punktet så sterkt på hjertet, så flytter jeg på hva som skulle kommet slik at vi en dag til kan  fortsette i historien om Jairus som vi finner i  Luk. 8 og Mark. 5. I går tok vi et par ting vi skal være på vakt ovenfor (løgn og latterliggjøring), i dag tar vi 3 “lurt-å-gjøre”-punkter.

1. Tro Guds Ord
2. Husk hvem som går ved din side
3. Velg dine støttefeller med omhu

Den første høres ut som en selvfølge, men som vi så opplevde Jairus at det kom opp uventede ting mens han var på vei hjem sammen med Jesus. Det kom “forstyrrelser” inn som enten kunne 1) Bli ting/hendelser som gjorde at tvil, motløshet og depresjon økte eller 2) Ble trosstyrkende og tol påminnelser om Guds trofasthet. Det er viktig at vi holder fast på hva Gud har lovet, at vi uansett hva vi møter under vandringen tror ordet og løftet.

Akkurat som Jairus ikke gikk veien alene, men sammen med Jesus og andre mennesker, går heller ikke vi alene. Vi må aldri glemme at sammen med oss går Jesus, og trenger vi egentlig å frykte når vi har han ved vår side?

Så kommer det punktet som jeg i dag vil bruke litt mer tid på, velg dine støttefeller med omhu. To ganger ser vi at Jesus setter begrensninger på hvem som får gå sammen med han og Jairus. Rett etter at Jairus har fått beskjed av tjeneren at datteren er død, tar Jesus ut tre av disiplene som slår følge med ham og Jairus, de andre får ikke være med. Når de er framme ved huset ser vi at Jesus sender ut nesten alle menneskene som er der, kun de tre disiplene og foreldrene får bli med inn til hvor datteren ligger.

Når vi går og venter på at Gud skal gripe inn og utfri oss fra en vanskelig situasjon, eller vi venter på oppfyllelsen og virkeliggjørelsen av et løfte eller kall, er det veldig viktig hvem vi omgås med og hvem vi åpner oss opp for om disse tingene. Det er viktig at det er mennesker som har tro til Gud, som kan se forbi omstendigheter og som har tro på at Gud vil virke mirakler og store ting i våre liv. Slike mennesker vil være til stor hjelp, støtte, trøst og oppmuntring.

Vi må derimot passe oss for mennesker som bare vil rakke ned på oss eller stjele drømmer og løfter fra oss, vi må ikke ha for mye med disse å gjøre. Vi må i alle fall være varsomme med å dele kamper og undringer med dem, for deres vantro og motstand vil kunne gi grobunn for motløshet og tvil i våre liv.

Som Jesus bare tok med seg noen helt få, bør vi også være varsomme med hvem vi deler ting med. Er det ikke mennesker rundt deg som du føler du kan stole på om disse tingene, så husk at Jesus går sammenmed deg. Om du har støtte i mennesker eller ikke, snakk alltid med Jesus først.

Hvordan miste tidligere mirakler?

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

Det er enkelte ting som gjør at vi kan miste hva Gud har gitt oss. Det er ikke slik at Gud tar det tilbake, men hvordan vi lever og tenker kan gjøre at det glipper for oss. Det er litt som hvis du holder en haug med gullmynter i hendene. Så lenge du holder fingrene og hendene tett inntil hverandre, vil du bevare dem. Hvis du derimot lar fingrene og hendene gli fra hverandre, vil gullmyntene til slutt glippe for deg. De mirakler vi har mottatt fra Gud kan glippe fra oss, akkurat som gullmyntene kan slippe mellom fingrene våre.

Vi skal se kort på 3 ting som kan gjøre at hva du en gang fikk, går tapt:
1. Å tillate tvilen å få rom
2. Å ikke leve i omvendelse
3. Å ta Guds ære

Testing, testing
Mange har opplevd å bli mirakuløst helbredet og gjenopprettet. De har fått oppleve Herrens mirakelkraft i deres liv og endelig begynte ting å bli bedre. Hjertet ble gjenopprettet og de hadde det bedre og bedre, kroppen ble helbredet og de opplevde at styrke og kraft vendte tilbake. Men så plutselig en dag: KA-BOOM! Så er alt tilbake. Hva? Helbredet ikke Gud meg? Gjenopprettet ikke Gud meg? Var det bare midlertidig? Var det bare flaks? Vi vil alle oppleve å bli prøvd på hva vi har mottatt fra Herren, uansett hva det skulle være. Vi har en fiende som ikke er interessert i at vi lever i Guds nåde og fylde, og dette vil han prøve å stjele fra oss igjen. Hvis man opplever dette, er det viktig at vi bevarer troen selv om alt ser mørkt ut. Gud gjorde det og det var sant, godt og helt. Ikke la tvil få slippe til, for da stryker du i prøven og du kan risikere å igjen sitte oppi de samme gamle, problemene.

Å bli værende i gammel skitt
Endel mennesker opplever at Gud frir dem ut og helbreder dem fra gamle sår og opplevelser. Andre opplever at de trenger et økonomisk mirakel og Gud gir dem det. Men hva de ikke er interessert i er å vende om fra det livet som førte dem inn i fattigdom og bundenhet. Gud har lovet å utfri den som roper til ham, og det vil Gud gjøre, selv om han vet at vi kanskje vil vende tilbake til gamle uvaner, synder og ugudelig livsstil. Hvis vi vil bevare hva Gud har gitt oss, må vi også endre måten vi tenker på og lever på, vi må innrette oss etter Guds ord og begynne å leve hellige liv. Hvis vi blir fri, men fortsetter med samme livsstil og tankesett, vil vi tilslutt havne tilbake hvor vi var. De tanker, holdninger og bestemmelser som en gang tok oss med på ødeleggelsens vei og lot oss ende opp i ødeleggelse, fornedrelse og mismot- vil selvsagt føre oss til samme sted, om ikke verre, hvis vi ikke tar av fra den veien og begynner å gå en ny.

Å ta Guds ære
Gud er ikke interessert i å dele sin ære med noen, ikke deg og ikke meg. Hvis Gud har fridd oss ut fra noe vi tidligere var bundet av eller lå under for, vil ikke Gud at vi skal gå rundt å skryte av hvor sterke og flinke vi var. Gud vil at vi skal innrømme at vi var for svake til  klare det og at Han ble oss til hjelp og utfrielse. Æren tilhører Gud, og ikke mennesker. Hvis vi prøver å ta Guds ære, vil vi oppleve at Gud trekker seg bort fra oss. Ikke fordi han ikke elsker oss mer, men fordi vi er blitt oppblåste og lever i stolthet og egenrettferdighet. Når vi gjør det, vil vi ikke gå i Guds kraft men i egen styrke. Vi må ikke glemme at det er Gud som holder oss oppe og at det er i hans styrke og kraft vi fikk hjelp. I oss selv kan vi ikke, og der vil vi havne tilbake hvis vi ikke omvender oss og gir Gud den ære som er hans alene.

Det høres kanskje litt negativt ut for enkelte dette, men det er viktig at vi er klar over dette. Vi har selv et ansvar for å bevare hva Gud har gitt oss og vi må være bevisste de fallgruver som er eller kan komme. Hvis vi vet om den, er det lettere å vite hva vi ikke skal gjøre og også hva vi bør gjøre- og i denne sammenheng vil det kort skrevet være:

1. Å ikke tillate tvilen å få rom
2. Å  leve i stadig omvendelse
3. Å gi Gud æren

Vent på Isak