Se i nåde til oss Gud

“Se i nåde til oss Gud” er ord jeg fikk til menigheten. Selv om det først ble publisert i menighetsbladet til min egen menighet, vet jeg at det er ord Gud har talt til alle Norges ‘kristne’. Det er et kall om å vende om fra lunkenhet og igjen tjene Gud helhjertet og med hengivenhet. Gud har kalt oss til å leve hellige liv, til å være et folk satt til side for ham og til hans pris. Vi er i denne verden, men ikke av den.

Del 2 er hovedinnlegget som alle de andre innlegg bygger på og utfra, du forstår mer når du leser innledningen. De ulike deler er (link i tittel underveis):

  1. Omvendelsens og fornyelsens tid er her (Innledning)
  2. Se i nåde til oss Gud (hovedinnlegget)
  3. Kan Gud tale til deg?
  4. Om du enda var kald eller varm
  5. Ta en titt i speilet – det lunkne hjertet
  6. Glem ikke Herrens velgjerninger mot deg
  7. Jeg klarer ikke å tjene Gud godt nok
  8. Ingen over, ingen ved siden av
  9. Viktigere enn å leve lett er å leve rett
  10. Forberedelse for den kommende stormen (avslutning)

 

Omvendelsens og fornyelsens tid er her

Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.  De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. (2. Tim. 4:2-4)

Det vil i tiden foran komme endel innlegg som handler om ulike sider ved lunkenhet, og Jesus’ ord til menigheten i Laodikea vil være hovedteksten. Det hele er basert på hva Gud har talt inn i mitt liv, både for min egen del og for menighetens del. Jeg starter i morgen med et innlegg som i utgangspunktet ble skrevet for min egen menighets månedlige blad “Innsyn”. Jeg kjenner at jeg selv blir personlig berørt av det budskap Gud gav meg å dele, og samtidig jeg tror også det gjelder for en større del av Kristi legeme enn akkurat min lokale menighet, jeg tror det budskapet Gud gav meg har mer almenn gyldighet i disse dager. Gud kaller sitt folk til å vende om fra ugudelighetens vei og på ny legge ALT ned for hans føtter og søke Guds rike og hans rettferdighet først.

Det er selvsagt mer lystbetont å lese (og skrive) innlegg som umiddelbart skaper en “halleluja-følelse” i vårt indre, men vi trenger balanse. Som Paulus skrev til Timoteus:“Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!” Vi trenger å høre om både Guds godhet og hans strenghet. Det er viktig at vi ikke stenger våre hjerter og åndelige ører for de ord av formaning og refselse som Gud gir, vi må ta dem til oss og gå til Gud å spørre om det er noe han vil fortelle oss. Vi kan ikke bare lese de deler av Bibelen som vi personlig er enige i og som kjennes godt ut, men vi må ta til oss hele Guds ord, og da vil det også komme ord til formaning vår vei.

Tanken er at dere først får hele innlegget i morgen, og deretter vil jeg stykkevis og delt gå mer inn i de enkelte punktene. Det er ganske mange tanker som skal samles i noen få setninger når man skriver innlegg av den typen, og jeg kjenner for å gå litt mer inn i de enkelte delene.

Jeg håper du vil følge med videre, og enda mer håper jeg at du lar Gud tale til ditt hjerte. Vi har alle sider i oss som ikke er gudfryktige og gode og Gud setter ikke lys på dem for at vi skal føle oss udugelige og fordømte, men fordi han vil lede oss ut i en enda større frihet og inn i en enda større fylde av hans herlighet. Gud skinner sitt lys i våre mørke kroker for å bryte mørkets makt. Han vil vise oss spindelvevene og hybel-elefantene vi har og gi oss mulighet for å si at vi vil ikke ha dem, vi vil bli fri, og så vil han gjøre sitt verk i oss når vi slipper han til. Men hvordan kan vi vite hva som er i de krokene, hvis vi ikke lar Gud lyse dem opp med den nådefulle sannhet som hans kjærlighet og ord bringer med seg?

Se i nåde til oss Gud

”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne.

Versene videre viser at vi har tendensen til å ha en falsk og usann oppfattelse av oss selv. Vi tror vi klarer mer enn godt nok, men Gud ser ikke det samme som oss. Han ser at vi er i behov av hjelp, han ser vi trenger nåde og kraft. Han ber oss kjøpe gull renset i ild av ham og øyensalve til våre øyne så vi kan se. Han sier at han refser oss fordi han elsker oss og ber oss omvende oss. Den som kommer nær til ham og renser sitt hjerte og hender, vil Gud komme nær til og holde måltid med. Om jeg har en dråpe eller en liter av ulumskheten i meg er uinteressant, begge deler er for mye og jeg trenger Guds nåde.

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her?

Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss.

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det.

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.

Gud, tilgi meg, tilgi oss, for at vi så lett går egne veier og glemmer alt du har gjort for oss. Se i nåde til oss, rens oss, forny oss, fyll oss igjen med din gode Ånd. Amen.

 

Kan Gud tale til deg?

 I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, (Heb. 3:15)

Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! (Matt. 3:5-8)

Dagens tekst er om Johannes’ forkynnelse om omvendelse fra synder og menneskers ulike reaksjoner på forkynnelsen. Hvorfor jeg bruker disse versene når tittelen er “Kan Gud tale til deg?” er i hovedsak to grunner. Teksten viser at det er ulike mennesker som hører ordet forkynt og den viser at det er ulikheter i hvordan mennesker tar til seg budskapet de hører.

Vi ser at det er to hovedkategorier av hvordan menneskene som hørte Johannes tale, reagerte.
1. Det var de som ikke prøvde å rettferdiggjøre seg selv. De visste at de hadde gjort både det ene og andre galt, og at de var i behov av Herrens nåde.
2. Men så er det en annen kategori mennesker, de religiøse som tror de er gode nok og rettferdige nok som de er. De skjuler seg bak titler og ritualer, de føler de er mye bedre enn andre, og de tror de ikke trenger å omvende seg.

Hvordan menneskene reagerer på budskapet har sammenheng med hvordan de ser på seg selv. De som vet de er syndere, er åpne for det budskap som forkynnes. Ordet får dermed innpass inn til deres innerste og får virke omvendelse. De tar imot ordet og det skaper ovendelsens frukter. De som derimot ser på seg selv som rettferdige og at de klarer livet godt nok selv, har ikke den samme nytten av forkynnelsen da de stenger sitt hjerte for budskapet. Mennesker som tror de har alt på stell, vil ikke ha like lett for å slippe Guds Ord inn i det innerste, og dermed vil heller ikke ordet ha den samme virkekraft i deres liv.

Hvordan er det med oss? Er vi åpne for at Gud kan tale oss til oss? Er vi tilfredse med egne prestasjoner og klarer bra nok selv, eller vet vi at vi er i behov av Herrens hjelp og nåde? Hvis vi tror vi har “nådd fram” og forstått alt, vil vi stenge oss selv fra å høre Guds ord. Det kan være vi vokser i kunnskap, fordi vi hører forkynnelse, men vi vil ikke vokse i kjennskap til Gud fordi dèt krever at vi lar Guds Ord nå inn og dømme våre hjerter og tanker.

Kan Gud tale til deg?

Vi avslutter med et utdrag av innlegget “Se i nåde til oss Gud” som er utgangspunkt for dette og andre innlegg som kommer i tiden fremover.

”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

Om du enda var kald eller varm

Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! (Åp. 3:15)

 Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” (utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Jeg har tidligere syntes at det er litt rart hva Jesus sier her; “Om du enda var varm eller kald”. Menneskelig sett har jeg antatt at det ville være bedre å være lunka enn kald, men det er ikke slik Jesus ser på det- han sier at han foretrekker mennesker som er kalde framfor lunka. Hvorfor? Hva er det egentlig Jesus sier her?

På den ene siden er det varm, et hjerte som brenner for noe og som er så bergtatt av en sannhet at det fører til handling. Vi ser i verset at Jesus sier; Jeg vet om dine gjerninger, han sier ikke: Jeg vet om dine tanker, eller: Jeg vet om dine følelser, men: Jeg vet om dine gjerninger. Jesus vil vi skal være så brennende, så bergtatt av Gud og Hans rike at vi handler. Jesus sa til disiplene at de som elsker ham vil gjøre etter hans ord (Joh.14:23). Disse er Jesu disipler, ikke de som synes det høres bra og sant ut eller de som synes det er kloke ord, men de som både holder og gjør etter Guds ord.

På den andre siden har vi hva Jesus betegner som kald, de mennesker som rett ut sier at de ikke tror. Deres liv kan gjerne være preget av det ene og det andre, men de har et tydelig vitnesbyrd. Gud tror jeg ikke på.

Midt i mellom disse er den lunkne, og det er en farlig tilstand som mange av oss tror vi aldri vil havne i. Samtidig kjenner vi endel som er havnet der…. Den lunkne har et vitnesbyrd som ikke samstemmer med det liv som føres. Det er vakre og pene ord om bibelen, Gud og frelsen, mens det liv som leves er likt det til dem “utenfor”.Den lunkne hevder å være kristen å tro på Gud og Bibelen, men lever et liv med fyll, festing, tilfeldige sexpartnere, dårlig arbeidsmoral, selviske, bannskap og grov språkbruk, utroskap (i flere kategorier ) og mye annet. Livet som leves står ikke i sammenheng med ordene som snakkes. Ikke bare gir dette et dårlig inntrykk av den person det gjelder, men det setter også andre kristne, menigheter og Gud selv i et dårlig lys.

Jesus vil ikke ha mennesker som bare er full av tomme ord, han vil ha mennesker som lever hva de sier. Og i den sammenheng står det større respekt av de som sier: “Jeg tror ikke på Gud” og lever slik (= kalde), enn de som sier de tror men ikke lever etter det (=lunkne). Og her er kjernen i budskapet “om du bare var…”. Jesus ønsker mennesker som er helhjerta, sanne og troverdige. Det er bedre å si “jeg tror ikke” enn å si “jeg tror” men så leve et liv lik det endel mennesker i “verden” gjør. Når man ser på et menneskes gjerninger, så avsløres også dets hjerte, og Jesus vil at vi skal bære fram et troverdig vitnesbyrd med livene våre.

Ta en titt i speilet – det lunkne hjertet

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! (Jak. 4:8)

Profeen Natan kommer til kong David (2. Sam. 12) og forteller en historie som kongen reagerer på med sinne og at straff er på sin plass. Det er da Natan sier: Det er deg! DU er mannen det er snakk om. David bryter sammen og innrømmer at det er sant, han er villig til å bære sin egen synd i stede for å skjule den. David sier seg enig med det ord som er kommet fra Gud selv, og han søker Herren om tilgivelse.

David gjør noe som endel mennesker ikke er villige til å gjøre i dag, han slutter å kikke ut av vinduet. I stede begynner han å kikke inn i speilet og ikke bare det, han innrømmer også sannheten om hva han ser. I stede for å sitte og kikke på andre mennesker synder og feil å dømme dem (=kikke ut av vinduet), innrømmer han sannheten om sine egne handlinger og tar ansvar for hva han gjorde (= kikke i speilet).

Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne. (Utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Hva kjennetegner så et hjerte som er lunkent? Vi skal ta  noen få punkter som forhåpentligvis vil klargjøre dette litt. Personlig sliter jeg med å innrømme mine ting, men jeg vet at Gud sier det fordi han vil ha meg mer brennende for ham, ikke for å rette finger mot meg. Så la meg si at det er punkter/områder her som Gud har vist meg at jeg ikke er hvor han vil ha meg. Kanskje min innrømmelse kan gjøre det litt  lettere for deg å være “bånn ærlig” med hvordan det står til med deg og ditt hjerte?

1. Manglende iver etter og ønske om å be
–> vi snakker ikke om de frasene med Gud hjelp den og velsign den, vi snakker om bønn som personlig fellesskap med Gud og om forbønn for andre mennesker og situasjoner.

2. Ulydighet mot Guds ord

–> både som bevisst handling der man gjør ting  Guds Ord sier er synd, men også manglende vilje til å gjøre hva Guds ord sier er riktig

3. Likegyldighet overfor Guds ord
–> se innlegg: Kan Gud tale til deg?

4. Manglende iver etter å være på møter.
–> Den lunkne synes ikke det er så viktig å samles og dele Guds ord sammen, man kan jo lese selv hjemme hvis man gidder og de 5 minuttene 3dje hver helg det plutselig passet… Faresignal: Begynner det å ikke passe helt å gå på møter? Blir det to uker, tre uker mellom hver gang, kanskje lenger? Er man bare i kirken når barn, barnebarn eller kjente skal synge, dele et vitnesbyrd, tale el.l?

5 Sjelers frelse og menneskers nød er blitt en hemsko
–> det er ikke noe man har brennende iver etter å gjøre noe med, det er egentlig bare deprimerendes og irriterendes å tenke på.

Som jeg sa i utdraget over så peker ikke Gud på disse tingene for å fordømme oss eller gi oss skyldfølelse, han gjør det fordi han elsker oss. Den gode nyheten er at skulle vi kjenne oss igjen på enkelte punkter, så er det fri adgang inn til tronen for å søke hjelp. Jesus sa til menigheten i Laodikea:

Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. 
Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:18-20)

De som hører Guds røst og gjør alvor av irettesettelsen og formaningen, vil bli møtt med åpne armer og oppleve at når de kommer nær til Gud, kommer han nær til dem. Det tragiske er at de som virkelig er lunkne, vil overse det budskpet jeg har delt de siste dager. De er blitt så åndelig følelseskalde og immune mot Åndens ledelse og tiltale at de vil riste budskapet av seg og mene det passer dem ikke…

Glem ikke Herrens velgjerninger mot deg

Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ (Matt. 18:33)

Vi glemmer for lett hvor vi var og hvem vi var før Jesus møtte oss med nåde og kjærlighet. Vi glemmer hvor svake vi egentlig var og hvor ufortjent vi ble møtt med nåde og hjelp. Vi glemmer… og når vi glemmer har vi lett for å bli harde overfor andre. Som i historien som Jesus fortalte Peter da han spurte hvor mange ganger han skulle tilgi en bror (Matt 18). Jesus fortalte om en tjener som skyldte kongen 10 tusen talenter. Mannen hadde ikke pengene og kongen befalte at han sammen med kone, barn og alle eiendeler skulle selges for å innfri gjelden. Mannen ber på sine knær om nåde, kongen får inderlig medynk overfor mannen og ettergir gjelden. Denne mannen går ut fri og møter der på en annen tjener som skylder ham 500 denarer. Nå er han ikke nådig men tar strupetak på den andre tjeneren og krever pengene sine tilbake, når denne ikke kan betale får han ham kastet i fengsel. Andre tjenere ser dette og blir bedrøvet, og de forteller kongen om hva de har sett. “Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.” (Matt. 18:32-34)

Den tjener som ble vist nåde hadde liten innsikt i egen uskikkethet og kongens store barmhjertighet. Han glemte utrolig fort at han selv var i behov av nåde og utviste en stolthet, oppblåsthet og overlegenhet som gir oss flau smak i munnen. Den første tjeneren forstod ikke sin egen skyld og skam, han klarte ikke se at han var så ille ute at nåde alen ville berge ham. Så han var hard mot den som hadde enda mindre skyldebrev enn seg selv. Han glemte hvor han selv stod bare noen minutter tidligere…

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her? Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss. (fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Glemmer vi hvem vi var før Gud dro oss til seg,
vil vi stå i fare for å bli oppblåste, selviske og stolte.

Glemmer vi hvor dypt i behov av hjelp vi var,
glemmer vi å verdsette og takke Gud for alt han har gjort for og gjennom oss.

Glemmer vi hvor viktig det var for oss å bli møtt med nåde og kjærlighet av Gud,
vil vi også glemme å møte andre mennesker med den nåde og barmhjertighet vi selv ble ufortjent møtt med.

Hvordan er det med deg, er du en barmhjertig kristen?

Jeg klarer ikke å tjene Gud godt nok

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet… (Jes. 61:1)

Det er ikke uvanlig å føle at man kommer litt til kort i det å tjene Herren. Noen av grunnene til dette er:

  • Vi har feil forståelse av hva det er å tjene Gud
  • Vi blir utsatt for djevelens listige angrep
  • Vi tror vi må tjene Gud for egen maskin

Å tjene Gud krever ikke at vi har en tjeneste som er synlig for andre, det innebærer at vi gjør hverdagens gjøremål med en innstilling om å gjøre godt og leve ett liv som er Gud til behag. Samtidig er vi lydige i å gjøre og si de ting Guds Ånd minner oss om/legger oss på hjertet å gjøre. For endel innebærer det også en tjeneste i menighet eller andre organisasjoner, og her gjelder det også å gi sitt beste og ikke bare slentre med.

Der du er og i de posisjoner du har- der er også din plass å tjene Herren. Du trenger ikke flytte til Afrika eller en søppelfylling i ett eller annet land, du trenger ikke reise på team eller skrive deg opp som hjelper på all verdens aktiviteter- dette er gode ting (hvis Gud kaller deg til det), men det viktigste er å være trofast og rettferdig i de ting vi faktisk lever i og står i. Ditt liv er din plass å tjene.

Djevelen prøver å holde kristne tilbake fra å tjene Gud fordi han ikke ønsker at Guds rike skal utbre seg, og det er flere taktikker som brukes. En av dem er følelse av mindreverd. Mennesker tror at de ikke er viktige nok til at Gud vil bruke dem. De ser på seg selv som mindre verdifulle enn andre og de trykkes ned av løgntanker og følelsen av å være betydningsløs. Gud har ett helt eget kall for nettopp deg. Du er så høyt elsket av Gud at han sendte Jesus til jorda og Jesus led og gikk i døden for deg, det var for deg. Jesus sendte sin Ånd for at du skulle ha en hjelper og talsmann med deg hver eneste dag og stund- og vet du hva, Gud har sagt at han har valgt seg ut de som er svake i seg selv for å gjøre de sterke til skamme. Det er ikke vi som skal gjøre alt, vi skal la Gud virke gjennom oss.

To andre taktikker som brukes mot oss er:
1. Opptatthet (det er plutselig så mange utfordringer, vansker, nye muligheter oa at vårt fokus flyttes fra å tjene Gud til å styre hverdagen)
2. Vi glemmer hvem vi er., eller sagt med andre ord: Vi glemmer hvem Gud har satt oss til å være og hvor viktig det er for Gud at vi er trofaste i disse tingene.

Alle troende er den allmektige Guds barn og alle troende er ambassadører for Guds kongerike her på jord. Vi har tilgjengelig alle de nødvendige tillatelser og midler til å fremme Guds rike på jord.Det som er ulikt er at vi har ulike posisjoner og “forkledninger” som er gudgitte områder og muligheter til å fullføre vårt oppdrag og kall. Eks. på dette er: mamma, lærer, predikant, sykepleier, oppmuntrer, gartner, bussjåfør, omsorgsarbeider, elektriker, sanger, kunstner, bestemor osv

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det. (fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Når det gjelder å tjene Gud kan vi ha en tendens til å glemme hvem vi er i Gud. Glemmer vi det, står vi åpne for fall og også at hovmod reiser seg,.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, begynner vi å streve og styre for å klare og å være gode nok.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, glemmer vi at det er Gud som leder oss, virker gjennom oss og kjemper for oss.

Glemmer vi hvem vi er i Gud, kjemper og arbeider vi i egen kraft.

Klarer du å tro at Gud virkelig vil virke gjennom deg, at du er så viktig, elsket og verdsatt som Gud sier- vil du oppleve at  mange fantastiske og utrolige muligheter til å vitne, virke og være åpner seg opp for deg.

Ingen over, ingen ved siden av

Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)

Hva hadde du svart meg hvis jeg spurte deg: Hvem er egentlig Gud?

Han er verdens skaper og opprettholder
Han er verdens frelser og forløser
Han er kjærlighet
Han er konge og Herre
Han er allmektig og tre i en
Han er far,bror og venn
Han er rettferdig og god

Alt er selvsagt sant, men Gud er mye mer enn alt som er nevnt. I dag skal vi ta tak i noe som har vært fremtredende i endel forkynnelse de siste par tiår, og dessverre har det ført oss inn på mange unødvendige omveier og også gitt endel unødvendige fall under vår vandring. Samtidig fører det nok til at vi ikke er kommet så langt på veien som Gud gjerne ville tatt oss. Hva vi ser i dag er at det ofte blir en “grøfte-framstilling” av hvem Gud er, på den ene siden er det bare nåde og kjærlighet og på den andre er det strenghet og dom. Men er ikke Gud begge deler, både streng og god?

I innlegget Se i nåde til oss Gud er jeg kort innom dette:

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

I dag er det ikke like ofte vi hører forkynnelse om den daglige omvendelse og om å daglig ta opp korset. Det er ikke helt “in” og “stuerent” å snakke om, fordi det høres så strengt, hardt og tungt ut. Men det er akkurat det motsatte. Ved å leve i en stadig omvendelse og erkjennelse av at vi trenger Gud og hans nåde, får vi mulighet til å vandre og leve i nåde, vi får leve et liv i Ånden. Gud kan ikke ta oss lenger enn hva vi er villige til å gi opp. Uansett hvor mye av Gud jeg vil ha, kan jeg få det, men da må jeg også lage “rom og plass” i mitt eget liv- og det må skje gjennom å legge ned mitt eget for å motta hva som er Gud sitt. Du kan ikke fylle mer vann i et fullt glass, kan du?

Hva vi også må huske er at det er vi som går veien med Gud. Det er ikke Gud som skal gå ved vår side og plukke opp restene vi etterlater og fikse hva som måtte bli ødelagt, det er vi som går sammen med Gud på hans vei. Vi får ikke Gud med på å gå vår vei- det er han som er Herre, ikke vi- men vi blir invitert til å gå veien sammen med Gud.

Skal vi vandre i det fellesskapet må vi underordne oss Guds forordninger, og det er blant annet en avleggelse av selviske lyster og higet etter verdens glitter, stas og suksess. Gud har en helt annen vei for oss, og den går gjennom omvendelse, ydmykhet og tonnevis med nåde.

Vi trenger en balanse i hva vi tror og forkynner. Gud er god, men han er også streng. Gud vil tilgi de som omvender seg, men han vil også dømme ulydighet og ondskap. Guds rike har regler akkurat som verdens riker har, og det har sine naturlover akkurat som Gud satte slike i verden også. Sår du harde ord, høster du mismot og forakt. Sår du nåde og barmhjertighet, høster du velvilje og hjelp. Slik er det bare.

Paulus sier i Rom. 4:4-8 (egen uthevelse)
 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.

Verset jeg startet med i dag sier at Gud gjerne vil vise miskunn, det er hans hjerte. Men stiller vi oss i en posisjon der Gud får vise oss miskunn? Tar vi innover oss alvoret i daglig omvendelse og det å ta opp korset, det å hver dag leve til Guds ære og andres gagn? Gud lar seg ikke spotte, han kjenner hjertene våres. Han vil vise den ydmyke nåde og stå den stolte imot.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!  5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?  Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak.4:4-6, egen uthevelse)

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt!Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av “den fremmede kultur og tradisjon” i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er “undersåtter og tjenere”, det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?

Forberedelse for den kommende stormen

Hvorfor Gud Hvorfor har jeg fått så mye om å omvende seg, om lunkenhet, om å leve overgitt? var spørsmålene jeg stilte Gud midt i skrivingen av de siste to ukers innlegg. Gud kommer ganske så fort og minner meg om flere ting han har vist meg tidligere. Om hvordan samfunn og økonomier rundt oss vil ramle sammen, om at det vil bli harde tider også i Norge, om at vi står foran en storm vi ikke har hørt maken til om i tidligere tider. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at det vil komme virkelig harde tider foran oss. Og jeg vet at de som vil stå som fyrtårn i den tid, er de mennesker som har lært å stole på Herren og leve i tro og tillit til at for Gud er alt mulig.

Gud minnet meg om et syn der jeg så en parade komme inn med pomp og prakt, med 7 banner/segl løftet høyt og hvordan Gud viste meg at dette var ikke fra ham men falsk forkynnelse. Jeg husker sinnet, sorgen og frustrasjonen jeg følte. Mange ble i det falske, men noen få gikk. De som forlot den falske “lykkerusen” gikk ofte ut i ødemarken. En ødemark der de ble prøvd og testet, men som samtidig var et sted der de var alene med Far og ble forfrisket. Ordene om at de vil forkynne “fred og ingen fare” når Gud kaller til omvendelse fra ugudelighet og et liv i forlystelse, “ringer” også i ørene mine. Gud minnet meg om flere ord og tanker han hadde gitt meg tidligere og om at det står at alt som kan rystes vil bli rystet for at det som ikke kan rystes (det evige) vil bli stående igjen. Han minnet meg om at at han hadde sagt jeg skulle mane mennesker til å løsrive seg fra denne verdens innflytelse og leve overgitte liv.

De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. (Sal. 125:1)

 Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild. (Heb. 12:27-29)

Det er endel kristne rundt oss som allerede i dag er i storm og ødemark, og endel av dem vet ikke hvor heldige de er. De har hørt Herrens røst og er gått avsides, og der i ensomheten får de møte Gud på en spesiell måte. De som er alene med Gud blir kjent med ham på en helt annen måte enn de som bare svipper innom en gang inni mellom. De som er alene med Gud, vil ikke bare se, men erfare Guds trofasthet på en helt spesiell måte. De vil bli grunnfestet, de vil bli likedannet Kristus, de vil forvandles innenfra og ut og gå fra herlighet til herlighet. Det forunderlige er, når de en dag der framme blir kalt ut av stormen og ødemarken, så ser de ikke selv at de skinner av Guds herlighet og kjærlighet. De tror de er svake og utkjørte, men de har en urokkelig tro på at Gud kan. Gud har formet disse menneskene på en helt spesiell måte.

Gud kaller oss i denne tid til omvendelse og fornyelse, og vi gjør lurt i å innrømme egen skyld og klynge oss til Gud. Det kommer en tid foran oss hvor bare de som har lært å dra styrke og visdom av Gud vil stå sterkt, en tid der alt raser rundt oss og Gud alene blir vår tilfluksborg og vårt sterke vern- og nettopp for en slik tid forbereder Gud de av sine barn som hører hans kall til omvendelse og som ydmyker seg i stede for å forherde sine hjerter. Hadde det ikke vært for Guds nåde hadde det vært ute med oss, la oss ikke glemme det. Men selv om Gud er nådig, vil det kommer en dag hvor dommen slippes løs.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi påen ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.  Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte. (2.Pet. 3:9-14)

One thought on “Se i nåde til oss Gud

  1. Tilbaketråkk: en liten pause | Ett ord for dagen

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s