Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! (Matt. 3:5-8)

Dagens tekst er om Johannes’ forkynnelse om omvendelse fra synder og menneskers ulike reaksjoner på forkynnelsen. Hvorfor jeg bruker disse versene når tittelen er “Kan Gud tale til deg?” er i hovedsak to grunner. Teksten viser at det er ulike mennesker som hører ordet forkynt og den viser at det er ulikheter i hvordan mennesker tar til seg budskapet de hører.

Vi ser at det er to hovedkategorier av hvordan menneskene som hørte Johannes tale, reagerte.
1. Det var de som ikke prøvde å rettferdiggjøre seg selv. De visste at de hadde gjort både det ene og andre galt, og at de var i behov av Herrens nåde.
2. Men så er det en annen kategori mennesker, de religiøse som tror de er gode nok og rettferdige nok som de er. De skjuler seg bak titler og ritualer, de føler de er mye bedre enn andre, og de tror de ikke trenger å omvende seg.

Hvordan menneskene reagerer på budskapet har sammenheng med hvordan de ser på seg selv. De som vet de er syndere, er åpne for det budskap som forkynnes. Ordet får dermed innpass inn til deres innerste og får virke omvendelse. De tar imot ordet og det skaper ovendelsens frukter. De som derimot ser på seg selv som rettferdige og at de klarer livet godt nok selv, har ikke den samme nytten av forkynnelsen da de stenger sitt hjerte for budskapet. Mennesker som tror de har alt på stell, vil ikke ha like lett for å slippe Guds Ord inn i det innerste, og dermed vil heller ikke ordet ha den samme virkekraft i deres liv.

Hvordan er det med oss? Er vi åpne for at Gud kan tale oss til oss? Er vi tilfredse med egne prestasjoner og klarer bra nok selv, eller vet vi at vi er i behov av Herrens hjelp og nåde? Hvis vi tror vi har “nådd fram” og forstått alt, vil vi stenge oss selv fra å høre Guds ord. Det kan være vi vokser i kunnskap, fordi vi hører forkynnelse, men vi vil ikke vokse i kjennskap til Gud fordi dèt krever at vi lar Guds Ord nå inn og dømme våre hjerter og tanker.

Kan Gud tale til deg?

Vi avslutter med et utdrag av innlegget “Se i nåde til oss Gud” som er utgangspunkt for dette og andre innlegg som kommer i tiden fremover.

”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

 Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” (utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Jeg har tidligere syntes at det er litt rart hva Jesus sier her; “Om du enda var varm eller kald”. Menneskelig sett har jeg antatt at det ville være bedre å være lunka enn kald, men det er ikke slik Jesus ser på det- han sier at han foretrekker mennesker som er kalde framfor lunka. Hvorfor? Hva er det egentlig Jesus sier her?

På den ene siden er det varm, et hjerte som brenner for noe og som er så bergtatt av en sannhet at det fører til handling. Vi ser i verset at Jesus sier; Jeg vet om dine gjerninger, han sier ikke: Jeg vet om dine tanker, eller: Jeg vet om dine følelser, men: Jeg vet om dine gjerninger. Jesus vil vi skal være så brennende, så bergtatt av Gud og Hans rike at vi handler. Jesus sa til disiplene at de som elsker ham vil gjøre etter hans ord (Joh.14:23). Disse er Jesu disipler, ikke de som synes det høres bra og sant ut eller de som synes det er kloke ord, men de som både holder og gjør etter Guds ord.

På den andre siden har vi hva Jesus betegner som kald, de mennesker som rett ut sier at de ikke tror. Deres liv kan gjerne være preget av det ene og det andre, men de har et tydelig vitnesbyrd. Gud tror jeg ikke på.

Midt i mellom disse er den lunkne, og det er en farlig tilstand som mange av oss tror vi aldri vil havne i. Samtidig kjenner vi endel som er havnet der…. Den lunkne har et vitnesbyrd som ikke samstemmer med det liv som føres. Det er vakre og pene ord om bibelen, Gud og frelsen, mens det liv som leves er likt det til dem “utenfor”.Den lunkne hevder å være kristen å tro på Gud og Bibelen, men lever et liv med fyll, festing, tilfeldige sexpartnere, dårlig arbeidsmoral, selviske, bannskap og grov språkbruk, utroskap (i flere kategorier ) og mye annet. Livet som leves står ikke i sammenheng med ordene som snakkes. Ikke bare gir dette et dårlig inntrykk av den person det gjelder, men det setter også andre kristne, menigheter og Gud selv i et dårlig lys.

Jesus vil ikke ha mennesker som bare er full av tomme ord, han vil ha mennesker som lever hva de sier. Og i den sammenheng står det større respekt av de som sier: “Jeg tror ikke på Gud” og lever slik (= kalde), enn de som sier de tror men ikke lever etter det (=lunkne). Og her er kjernen i budskapet “om du bare var…”. Jesus ønsker mennesker som er helhjerta, sanne og troverdige. Det er bedre å si “jeg tror ikke” enn å si “jeg tror” men så leve et liv lik det endel mennesker i “verden” gjør. Når man ser på et menneskes gjerninger, så avsløres også dets hjerte, og Jesus vil at vi skal bære fram et troverdig vitnesbyrd med livene våre.

Ta en titt i speilet – det lunkne hjertet

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! (Jak. 4:8)

Profeen Natan kommer til kong David (2. Sam. 12) og forteller en historie som kongen reagerer på med sinne og at straff er på sin plass. Det er da Natan sier: Det er deg! DU er mannen det er snakk om. David bryter sammen og innrømmer at det er sant, han er villig til å bære sin egen synd i stede for å skjule den. David sier seg enig med det ord som er kommet fra Gud selv, og han søker Herren om tilgivelse.

David gjør noe som endel mennesker ikke er villige til å gjøre i dag, han slutter å kikke ut av vinduet. I stede begynner han å kikke inn i speilet og ikke bare det, han innrømmer også sannheten om hva han ser. I stede for å sitte og kikke på andre mennesker synder og feil å dømme dem (=kikke ut av vinduet), innrømmer han sannheten om sine egne handlinger og tar ansvar for hva han gjorde (= kikke i speilet).

Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne. (Utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Hva kjennetegner så et hjerte som er lunkent? Vi skal ta  noen få punkter som forhåpentligvis vil klargjøre dette litt. Personlig sliter jeg med å innrømme mine ting, men jeg vet at Gud sier det fordi han vil ha meg mer brennende for ham, ikke for å rette finger mot meg. Så la meg si at det er punkter/områder her som Gud har vist meg at jeg ikke er hvor han vil ha meg. Kanskje min innrømmelse kan gjøre det litt  lettere for deg å være “bånn ærlig” med hvordan det står til med deg og ditt hjerte?

1. Manglende iver etter og ønske om å be
–> vi snakker ikke om de frasene med Gud hjelp den og velsign den, vi snakker om bønn som personlig fellesskap med Gud og om forbønn for andre mennesker og situasjoner.

2. Ulydighet mot Guds ord

–> både som bevisst handling der man gjør ting  Guds Ord sier er synd, men også manglende vilje til å gjøre hva Guds ord sier er riktig

3. Likegyldighet overfor Guds ord
–> se innlegg: Kan Gud tale til deg?

4. Manglende iver etter å være på møter.
–> Den lunkne synes ikke det er så viktig å samles og dele Guds ord sammen, man kan jo lese selv hjemme hvis man gidder og de 5 minuttene 3dje hver helg det plutselig passet… Faresignal: Begynner det å ikke passe helt å gå på møter? Blir det to uker, tre uker mellom hver gang, kanskje lenger? Er man bare i kirken når barn, barnebarn eller kjente skal synge, dele et vitnesbyrd, tale el.l?

5 Sjelers frelse og menneskers nød er blitt en hemsko
–> det er ikke noe man har brennende iver etter å gjøre noe med, det er egentlig bare deprimerendes og irriterendes å tenke på.

Som jeg sa i utdraget over så peker ikke Gud på disse tingene for å fordømme oss eller gi oss skyldfølelse, han gjør det fordi han elsker oss. Den gode nyheten er at skulle vi kjenne oss igjen på enkelte punkter, så er det fri adgang inn til tronen for å søke hjelp. Jesus sa til menigheten i Laodikea:

Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se. 
Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:18-20)

De som hører Guds røst og gjør alvor av irettesettelsen og formaningen, vil bli møtt med åpne armer og oppleve at når de kommer nær til Gud, kommer han nær til dem. Det tragiske er at de som virkelig er lunkne, vil overse det budskpet jeg har delt de siste dager. De er blitt så åndelig følelseskalde og immune mot Åndens ledelse og tiltale at de vil riste budskapet av seg og mene det passer dem ikke…

Glem ikke Herrens velgjerninger mot deg

Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ (Matt. 18:33)

Vi glemmer for lett hvor vi var og hvem vi var før Jesus møtte oss med nåde og kjærlighet. Vi glemmer hvor svake vi egentlig var og hvor ufortjent vi ble møtt med nåde og hjelp. Vi glemmer… og når vi glemmer har vi lett for å bli harde overfor andre. Som i historien som Jesus fortalte Peter da han spurte hvor mange ganger han skulle tilgi en bror (Matt 18). Jesus fortalte om en tjener som skyldte kongen 10 tusen talenter. Mannen hadde ikke pengene og kongen befalte at han sammen med kone, barn og alle eiendeler skulle selges for å innfri gjelden. Mannen ber på sine knær om nåde, kongen får inderlig medynk overfor mannen og ettergir gjelden. Denne mannen går ut fri og møter der på en annen tjener som skylder ham 500 denarer. Nå er han ikke nådig men tar strupetak på den andre tjeneren og krever pengene sine tilbake, når denne ikke kan betale får han ham kastet i fengsel. Andre tjenere ser dette og blir bedrøvet, og de forteller kongen om hva de har sett. “Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.” (Matt. 18:32-34)

Den tjener som ble vist nåde hadde liten innsikt i egen uskikkethet og kongens store barmhjertighet. Han glemte utrolig fort at han selv var i behov av nåde og utviste en stolthet, oppblåsthet og overlegenhet som gir oss flau smak i munnen. Den første tjeneren forstod ikke sin egen skyld og skam, han klarte ikke se at han var så ille ute at nåde alen ville berge ham. Så han var hard mot den som hadde enda mindre skyldebrev enn seg selv. Han glemte hvor han selv stod bare noen minutter tidligere…

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her? Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss. (fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Glemmer vi hvem vi var før Gud dro oss til seg,
vil vi stå i fare for å bli oppblåste, selviske og stolte.

Glemmer vi hvor dypt i behov av hjelp vi var,
glemmer vi å verdsette og takke Gud for alt han har gjort for og gjennom oss.

Glemmer vi hvor viktig det var for oss å bli møtt med nåde og kjærlighet av Gud,
vil vi også glemme å møte andre mennesker med den nåde og barmhjertighet vi selv ble ufortjent møtt med.

Hvordan er det med deg, er du en barmhjertig kristen?

Jeg klarer ikke å tjene Gud godt nok

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet… (Jes. 61:1)

Ingen over, ingen ved siden av

Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)

Hva hadde du svart meg hvis jeg spurte deg: Hvem er egentlig Gud?

Han er verdens skaper og opprettholder
Han er verdens frelser og forløser
Han er kjærlighet
Han er konge og Herre
Han er allmektig og tre i en
Han er far,bror og venn
Han er rettferdig og god

Alt er selvsagt sant, men Gud er mye mer enn alt som er nevnt. I dag skal vi ta tak i noe som har vært fremtredende i endel forkynnelse de siste par tiår, og dessverre har det ført oss inn på mange unødvendige omveier og også gitt endel unødvendige fall under vår vandring. Samtidig fører det nok til at vi ikke er kommet så langt på veien som Gud gjerne ville tatt oss. Hva vi ser i dag er at det ofte blir en “grøfte-framstilling” av hvem Gud er, på den ene siden er det bare nåde og kjærlighet og på den andre er det strenghet og dom. Men er ikke Gud begge deler, både streng og god?

I innlegget Se i nåde til oss Gud er jeg kort innom dette:

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

I dag er det ikke like ofte vi hører forkynnelse om den daglige omvendelse og om å daglig ta opp korset. Det er ikke helt “in” og “stuerent” å snakke om, fordi det høres så strengt, hardt og tungt ut. Men det er akkurat det motsatte. Ved å leve i en stadig omvendelse og erkjennelse av at vi trenger Gud og hans nåde, får vi mulighet til å vandre og leve i nåde, vi får leve et liv i Ånden. Gud kan ikke ta oss lenger enn hva vi er villige til å gi opp. Uansett hvor mye av Gud jeg vil ha, kan jeg få det, men da må jeg også lage “rom og plass” i mitt eget liv- og det må skje gjennom å legge ned mitt eget for å motta hva som er Gud sitt. Du kan ikke fylle mer vann i et fullt glass, kan du?

Hva vi også må huske er at det er vi som går veien med Gud. Det er ikke Gud som skal gå ved vår side og plukke opp restene vi etterlater og fikse hva som måtte bli ødelagt, det er vi som går sammen med Gud på hans vei. Vi får ikke Gud med på å gå vår vei- det er han som er Herre, ikke vi- men vi blir invitert til å gå veien sammen med Gud.

Skal vi vandre i det fellesskapet må vi underordne oss Guds forordninger, og det er blant annet en avleggelse av selviske lyster og higet etter verdens glitter, stas og suksess. Gud har en helt annen vei for oss, og den går gjennom omvendelse, ydmykhet og tonnevis med nåde.

Vi trenger en balanse i hva vi tror og forkynner. Gud er god, men han er også streng. Gud vil tilgi de som omvender seg, men han vil også dømme ulydighet og ondskap. Guds rike har regler akkurat som verdens riker har, og det har sine naturlover akkurat som Gud satte slike i verden også. Sår du harde ord, høster du mismot og forakt. Sår du nåde og barmhjertighet, høster du velvilje og hjelp. Slik er det bare.

Paulus sier i Rom. 4:4-8 (egen uthevelse)
 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.

Verset jeg startet med i dag sier at Gud gjerne vil vise miskunn, det er hans hjerte. Men stiller vi oss i en posisjon der Gud får vise oss miskunn? Tar vi innover oss alvoret i daglig omvendelse og det å ta opp korset, det å hver dag leve til Guds ære og andres gagn? Gud lar seg ikke spotte, han kjenner hjertene våres. Han vil vise den ydmyke nåde og stå den stolte imot.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!  5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?  6 Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak.4:4-6, egen uthevelse)

Viktigere enn å leve lett er å leve rett