Når korset bli for tungt å bære

Jeg kunne like gjerne kalt dette «når sammenbruddet kommer» eller «når kollapsen nærmer seg» fordi alle tre ting er beskrivende i forhold til hva jeg skal dele, men jeg valgte denne tittelen fordi den mer henspiller på vurderingsgrunnlaget jeg har brukt.

Har du følelsen av at ting går fra vondt til verre og at uansett hvor mye du prøver å få ting til å bedre seg så går det ikke? Føler du at du har brukt opp alle de muligheter du (og de du kjenner) hadde og også har strekt deg mer enn langt? Du kjenner på motløshet og fortvilelse, uro og angst fyller nettene, og du vet at dette går ikke stort lenger, snart vil du bryte sammen og ligge med ansiktet flatt i støvet, ute av stand til å gjøre noe som helst mer? Hva som har ført deg inn i denne situasjonen vet jeg ikke, men det kan være egen sykdom eller sykdom hos mennesker nær deg, det kan være barn som går på ville veier, ekteskap som har brutt sammen, dødsfall i nær familie, arbeidsløshet og mye annet. Din verden er ikke slik du ønsker den skulle være og alle de sorger og prøvelser den har påført deg har bragt deg til din ende, du klarer ikke stort mer.

Jeg tror at alt som skjedde i Jesu liv var forutbestemt, jeg tror ikke at det var tilfeldigheter av noe slag. Og siden jeg tror det tror jeg også det er lærdom og visdom å hente i alle deler av Jesu liv som vi leser om i evangeliene, også den delen om at korset ble for tungt å bære for Jesus og at han måtte ha hjelp.

Så førte de ham bort. På veien grep de tak i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne. De la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus. (Luk. 23:26)

Det er litt utrolig å tenke på at korset ble for tungt å bære for Jesus. Han var Gud, men på jord var han bundet av kroppens styrker og svakheter, hans kropp sa også stopp. Jesus var ikke en tynn, bleik liten pingle, han var vant med hardt arbeid fra barnsbein av og han var også vant med å vandre i timesvis for å komme fra et sted til et annet. Men nå, nå sa det stopp. Kroppen hans var utsatt for piskeslag og annet og den turen opp mot Golgata med korsbjelken på skuldrene førte han tilslutt i bakken. Om han lå der med ansiktet i støvet eller om han støttet seg på hendene slik flere bilder har beskrevet det, vet jeg ikke, men jeg vet at for Jesus ble korset for tungt å bære.

Vi lærer at det som skjedde på en fysisk måte med Israelsfolket i GT er til lærdom for oss også i denne tid, dog på en annen måte (se f.eks. Rom. 15:4 og 5.23, 1. Kor. 10.11, 1. Tim. 3:16-17 og 2. Pet. 1:19-21). Slik kan vi også hente visdom og styrke i de ting som skjedde med Jesus, som det tilfellet jeg nevnte over. For oss vil det selvsagt ikke bety at om vi en gang må bære en korsbjelke så er det greit vi ikke klarer det, men vi må se den fysiske tingen i sammenheng med ord Jesus tidligere hadde uttalt. Jesus sa til disiplene at de måtte ta opp sitt kors og også at den som ikke ville gjøre det ikke var ham verdig. Når vi tenker på kors i denne sammenheng, tenker vi selvsagt ikke på det fysiske korset, men det å bære byrder og døde selvet. Jesus led i kroppen på et fysisk kors og det endte med døden, vi skal godta de prøvelser og tunge ting som kommer slik at vi gjennom dem kan døde selvet.

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? (Matt. 16:24-26)

La oss ta det litt grundigere. Vi er alle i større eller mindre grad drevet av selvet. Selvet er knyttet til syndenaturen og innebærer en utrolig fokusering på meg og mitt. Det er vårt selvbilde når det er knyttet til ting som styrker, evner og oppnåelser, det er troen på at vi kan selv, det er selvrettferdighet, stolthet og mye annet. Det er ting som står imot Gud fordi ved å være opptatt av, dyrke og verne om selvet så gjør vi oss selv til gud over eget liv, det vil si at vi setter oss selv på den plass Gud skulle hatt og som rettmessig er hans. Og vi kan ikke tjene to herrer, enten vil vi styre vårt liv eller så må vi døde selvet slik at Gud kan styre vårt liv. Som en avklaring, dette er en prosess, det er ikke gjort i en håndvending, det er den daglige kampen om å la Gud være Gud i våre liv og ved å fokusere på ham og å la ham vokse etter som vi avtar. Lukas (9.23) nevner noe Matteus og Markus ikke gjør når de forteller at Jesus sa at vi må ta opp vårt kors, der står det også at vi hver dag må ta opp vårt kors. Det er ikke en engangshendelse, det er en daglig bestemmelse og overgivelse til Gud, vi velger å legge ned vårt eget og å leve etter hva Gud sier er godt og rett. Et vers som tydelig sier hva det er vi skal korsfeste finner vi i Galaterne 5:24

De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.

Noen av dere tenker nå at hva har alt dette å gjøre med hva jeg startet med, skulle ikke jeg si noe om det å oppleve at man er til veis ende i seg selv og at man føler alt håp er ute? Hvorfor snakker jeg da om selvet og om å daglig ta opp sitt kors og velge Guds vei i stede for å snakke om det håp og den hjelp vi har i Herren? Kanskje venter du på fem nøkler som på magisk vis vil hjelpe deg å få alt i orden igjen? Du vil ikke få det, men vær tålmodig med meg litt til når vi nå skal gå et steg videre.

Jeg sa litt lenger oppe at vi måtte godta de prøvelser og tunge ting som kom inn i våre liv, med det mener jeg ikke at vi skal omfavne dem og gjøre dem til venner som skal følge oss livet ut, men vi må være ærlige om oss selv og om den verden vi lever i. Er ting vanskelig blir de ikke bedre av å si de ikke er, la oss være ærlige og si at dette er tungt, dette er vanskelig, dette kjennes ut som en byrde, og faktisk som en byrde som er for tunge for mine skuldre. Å akseptere den hverdag og virkelighet vi opplever er første steg til å bli fri fra det. Å godta er heller ikke det samme som å «legge seg under» for problemer og vanskeligheter. Vi skal ikke la prøvelser og omstendigheter få styre oss eller få bestemme hva vi tror om Gud og oss selv. Vi opplever disse tingene, men selv om de vil forme oss trenger de ikke bli en del av oss. Jeg tror at en måte å ta opp sitt kors på er å godta at det er ting i livet som ikke er gode og som vi ikke klarer og så velge å søke Gud om kraft, styrke og innsikt til å takle det på en god måte.

Men vi er ikke alltid så flinke til å søke Gud først i alle ting. Som jeg sa er selvet vårt så veldig preget av synd og annet at vi nesten automatisk går på i egen kraft og med egen innsikt. Vi er både opplært til og fast bestemt på at dette skal vi klare selv. Når vi så begynner å merke at børen vi bærer blir tyngre, så søker vi andre mennesker for trøst, råd og visdom. Vi bærer livets utfordringer og prøvelser i egen kraft og vi opplever at til slutt så kollapser vi, sammenbruddet kommer og vi ligger med nesa trykt ned i støvet og sukker fortvilt gjennom tårer, jeg klarer ikke mer.

Da begynner vi å lytte til den stille stemmen som har hvisket inni oss i lange tider: kom til meg, la meg hjelpe deg, la meg bære byrden. Når det kors som vi har blir for tungt å bære så er vi ikke alene, det er en som har vært ved vår side hele veien og ønsket å hjelpe oss, men vi har ikke sluppet ham til. Med en gang Jesus ikke klarte mer så var det en mann som ble tatt tak i og som fikk hans oppgave. Det var allerede en hjelper klar ved hans side, akkurat som du har en hjelper klar ved din side.

Oppi smerten, fortvilelsen og alle dine svake forsøk på å klare selv har han kalt på deg, gi det over til meg, men du ville ikke. Du ville klare selv. Han har sett alle dine tårer og hørt alle dine sukk og han har ventet med åpne armer og hjerte på at du skulle vende om fra å klare selv til å kaste deg for hans føtter, klynge deg til hans bein og si: Hjelp meg Jesus, jeg kan ikke.

Kampen du har kjempet er ikke over, men når du gir både den og deg over til Jesus så vil kampen bli kjempet på riktig sted og med riktig visdom og kraft. Gud har lenge kalt deg til å søke hans ansikt og å legge byrdene over på ham og når du velger å gjøre det, og fortsetter med å gjøre det, vil ting forandre seg på en måte du ikke hadde forestilt deg.

Før vi tar neste steg så vil jeg gjerne tilbake til det med å korsfeste selvet, for det er det som skjer når vi i egen kraft og styrke prøver å stå prøvelser igjennom, havner nesegrus i støvet og roper til Gud om hjelp. Vi får smertelig erfare at selvet vårt ikke er sterkt nok til å hjelpe, trøste eller vise vei gjennom det tunge og vanskelige. Vi har ikke i oss det vi trenger for å stå støtt igjennom det vonde, møte det med håp og tillit, erfare fred selv om tårene triller. Selvet vårt får ikke bare en liten brist, for hver slik situasjon vi havner i så dør det litt mer og vår tillit til Gud og vår evne til å søke ham først øker litt mer. Av den årsak er mange av de prøvelser og tunge tider vi møter «velsignelser i forkledning». Ikke fordi de er gode i seg selv, men fordi de lærer oss å ikke stole på oss selv men å klynge oss til Herren.

David var en mann som opplevde mange ganger at det var hett rundt ørene. Det var prøvelser og utfordringer på alle kanter i mange av hans år, noen av dem var selvforskyldte, andre ikke. Uansett om han feilet og falt så var det en ting han alltid gjorde, å søke Gud. Han ikke bare hadde en lengsel etter å være i Guds nærhet, men han la all sin makt og kraft inn på å være der gjennom å bruke tid i Guds hus (tempelet), grunne på Guds lover og å be. Han følte ikke bare for mer av Gud, han søkte etter Herren med alt han var og hadde. Salme 27 er skrevet av David i en tid hvor han stod i store prøvelser, noe noen av de siste versene forteller oss tydelig (se f.eks v 11,12). Siden David ble regnet som en mann etter Guds hjerte er det mye visdom å hente i hva han skriver om hvordan han forholder seg når ting er vanskelig. Det er noen praktiske råd her som jeg tror vi gjør lurt i å følge når vi er ved veis ende og intet makter i egen kraft.

David begynner IKKE med å fortelle Gud hvor vanskelig alt er, hvor i behov av hjelp han er og hvor tungt og sårt det er å være han. Nei, David løfter blikket og fokuserer på hvem Gud er.

Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? (v 1)

Det viktigste for David er å prise Gud og også minne seg selv om hvem Gud er. Han på en måte tegner Gud for sine indre øyne mens han samtidig priser Gud i sitt hjerte. Dette kan føles litt vanskelig ut når vi ligger nedtrykt i støvet, men prøv å husk hva Bibelen sier om Gud, prøv å husk hvem Gud har vært for deg og gjort for deg tidligere og pris og takk ham for alt dette. Han har vært trofast og god mot deg så mange ganger før. Han er lys i mørket og sangen i våre hjerter, han gir fred som overgår forstanden og vender sorg til glede. Han er en trofast og sterk klippe og han er en god og barmhjertig Far.

David minner seg selv om at Gud er hans hjelper og derfor trenger han ikke frykte, for Gud er trofast og god mot sine og Gud vil gi seier over fiender. Davids lengsel er ikke først å fremst å bli fri fra alle prøvelser, men å erfare Guds nærvær og nærhet. Det å være med Gud er viktigere enn å oppleve at omstendigheter løser seg.

Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel. (v 4)

Når David får oppleve Guds nærhet vet han at han løftes opp på en klippe som er høyere enn han selv og han vet at ved å søke Gud så er han tryggest, for Gud er hans vern (se v 5). Når Gud er med ham så kan hans hode rage over fiendene rundt ham (v 6). Disse tingen forteller oss ikke bare at det er trygghet, vern og hjelp hos Herren, men også at David visste veldig godt at uansett hva som skjedde med kroppen hans i denne verden, så hørte hans sjel til i en annen verden, og når han søke Herren først så var han alltid trygg, selv om kroppen skulle forgå.

Først nå er det vi ser at David spør Gud om hjelp fordi ting er vanskelig. Etter å ha løftet opp Gud og prist ham, etter å ha minnet seg selv om Guds godhet og storhet og etter å ha gitt lovprisningsoffer til Herren, da kommer forespørselen om hjelp. Og det er ikke et lite sukk om hjelp men et høyt rop, og han minner Gud om at Gud sa vi skulle søke Herrens ansikt og derfor gjør han det(v 7,8) og så kommer dype hjerterop om hjelp mot fiender som omkranser han. Og at David har full tillit til at Gud vil møte ham og hjelpe ham igjennom denne prøvelsen ser vi et av de siste versene

Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land. (v 13)

Så avslutter David salmen ved å oppmuntre, påminne og formane seg selv

Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! (v 14)

Gud har kalt deg til å komme nær til ham i din prøvelse. Han har aldri ment at du skulle klare det vanskelige og tunge alene. Han er din Far og han ønsker å hjelpe deg i og gjennom hva du opplever. Når vi opplever at vi er ved veis ende så er ikke det rette å gi opp, det er å gå til Gud. Vi skulle gjort det mye før, men det er aldri for sent. Gud vil ta imot oss med åpne armer også når vi kommer etter å ha slitt oss ut i egen kraft først. Men kanskje er du som meg, jeg har ofte vært usikker på hva betyr det å gå til Gud med det? Og hvordan søker jeg egentlig Guds ansikt i hva jeg står oppi? For selv om vi gikk gjennom salme 27 er det noen som fortsatt føler at de vet ikke hva de skal gjøre, og det sier jeg fordi jeg har vært der selv mange ganger. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan gjør jeg det rent praktisk, er det vel?

Velg at du ikke vil streve og styre alene, innrøm at dette er for mye for deg og at du vil søke Gud. Når du går til Gud så vil jeg anbefale at du begynner med noen linjer om hvem han er, hvem han har vært for deg tidligere, hva du føler og opplever, hva du trenger, tillit til at Gud hører bønn og vil svare, som f.eks: Gud du er god. Gud du er hellig og allmektig. Jeg takker og priser deg for din godhet mot meg. Takk for alle de gangene du har hjulpet meg tidligere (kommer du på to-tre konkrete ting, så si dem). Gud, jeg er bare så sliten og lei, jeg klarer ikke dette lenger, men jeg vet du kan og jeg vet at du vil hjelpe meg. Hjelp meg Gud, for jeg er (hva føler du?) og jeg vet ikke veien videre. Du må gripe inn og hjelpe meg. Vær du min trøst og styrke, bli min glede og fred, hjelp meg med visdom og styrke. Gud, jeg setter alt mitt håp til deg og jeg takker deg for at jeg også denne gangen skal få erfare din godhet mot meg. 

Og du, ofte er det slik at vi må si tingene til Gud mange ganger. Ikke fordi han ikke hørte dem første gangen, men fordi våre hjerter så ofte blir fylt med uro og angst. Kjenner du det så gå til Gud med det enda en gang og alle de andre ganger det kommer. Plutselig vil du oppleve at fred kommer inn, ikke gi opp før det skjer.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

Og les i Bibelen. Be Gud åpenbare sitt ord for deg ved sin Ånd, og forvent at som han har talt tidligere vil han tale til deg gjennom sitt ord. Ikke bare slå opp og les de kapitler du har likt tidligere, men bestem deg for å bli strukturert i din lesning og begynn å lese hele Bibelen (det finnes mange bibelleseplaner til hjelp hvis du trenger det). Bibelen er Guds ord og vi må aldri undervurdere det, men samtidig er det viktig at vi minner oss selv om at Gud også taler til oss på en mer direkte måte gjennom sitt ord mens vi leser og grunner på det. Les gjerne litt flere ganger om dagen, og jo mer du klarer å lese, jo mer vil det hjelpe deg å holde ditt indre blikk festet på Jesus. Lær gjerne bibelvers og bruk tid til å tenke over hva du har lest, hva forteller det deg om Gud, om deg og om hvordan Gud virker?

Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uvitende innsikt. (Sal. 119:130)

Delta i fellesskap hvis du kan. Vi er et legeme og det var aldri meningen at kristenlivet skulle leves alene. Jo jeg vet at ikke alle har mulighet til å delta i fellesskap pga helsa (jeg er et eksempel på det selv), men har du mulighet, ikke hold deg borte. Søk fellesskap hos troende du stoler på og som du vet lever nær Gud, vær på menighetens møter, delta i smågrupper hvis du kan.

Og gjør dette for resten av livet. Ikke bare nå når det er vanskelig, men fortsett med det også etter at ting løser seg opp. Gud bør alltid og i alle ting være først i våre liv, og det betyr at vi må legge både iver og innsats inn på å gjøre de ting som bringer oss inn i hans nærvær (bønn, Bibel, fellesskap) både når vi føler for det og når vi ikke gjør.

Det var den veldig praktiske delen av det å søke Gud og legge byrdene over på ham, men så må vi ikke glemme at hva vi har fått gjennom frelsen er muligheten til et personlig forhold til Gud. Det er ikke bare ord og regler, det er liv og kjærlighet. Gud er en Far som elsker deg og han har utrolig mye godt for deg. Jeg ber om at du erfarer hans kjærlighet til deg oppi det tunge og at du opplever at han taler ord til trøst og styrke. Jeg vet at Gud vil hjelpe deg, hans løfter til deg står fast og han vil ikke svikte deg. Kanskje skjer ikke ting slik du vil, men jeg vet at når du opplever å bli omsluttet og fylt av hans kjærlighet, fred og glede, så vil mye av det tunge og vanskelige som ligger på deg forsvinne. Omstendighetene forandrer seg kanskje ikke umiddelbart, men når du er i Guds nærhet vet du at alt vil bli bra, selv om du ikke ser forandring til det bedre.

Vi vil aldri oppleve at det å komme til endes i oss selv føles godt ut mens vi er der, men når vi får erfare Guds godhet, nåde og tilgivelse oppi det hele så vil vi se tilbake på det som en opplevelse som dro oss nærmere Gud, som strippet oss for litt mer av selvet vårt og som gav oss en erfaring av Gud som vi ikke vil bytte bort for noe. I salme 119 er det noen vers som mange ikke helt liker, men som de som har gått gjennom slike tider kjenner seg godt igjen i:

Før jeg ble ydmyket, var jeg på villspor, nå holder jeg det du har sagt. (v 67)

Det var godt for meg å bli ydmyket så jeg kunne lære dine forskrifter. (v 71)

Herre, jeg vet at lovene dine er rettferdige, at du var trofast da du ydmyket meg. La din godhet være min trøst slik du har sagt til din tjener! (v 75-76)

Korsets vei er ikke en behagelig vei å gå, og det er heller ikke noe Gud tvinger oss til. Jesus sa selv at vi måtte ta opp vårt kors, ikke at et kors skulle legges på den enkelte. Vi må selv velge om vi vil bruke hverdagen og de prøvelser livet i denne verden legger på oss som et redskap til å dø. Korsets hensikt er alltid død, og for oss er det død over selvet slik at vi kan oppstå til nytt liv i Herren. Når noe av vårt gamle menneske dør, så vil vårt nye menneske bli sterkere, vi blir med andre ord mer likedannet Kristus og vi blir mer den vi er skapt til å være. Meningen med kristenlivet er ikke at alt skal bli bedre menneskelig sett, men at vi skal likedannes Kristus og at vi i alt og med alt vi er og har skal ære Gud og glede oss i fellesskapet med ham. Kroppen og denne verden er forgjengelig, men det er ikke vår sjel.

For deg som opplever at korset er blitt for tungt å bære har jeg en siste påminnelse: Husk at du har en hjelper som står ved din side klar til å hjelpe. Du trenger ikke prøve å ta deg sammen og klare mer i egen kraft, legg det over på Herren. Du opplever kanskje at det er død som preger tanker og følelser akkurat nå, men det er en død som er nødvendig for at du skal oppleve en ny og dypere glede og fred i Herren. Som hvetekornet må falle i bakken og dø før det kan bære rik frukt, må vårt selv dø for at vi skal oppleve et rikere liv i Herren og større fylde av Åndens frukter. Den død du opplever vil etterfølges av oppstandelse og nytt liv. Og nå, mens det tunge står på: Du har en hjelper, trøster og venn som har gått veien foran deg. Du er ikke alene, du bæres av evige armer og den Gud som aldri har sviktet deg tidligere, vil ikke svikte eller forlate deg denne gangen heller. Søk Herrens ansikt, legg hele ditt hjerte og all din kraft inn på å søke Gud i stede for å klare selv. Det vil komme morgen etter natt.

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s