den korte, men akk så ekte, bønnen

Jeg som håpet at sommeren skulle bli av det litt lettere slaget siden en del av de vanlige aktivitetene ramlet ut… men nei da, den ble langt fra enklere og lettere. Dette året har vært fylt opp med oppgaver og utfordringer av mange slag, og siste måned før ferie var det flere store dager med grunnlovsdag, bryllup, barnevelsignelse og fotballcup. Da jeg hadde vært på noen dagers hyttetur med guttene (som var storførnøyde med turen) sa det mer enn stopp for meg. Så det har blitt mange timer i sofaen og få timer i bibelen, men bønn, det har jeg med meg.

Vi tenker alt for ofte på bønn som uttalte ord- eller i det minste, delvis organiserte tanker- men der har jeg ikke vært. Men bønn er ikke bare at jeg øser mitt hjerte ut for Gud med ord i en eller annen form, det er det nære forholdet til Far, til den jeg har mest kjær. Og de vi er nærmest og har den dypeste kontakten med, trenger ikke alltid at vi sier så mye. De vi er nærmest er de vi også kan være stille sammen med samtidig som vi «vet» hva de sier og tenker. Det holder å kikke på hverandre å smile, det holder å bare nikke med hodet eller gi et lite sukk. Vi trenger ikke alltid de lange samtalene for å føle fellesskap, fellesskapet og nærheten er der om ordene er der eller ikke.

Den bønnen har jeg vært mye i de siste ukene, den stille bønnen, den korte bønnen, den ordløse hjertesukkbønnen. Gud trenger ikke alle mine ord, men han setter pris på at jeg vender hjertet mot ham. Gud trenger ikke en 3 siders søknad om daglig styrke, han klarer seg med mitt svake «Gud, hjelp meg i dag også». Gud liker min ordrike lovprisning og takkksigelse, men han elsker også min trette og korte «elsker deg Gud». Gud trenger ikke at jeg kommer og forteller ham hvordan han skal hjelpe meg, han klarer seg fint med min «ikke vet jeg, men hjelp meg Gud».

Bønn er fellesskap, fellesskap både med og uten ord, fellesskap i tårer og i latter, med jubel og med gråt, i styrke og i svakhet, på fjelltopper og i bølgedaler. Fellesskap som har tålt noen stormer rakner ikke fordi om ordene blir borte, det blir bare mer hjertenært og mer ektefølt nettopp fordi man er svak, sliten og sårbar og velger/våger å være åpen og ærlig om det.

Jeg trenger ikke streve med å prestere og å være god nok. Jeg er god nok på gunn av hva Jesus gjorde og jeg kan være meg, som jeg er og der jeg er. Bønn er ikke å kjempe om oppmerksomhet, men å hvile i visshet om at man er der med noen som elsker en og som forstår både sang, tårer, latter, gråt, sukk og blikk like godt som ord.

10 thoughts on “den korte, men akk så ekte, bønnen

  1. Egentlig var alt jeg orka i dag å trykke liker, men så fant jeg ut at jeg måtte skrive noe mer, men jeg orker ikke helt tenke ut hva det skal være. Er så sliten i dag, men bare i dag, ikke i går og forhåpentligvis ikke i morgen, så alt fornuftig jeg klarer å presse ut i dag er ❤

  2. Jeg kjenner meg igjen, sånn f øler jeg det også. Sommerferien går mot slutten og jeg føler meg temmelig syk og utslitt, kjenner jeg gruer meg for ting som kommer denne høsten også, men samtidig er Gud nær. Min aller kjæreste, min Jesus, mitt alt. Han hører alle hjertesukk og mitt hjertes stille»jeg elsker Deg Gud». God klem til deg, God bless, Pam på heia ❤

    • Skjønner deg godt… lar være å tenke for mye fremover… det er selvsagt ting man må tenke gjennom, men alt som kan være og som kanskje bare blir utfordrende lar jeg ligge. Det er ikke alltid enkelt, men heldigvis lærer vi det også over årene. Vi startet nå med å måtte kjøpe ny sykkel til yngsten…

      Håper du klarer å la bekymringene ligge der de passer best, i Guds hender. Så ber jeg om at du kjenner den trygge varme hånda på hodet når du hviler ved hans føtter.
      Varm og lang klem

  3. Takk for en god beskrivelse og ditt vitnesbyrd av bønn som fellesskap mellom Gud og deg selv.
    Jeg har ikke dine prøvelser og utfordringer, men jeg har også hatt en travel sommer, mange inntrykk, men litt for lite alene-med-Gud tid. Da er det godt å vite at Herren hører våre sukk, hjertesukk, for det er hjerteforholdet til Han som teller…
    Fortsatt velsigna god uke! 🙂

  4. Kjære Cecilie ! Etter å ha lest dette innlegget, opplever jeg det samme som Jesu disippler opplevde der ute på Genesarettsjøen. Det var full storm i de og rundt de. Da reiste Jesus seg i båten og truet stormen og sjøen, og det ble blikk stille. Tusen takk Cecilie, at Gud har slike som deg. Bjørn

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s