Jeg som håpet at sommeren skulle bli av det litt lettere slaget siden en del av de vanlige aktivitetene ramlet ut… men nei da, den ble langt fra enklere og lettere. Dette året har vært fylt opp med oppgaver og utfordringer av mange slag, og siste måned før ferie var det flere store dager med grunnlovsdag, bryllup, barnevelsignelse og fotballcup. Da jeg hadde vært på noen dagers hyttetur med guttene (som var storførnøyde med turen) sa det mer enn stopp for meg. Så det har blitt mange timer i sofaen og få timer i bibelen, men bønn, det har jeg med meg.

Vi tenker alt for ofte på bønn som uttalte ord- eller i det minste, delvis organiserte tanker- men der har jeg ikke vært. Men bønn er ikke bare at jeg øser mitt hjerte ut for Gud med ord i en eller annen form, det er det nære forholdet til Far, til den jeg har mest kjær. Og de vi er nærmest og har den dypeste kontakten med, trenger ikke alltid at vi sier så mye. De vi er nærmest er de vi også kan være stille sammen med samtidig som vi «vet» hva de sier og tenker. Det holder å kikke på hverandre å smile, det holder å bare nikke med hodet eller gi et lite sukk. Vi trenger ikke alltid de lange samtalene for å føle fellesskap, fellesskapet og nærheten er der om ordene er der eller ikke.

Den bønnen har jeg vært mye i de siste ukene, den stille bønnen, den korte bønnen, den ordløse hjertesukkbønnen. Gud trenger ikke alle mine ord, men han setter pris på at jeg vender hjertet mot ham. Gud trenger ikke en 3 siders søknad om daglig styrke, han klarer seg med mitt svake «Gud, hjelp meg i dag også». Gud liker min ordrike lovprisning og takkksigelse, men han elsker også min trette og korte «elsker deg Gud». Gud trenger ikke at jeg kommer og forteller ham hvordan han skal hjelpe meg, han klarer seg fint med min «ikke vet jeg, men hjelp meg Gud».

Bønn er fellesskap, fellesskap både med og uten ord, fellesskap i tårer og i latter, med jubel og med gråt, i styrke og i svakhet, på fjelltopper og i bølgedaler. Fellesskap som har tålt noen stormer rakner ikke fordi om ordene blir borte, det blir bare mer hjertenært og mer ektefølt nettopp fordi man er svak, sliten og sårbar og velger/våger å være åpen og ærlig om det.

Jeg trenger ikke streve med å prestere og å være god nok. Jeg er god nok på gunn av hva Jesus gjorde og jeg kan være meg, som jeg er og der jeg er. Bønn er ikke å kjempe om oppmerksomhet, men å hvile i visshet om at man er der med noen som elsker en og som forstår både sang, tårer, latter, gråt, sukk og blikk like godt som ord.