Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

Det er lett for at vi havner i en smule lovisk tenkning når det gjelder å hjelpe, støtte og oppmuntre andre. Det kan fort bli skulle, kunne, burde i stede for fordi du kan. Denne kvelden er ikke hodet mitt der jeg skulle ønske det var, så jeg klarer ikke skrive de to-tre innleggene jeg har lyst til og som jeg kjenner jeg skulle, kunne, burde. Det er så lett å bli motløs og litt deprimert når kropp og hode ikke spiller på lag med hjertet, det er litt lett å bare sette seg ned, gi opp og gjøre ingenting. Men kanskje jeg skulle gjøre det lille jeg kan? Kanskje jeg skulle bruke det lille jeg har? Ikke fordi jeg burde, kunne, skulle, men fordi jeg kan. Fordi at når jeg gjør det jeg kan, så er det godt for meg. Det kan jeg klare. Det vil jeg.

Kanskje er du litt som meg, alt du har lyst til virker litt for stort ut og det føles mer som en byrde enn en glede å tenke på å hjelpe andre? Kanskje du skulle trekke pusten litt og tenke helt praktisk, hva kan du gjøre, og så: Gjør det. Ikke fordi du skulle, kunne, burde, men fordi du kan.

Vi kan dele et smil med andre
Vi kan sende et kort, en sms eller en mail
Vi kan hjelpe med noe praktisk
Vi kan ta ansvar for barnepass
Vi kan gi en liten slant penger
Vi kan gi en klem og ett godt ord
Vi kan gi tid og lyttende ører
Vi kan mye, hvis vi ser på hva vi har i stede for på hva vi kunne ønsker oss.

Hvorfor ikke gjøre noe for andre i dag, ikke fordi du må, men fordi du kan?
Det vil glede deg, det vil glede andre og det vil glede Gud,
og det er ikke så aller verst, er det vel?