Hvilken styrke står vi i?

Siden jeg leste det for noen uker siden så har den siste linjen i et vers hengt fast i meg og kommet opp i tankene flere ganger, så da jeg i dag kom til samme kapittel og leste det igjen, gikk det litt tid på å kikke nærmere inn på det- og jeg fant fint lite om den aktuelle linjen, selv om jeg sjekket flere studiebibler, bibelkommentarer og annet. I begynnelsen av Samuelsbøkene finner vi historien om hvordan Hanna blir mor til Samuel. (1.Sam.1,19-20) Når gutten er avvent så tar foreldrene han med til HERRENS hus og forteller Eli at dette var barnet hun ba om og at nå gir hun ham tilbake til Gud (1.24-28). Hannas lovsang (2,1-10) er kjent for flere og vi finner en fantastisk og herlig lovprisning av Herren her! Når jeg tenker på at dette skjer i en tid der det beskrives stor ugudelighet i landet (Dom.21,25) og at kunnskapen og kjærligheten til Gud var sjelden vare, så er det utrolig å lese den kjennskap og hengivenhet til- og den kunnskap om- Gud som Hanna har. Hanna priser Gud for Hans hellighet, storhet og allmakt og for at Han er den som ikke bare holder verden oppe, men også er den som gir og tar liv, som gjør både fattig og rik. Hun priser også Gud for at Han vokter de trofaste på veien, mens de urettferdige må tie i mørket og så kommer linjen som jeg har gått med: «For ingen er sterk i egen kraft». (2,9c)

For ingen er sterk i egen kraft.
Hvor diametralt motsatt den linjen er i forhold til hvordan vi ofte tenker og lever! Vi ønsker å bygge egen styrke og kraft og vi prøver også ofte å leve troslivet i egen kraft. Vi skal være sterke i vår tro, vi skal stå støtt, vi skal være den som vinner kamper for Gud og vi skal motta takk, heder og ære for at vi er så gode og står så støtt og sterkt. Kjødet i oss ønsker å ha ære, selv om vi mange ganger sier at det er Gud som gjør ting, så gjør Han det fordi vi er sterke i troen eller sier og gjør de riktige ting. Vår falne natur ønsker å være sterk i seg selv, den ønsker ikke å være avhengig av andres styrke og hjelp- og dessverre er det dette som mange ganger styrer oss. Jeg ønsker å gjøre store ting for Herren, er noe mange av oss tenker på som en gudfryktig setning å si og tenke, men er den egentlig det? Jeg ønsker, jeg vil oppleve, jeg vi se resultat- men selvsagt skal jeg gi Gud litt av æren etter jeg har kjent på den gode følelsen og styrkingen av mitt selv som det bragte… Ingen av oss er fri for dette, og det vil være vår kamp så lenge vi lever på jord, kjødet vårt står Gud imot på alle områder, og spesielt hvis det innebærer at vi må stole på en annen verk og ikke prestere selv. Og er det ikke nettopp det både frelsen og gudslivet dreier seg om? Å stole på en annens kraft og arbeid?

Vi glemmer at hadde det ikke vært for at vi har Guds Ånd i oss, så kunne vi ikke sagt eller gjort en eneste ting som hadde bragt Gud ære. Vi glemmer at vår helliggjørelse- som vår rettferdiggjørelse- er totalt avhengig av Åndens arbeid i oss. Vi glemmer at uansett hvor kunnskapsrike og smarte vi er, så må Ånden åpenbare meningen i Guds Ord for oss for at det skal bli mat, liv og lys for vår sjel. Vi er i hele vårt kristenliv avhengig av at Gud Fader utvalgte og kalte oss, at Jesus levde, døde og stod opp for oss og at Ånden gir den trøst, kraft og hjelp vi trenger for både å vokse, styrkes og virke i troen. Vi kan ikke i egen menneskelig, kjødelig kraft bidra med noe som helst, det eneste vi kan gjøre er å gi opp å prøve i egen kraft, styrke og visdom og la Gud- ved sitt Ord og sin Ånd- få virke i oss. Og for å klargjøre; vi skal legge energi og tid ned i å studere ordet, hjelpe andre og slike ting- men alt åndelig liv er og blir avhengig av at Gud virker i og gjennom oss. Vårt kjød, vår falne natur i oss, har ingen ting å bidra med.

Vi ønsker å bli brukt av Gud og få skryt og ros, men la oss huske at det er ikke alt vi gjør for Gud som er det viktigste (ofte er det tanker som styrker kjødet og vårt stolthet mer enn det bringer oss inn i dypere avhengighet til Gud) men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss- for uansett hva; skal det ha evig betydning må det være virket fram av Gud og utført i Hans kraft. Det er enkelt å si at Guds kraft fullendes i svakhet (2.Kor,12.9), men er vi villige til å gi opp vår stolthet og våre anstrengelser for å la Gud vise sin kraft gjennom vår svakhet? Og et vers til, som vi liker helt til vi tenker over at det betyr at vi må døde kjødet i oss: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud. (Sak.4,6)

Anbefalt lesning: Jer.9,23-24

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s