På kveldene pleier jeg å sette meg ved kjøkkenbordet og lese litt før jeg skal legge meg. I går satt jeg og så på adventsstaken som stod der og tenke gjennom litt familiehistorie. Den er en av mine kjære eiendeler fordi den først tilhørte min oldemor, så min farmor, så min grandtante (farmors lillesøster) og nå, meg. Jeg husker den fra farmor (men er usikker med oldemor) og da jeg så den igjen hos grandtanta mi for noen år siden ble jeg glad. Men ikke så glad som da jeg fikk den i julegave av henne ei tid etter, det kom et hyl fra meg da jeg åpna den gaven. Det er historie i den enkle og godt brukte staken, men det som gjør historien spesiell er jo fordi den er knyttet til mennesker jeg er glad i og har tilknytning til. Og jeg husket hva grandtanta mi fortalte om hvordan oldemor og oldefar kom til tro på Jesus. Om Frelsesarmeen som hadde møter i bygdas danselokale og hvor oldemor ble frelst. Om da oldefar hadde hjerteinfarkt og ramlet ned en stige og så sine synder for seg, og hvordan doktoren som kom var kristen og de sammen hadde bøyd kne og bedt frelsesbønn, han fikk to år med Jesus før han ble tatt hjem. Oldemor har jeg svake minner fra siden hun levde til jeg var rundt 12, men det jeg ikke visste og som jeg fikk høre for litt siden var hvor trofast hun hadde bedt for familie og andre fra hun ble frelst og helt til det siste. Jeg husker hva grandtante fortalte hun hadde sagt da det nærmet seg døden; at selv om hun reiste så ville bønnene hennes være igjen. Det er en nydelig tanke, for vi vet jo at bønnene vi ber ikke alltid blir oppfylt i vår levetid, og det var også en god ting å minne grandtante på- at det gjelder også hennes bønner for barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og alle andre hun trofast har bedt- og ber- for. Selv om hun reiser hjem før bønnene er bønnhørt, vil de fortsatt være virksomme. Vi vil aldri vite hva våre bønner har båret fram før vi er i herligheten.

Hva vet jeg, kanskje var deres bønner delaktige i min vei til Jesus? Jeg er oppvokst med søndagsskole, men eller ingen ting kristent. Søndagskole og barneforening var noe jeg likte, og tydeligvis må jeg ha fått med meg endel riktig derfra. Da jeg var rundt 13 var det en i klassen som sa han hadde hørt at mamma var blitt frelst, og så spurte han om jeg også var kristen. Jeg svarte nei, for det var det ærlige svaret, men da jeg sa det kjente jeg at hele innsida mi vrengte seg og jeg fant ut at ‘ da må jeg kanskje være det’. Det skjedde noe da jeg tenkte den tanken, for jeg ble forandret i et nu. Jeg gikk hjem og begynte å lese Guds Ord og jeg leste mye på den tida, og da jeg senere fikk Bibel var det gjennom den også. Og umiddelbart var det å begynne i menighet og være i fellesskap med andre, og jeg var virkelig glad i forkynnelsen. Min vandring er ikke helt lik mange andres, de fleste kjenner at de blir dradd mot kristne, kristne sammenhenger eller Guds Ord, for meg var det et øyeblikk. Jeg hadde ikke tenkt tanken tidligere, og plutselig bare visste jeg (men siden jeg ikke visste hva det innebar måtte jeg jo lese).

I dag leste jeg en andakt som gikk gjennom hvordan vismennene kom til å se Jesus og tilbe ham som konge. Gud hadde på mange vis brukt deres hverdagsliv og profesjon for å dra dem til Jesus. De var gjennom en lengre ferd som innebar forskjellige opplevelser, men når de så Jesus, så æret de ham som konge. Sinclair Ferguson sier at deres opplevelse var spesiell, men samtidig er det elementer i deres reise mot Jesus som er lik hva de fleste andre opplever. Det begynner med en oppvåkning, så en dragelse, så oppdagelse og deretter tilbedelse*. Og er ikke dette likt hva mange erfarer? Plutselig vekkes noe i hjertene deres seg og de søker mot Jesus, de opplever, leser og hører ting som trekker dem nærmere, de får evangeliet presentert og ved Guds Ånd går lyset opp i deres hjerter og de «ser» Frelseren for første gang, og dette fører til et liv i takknemlighet og tilbedelse. Mennesker som aldri har unnet Jesus en tanke begynner plutselig å trekkes mot det. Mennesker som aldri har trodd de trengte en Frelser, kjenner plutselig på nød og behov. Gud trekker dem til seg. Gud virker på ulikt vis i menneskers liv, og på ulik tid i livet, men alle de Faderen kaller på vil komme til Jesus.

La oss ikke mistet motet når vi ber for mennesker og ser lite skje. Vårt ansvar er å be for dem, det er Gud som kaller, trekker og åpenbarer seg for dem. Har vi mulighet så deler vi Guds Ord, men om vi kan nå deres ører er det bare Guds Ånd som kan nå deres hjerter og åpne dem for sannheten. Be for ufrelste, be om at de som går til kirke bare i jula får høre evangeliet og at Gud ved sin Ånd må åpne deres hjerter. Be om at mennesker ikke bare skal se et lite barn i ei krybbe, men verdens lys og frelser.

* The Dawn of Redeeming Grace s.116, Sincllair B.Ferguson, the good book company 2022