Det var kjærlighet

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin sønn den eneste…» (Joh. 3:16a)

Før jeg deler en hendelse vi opplevde for noen år siden, tenk over spørsmålet: Hvorfor kom Jesus til verden?

Litt over klokka to på ettermiddagen ringer telefonen og da jeg svarte visste jeg ikke at virkeligheten ville forandre seg dramatisk i løpet av de neste sekundene. Stemmen sier: Det er xxx fra … Gutten din er ikke her og vi finner han ikke. Vi har vært ute og lett og også kikket litt rundt forbi. Han er borte.

Det er ikke overdrivelse å si at hjertet mitt både sank dypt ned og hoppet opp i halsen på en og samme tid. Gutten min er borte! Ingen vet hvor gutten min er. Det raste med fortvilelse og frustrasjon på innsiden. Jeg roper til Gud for gutten min, at han må beskyttes og ha ro i hjertet. Jeg merker langt bak der at Gud hvisker at han har det bra og at alt er i orden, men det er langt bak der, for utenpå meg ligger frustrasjonen og redselen. Jeg hiver meg i bilen og selvsagt er det rødt lys jeg må stoppe for. Har ikke lyst å vente, men må, om enn veldig utålmodig. Jeg roper til Gud igjen og følelsene mine er i alle kanter. Den stakkars gutten min, min høyt elskede og dyrebare sønn er alene i verden et sted uten trygge voksne som er der for ham og passer på. De få minuttene i bilen er grusomme og veldig lange, aldri har jeg ønsket mer å ta gutten i armene og si det er i orden, du er trygg.

Når jeg svinger inn på parkeringen kaster jeg blikket over plassen samtidig som jeg finner en parkering. Der, DER! Der er han! Gutten min! Jeg forter meg ut av bilen og bort til han i full fart. For meg hadde min kjære gutt vært savnet og borte, og nå var han igjen hjemme og trygg. Jeg kjente steinlasset på hjertet lettet og ble løftet av da jeg tok han i armene og gav han en klem.

Den kvelden ble jeg tenkende over hvor grusomme de minuttene han hadde vært «savnet» var, og jeg vet at Gud gav meg tanken om hvordan han føler det når han ser så mange av sine barn være savnet. Min gutt var bare savnet rett under en halv time, Gud opplever at mange av hans barn er savnet i årevis og noen kommer aldri hjem igjen. Gud ser den enkeltes smerte og lider med dem. Han ser tårene og de rører ved hans hjerte. Gud ser at det er mye som er vanskelig og vondt, og han ønsker så inderlig å få hjelpe, være barmhjertig og beskytte oss. Gud elsker den enkelte med en evig kjærlighet som er langt større, dypere og mer fullkommen enn den kjærligheten jeg har for mine barn.

Hvorfor kom Jesus til verden? Det var kjærlighet. Fordi Gud elsker oss så innmari mye at han gav sin eneste, tenk det- sin eneste, mest dyrebare og elskede sønn, for oss. Derfor feirer vi jul, ikke for oss selv, men for å minnes han som kom ned til oss og inn i vårt mørke for å skinne sitt lys.

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.