Gud sendte sitt ord

Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene. Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket. (Sal. 107.19-21)

En morgen mens jeg satt og ba så kom jeg til å tenke på en episode som skjedde for flere år siden. Yngstegutten hadde vært gjennom en operasjon og det gikk ikke så bra etterpå. Vi hadde vært hjemme 8 dager, men han spiste og drakk minimalt. Tårespruten stod bare han prøvde å svelge melon og jeg visste at hvis ikke dette snudde så ble det sykehus igjen. Plutselig om kvelden den 8.dagen kjenner jeg at nå er det nok og jeg begynner å be med en styrke og en visshet jeg ikke hadde hatt i denne situasjonen tidligere. Jeg føler at Gud ved sin Ånd forteller meg hvordan jeg skal gripe dette fatt og jeg gjør disse tingene gjennom hele natten til en tidlig morgentime når Gud sier: Nå er det nok! La gutten sove noen timer.

Jeg gjør så og vekker han klokka 9, lager frokost og vi setter oss for å spise. Jeg kikker på gutten som spiser som normalt og spør hva som har skjedd? Knøttet på 4 1/2 år forteller at mens han sov hadde Gud sagt til ham at han måtte begynne å spise igjen, så da måtte han jo det. Jeg smiler og takker Gud.

Hva jeg mest tenkte på denne gangen var at da Gud sa til gutten min at han skulle begynne å spise igjen, så mente ikke Gud at han skulle klare det i egen kraft og styrke. Du ser jo utfra hva jeg har beskrevet at det ville vært umulig. Da Gud sendte det ordet til min gutt så hadde han også gjort ferdig alt som trengtes for at gutten kunne gjøre som Gud sa. Gud sendte sitt ord og leget gutten, så var det opp til gutten å tro Guds ord og begynne å gjøre hva Gud sa. Han tvilte jo aldri på at hvis Gud sa han skulle spise, så ville han også klare å spise uten å få vondt, han trodde helt enkelt Gud. (en annen historie jeg tenkte på i denne sammeheng er i Luk.5.17-26) De ord Jesus taler bærer med seg den nødvendige kraft til at mannen som mottar dem har mulighet til å handle på dem)

Vi kan ikke bare håndplukke løfter vi liker i Guds ord og kreve dem oppfylt av Gud. Jeg mener alle Guds løfter gjelder oss, men det er noe med de løfter som vi bare vet at Gud har gitt oss. Vi trenger å søke Gud både i bønn og lesing av Ordet til vi opplever at «Gud sendte sitt ord», til vi får et løfte, et ord som vi bare vet er fra Gud til oss inn i vår situasjon. De som har fått slike ord og løfter vet godt hva jeg mener. Det er plutselig bare noe du vet med hele deg og du vet at dette er Guds ord og løfte til deg. Du vil høre enkelte omtale det som Rhema-ord(kort innføring nederst), jeg personlig er veldig glad i hvordan sal 107 sier det: Gud sendte sitt ord. Noen ganger opplever vi at disse ordene blir virkelighet ganske raskt, som gutten min gjorde, andre ganger skjer det ingen ting i det synlige. Men om vi ikke ser noe skjer så har vi Guds ord og løfte på at det vil skje.

Vi har et ansvar for å fortsette å tro uansett hva omstendigheter og tiden sier. Det ord Gud har sendt vil virke hva det er sendt for, det løfte Gud har gitt vil komme til live, Gud er trofast i alt han sier og gjør. Har han sagt noe, vil det bli slik. Stol på at den Gud som har gitt deg sitt ord, sitt løfte, også er mektig til å gjennomføre hva han har lovet deg. Verset under har et mektig løfte om at Gud vil hjelpe og frelse den som har blikket festet på ham og har sin tillit til Herren, la oss være av dem som i tålmodighet og utholdenhet venter på Herrens forløsning og hjelp og ikke lik de som omtales i siste linje…

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes. 30.15)

Logos og Rhema:
a) I Bibelen brukes to ulike greske ord for å beskrive Guds Ord. Det ene er logos og det betegner det nedskrevne Guds Ord. Logos forteller oss om hvem Gud er, hans frelsesplan og mye annet, det er det konstante, uforanderlige ordet som er vår rettesnor i alt.
b) Men vi har ikke en Gud som er stille, gjennom hele historien har Gud talt til mennesker. Gud ønsker fellesskap og han taler både i det skrevne ord men også til den enkelte i de situasjoner vi er oppi i livet. Det opplevde fellesskap der Gud taler til oss kan skje mens vi leser Bibelen, men også uten at vi leser og det er de ord vi får i disse stunder vi kaller Rhema-ord. De ord Gud taler til oss, enten mens vi leser eller i andre situasjoner.
c) Så er det viktig å huske at vi trenger både logos og rhema. Mange er ført på ville veier fordi de bare går etter hva de tror Ånden sier og andre er ført inn i loviskhet fordi de bare holder det skrevne ord som eneste sannhet. Rhema går aldri utenfor logos, men logos blir til liv og virkelighet i vår ånd og vårt liv gjennom rhema.

 

Har du bedt over det?

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. (Matt. 7:7-8)

Hodet mitt dundret og var ganske stresset. Jeg visste før jeg begynte at hva jeg skulle skrive inn på dataen ville ta litt tid, men at det skulle være så krevende både tidsmessig og arbeidsmessig, det ante jeg ikke. Jeg fullfører første del, fyller kaffekoppen og setter meg ut. Og jeg sukker: «Gud, jeg visste ikke det skulle bli såpass krevende». Jeg må en smule skamfull innrømme at spørsmålet «Har du bedt over det?» kom opp i meg. For nei, jeg hadde ikke bedt konkret om akkurat dette. Jeg hadde bedt for prosjektet og for andre enkeltdeler av det, men ikke denne delen. Etter å ha bedt om tilgivelse, ber jeg om hjelp til å klare dette, til å ha en hjerne som funker og et sinn som er åpen for forslag. For tross alt, Gud kan mer om data og programmer og slikt enn jeg kan. Det har kommet ett par gode forslag som har blitt meget nyttige, og hjernen min er roligere nå enn for ett par timer siden. Takk Gud!

Flere ganger den siste uken og måneden har jeg tenkt at jeg er ikke særlig flink til å be Gud om hjelp og til å legge ting fram for ham, kanskje er du også slik? Det er lett å huske de store utfordringene, de vi er glade i, ting vi ønsker skal skje, men å be for de enkle tingene i hverdagen, det glemmes ofte. Hvorfor stoler jeg på Gud for store ting, men ikke små? Hvorfor tenker jeg at jeg trenger Hans hjelp i det store men kan klare det lille selv?

For noen uker siden var jeg litt frustrert. Jeg har hatt et sår over sommeren som ikke ville gro og det har uansett hva jeg gjorde væsket klissete gørr og vært til bry og plage. Det hjelper jo ikke at det også lå i en irriterende kleskant og ble gnikket på hundrevis av ganger hver dag. Etter en måned med det og forundring over at det ikke forsvinner slår tanken meg: «Du har ikke bedt om det». «Kjære Gud, tilgi meg, Gud kan du lege såret mitt?» Det skjer ikke så mye første eller andre døgnet, men så glemmer jeg det ut og plutselig etter 5-6 dager oppdager jeg at det er leget (og det er det fortsatt nå ca 3 uker senere). Takk Gud! Hvordan kunne jeg gå så lenge uten å vende meg til Gud for hjelp og legedom? Tilgi meg Gud.

Jeg har visst at nå kan ikke synstester og slikt utsettes lengre. Jeg visste jeg måtte ha nye briller og også ville bli sendt videre til øyenlege pga uregelmessigheter (ble slik også), men jeg har tidligere ikke hatt krefter til å ta tak i det. Jeg har bedt om det med synstest på meg og eldsten, om det med briller og slikt noen ganger de siste ukene og så har jeg lagt det ligge der fordi jeg ikke har orket annet. I går, mandag, litt etter kl 12 får jeg plutselig for meg at «nå skal du reise ned og ordne timer». Jeg drøyer det litt fordi jeg skulle gjøre ferdig noe pakkepost og litt over 13 samler jeg ting sammen for å reise. De smertestillende tablettene på benken fanger oppmerksomheten min og jeg avfeier tanken om å ta i tilfelle jeg får time med «man får ikke time så fort». Men så kikker jeg på dem en ekstra gang og bestemmer meg for å gjøre det likevel. På vei til sentrum tenker jeg plutselig at mens jeg venter på timen min kan jeg svippe innom en skjønning på kaffeprat. Merkelig tanke, jeg hadde ønsket å ta turen innom henne, men ikke orket. Jeg står hos optikeren og han ser over de ledige timene: «Det er en kl 15 i dag, men det er kanskje litt raskt?», sier han. Jeg tar den jeg og så skal han finne til guttungen og der er det ikke ledig før torsdag ettermiddag. Perfekt! Jeg trenger ett par døgn på å komme meg skikkelig etter en synskontroll og guttungens time er akkurat i den tiden jeg skal hente dem, torsdag ettermiddag! Og som du har skjønt, jeg trengte å få tatt de smertestillende for å komme gjennom synstesten (og hjem etterpå) og jeg fikk kaffebesøket jeg hadde ønsket meg og sett fram til.

Gud leder oss i de helt hverdagslige tingene også. Det trenger ikke være stort, det trenger ikke å være «tjenestepreget» eller «krisepreget», Gud er min Far og ønsker å hjelpe, være tilstede og støtte meg i alt hva min liv innebærer.

Gud svarer på bønn, men husker vi å be?

Så derfor går det tilbakevende spørsmålet mitt videre til deg også som en liten påminnelse: «Har du bedt over det?»

Hvordan møter vi andres uro?

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Det kom to episoder opp i tankene mine, begge skjedde for flere måneder siden og omhandlet det samme. Jeg stod oppi en tid som var krevende og det var flere ting jeg ikke hadde oversikt over. Jeg visste at Gud var med meg og at Han ikke bare ville ta meg igjennom, men også ordne dette til det beste. Men som det vanligvis er, når man står midt oppi ting går tanker, bekymringer og uro hånd i hånd med bønn og tro. Det sliter på oss mennesker og slike stunder er det godt å oppleve at noen er villige til «å bære byrdene sammen med oss».

Jeg husker at det var et menneske som spurte meg hvordan det gikk og jeg begynte å fortelle bitte litt. Jeg hadde ikke sagt mer enn noen få linjer så ble jeg avbrutt med ‘dette har Gud kontroll på’ og så begynte den andre å snakke om seg selv. Jeg opplevde det som at min hverdag og min utfordring ikke var viktig og at jeg ble tilsidesatt og sett ned på fordi jeg kjente situasjonen tynget.

Noen dager senere snakket jeg med et annet menneske og vi kom inn på det samme, men denne gangen fikk jeg fortelle hvordan det egentlig var og hvordan jeg både opplevde, følte og trodde oppi det hele. Jeg fikk snakket meg tom om situasjonen uten å bli avbrutt eller å bli avfeid med overfladiske råd og tips. Jeg fikk lettet hjertet og satt ord både på min uro og min tro om at Gud var mektig og villig til å hjelpe. Jeg opplevde at noen var villige til å bære byrden sammen med meg.

For en forskjell det var på de to situasjonene!

Hva jeg har tenkt på i morgentimene i dag er at vi må bli flinkere til å elske og lytte slik Gud gjør. Det er Jesus sinnelag vi skal vise overfor hverandre og Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter. Men så alt for ofte så har vi fokus på oss selv, vi skal fortelle hva vi føler og tenker, hva vi tror, hva vi opplever, og dette kan mange ganger hindre oss fra å vise den gode omsorg overfor andre mennesker. Hvis jeg alltid avbryter andre med hva jeg tenker og mener er jeg ikke åpen for dem, men hvis jeg lar andre snakke og lytter til dem uten å forberede hva jeg skal si etterpå, så kan jeg bære deres ord, uro og liv sammen med dem på en helt annen måte.

Det er ikke sjeldent at jeg sitter og snakker til Gud om ting som er skjedd eller som skaper uro og bekymring, og jeg vet at Han hører meg ut. Jeg har aldri opplevd at Gud avbryter meg mens jeg lettet et tynget hjerte (selv om jeg har fått beskjed om å slutte å sutre). Når det er noe som sliter på meg og inni meg så lar Gud meg tømme hjerte og tanker, jeg får legge alle byrdene over på ham og så merker jeg at jeg omsluttes av trygghet og kjærlighet. Jeg får tømme ut uroen og han fyller meg med sitt.

Vi er kalt til å tjene og hjelpe hverandre, ikke til å fremheve oss selv. Det betyr også at vi må lære å lytte til mennesker på en helt annen måte enn vi vanligvis gjør. Noen ganger er den beste omsorg vi kan gi andre å la dem med tynget hjerte oppleve at noen hører på alt de har å si uten å avbryte, gi råd eller feie ‘problemet’ under teppet.

Hvordan opplever du det når du møter mennesker som virkelig lytter til deg? Er ikke dette noe du også ønsker at andre skal oppleve fra deg? Gud, hjelp oss å lytte slik du gjør.

Under en skyfri himmel

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jes. 59:11)

Da jeg satt meg på trappa ned til hagen i morges var det et halvtykt skydekke foran sola. Jeg så solen skinne igjennom, men merket bare litt av dens lys og varm. Tanken som slo meg var: «Slik er det med oss og Deg også Gud, vi føler du er borte, men du er alltid nær». Da jeg åpnet Bibelen for å fortsette hvor jeg slapp i går var jeg kommet til Jesaja kapittel 58 og dette kapittelet- om den rette faste- snakker om at det er et folk som ønsker å leve for Gud og etter hans ord, som ønsker å erfare Gud og hans nærvær og hjelp, men de gjør ikke det, og grunnen til det er at deres liv skiller dem fra Gud, deres skyld har skjult Gud for dem (se Jes. 58:4,10 og 59:2). Gud gir fantastiske løfter og oppmuntringer til dem som vender seg bort fra egen rettferdighet og sine synder når han sier at

Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» (58:9a)

Gud er alltid nær oss, men vi føler det ikke alltid slik. Dette uttrykket: Gud er nær eller motsatsen; Gud er langt borte er ikke basert på avstandsmåling, for Gud kan ikke være langt borte eller nær til i avstand fordi han er allestedsnærværende, men vi opplever det slik. Når vi sier det så mener vi at vi opplever ikke det personlige møtet mellom Gud og oss, vi opplever ikke hans manifesterte nærvær i våre liv. Og Guds ord gir oss tydelig svar på hvorfor det er slik. Før vi tar tre punkter, så la meg gi en liten bisetning- noen ganger trekker Gud sitt manifesterte nærvær bort fra oss for å teste oss, for å prøve våre hjerter- det er ikke det vi snakker om nå.

Den viktigste årsak til at vi ikke opplever at Gud er her er at vi har synd i våre liv. Stolthet, vantro, gale handlinger, feil livsførsel, bitterhet og mye annet er ikke noe vi skal ta lett på. Hvis vi ikke erkjenner at dette er synd og vender oss bort fra det, så vil det være et tykt stengsel mellom oss og Gud. Da Jesus døde på korset så revnet forhenget i tempelet som et bevis på at nå var det mulig for alle å være i Guds nærvær, men vi- med våre synder- bygger opp tykke forheng i våre indre som stenger Gud ute.

 Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren. (Heb. 12:14)

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.(Matt. 5:8)

En annen årsak er at vi lar bekymringer og uro, eller forlystelser og rikdom, holde oss borte fra Gud. Vi blir så opphengt og opptatt av enten livets bekymring eller gleder at vi ikke søker Gud. Vi glemmer at Gud er alle gode gavers giver, at han er dem som holder alt oppe og er kilde til alt liv. Han er den allmektige som har all makt, herlighet og styrke. Gud blir en siste utvei i stede for den eneste tilflukt.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. (Fil. 4:6)

Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. (Luk. 8:14)

Så det siste punktet, tro. Tror vi virkelig at Gud er nær? At han gleder seg over oss? At Han vil vise seg for oss? Ofte så tenker vi at de personlige møtene med Gud er for andre og at vi ikke er gode eller hellige nok, men det er både feil og vantro. Gud vil vise seg for alle sine barn, han elsker alle sine barn og det betyr han elsker deg. Vi må tro at Gud er den han sier han er og at han vil vise seg for dem som trofast gjennom bønn, bibel, broderfellesskap og livsførsel viser at de ønsker å ære Gud med sine liv. Tror du Gud vil vise seg for deg og være ditt alt? At han vil gi deg av seg selv og fylle ditt indre med sin Ånd og sitt liv? Etter du har lest verset som kommer rett under, ta noen sekunder og vurder ditt eget hjerte og bestem deg for å tro at Gud er nær, at han vil vise seg og at hans løfter gjelder deg, så blar du opp til toppen og leser det verset jeg startet med en gang til.

Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham. (Heb. 11:6)

Må du erfare en dag under skyfri himmel! Guds fred og velsignelse!

Hvordan møter vi utfordringer?

Det er ikke sjeldent vi står foran oppgaver eller utfordringer som krever mer av oss enn vi har i oss selv. Noen tror at de er sterke nok og har nok til å klare det på egen hånd, og disse går i menneskelig kraft, andre erkjenner at de er svake og i behov av Guds hjelp, men de klarer likevel ikke se hvordan det lille de har er nok, mens noen få har lært at uansett hva de møter så må de kaste seg på Gud og stole på hans løfte om hjelp i rette tid og at uansett hva de møter, så vil Gud gi hjelp.

I Johannes 6 leser vi i versene 5-13 om brødunderet hvor fem brød og to fisker ble til mat over 5000 menn pluss kvinner og barn og at det fortsatt var mer igjen. Hva jeg denne gangen bet meg merke i var hvor ulikt disiplene og Jesus møtte den «utfordring/oppgave» som lå foran dem. I vers 5 og 6 ser vi at Jesus stiller Filip spørsmålet om hvordan de skal kjøpe brød til hele denne gjengen, og vi leser også at Jesus sier dette for å sette Filip på prøve (tygg på den noen sekunder). Filip er antageligvis en smule praktisk anlagt, for svaret han gir er i den retningen. Om de så hadde 200 dagslønner ville det fortsatt ikke hatt nok til at hver enkelt ville fått litt. Det er ikke dumt å være praktisk og strategisk anlagt, men vi må aldri starte der, for da starter vi i det menneskelige og både vurderer, tenker og planlegger utfra menneskelig fornuft- og det vil aldri bli nok. Jeg kan se for meg at Filip er typen som sier: Vi står foran dette problemet, dette er oppgaven vi har fått, la oss nå sette ned en komite og se på hvordan vi kan løse det. Menneskelig tankemåte og handling. Andreas er litt annerledes, han kommer og sier at en gutt her har fem brød og to fisker, men hva er det til så mange? (v 9). Vi ser her at Andreas har fokus på to ting, hva de har og hva behovet er, men også han er bundet av det menneskelige. Han ser at hva de har er for lite og da stopper det opp i ham og han på en måte gir opp. Det er ikke tro som driver ham, men tvil fordi han, i likhet med Filip, ser på det hele utfra menneskelig ståsted. Litt som vi er til tider, Gud jeg vet at du sa jeg skulle, men jeg har det ikke i meg, hva jeg har er for lite, jeg er liten… Da sier Jesus at de skal få alle til å sette seg ned (v 10) og han tar brødene, takker for dem og de deles ut slik at alle får så mye de vil ha, det samme skjer med fiskene (v 11). Når alle er ferdige sier Jesus at de skal samle sammen restene og de har da tolv kurver med brødstykker (v 12-13). Jesus hadde blikket festet på Far og hjertet vendt mot menneskene. Han så at det var et behov og han visste at Far i himmelen var mer enn mektig nok til å hjelpe, og ikke bare det, han visste at det var Fars glede å vise sin omsorg og barmhjertighet mot disse menneskene. Jesus handlet utfra en sikker visshet om at Gud kan. Det lille de hadde ble den «ting» Gud brukte for å dekke de behov som var og det skjedde gjennom et menneske som kjente Gud, som stolte på Gud og som i alt handlet utfra ønsket om å ære Far og hjelpe mennesker.

Når vi står overfor ting som menneskelig sett er for vanskelig så trenger vi ikke å fortvile og gi opp. Vi trenger ikke å handle som Filip og Andreas, men vi skal ha Jesus som forbilde. Gud er mektig til å gjøre langt mer enn vi kan tenke og be om og hans omsorg for oss og andre overgår alt vi kan forestille oss. Hvis vi lever nær Gud og søker hans ære og vilje, så kan vi også stole på at han vil komme oss til hjelp og vise seg mektig i og gjennom våre liv og de utfordringer vi står oppi. Ikke stol på menneskelig fornuft, evner og ressurser, uansett hvor sterk eller svak du er, det er Gud som må gjøre verket i og gjennom oss. Kast deg selv og alle behov på Herren og vit at han vil hjelpe.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

Har du tatt medisinen din?

De hjelpeløse skal spise og bli mette, de som søker Herren, skal love ham. Må deres hjerte alltid leve! (Sal. 22:27)

Etter mange ganske greie dager kom det plutselig noen som ikke var like gode. Hvorfor er det slik? satt jeg tenkende og gikk gjennom de siste par ukene for meg selv for å prøve å finne et svar. Jeg hadde ikke gjort mer de siste dagene så det var ikke det, det kan ikke ha vært varmen for den tåler jeg bedre i år. Hva er det som gjør at jeg er mer sliten, sover dårligere, er tregere i hodet og så demret det, jeg hadde våknet pga smerter. Jeg kjente litt etter og jo, kroppen hadde mye mer smerter og verk enn hva som har vært normalt i det siste. Hvorfor? Så kom det sigende inn, jeg hadde ikke tatt smertestillende de siste dagene slik jeg hadde gjort tiden før. Jeg hadde glemt å ta «medisinen» min…

Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt! (1. Krøn. 16:11)

Og så kommer den tanken som gjør at jeg noen ganger lurer på hvordan jeg er skrudd sammen i forhold til mange andre, for mine tanker ble automatisk tatt over på at som kristne kjenner vi ofte på smerter og vondt i tanker og i hjerte. Vi går med et trykk som vi ikke helt kan forklare eller sette fingeren på, vi kjenner at vi er psykisk mer slitne og det skal mindre til for å vippe oss av pinnen. Og det kan være det at mye uventet skjer eller alvorlige hendelse inntreffer, men for det meste er det fordi vi går igjennom dagene uten å ta til oss «medisinen» vår. Vi er ikke flinke nok til å lese Guds ord, be Guds ord, grunne på ordet og legge våre byrder på Jesus. Gjør vi ikke det vil vi sakte men sikkert kjenne at ting blir tyngre, at vi tåler mindre og også at det er vanskeligere å forholde seg positiv og med godt mot. Når vi ikke daglig trekker oss nærmere Gud og søker hans ansikt, så får ikke vårt nye menneske, vårt indre, de dosene med medisin de trenger for å fungere i en hverdag fylt med både gleder og sorger, suksesser og utfordringer, oppturer og nedturer. Vi svekker vårt indre, vår ånd og vårt hjerte, når vi ikke tar til oss brød fra himmelen og lar kilden slippe til med nytt og friskt vann i oss.

Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. (Joh. 6:33-35)

Har du husket å ta medisinen din? Og har du tatt stor nok dose til å møte dagens utfordringer?

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal. 36:8-10)

Bare en liten påminnelse, nå i disse ferietider svarer jeg ikke på alt av kommentarer, men jeg leser alt. Ønsker dere alle en fantastisk dag. Må Guds godhet fylle ditt hjerte slik at det strømmer over og forfrisker både deg selv og andre. Guds fred!

Fjern støyet rundt deg

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. (Kol. 3:1-3)

Jeg satt ute og leste i ei bok da naboen startet opp motorsaga og begynte å dele opp trær som var felt tidligere. Jeg prøvde å få med meg hva jeg leste, men måtte gjenta avsnitt både to og tre ganger. Jeg sukket litt, ikke fordi jeg ble forstyrret i lesinga, men fordi jeg merket at støyen begynte å kjennes på kroppen. En av tingene jeg sliter med pga ME’n er lydintoleranse, og motorsaga gikk over den dagens tålegrense. Jeg kjente at slitenheten begynte å sige inn og at smerter i kroppen ble mer merkbare. Så kom det en rar dur fra motorsaga og det ble tyst. Plutselig så hørte jeg latter fra et nabohus ganske langt unna, jeg hørte vinden som blåste, jeg hørte at det var liv i naturen og en tanke ble tydelig inni meg. En liten, men viktig, påminnelse: Du må fjerne støyen fra livet ditt slik at du tydeligere kan høre hva Gud sier til deg.

De stemmene, den gleden, vindens svake hvisken og alt det andre forsvant i lyden av motorsaga. Og ikke bare det, ståket gjorde meg sliten og vondt. Akkurat slik denne verdens mas og ståk gjør at vi blir slitne og vonde i vårt indre. Ikke bare kjenner vi at det tynger, men vi merker også at det hindrer våre ører fra å høre hva Gud taler til oss gjennom sitt ord og når vi ber. Jo mer vi har av denne ståken rundt oss, jo vanskeligere har vi for å merke hvor tilstede Gud er i vår hverdag, og for mange vil det også hindre dem fra å merke at Gud taler til dem gjennom sitt ord når de leser.

Det er mange ting vi ikke kan gjøre noe med, og da er det viktig at før vi går inn i de situasjonene fyller oss med Guds ord og også ber om hjelp, nåde, beskyttelse, lys og visdom. Men endel ting kan vi stoppe, vi kan nekte å «alltid» være opptatt, vi kan nekte å «må delta i alt», vi kan si nei til å stille opp på enhver ting vi blir spurt om og vi kan sette rammer for hvor mange aktiviteter det er greit at den enkelte i familien deltar i.  Det er endel slike ting vi kan gjøre, men enkelte vil ikke fordi det å være opptatt gjør at de føler seg viktige, de føler seg som de fleste andre, de har mulighet til å møte folk og til å sladre (ehh, dele siste nytt) og annet. Men velger vi en fullpakket dag, uke og kalender, så velger vi også bort Gud.

Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den. (Matt 7:13-14)

Vi må prioritere tid med Gud foran alt annet, det er det viktigste vi gjør. Og ikke bare må vi prioritere, men vi bør sette av en fast tid som kan overholdes de aller fleste dager. Ting kan selvsagt skje, men tid i bønn og bibel må/bør vi finne tid til uansett. Vi må selv velge å fjerne mye av det ståket som er rundt oss ved å ikke delta i det samme rotteracet som mange «i verden» holder på med. Vi mister ikke noe viktig ved å fjerne oss fra rotteracet, men vi mister det viktigste ved å delta i det- nemlig nærhet og fellesskap med Gud.

Du gir varig fred til dem som har et stødig sinn, for de stoler på deg. Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe. (Jes. 26:3-4)