Til deg som vandrer i mørket («bonus»)

Jeg har tenkt på noen ganger at det var noe jeg hadde lyst å ta opp i forbindelse med serien om å vandre i mørket, og det er åndelig krigsføring. Det er et begrep som vil vekke mange forskjellige assosiasjoner. For noen vil det ikke si så mye, for andre betyr det å stå djevelen imot, binde ham og også, kaste ut/bort demoner, mens for andre er det kanskje som for meg; å stå fast på hva Ordet sier. Jeg ønsket å ta dette opp fordi jeg tror at mange av dem som får en tid der de vandrer i mørket enten håndterer det med å skulle «presse igjennom» selv eller de vil få råd som høres bibelske ut, men nødvendigvis ikke er helt det…

Vi er som mange vet i efeserne og når vi snakker åndelig krigsføring så er det vanlig å hoppe rett til kapittel 6 og de aktuelle vers med ‘ta på Guds fulle rustning’ og at vi har ‘ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter’. Hva mange kanskje ikke er klar over er at versene om Guds fulle rustning som vi finner i Ef.6.10-20 ikke er ment å stå alene, vi må som alltid se dem i den sammenheng de står. Disse versene er ikke en egen avdeling av efeserbrevet, de er oppsummeringen av efeserbrevet.

De 3 første kapitlene i brevet forteller oss om hva vi har i Kristus, så kommer de 3 neste som forteller oss hvordan vi skal leve i Kristus, deretter kommer disse versene som en oppsummering av det hele og oppfordrer oss til å stå fast i de ting vi har lært.

Det har vært veldig fokus på å se det utfra en romersk rustning og det er mange tegninger og forklaringer som fokuserer på hvordan rustningen fungerte. Men la oss snu det hele om, ikke tenk på at det er rustningens ulike deler som er det viktigste, men de ting delene er bilder på. Så det viktige med «sannhetens belte» er ikke hvordan beltet fungerte ifm den romerske rustningen, men hva efeserbrevet har sagt om sannheten. Hva slags sannhet er det som er løftet fram og beskrevet tidligere i brevet? Hva var det Paulus lærte dem om det? Like så med «troens skjold». Det er ikke skjoldet som er det viktigste, men troen. Hva har Paulus lært oss om troen tidligere i brevet? Hva er den tro som skal beskytte oss mot de brennende pilene? Troen på Jesu Kristi verk og Guds store nåde! Slik kan man gå igjennom alle punktene og se tilbake på hva Paulus har skrevet om de forskjellige, og når vi da leser at vi skal ta på oss ‘den fulle rustningen så vi kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt’ (6,13) så vet vi at det er å stå fast på evangeliet, på Jesu fullbragte verk, på Guds kjærlighet og nåde mot oss og Åndens tilstedeværelse og hjelp, og vi skal leve liv som er i samsvar med den overleverte tro. De ting skal vi holde høyt, minne oss selv om og de vil hjelpe oss til å ‘stå fast’ som vers 14 forteller oss. Det er av mange påpekt at den romerske rustningen var åpen bak, og jeg har flere ganger hørt at det betyr at vi skal ha våre søskens beskyttelse på den siden. Jeg ser mer på det som at vi står ansikt til ansikt i en kamp og blir stående i den kraft som Gud gir oss, så er det ingen fare ved at ryggen er bar. Når man ikke vender om og flykter, så er det ingen fare, og la oss minne oss selv om det viktigste: Det er i Herrens kraft vi skal stå fast!

Det skal ikke være en salig blanding av å be hekker av beskyttelse, binde djevelen, kaste ut demoner og alt mulig annet, det er helt enkelt å stå fast på Guds Ord og be om Guds hjelp slik at vi kan stå igjennom det hele i Guds kraft. Det er ikke selvstrev for å i egen kraft «presse igjennom» en forløsning, det er tillit til Guds nåde, Jesu verk og Åndens hjelp.

Til deg som vandrer i mørket (5)

Før siste del av serien er det viktig å minne om noe: Jeg har i hovedsak skrevet til dem som «uten grunn» opplever at det plutselig er kommet et tungt og tomt mørke over dem. Er du i mørket, men vet at det er pga psykiske lidelser eller så tunge tider at du lurer på om du har utviklet depresjon eller annet, søk hjelp i helsevesenet. Du vil ha hjelp av hva som er delt i denne serien, men du trenger kanskje også mer hjelp. Mange ganger kan man trenge å komme litt mer ovenpå mentalt før man klarer å ta tak i ting som har med åndsliv å gjøre- og viktig: Det betyr ikke at troen din er svakere enn andres, du er bare i en skikkelig hard kneik og trenger hjelp fra flere kanter- og dette er greit. Søk profesjonell hjelp, husk at uansett hvordan du føler deg er du elsket av Gud og at du trenger ikke prestere for å være «god kristen». Velg å stol på Jesus (selv om det går mot dine følelser og tanker), Han ordnet både tilgivelse og rettferdighet for deg- hvil i Hans verk, nåde og kjærlighet.

Kom til Jesus (2)

Når vi har vandret i mørket ei stund så er det enkelte ting som kommer opp i vårt indre som vi må forholde oss til. Mange vil oppleve at de har strevd mye i egen kraft for å tilfredsstille Gud, mennesker og menighet. De har ønsket å tjene, men det er til slutt blitt gjerninger som presser ned og har slitt dem ut. Tjenesten er kommet før det personlige forholdet til Jesus. Dette må vi omvende oss fra hvis Ånden viser oss det. Hvis det å tjene Gud er viktigere enn det å være med Gud, er vi kommet på et sidespor og må si oss enig med Ånden om at vi har gått feil, har syndet og vi må vende tilbake til «den første kjærlighet», å søke fellesskap med Gud i Ord, bønn og fellesskap. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Det er heller ikke uvanlig at man enten blir minnet om tidligere synder som man ikke har omvendt seg fra eller at man veldig mye raskere enn tidligere gjør synd. Slitenheten gjør at vi har ikke så mye menneskelig motstand til å stå imot synden, og når vi ikke føler vi får hjelp gir vi ofte etter. Er det tidligere synder eller nåværende, innrømmelse og omvendelse er nødvendig. Så er det viktig å huse: Med en gang vi sier oss enig med Gud om at vi har syndet, ber om tilgivelse og omvender oss, så er vi renset i Jesu blod. Da holder Gud det ikke mot oss lenger, og vi skal heller ikke gjøre det selv. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Er det noe vandring i mørket viser oss er det at vi er svake og skrøpelige. Ikke klarer vi hverdagen så godt som vi vil, ikke klarer vi stå imot synd som vi vil, og mange opplever også ambivalente følelser i forhold til det å være kristen. Men de som elsker Gud vil etter hvert oppdage at det skjer en endring i deres indre. Fra å i hovedsak søke Gud om hjelp til å løse alle problemer så begynner de å rope etter å oppleve fellesskapet og nærværet med Gud. Å få lettere dager blir mindre viktig enn å oppleve at Gud er nær. Og da nærmer vi oss ofte punktet der mange merker at det løsner og lysner, når de begynner å lengte så sterkt etter fellesskap med Gud igjen. Når deres sjel tørster og sukker etter å oppleve at Gud er nær, når man heller vil gå i grava enn å leve uten Guds nærvær og når det å finne løsning på alt det tunge betyr ingen ting i forhold til det å leve i nært fellesskap med Gud og oppleve Han er nær, da nærmer det seg ofte morgengry. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Jesus lovte at hvis vi kom til Ham med det som sliter og tynger så vil Han gi oss hvile, og det er noe vi ofte «glemmer» å gjøre i tunge og mørke perioder. Vi glemmer å legge alt på Jesus, vi glemmer å minne oss selv om alt Han har gjort for oss og vi glemmer å be om hjelp og nåde til å takle alt som skjer. Vi kaver oss framover i mørket i egen kraft og glemmer å gå til Ham som er verdens lys, det sanne brød og det levende vann. Og tro meg, jeg vet, jeg vet alt for godt hvordan det er å hale seg igjennom og glemme å legge alt på Jesus. Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Jesus er ikke fraværende, men noen ganger opplever vi at Ånden trekker nærværet bort og at vi føres inn i mørke og stillhet. Som jeg har skrevet tidligere er det aldri for ingen ting, Gud har alltid en mening med hva Han tillater i våre liv, også mørke perioder. Hans mål er at vi likedannes Kristus og vokser i helliggjørelse, noe som vil bringe oss både inn i et nærere fellesskap med Ham og også, bringe Hans Navn større ære. Gud bruker mørket til å vise oss ting vi ikke har ville omvende oss fra, til å vise oss at vi er svake og trengende, til å vise oss at vi har gått fra å søke Hans ansikt til å søke Hans hender, til å vise oss at vi er mer opptatt av tjeneste enn Ham og mye annet. Uansett hva Gud viser deg, vær enig med Ham, fortsett å stol på Herrens Navn og husk: Gjennom Jesus har du adgang til Faderen og kan med frimodighet komme fram for Guds trone og be om både hjelp og rope etter å igjen oppleve at Gud kommer nær, og også: Gjennom Jesus har du alle de nådegaver som korset og soningen har tilveiebragt for oss. Far er ikke uvillig til å gi av sin overflod, men Han vil vi skal ha ham først i alle ting (og noen ganger trenger vi mørket for å bli minnet om at vi både trenger det og ønsker det). Gå til Jesus, han elsker deg og venter på deg.

Til deg som vandrer i mørket (4)

Kom til Jesus

I Matteus 25 finner vi lignelsen om de ti brudepikene. Det er en historie som viser oss at den dag Jesus kommer igjen, så vil det blant de som kaller seg kristne være noen som har Guds liv på innsiden, mens andre bare har det i navnet, å bekjenne kristen tro er ikke det samme som å være kristen. Det er også en lignelse som er blitt brukt i forbindelse med nært forestående død, når mennesker vet de nærmer seg siste pust og det går det opp for dem at de kanskje ikke kjenner Jesus likevel. Matthew Henry har en veldig grundig gjennomgang av dette i sin kommentar til Bibelen, og en av tingene han sier er at vi som de kloke må si til de uvise at de må gå og kjøpe olje. Er du usikker på hvor du står i forhold til Gud og frelsen, så gå til Guds Ord, gå til mennesker som har bibelsk kunnskap og be- be om at Gud må møte deg og at du finner frelse. Da jeg leste dette kunne jeg ikke annet enn å tenke på det i forbindelse med det tema vi nå behandler, at når vi plutselig havner i mørket så blir det en test av vår tro. Tror vi virkelig på Jesus? Har vi virkelig tatt imot frelsen? Er vi virkelig født på ny? Mørket blir på en måte en nådestid der vi kan finne ut hvor vi står i forhold til Gud, samtidig som det for de oppriktige og gudfryktige blir en tid av renselse. Har vi hørt ordene til Herrens tjener og følger dem? Vandrer vi i tillit til Guds Navn eller er det vårt eget lys vi har satt vår lit til, for å bruke ordene fra Jesaja 50;10-11 som er våre hovedvers. For begge grupper- både de som er usikre på hvor de står og for de som er sikre er løsningen alltid den samme, gå til Jesus.

Matteus 11.28-30 er så kjente vers at mange ikke vil slå dem opp fordi de vet hva som står der, men gjør vi egentlig det? Jeg vet at for egen del er det rikdom og dybder der som jeg ikke har grepet og jeg vet at Gud ved sin Ånd vil opplyse meg mer og mer etter som jeg vandrer med Gud gjennom livet. Hva jeg har tenk på de siste dager er hvor ofte har jeg hørt forkynnelse om de versene i den sammenheng de egentlig står? Og selv om jeg har over 20 år på baken i menigheter er det triste svaret, aldri. Verset er alltid brukt i forbindelse med at vi har vanskelige tider i livet eller problemer vi ikke klarer å løse, og at når vi kommer til Jesus med alt så vil Han ikke bare gi hjelp, Han vil ta byrden som det vanskelige legger på oss. (PS! Og til min skam, det er også i denne sammenheng jeg har brukt det selv både i hverdag og skriving). Det er jo for så vidt riktig dette, men det er ikke dette som er hovedmeningen med versene.

28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 
29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel
30 For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Når vi tar disse versene ut av sammenhengen kan de raskt forstås i den mening jeg beskrev over (og spesielt hvis man kun bruker vers 28 slik mange gjør), men hvis dere slår opp og leser versene som er rett før så vil dere se at det er ikke dette det egentlig siktes til. I vers 27 sier Jesus at «ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for». Vi ser her at det er ikke snakk for å finne hvile for hverdagslivets stress, men for våre sjeler (som vers 29 sier). Det er snakk om å bli fri fra syndens byrde og fra det selvstrev mange lever i. Er det noe både ikke-troende og troende kjenner til, er det hvor slitsomt og tungt det er å skulle bygge egen rettferdighet. For ja, selv de som tror sliter med dette. De sa ja til Jesus da Han kalte på dem, men er ikke helt innforstått med at de trenger ikke streve for å bevise sin egen rettferdighet mer. Det finnes nok av kristne miljøer som legger mange byrder på de som tror, akkurat som de lovlærde og skriftlærde gjorde på Jesu tid. Det var ikke få menneskebud- og overleveringer de måtte følge for å være «rettroende», og slik er det faktisk i dag også. Det sies av vi har hvile i Jesus, men så pekes det på alt man må gjøre av tjeneste og aktivitet, av å bygge tro og stå i tro, av å proklamere og kreve og masse annet. Dette er i bunn og grunn menneskebud (kledd i kristelig drakt) som trykker mennesker ned og sliter dem ut. Hvor mange mennesker har ikke opplevd å bli utslitt av menighetslivet og av alt de ordløst pålegges å gjøre for å være en del av det store Gud skal gjøre og for å vise hvor flott menigheten man er og har…

Til alle disse som var slitne av å stole på eget lys, visdom og rettferdighet, som var utmattet av alt de måtte gjøre og som merket en desperasjon i sitt indre over at de var ikke rettferdige og trengte hjelp, er det Jesus sier: Kom til meg! Du som strever med å bli god nok i egen kraft og visdom, kom til meg! Du som er utmattet og utslitt av alle de tunge byrdene som legges på deg, kom til meg! Jeg vil gi dere hvile! Hvile fra det slit og strev du har med å vise deg god nok, hvile fra menneskers egenlagde påbud og forventninger, hvile fra følelsen om å ikke klare godt nok for mitt rike. Jeg vil gi ditt indre hvile, en hvile som både renser, frigjør, styrker og gjenoppretter deg. Er du lei av at slit og strev og vet at du trenger noen som kan bære den syndebyrden, skylden og skammen du ikke klarer å håndtere selv? Kom til meg! Uansett om man er ufrelst eller frelst gjelder disse versene for det samme: Den som strever i egen kraft med å bygge rettferdighet og som kjenner at alle tanker og pålegg om hva man må gjørs tynger dem helt ned og inn i utmattelse; kom til Jesus og Han vil gi deg hvile!

Vi må visst ha hvertfall ett innlegg til for å komme gjennom disse versene og havne tilbake hvor vi startet (Jes.50,10), så det kommer plutselig en dag. Ønsker alle Guds dype og rike fred. Varm klem fra Cecilie

Til deg som vandrer i mørket (3)

En liten advarsel

Jeg skrev i første innlegg at Jes.50.11 var en advarsel, og vi skal ta den som en advarsel til oss som tror. Den er egentlig skrevet til de som avviser å høre på Guds tjener og stoler på egen styrke- som prøver å skape eget lys, men vi ser på det som en advarsel i den forstand at dette må vi ikke finne på å gjøre, uansett hvor ille, mørkt og tungt ting kjennes ut.

Se, alle dere som har tent opp ild og rustet dere med brannpiler: Gå inn i den flammende ilden deres, mellom pilene dere har tent! Fra min hånd kommer dette over dere, i pine skal dere ligge. (Jes.50.11)

Å stole på egen visdom og eget «lys» over ting vil straffe seg, som verset sier; det vil gi pine. Det kan være fristende å trå til med egne gode råd og tanker, men vi må ikke finne på dette. Å skulle prøve hva som helst for å lette den smerte og lidelse vi kjenner på, i stede for å bare være stille og vente på Herren, er et valg som må tas flere ganger. Når vi ønsker å fikse ting selv, må vi igjen minne oss selv på at det eneste riktige vi kan gjøre er å stole på Herrens Navn.

Syndere advares i verset om å stole på sin egen rettferdighet og sin egen evne til å frelse seg selv, og dette må vi også ta til oss fordi vi har lett for å begynne å skulle ‘klare selv’ når vi føler Gud drøyer for lenge. Vi klarer ikke hvile i nåden, men føler vi må gjøre noe. Vi klarer ikke stole på at Gud har hele kontrollen, og vi må jo vise at vi er villige til å stå på. Vi klarer ikke forstå at noen ganger er det beste og eneste riktige vi kan gjøre å stå fast i troen, i tillit til Guds bærende kraft og nåde, i stede for å kave i tro, bygge gjerninger og gjøre oss fortjent til forløsning og hjelp.

Noe av vårt strev i slike stunder henger sammen med at det i mange miljøer er et sterkt fokus på hva den enkelte troende må gjøre, det er et konstant press om å stå i tro, oppleve større åndsfylde og åpenbaringer, nå nye høyder og være på vei opp og fram i verden så mennesker ser oss og vårt lys. Og det er dessverre nettopp det de ser mange ganger- vårt lys, ikke Herrens lys i oss.

Jeg vet at de som opplever å vandre i mørket vil få mange velmenende råd fra andre troende om at de må bare be mer, lovsynge mer, søke nærværet og annet- men er det noe vi erfarer i slike stunder så er det at vi makter ikke å prestere mer. Vi er bare så tomme, så utenfor og så lei av å måtte vise oss gode nok og hellige nok. De fleste som sier slikt mener nok godt, men det er ikke de riktige rådene. Når Gud tar oss inn i en tid der vi for ei stund vandrer i mørket så er det for å teste vårt hjerte, eller for å vise oss at vi må slutte å stole på egen kraft og egen dyktighet og lene oss fullt og helt på Ham. Vi må ta opp vårt kors, vi må døde selvet og vi må søke Hans vei, Hans nåde og Hans ansikt. Om vi lengter etter det følte nærvær av Gud som vi i denne tiden ikke merker, så må vi aldri glemme at uansett hvor lite vi føler så er Gud der med oss. Han bor ved troen i vårt hjerte, og selv om Han for ei tid er stille, så er Han nær, tilstede og barmhjertig.

Ikke la deg friste til å vende deg bort fra korset og søke til opplevelser og erfaringer som ikke har hold i bibelen, hold deg nære korset og fortsett å sette din lit til Herrens Navn. Det er tungt og vondt, det er smerte og fortvilelse, men den Gud som skapte og opprettholder alt, holder deg i sin hånd også nå.

I neste og mest sannsynlig siste innlegg skal vi se på Jesu ord i Matt.11,28-30 om at Han vil gi oss hvile, tenk det- vi kan oppleve hvile også i slike vonde, tunge og mørke tider!

Til deg som vandrer i mørket (2)

Å stole på Herrens Navn

Jeg avsluttet forrige innlegg med å skrive at det å stole på Herrens Navn er å stole på hvem Gud er, og vi har alle mangler på det området. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har kviet meg litt til dette innlegget, for hvordan kan jeg riktig beskrive hvem Gud er? Jeg kan ikke, og vil aldri kunne, og dette er jeg veldig klar over. Det er nesten som jeg føler jeg må beklage på forhånd for at det blir litt stusselig, men jeg gir det mitt beste.

Hvem er Gud? er et spørsmål som vi ikke stiller oss så ofte som vi burde, og det er heller ikke noe de fleste bruker mye tid på å finne ut av. De vet enkelte ting om Gud, men hvordan henger de ulike sider av Gud sammen og hvordan påvirker de hverandre? Det er viktige spørsmål, likevel så blir de oversett. Det er enklere å søke opplevelser som i øyeblikket tilfredsstiller enn å sette seg ned å bruke tid og krefter på å lære mer om hvem Gud er. Mange tenker at nærvær vil forandre situasjonen, mens sannheten er at det er vår kunnskap om Gud, om Jesu og hans verk og Den Hellige Ånds åpenbaring av dette som skaper forandring. For å komme dit krever det noe av oss, og ikke alle er villige til å betale den prisen, de vil heller ha et «herlig møte og herlig lovsang» fordi de føler det stiller sulten der og da. Men… det er bare gode følelser som varer en kort stund mens en dypere kunnskap og åpenbaring om hvem Gud er og hva Jesus gjorde for oss, vil være mat som metter i lang tid og også gir styrke, tro og kunnskap som bærer når livet stormer, eller som vi nå skriver om; når vi vandrer i mørket.

Gud er allmektig, vi vet dette, men tenker vi over hva det betyr? All makt tilhører Gud, og uansett hva Han bruker av den makten så er Han fortsatt like allmektig. Han er den som deler ut makt til mennesker, og uansett hvor mye Han gir ut, så er Han den eneste allmektige som er. William Gurnall har sagt: «One Allmighty is more than all mighties» (en Allmektig er mer enn alle mektige). Og utsagnet forteller oss at uansett hvor mange mennesker og nasjoner som samler sin makt, både i fortid, nåtid og fremtid, så er den makt de har samlet seg opp fortsatt mindre enn den vår Allmektige Gud har. Gud er den eneste Allmektige, og dette betyr også at hva Han bestemmer seg for å gjøre, det har Han makt til å gjøre. Han trenger ikke noens tillatelse, og heller ingens hjelp.

Gud er allestedsnærværende, Han er ånd og dermed er han ikke bundet av fysikk slik vi er. Det at Han er ånd betyr også at Han kan være alle steder på samme tid, og det innebærer naturlig vis også at Han er hos alle sine barn på samme tid. Han kan være nær hos den enkelte alltid, og Han har lovet å aldri svikte eller forlate sine. Han er i himmelen og på jorden, og også under jorden. Det finnes ikke det sted hvor Han ikke er.

Gud er allvitende, Han vet slutten fra begynnelsen og Han vet alt umiddelbart. Han kan ikke lære noe nytt, fordi Han allerede vet alt, og siden Han er allvitende er det heller ikke noe som går Ham hus forbi eller kommer overraskende på Ham. Han vet om alle våre gleder og sorger, våre prøvelser og seire fra før verdens grunnvoll ble lagt, og Han visste at hva du opplever nå ville skje. Han vet alle sider av alle saker, og dermed kan Han ta gode beslutninger alltid.

Gud er vis, og det er noe vi ikke alltid tenker over viktigheten av. Men tenk hvor fælt det kunne vært hvis vi hadde en Gud som hadde allmakt og var allvitende men ikke hadde visdom til å handle godt? For det er det visdommen gjør, den gjør at vi bruker den kunnskap vi har til å ta de beste valgene- og Gud vil alltid velge den vei som fører oss fram mot det mål Han har for oss, å vokse i helliggjørelse gjennom å likedanne oss Kristus. Den plan Gud la for verden, menneskeheten og Hans ære og pris før verdens grunnvoll ble lagt, var viselig utformet og vil bli gjennomført slik Han planla det. Det står at Jesus lærte lydighet gjennom hva Han led og også vi må ta opp vårt kors og gå lidelsens vei- men Gud har alltid vårt beste og Hans ære for øye, Han tillater og tilrettelegger for slike tider når det passer inn i Han gode plan og vilje. Jesus gikk lidelsens vei her på jord og etter Hans oppstandelse satte Han seg ved Faderens høyre side og regjerer i herlighet, slik må vi også omfavne tanken om at på jord går vi lidelsens vei, mens vi etter vår oppstandelse vil bli ikledd herlighet.

Ikke bare er Gud allmektig, allestedsnærværende, allvitende og vis, Han er uforanderlig. Han er alltid den samme. Han mister aldri noe av sin makt, eller av sin visdom. Han er alltid hellig og rettferdig, alltid nådig og barmhjertig, alltid villig til å hjelpe, lede og gi visdom, alltid rede til å tilgi, alltid den som vet best. Og en nydelig side av dette er at Guds nåde og kjærlighet mot oss også er uforanderlig. Vi kan finne på å like noen mindre fordi de sa noe galt, eller ikke ville hjelpe siden de ikke hørte på oss forrige gang de spurte om råd, slik er ikke Gud, for Han er og blir den samme alltid. Hans kjærlighet til oss forandrer seg ikke etter hvordan vi presterer, den er alltid den samme. Den vil aldri bli sterkere enn den er, og den vil aldri svekkes. Guds kjærlighet mot oss er konstant, alltid lik og alltid brennende varm og kjærlig. Også de ganger Han må irettesette, veilede eller straffe oss for våre synder, så er Hans kjærlighet mot oss den samme.

Jo mer vi vet om hvem Gud er og jo mer vårt indre har sett Han herlighet og makt, desto enklere vil det være å klynge seg til Gud også når vi vandrer i mørket. Når vi vet hvor allmektig og god Han er og at Han er uforanderlig og alltid full av nåde, at alt som skjer vil Han bruke til vårt gode, så kan vi stole på Ham selv om vi ikke merker Han er nær. Verset i Jesaja 50.10 avsluttet med «men må stole på HERRENS navn og støtte seg til sin Gud?» Så siste tanke for i dag er; hva betyr det å støtte seg til? Vi vet jo at det er at vi stoler på at noe annet/noe utenfor oss selv skal holde oss oppe slik at vi ikke faller, som hvis vi står en meter utfra en vegg og lener oss inn og støtter oss mot den med armen. Vi gjør det bare hvis vi tror veggen er sterk nok til å holde oss, ellers tar vi ikke sjansen. Og det er det triste, mange kjenner ikke Gud godt nok til at de våger å støtte seg til Ham i tunge og mørke tider… er du en av dem eller er du av dem som støtter deg til Gud selv om du ikke forstår og ikke merker Han er nær? Du kan si så mange løfter du vil fra Guds Ord, men kjenner du ikke den Gud som har gitt løftene, så vil de ikke gi den hjelp, støtte og trøst du trenger. Vi trenger ikke minne Gud på hvem Han er og hva Han har lovet, men vi trenger å minne oss selv om det.