I enkelheten finnes storhet

Stol på Herren og gjør det gode. Bo i landet og ta vare på troskap! Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg alt ditt hjerte ber om! Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. (Sal. 37:3-5)

Vi finner ikke mer av Gud hvis det ytre er mer skinnende, vi imponerer ikke Gud med verdslig rikdom (han eier tross alt alt allerede) og vi kan ikke snike oss til ekstra velsignelser ved å gå på de rette møtene, høre på de rette talerne eller synge de mest populære lovsangene. Vi kan lure oss selv og andre, men ikke Gud.

Vi må slutte å søke det storslåtte og heller se mer på hva som skjer i det enkle. Det storslåtte vender ofte hjertene våre bort fra Herren og over på menneskets ego og skryt av hva man har, har klart og får til. Det enkle gir lite rom for å skryte av egen storhet, men det gir en god mulighet til å vise at vi er trofaste i det lille og søker å leve et godt liv i den hverdagen vi har.

Gud møter oss oftest der vi er mest, og det er i hverdagen, så er spørsmålet: Ser vi dette? Har vi åpne øyne og ører så vi får med oss hvor tilstede Gud er i vår hverdag? Søker vi inn til ham i stillhet og venter på hans gjensvar? Bruker vi tid over Bibelen i ensomhet? Eller flykter vi inn i det som menneskelig sett føles godt ut og gir kortvarig glede og lykkefølelse?

De sterkeste, mest forvandlende, mest styrkende møtene du får med Herren, skjer nødvendigvis ikke i offentligheten, de skjer kanskje oftere i en helt enkel og vanlig hverdag. Plutselig er Gud der på en spesiell måte og plutselig opplever du at himmel møter jord og at du er nær en hellig, allmektig og barmhjertig Gud som elsker deg og ikke bare ønsker deg godt, men som også ønsker å utruste deg til å nå andre med hva du selv er blitt gitt av nåde.

I stede for å søke opplevelser, burde vi søke nærhet.
I stede for å omfavne det store, bør vi verdsette det enkle.
I stede for å late som ting er bra, burde vi verdsette ærlighet.
I stede for å stadig lengte etter helg, burde vi verdsette hverdagene mye mer.

Søker vi inn i det enkle og verdsetter det enkle, så vil vi også oppdage at det finnes en fred, en ro, en styrke og en storhet der som man vil gå glipp av hvis man deltar i den populære jakten på de store, sterke og mer åndelige opplevelsene (som endel ganger viser seg å bare være menneskers karisma, gode følelser og delt fellesskap)

(dette er halvdelen av et innlegg som kommer på den andre bloggen snart)

Brikkene kommer på plass en etter en

IMG_20171022_232731_1.jpg

Jeg holder på med hva som viste seg å bli det vanskeligste puslespillet jeg har prøvd meg på. Selv om det er bare tusen brikker, så går fargene så over i hverandre at det er ikke tydelig hvor noe som helst skal være 😨 Men da er jo gleden desto større når jeg plutselig får flere brikker på plass, på rad 🙂 Og jeg tenker at slik er livet mitt også…

 

Jeg kan være frustrert fordi jeg ikke ser hvor alle brikkene hører hjemme og hvordan det skal gå seg til, men etter som dager og uker går så finner jeg ut at Gud gir meg lys over litt mer, viser meg sammenhengen i litt flere ting og lar ting gå seg til og komme på plass. Livet mitt er like ufullstendig som puslespillet mitt er, men etter som tiden går vil det komme flere og flere brikker på plass. Min bønn er at bildet som livet mitt viser er et bilde av Guds godhet, trofasthet og kjærlighet 🙏


Så sier Herren, som løser deg ut, Israels Hellige: Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg hva som hjelper, og fører deg på veien du skal gå. (Jes. 48:17)

Prøv troen i deg selv og andre

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Består dere kanskje ikke prøven? (2. Kor. 13:5)

Paulus har gang på gang tatt i tu med menigheten i Korint om at det er ting blant dem som ikke er som det burde være. Det er oppførsel som ikke sømmer seg blant troende, det er manglende oppgjør med synd, det er selviskhet, det er manglende omsorg for de fattige og mer. Etter å ha tatt opp flere av disse tingene og også vist til at for å følge Jesus, må man gi avkall på sitt eget og sette Gud og andre først, kommer han også med en anmodning om at de prøver seg selv. Er du virkelig i troen? Er Kristus virkelig levende og virksom i deg?

Jeg skrev i tittelen at vi skal prøve både egen og andres tro. Det er et par ting vi skal ha i minne angående dette: 1) Vi kan ikke med visshet vurdere et annet menneskes tro, men vi kan bedømme den med hjelp av den Hellige Ånd og ved å se på fruktene i dette menneskes liv. Vi skal ikke fordømme mennesker, men vi har lov å vurdere tro og liv opp mot Guds ord. 2) Vi kan være både for overbærende og for harde mot oss selv. Vi trenger å ydmykt søke Gud om hjelp til å vurdere eget hjerte. Vil du virkelig vite hvordan det står til med deg, vil den Hellige Ånd komme deg til hjelp og vise deg både det gode og det onde som må gå. Husk: Fordømmelse er ikke fra Herren, hvis Gud peker på noe så er det fordi det ikke ærer ham og fordi det ikke er til ditt og andres beste. Han vil også gi den hjelp du trenger for å bli fri, ren og gjenopprettet på dette området.

Her er enkelte ting du kan se etter i deg selv og hos andre for å se om du/de er på feil vei. Husk at dette bare er veiledende tips og at det aldri må gjøres for å fordømme noen. Du er også avhengig av hjelp fra Gud for å felle en rettferdig dom.

  • Troen er kun noe privat som det sjeldent snakkes om
  • Deltar ikke i lovsang, gjelder både i ordinær gudstjeneste og med livene sine
  • Snakker aldri/sjeldent om ting som har med Gud å gjøre
  • Søker aldri Gud etter råd, men heller mennesker og andre steder
  • Nevner aldri navnet Jesus
  • Faller stadig tilbake i den samme synd, det er aldri endring/ønske om endring å se (heller ikke sorg over å ikke klare å finne frihet)
  • Går i menigheten pga det sosiale
  • Deltar i aktiviteter for å få skryt for innsats
  • Stoler mer på fornuften og egen evne til å resonnere enn på Guds ord.
  • Avviser de deler av Guds ord som de ikke liker eller ikke forstår
  • Snakker ned om åndelige ledere og andre troende
  • Er alltid bedre og vet mer enn alle de andre
  • Tåler ikke korreksjon
  • Viser liten interesse for Bibelen eller for å øke sin kunnskap om hva som står
  • Ydmykhet er tegn på svakhet og ikke sann styrke
  • Setter seg selv og sine behov først

Dette er bare noen få av de ting vi kan se på. Jeg har tidligere laget en sjekkliste med tittel: Hvor er ditt hjerte vendt? Den har 8 spørsmål til ettertanke.

Vi har et ansvar for å holde oss selv nær Jesus, leve et liv som er i samsvar med omvendelsen og bevare den frelse vi av nåde har fått.

En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef. 5:8-11)

Vær grunnfestet i Herren

Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. (Kol. 1:23a)

De tre siste dagene har jeg stått og kikket på et blad som hadde kilt seg fast mellom to av plankene på verandaen. De to første dagene var jeg forundret over at det ikke tok avgårde. Det danset i vinden og ble tatt både hit og dit, men det stod der fortsatt. Den tredje dagen kom med minimalt med vind og varmende sol, og hva hadde skjedd på ettermiddagen? Jo bladet hadde lagt seg over og løsnet fra det faste grepet.

Jeg har tenkt masse rundt dette de siste dagene, og jeg tenkte den andre dagen at du skal se bladet tipper når en god dag kommer, noe det altså gjorde. Hvorfor jeg har tenkt så mye på dette? Fordi Gud og jeg har pratet mye om det. Når det stormer så er det mange kristne som intenst søker inn til Herren og de utvikler en avhengighet til Ham som gjør at de står fast, uansett hvor mye det blåser rundt dem. De er grunnfestet i Kristus og de har sin trygghet og tillit i den faste klippen. Bibel og bønn blir like naturlig for dem som vanlig mat og de vet at dette er det kun Gud som kan hjelpe dem med og ta dem igjennom. De klynger seg til Herren og Han holder dem til gjengjeld fast og lar dem stå støtt selv under de verste stormkastene.

Men så kommer de gode dagene, og hva skjer? I stedet for å fokusere på å være klynget til «festet» så løfter vi blikket og begynner å ta inn over oss alt det gode som er rundt oss. Vi tar oss selv bort fra avhengigheten til Gud, for vi trenger ham liksom ikke like mye i de gode dagene som da det stormet. Dette, og at man plutselig ikke er så ivrig etter å søke Gud, vente på ham, hvile i hans styrke og å stole på hans forsørgelse, gjør at vi går fra dyp avhengighet til å leve mer etter hva som kjennes greit ut, og dermed beveger vi oss også bort fra å være grunnfestet i Herren til å gå og leve i egen kraft.

Israelsfolket fikk klare advarsel om å passe sitt hjerte når rikdommen kom, for Gud visste at de var tilbøyelige til å velge det enkle og godtfølendes, og dette er en advarsel som gjentas flere steder i Bibelen. Vær på vakt når de gode tider kommer, slik at de ikke tar deg bort fra Herren. Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. I stillhet og tillit skal deres styrke være (ikke i gode dager med glede og egen styrke).

Hvor du er i livet kan ikke jeg si noe om, du vet det selv, men jeg vet bare at alle er vi ett av fire steder.
1) Der vi klynger oss til Gud fordi livet stormer slik at vi vet at det er ikke hjelp noe annet sted.
2) Der at det er gode dager og man føler man har god oversikt og kontroll på egen hånd.
3) Dårlige tider uten tillit til Guds trofasthet og hjelp
4) I gode tider men med et hjerte bevart ydmykt og i avhengighet til Gud.

Vi har selv et ansvar for å søke Gud og bevare oss selv i avhengighet til ham. Det er kun i Kristus vi kan stå som mer enn overvinnere gjennom hva livet bringer oss, både av gode dager og av onde dager. Er du grunnfestet i Herren eller må du omvende deg og igjen søke Gud fremfor alt annet?

Hva er kallet ditt?

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh. 15:5)

Noen av de som leser tittelen vil kjenne det knyte seg i magen og at mismotet spretter fram. Det snakkes ofte om kall blant troende, og det er ikke noe galt med det, men hvordan vi opplever det hele avhenger av tre ting. Hva oppfatter vi som kall? Har vi funnet vårt kall? Hvordan snakkes/forkynnes det om kall?

De som har en veldig klar forståelse over hva de skal gjøre med livet sitt og hvordan de skal tjene Gud og andre, vil ofte bli veldig oppmuntret av taler om kall, mens de som egentlig ikke vet helt ofte vil bli nedtrykt og mismodige. Har ikke Gud noe spesielt for dem? kanskje de har hørt feil og mistet kallet sitt? Kanskje de ikke er gode nok? Ofte er endel av de tanker og følelser knyttet til en ensidighet i forkynnelsen av kall, vi snakker om tydelige tjenester og ikke levd liv som tjenere for Gud og mennesker og det å bære frukt.

Vårt kall er å leve et liv for Gud og andre. Det viktige er ikke hva vi kan gjøre for Gud, men hva vi lar Gud gjøre i og gjennom oss. Det er mange som i det synlige kan se ut som om de står i sterke tjenester, men som nødvendigvis ikke bærer rik frukt i sine liv. Det har sammenheng med at hva de gjør er blitt viktigere for dem enn hvem Gud vil gjøre dem til.

Jesus er kanskje det beste eksempel vi kan bruke. Han gav avkall på sitt eget for å tjene Gud og mennesker. Han var alltid beredt til å hjelpe de svake og trengende, han hadde alltid et sannhetens eller oppmuntringens ord og han prioriterte tid til fellesskap med Far.

Jesus sa selv at de som blir knyttet nært til ham er de som vil bære rik frukt og det at vi er etterfølgere av Jesus og bærer frukt, ærer og gleder Far. Vårt kall er å elske og ære Gud og å elske og ære andre. Så er vi ulike og har ulike utrustninger som gir seg uttrykk i at noen synger, andre taler, noen skriver, andre organiserer, noen strikker og andre bygger, men dette er bare de ytre uttrykk for det kall vi bærer. Det viktigste er at vi er knyttet til Kristus og at i vi i stort og smått i hverdagen bringer det liv vi får ta del i ut til andre.

Er du rede?

Torsdagskvelden satt jeg og gjorde ferdig innlegget som skulle postes fredag. Jeg hadde skrevet og planlagt innlegget for posting. Det som var igjen var å gå over det og sjekke at det var greit skrevet, forståelig og å luke unna de verste skrivefeilene. Så langt kom jeg aldri fordi internett forsvant og kom ikke tilbake på noen timer. Guds Ånd minnet meg nesten umiddelbart om viktigheten av å være rede.

Bibelen sier at vi hele tiden skal være rede til å gi en forklaring på det håp vi har, at vi skal være rede til å dele ordet og at vi skal være rede til Jesu gjenkomst. Vi vet aldri når en dør blir åpent og vi vet heller ikke hvilken dag Jesus kommer igjen.

Jeg hadde skrevet det meste, men ikke fått luket ut småfeilene. Jeg hadde gjort hva jeg kunne innen den tid det ble umulig å gjøre noe mer. Er jeg slik i hverdagen og hjertet mitt også? Er jeg opptatt av å dele ord og hjelp de gangene mulighetene åpner seg opp? Er jeg opptatt av å leve et liv som ærer Gud og holder meg nær ham og i avhengighet til ham? Er jeg bevisst slik at jeg ikke fanges så  mye inn av hverdagens mas, jag og slit at jeg glemmer det viktigste, å bevare hjertet rent og mykt innfor Herren? Er jeg rede nå? Rede til å dele Guds omsorg og nåde med andre i både ord og gjerninger. Er jeg rede til at Jesus henter meg hjem? Vi vet aldri når den tid kommer, den kan være langt framme og den kan komme plutselig.

Er du rede? Både til å tjene og ære Gud i dag og rede for evigheten?