Et lite skritt tatt i kjærlighet

Kjærlighet er ikke kun en følelse, det er handling. Å elske er verb, elsker vi så føler vi ikke bare, vi innretter våre liv etter det. Hvis vi mener at vi elsker Gud, så velger vi tid med ham og også å innrette våre liv etter hans ord. Elsker vi mennesker, så strekker vi oss etter å være gode medmennesker og medvandrere.

Et lite skritt tatt i kjærlighet bringer ikke bare glede og fred til våre egne hjerter, men det spres lys og varme inn i andres liv og hjerter. Del et godt ord eller en klem, gjør en god gjerning, hjelp med noe praktisk, betal for noen som har lite, inviter noen hjem eller ut, gjør noe for andre fordi du er glad i dem.

Ta et lite skritt i kjærlighet hver dag, og helst mange av dem, så skal du se at den største forandringen ikke kommer for menneskene rundt deg, men i ditt eget hjerte og ditt eget liv.

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh. 15:9-17)

Jeg har jo helt glemt å si at det er utdeling av 2 stk 2-pk bøker av det «gode gamle slaget» på den andre bloggen. For de som vil se hvilke bøker det er og evt skrive seg på trekning finner dere skjema i slutten av innlegget HER

Tilgi meg tornekrona Jesus

På vei til byen, en 25 minutters kjøretur, satt jeg og ba. Jeg ba blant annet om å måtte få vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Ei lita stund senere begynte jeg å tenke på da soldatene flettet en tornekrone og satte på Jesus sitt hodet. Ordene som kommer blir et lite og spinkelt forsøk på beskrive hva jeg tenkte og følte, og de vil bare røre overflaten, for ordene mine dekker ikke hva som rørte seg på innsiden min. Jeg vet at dette, som mye annet, er ting Guds Ånd må åpenbare for oss, så jeg har bedt mer enn normalt om det over dette, for bare ord kommer til kort.

Det begynte med at jeg tenkte på noe jeg hadde lest om mulige tornebusk-typer som kunne ha vært brukt til å lage tornekronen, for det var visst en 30-40 forskjellige av dem i det området på den tiden. Noen med lange torner, andre med korte, noen med mange, andre med få. Men uansett hva slags type det ble brukt, noe som egentlig ikke er viktig å vite, la oss ikke glemme den dypere meningen.

Jesus var anklaget for å være en konge som ville ta over makten og det er i det henseende vi må se på situasjonen med tornekrona. Soldatenes tornekrone var ikke bare en liten plage Jesus måtte igjennom, den var et hån og en fornektelse av Jesus som konge. Hah, du skal liksom være konge? Her er hva vi mener om det!

På den tiden var det vanlig at den rådende regent, Cæsar, bar en krone med friske blader. En flettet krone var dermed et «kongelig» symbol og et symbol som ble holdt i ære. Det at soldatene tar dette symbolet og vender det inn til en fornedrelse og vanære er også et tegn på at de fraskriver seg Jesu som konge og hans makt som herre og konge.

Og det er her det begynte å slå inn over meg, alle de gangene jeg har plassert en tornekrone på Jesus sitt hode. De gangene jeg har nektet å bøye meg for ham og ville være herre i eget liv, de gangene jeg har visst hva han sa men likevel gjorde hva jeg følte for. De gangene jeg ikke har underlagt meg hans kongemakt og herredømme over mitt liv, for jeg sier han er min herre og konge, de gangene har jeg ikke vært bedre enn soldatene som trykket kronen ned over hans hode slik at tornene stakk inn i huden og fikk blodet til å renne…

Jeg har ikke bokstavelig talt trykket en tornekrone på Jesu hode, men med mine handlinger, mine tanker og mine valg har jeg på en indirekte måte gjort det flere ganger.

Vær så snill, ikke bare avfei dette som deprimerende eller litt ekstreme tanker. Det er et alvor i det å avvise Jesu herredømme i våre liv som vi ikke må mindregjøre eller feie under teppet. La oss våge å se ærlig på egne liv og innrømme at vi er ikke så overgitte som vi liker å overbevise oss selv om (jeg snakker kanskje mer til meg enn deg nå). Jesus er vår frelser, men han er også vår herre og vår konge. I alt skal vi underlegge oss hans vei og vilje, i alt er det hans ord som skal veie tyngst, i alt… ikke bare når det passer meg eller jeg føler for det.

Jesus, jeg ønsker å krone deg som konge i mitt liv, men jeg har feilet så mange ganger fordi jeg er sta, egenrådig og har ville hatt kontrollen selv. Tilgi meg for alle de gangene jeg har trykket tornekrona ned på ditt hode gjennom å nekte å underlegge meg ditt herredømme. Takk for at også dette har du sonet for og at det er tilgivelse og renselse for meg. Se i nåde til meg og skap i meg et rent hjerte og en stødig ånd så jeg med letthet og glede kroner deg som konge i både tanker, ord og gjerninger. 

Søk Herren

Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og finner vern. (Ordspr. 18:10)

De to ordene har gått igjen i hodet mitt de siste dagene. Søk Herren.

Vi vet det er riktig men likevel har vi så lett for å søke trøst, hjelp, støtte og svar mange andre steder før vi som siste løsning kommer til Gud. Men egentlig skulle svaret på alle våre utfordringer være søk Herren

Når mennesker sårer deg, søk Herren.
Når jobben er slitsom, søk Herren.
Når ekteskapet skranter, søk Herren.
Når barna tar dårlige valg, søk Herren.
Når mulighetene er flere, søk Herren.
Når uro råder, søk Herren.
Når gleden bobler, søk Herren.
Når resultatene er gode, søk Herren.
Når resultatene er negative, søk Herren.
Søk Herren, uansett hva som skjer.

Vi sier så fint at vi har Gud først i hjertet og livet, men hvordan vi handler når ting går enten veldig bra eller veldig dårlig viser oss at vi er ikke så helhjerta, så overgitte og så trofaste mot Gud som vi liker å tro vi er. Er vi ærlige så vet vi at vi skulle elsket Gud mer enn vi gjør, vi skulle sprunget til ham mye oftere og vi skulle lengtet etter å sitte sammen med ham i stillhet.

Svaret på vår lunkenhet, på vår manglende overgivelse, er søk Herren.

Tilgivelsen er total

Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Ap.gj. 13:38-39)

Den som tror blir frikjent på grunn av Jesus, sier verset. Det er en sannhet vi ofte vet med hodet, men som ikke alltid har fått plantet seg like godt i hjertet vårt. Vi tar sjeldent tid til å grunne over slike sannheter og dermed blir ikke sannhetene ordentlig grunnfestet i oss. Vi vet at vi er tilgitt, men vi lever ikke alltid som om vi er tilgitt.

Paulus sier at den tilgivelse vi har i Jesus fører til frikjennelse, det er ikke mer skyld, ikke mer overhengende dom, vi er tilgitt. Jesu blod renser oss ikke bare litt, det renser oss helt.

Vi sliter mange ganger med å tilgi oss selv og dette henger sammen med at vi føler vi ikke fortjener å bli så raust og nådefullt tilgitt som Gud gjør. Tenk, med en gang vi helhjerta søker Gud om tilgivelse, er vi tilgitt. Men i vår menneskelighet så føler vi får å prestere litt mer. Føle litt mer skam og skyld, slå oss selv litt mer i hodet, lide litt mer før vi kan akseptere tilgivelsen. For det er jo for enkelt, er det ikke? Bare omvend deg fra hjertet så er alt greit igjen.

Det var ikke enkelt for Jesus, men han gikk den veien, han sonet den straffen og han gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss gjorde at han selv grep inn for å ordne en forsoning, en tilgivelse og renselse, som var god nok i hans øyne. Loven, lovgjerninger og egne følelser kunne aldri klare å fri oss fra skyld og skam slik Jesu forsonende offer kan.

Har du angret de gale tingene og omvendt deg så er du tilgitt. Ikke la menneskenaturen lure deg til å tro at du må lide mer, ikke la djevelen lure deg til å tro at det er ikke fullstendig. Hva Gud gjør er gjennomført, ordentlig og nok. Hans tilgivelse er total. Ikke bare tro at du er tilgitt, men anvend tilgivelsen i hverdagen din ved å gå imot menneskelige tanker om å måtte være miserabel og lide litt mer, gå mot djevelens løgner og pris og takk Gud for at hans tilgivelse er så stor og nådefull som den er.

Litt lengre innlegg om tilgivelse HER

Til å tenke på

Jeg stoppet opp med ett par vers i salmene i går, det spesielle med disse er at de nevnes nesten helt ordlikt to steder i samme salme. Det er mange sannheter som er verdt å grunne på, minne seg selv om og takke Gud for i disse versene.

Når jeg er redd, stoler jeg på deg.
Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord.
Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd.
Hva kan vel mennesker gjøre meg?

Salme 56:4-5 (v11-12 er nesten like)

Versene sier ikke tingene rett ut, men tenk litt etter. David var en mann som hele livet lengtet etter å bli bedre kjent med Gud og være i Hans nærvær. David erfarte mange ganger at Gud reddet ham og at Guds Ord var godt og til å stole på. Gud var trofast mot David og overøste ham med hjelp og godhet, og Han lot også David få erfare sitt nærvær på en måte vi burde lengte og strekke oss etter.

David hadde erfart at når han var redd og stolte på herre, så grep Gud inn og hjalp ham.

David visste at Gud var til å stole på fordi Gud hadde vist seg trofast gjennom hele hans liv.

David visste at Guds Ord var sant, rent og godt og at det bringer lys, visdom og glede.

Når Gud er så opphøyd og allmektig, hvorfor skal David frykte for mennesker? Mennesker kan ikke drepe det indre liv han har, bare kroppen.

Å leve og tjene i Guds kraft

Noen ganger opplever jeg det forunderlig hvor ofte ett enkelt vers kan siteres av så mange ulike mennesker på så kort tid. For meg er det spesielt et vers jeg har både hørt i samtaler, selv lest eller hørt i forkynnelse de siste dager og det er:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Ap.gj. 1:4-5)

Og tror du ikke også at Gud ved sin Ånd minnet meg om dette verset da jeg kjente at kroppen gikk helt tom for krefter mens jeg var midt oppi noe 🙂 Jeg har holdt et veldig rolig tempo i det siste fordi kroppen har krevd det, noe som selvsagt fører til at endel ting blir utsatt. Den ene er at yngsten ønsket å bytte seng og madrass og det har jeg ikke orket. Etter ett par dager med god hvile kjente jeg bare at «nå gjør jeg det» og jeg satte igang. Optimismen ble slått død etter mindre enn ti minutter da jeg kjente «bonk, der var kroppen tom». Jeg som trodde jeg hadde mer krefter på lager enn dette, erfarte sårt at det var det ikke. Etter lang pause fortsetter jeg forsiktig og det er i en av de små arbeidsøktene at Gud minner meg om at det er derfor vi mange ganger ikke fullfører hva vi er satt til. Vi går tomme for krefter fordi vi går i egen kraft når vi skulle ha gått i Guds kraft. Og da blir det tungt, ja ikke bare tungt, gleden med det hele forsvinner også og man kjenner en smule motløshet siger inn.

Hva var det Jesus sa til disiplene etter at de hadde fått misjonsoppdraget? (fritt gjengitt) Hold an gutter. Jeg vet dere vil springe ut og sette igang øyeblikkelig, men det skal dere ikke. Dere skal trekke dere tilbake og vente på at Fars løfte til dere blir virkelig, når dere blir ikledd kraft i fra det høye, da kan dere gå igang, ikke før.

Jeg tror ikke det er bare jeg som gjør denne feilen, men at de fleste av oss gjør den flere ganger. Vi kjenner at Guds leder oss til å gjøre noe, til å starte i en ny oppgave eller annet, og så setter vi igang med en gang, uten å ha trukket oss tilbake og bragt tid i bønn og i fellesskap med Gud og andre troende og ventet på at vi ble ikledd kraft og evne til å fullføre det kall Gud plantet i vårt hjerte. Vi springer avgårde i egen kraft og så kommer smellen. Og da kommer også anklager, tvil og annet. Tenk om vi hadde lært å bruke mye mer tid alene med Gud før vi satte i gang, at vi husket nødvendigheten av at Gud må fylle oss sin kraft, sin visdom og sin styrke.

Jeg sukket for meg selv under en av pausene, for jeg merket etter hvert at hva jeg hadde begynt på ikke ville bli ferdig den kvelden og ikke bare det, jeg ville være mer sliten enn beregnet etterpå. Hvordan skulle jeg klare morgendagen? En liten stund etter mitt hjertesukk tikker det inn en melding på mobilen, om yngsten kunne være en dag ekstra hos far? Nesten umiddelbart etter meldingspipen kom også et annet ord opp i tankene: «Nåde». Jeg sier ja til ekstra dag og smiler mens jeg tenker: «Typisk deg Gud».

Jeg fikk en ekstra dag å hvile på og jeg trengte ikke stresse kroppen med å gjøre noe den egentlig ikke klarte. Jeg kunne ta det rolig. Og slik møter Gud oss også når vi i iver har lagt ut i egen kraft og opplevd å gå på smellen, han kommer til oss med nåde og tilbyr seg å hjelpe oss videre. Han gir oss ikke opp fordi vi trodde vi kunne klare å tjene ham i egen kraft, han kommer med nåde. Noen ganger må vi gå på slike smeller for å se at i oss selv har vi ikke hva vi trenger for å tjene i kraft og styrke, for å forstå enda mer at vi er avhengige av av at Gud fyller oss med sin kraft.

Har du gått på en smell og forstår ikke hvorfor alt plutselig ble tungt, vanskelig og tapper deg for krefter? Eller kanskje har du i din iver gått igang i egen kraft i stede for å vente på at Gud skulle fylle deg… du trodde du var sterk nok og dyktig nok til å kunne klare dette, men innser nå at du er ikke. Fortvil ikke, fordi når en liten del av din selvgodhet og selvstyrke dør som dette, så blir du mer innstilt på å klynge deg til Gud og mer mottakelig for at han kan fylle deg med sin kraft. Ikke la dette holde deg borte fra Gud og fra det å tjene ham, omvend deg og søk inn til Herren og be om kraft i fra det høye slik at du kan fullføre hva du har startet på.

Godt og tjenlig vær

En av kirkebønnene har formuleringen over; vi ber om godt og tjenlig vær, og det er vel en særs aktuell bønn i disse dager. Sør-Norge hadde hatt godt av større mengder nedbør slik at knusktørre skoger hadde blitt bløytet opp og jeg tror også det er ganske mange bønder av ulike slag rundtforbi som kunne tenkt seg nedbør. Men hva er godt og tjenlig vær? For det kan da være så mangt, kan det ikke?

Hadde vi spurt noen mennesker så hadde vi sikkert fått endel ulike svar. Noen ville være basert på personlige preferanser (jeg liker/-ikke sol og varme), andre ville dreid seg om andres behov (stakkars de eldre og alle husdyrene), noen ville tenkt på den større sammenheng (som skogbløyte for å forhindre branner eller jordbruket), mens noen igjen ville hatt holdningen vi tar hva som kommer og ikke tenkt verken den ene eller andre veien.

Jeg satt og tenkte på denne bønnelinjen i en annen sammenheng: Hva er godt og tjenlig «vær» i mitt liv? Hvis jeg ber om at Guds vilje skal skje i mitt liv, så ber jeg egentlig om at hva som er godt og tjenlig skal skje. Men ber jeg utfra personlige ønsker og mitt ståsted eller ber jeg om at Gud skal få sin vei med meg og at hva han ser som best for meg- både personlig og i den store sammenhengen- er hva som må skje?

Hva er godt og tjenlig vær i våre liv?

Det er ikke bare gode dager, for da ville vi blitt overfladiske, manglet dybde, søkt Gud sjeldnere og mindre intenst, stolt mindre på Gud og mye annet.

Det er ikke bare tunge dager, for da ville vi slitt med å holde hode over vann, kjempet konstant mot motløshet og strevd med å finne styrke til å stå opp enda en dag.

Det er en blanding av sol og regn, av gode stunder og utfordrende stunder. Som naturen går gjennom årstider og også trenger ulikt vær for å fungere som den er ment, så trenger vi ulike årstider og «vær/føreforhold» i livet for at vi skal modnes og styrkes.

Troen, avhengigheten og tilliten til Gud vokser mest i de tyngre tidene, men vi trenger også å oppleve at det er dager der det er godt å leve, at lovsangen flyter utav hjertet og at vi smiler til alt og alle. Så er det slik at noen blant oss får mye mer av de tunge tidene enn de gode tidene, men da må vi aldri glemme Guds svar til Paulus da han ba om at tornen måtte bli fjernet: Min nåde er nok for deg. Tenk det, Paulus ble ikke kvitt tornen, men han ble overøst med Guds nåde for å kunne gå igjennom dette som mer enn en overvinner!

Tør vi be Gud om å gi godt og tjenlig vær inn i våre liv og så avslutte med; må din vilje skje, og ikke min?

*****
Siste innlegg på den andre bloggen er om et tema som sjeldent snakkes særlig om, vitnesbyrdet som kommer gjennom et prøvet liv. Her er et lite utdrag:

Det er noen ganger at de prøvelser vi går igjennom ikke er en test av vår tro eller fordi vi skal likedannes Jesus mer, noen ganger opplever vi å havne i utfordringer og prøvelser fordi Gud trenger noen han kan vise sin storhet og herlighet på slik at det blir et vitnesbyrd for mennesker rundt. Enkelte vil ikke høre Gud Ord, men de kan ikke unngå å se Guds storhet og allmakt når han viser sin herlighet og kjærlighet gjennom menneskers liv.