Du er kirken

Men han (Jesus) svarte: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» (Luk. 8:21)

Vi går ikke i kirken, vi er kirken.

Viser våre liv den kirke vi ønsker å fremstille og er våre ord i samsvar med de det øverste hodet for kirken (Jesus) selv har sagt?

«Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. (Luk. 14:26-25)

Det er enkelte som reagerer på å at jeg kaller oss kirken og ikke bruker ordet legemet, men selv sier de at de skal i kirken eller menigheten. For å gjøre det hele litt enklere og mer slagkraftig, valgte jeg derfor å bruke ordet kirken.

en av de dagene…

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

sliten,
tom for
ord
og følelser.

takknemlig,
for at du Gud
ikke trenger mine ord,
men forstår mine sukk

i behov av
hvile,
en hjerteklem,
styrke,
av deg Gud.

Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. (Jes. 40:29)

 

Dere skal gi dem mat!

Et av de stedene det står at Jesus metter 5000 er i Lukas 9. De ulike evangeliene har litt ulik fremstilling, men essensen er den samme. Jesus har talt om Guds rike og helbredet syke, det blir kveld og disiplene sier at Jesus skal la folket reise til omliggende steder for å få seg mat. I Lukas leser vi Jesu respons og fortsettelsen slik: Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker», sa de, «hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene» (Luk. 9:13). Det fortsetter med at Jesus gir beskjed om at folket skal sette seg, han tar det lille de har, løfter det mot himmelen, velsigner det, bryter det og gir disiplene for å dele ut. Og vi vet at de ble alle mette og det var plenty til overs. Og selv om vi leser dette har vi vanskelig for å tro at Gud kan bruke det lille vi har for å mette andre.

Når vår venn er i mørket så sliter vi med å dele lyset som evangeliet kan bringe, for hvordan peke på verdens lys og håp?
Når vi møter noen som er lei seg, hvordan trøste?
Når vi ser noen som blir urettferdig behandlet, er det vår plikt eller andres å hjelpe?
Når vi plutselig blir snakkendes med fremmede, snakker vi om mer enn vær og vind?
Når vi hører om noen som er i nød, skal vi virkelig hjelpe?

Det er så mange situasjoner vi kan bringe frem, men vi vet alle om øyeblikk i våre liv som vi får en litt flau smak i munnen over fordi vi ikke turte å si noe om Gud, eller øyeblikk vi blir triste over fordi vi ikke delte håpet, trøsten og hjelpen i Herren eller andre hvor vi vet vi skygget banen av frykt for hva den andre ville tro om oss.

Vi sliter med å tro at vi har nok til å hjelpe andre. Vi vet ikke nok om Bibelen, vi ber ikke nok, vi har ikke erfart nok, vi er ikke gode nok kristne og mye annet stopper oss fra å være de redskap Gud kan bruke for å nå inn i andres liv. Vi har alle noe vi kan gi videre til andre. Noen har lite, andre mer, men det viktigste er ikke hvor mye vi har, men at vi bruker hva vi har. Tross alt, hvis Gud kan velsigne ei lita nistepakke så den kan mette mange tusen, så kan han bruke sine fingeravtrykk i våre liv og de ord vi husker for å nå andre menneskers hjerter med trøst, visdom, kunnskap eller hva enn de trenger.

Møter du mennesker som er i behov? Kanskje er de der nettopp fordi Gud har plassert dem inn i ditt liv? Velg å stol på at den du er og hva du har er godt nok, Gud vil velsigne hva du deler slik at det blir til mat (hjelp) for den som får det. Vær bare frimodig.

Fellesskap styrker tilliten

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» (Sal. 91:1-2)

Noen ganger merker man seg ett ord og det skaper en helt annen dybde over vers enn man tidligere har sett, og slik var det for meg da jeg bet meg merket i ordet «han» i versene over.

Den som har en trygg tillit til at Gud er tilstede og vil hjelpe, er den som forut for sine utfordringer og prøvelser har brukt mye tid sammen med Gud. Den som er vant med å pleie sitt personlige fellesskap med Gud og som over tid har erfart at når man vandrer ved Herrens side så er han trofast, god og nådig, den setter sin lit til Herren uten problem.

Skal vi kunne stole på noen så må vi kjenne dem. Vi kan selvsagt velge å gi noen en sjanse uten at vi helt kjenner dem, men virkelig tillit til andre, det har vi kun når mennesker har bevist over tid at de er den de fremstår som. Ukjente og bekjente kan vi gi en sjanse, men venner som over år har vist seg å være trofaste, de stoler vi på. Tillit til hvem Gud er og hva han kan og vil gjøre vokser ikke frem over natten, den utvikler seg og blir dypere og mer grunnfestet etter som vi over tid vandrer i fellesskap med Gud.

Den som velger å søke inn til Herren og som velger å søke hjelp, trøst, visdom og skjul hos Herren, den er det som på en spesiell måte erfarer Guds kjærlige og nådefulle trofasthet. Og den som kjenner Gud er den som virkelig kan si: Jeg stoler på deg Gud, du ER min tilflukt og borg. Til deg springer jeg når livet blir vanskelig, fordi jeg vet at du trøster, styrker og hjelper meg. Til deg søker jeg inn når spørsmålene er uten svar, for jeg vet at du lyser opp min sti og mitt hjerte. Til deg kommer jeg, for du har igjen og igjen vist deg overmåte god og barmhjertig mot meg. Til deg står mitt håp og min lit.

Velger vi å bruke tid med Herren over åpen Bibel, i bønn og gjennom småprat gjennom dagen- og lever ut de ord vi forstår, så vil vi på en mer altomfattende måte merke Guds tilstedeværelse i våre liv. Vi vil erfare i større mål at Gud virkelig leder og hjelper oss, at han trøster og styrker oss, at han velsigner og forsørger oss, og gjennom at vi erfarer dette, øker vår tillit til Gud. Fellesskap med Gud over tid vil styrke vår tillit til ham.

Er du tilkoblet?

Vi er uten internett etter snøfallet i går og i natt og med min lille mengde datatrafikk så skal jeg være litt påpasselig med hva jeg bruker mobilen til. Til vanlig går det jo automatisk med påkobling til Wi-Fi og da trenger man ikke tenke slik, men nå kan jeg fort bruke opp kvoten. Blir den brukt opp blir det betraktelig dyrere å bruke mobilen på nett.

Nå var det jo ikke det jeg ville minne dere på, men viktigheten av å være koblet til Gud gjennom dagene. Det er så viktig at vi husker å lese litt, å be litt, å være stille innfor Gud og å snakke med ham om dagen og livet etter som det utvikler seg. Ved å bevare den konstante kontakten og nærheten med Gud, så vil vi få av hans styrke og kraft. Mange ganger skjer det uten at vi merker det, når vi kommer til Gud så kobles vi nærmest «automatisk» til kraftkilden, slik jeg automatisk kobles til nettet når jeg kommer hjem.

Så er det en fare i det hele vi skal være bevisste, vi kan fungere i kristenlivet en liten stund fordi vi har en indre reserve, men denne varer ikke lenge og  tar plutselig slutt. Hvis man da fortsetter uten å søke inn til Gud for fellesskap, vil man fortsette i egen kraft og det er kostbart. Kostbart fordi hvis vi prøver å leve kristenlivet eller utføre vår tjeneste/gudstjeneste i egen kraft, så vil vi slite oss ut både fysisk, psykisk og åndelig. Litt som at det blir veldig dyrt for meg å bruke mye mobildata etter at min mengde er tom.

Det er ikke meningen at vi skal bli frelst ved nåde og så klare resten selv, nei i alt er Gud vår styrke og vår kraft. Vi trenger å hver dag søke Herren og fellesskap med ham. Det er i kun Guds styrke, kraft og nåde vi kan leve gudfryktige liv.

Salig er det folket som kan rope av jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre. Hele dagen jubler de over ditt navn, de triumferer ved din rettferd. Du er detes styrke og prakt, ved din godvilje får vi kraft. (Sal. 89:16-18)

Tid for selvransakelse

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Består dere kanskje ikke prøven? (2. Kor.13:5)

Etter å ha måtte vende tilbake til salme 78 flere ganger sitter jeg med en rar følelse inni meg. Jeg vet ikke om jeg skal beskrive lesningen som mest urovekkende eller tankevekkende, kanskje begge deler. Denne salmen er en læresalme skrevet av Asaf og den går gjennom hovedtrekk i Israelsfolkets  historie frem til kong David. Hva som er tilbakevendende er at Gud redder folket, folket er takknemlig, folket kommer på avstand, Gud må straffe/fjerner sin beskyttelse og sitt nærvær og at Gud er barmhjertig og viser miskunn. Dette skal være til lærdom for oss, men hvor ofte raser vi ikke bare igjennom uten å la ordene lyse på eget hjerte og ransake det?

Når vi møter nye utfordringer i livet, møter vi dem med tillit til at Gud er mektig til å hjelpe oss også denne gangen eller raser og tviler vi slik israelittene gjorde?

Vel slo han på klippen så vannet rant og bekkene flommet fram. Men kan han også skaffe brød eller sørge for kjøtt til sitt folk?» (v 20)

Når Gud åpenlyst straffer mennesker som har levd i synd, tar vi det til oss og ransaker vi eget hjerte for å se om det er noe vondt i oss? Eller er vi lik israelittene?

Likevel fortsatte de å synde og stolte ikke på hans underfulle verk. (v 32)

Så kommer hva jeg finner mest urovekkende, for dessverre kan vi ikke si at dette ikke er tilfellet i vårt land i dag. Det er mange som ærer Gud med munnen, men deres hjerter er ikke hele med Herren, noe deres ord og liv vitner høyt og klart om.

Når han drepte, søkte de ham, de vendte om og lette etter Gud. De husket at Gud er deres klippe, at Gud, Den høyeste, er deres forløser. Likevel bedro de ham med munnen, de løy for ham med tungen. Hjertet holdt ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. (34-37)

Det er ikke til å komme unna at det å ha Jesus som Frelser i livet også betyr at vi har ham som Herre. Og er Jesus vår Herre så er det han som har den øverste kontrollen og retten til å sette regler og grenser. Men det er altfor mye snakk om en falsk nåde i dag, en nåde som gir tillatelse til å «ikke ta det så tungt» i stede for at nåden er en oppdragende kraft til å leve i helliggjørelse. Har vi Jesus som Herre er vi rettferdiggjort innfor Gud, men det skal følges opp med liv som leves under helliggjørelse.

Vi kan lure oss selv og andre med våre ord, men Gud kjenner hjertene. Gud vet om vi er hel i vår ferd eller om vår munn snakker hva hjertet ikke vil bøye seg for.

Johannes kom med en sterk oppfordring til folket på sin tid om å leve et liv som er i samsvar med omvendelsen. Det kristne liv er et ja til Jesus og ja til selvfornektelse, ikke at Jesus skal hjelpe meg å lykkes i mitt liv.

Vi trenger alle å innimellom sette av tid og ta en grundig kikk på eget liv. Lever vi slik vi snakker og er dette i samsvar med hva Guds ord sier er gudfryktige liv levd under nåden og i Guds kraft?

Tilfeldighet eller Gud?

Vi tror at Gud leder våre skritt, men likevel er det veldig mange som omtaler ting som tilfeldighet. Kanskje vi skulle ta en revurdering av det uttrykket? For i mange tilfeller er det heller Gud som står bak det hele enn tilfeldighetene.

Tenk på de gangene du ble litt sen ut døra og opplevde å møte på noen som enten trengte en prat eller gav deg den oppmuntringen du trengte. Eller de gangene man er sent ute og på automaten sukker: «Gud hjelp meg å finne parkering» for å løfte blikket og se noen skal til å rygge ut. Eller hva med de gangene man «føler for» å ta frem ekstra mat, bare for å oppleve at det ble noen ekstra rundt bordet.

I Bibelen leser vi om flere episoder som av mange ville blitt omtalt som tilfeldigheter, men som egentlig er bevis på at Gud er der. Det ene eksemplet var jeg innom i dag da jeg igjen begynte å lese gjennom Lukas. Helt i starten finner vi fortalt om da Sakarja ble utvalgt til å gå inn i templet og ofre røkelse. Det var trekning som avgjorde hvem av prestene som skulle gjøre det og loddet falt på Sakarja (Luk. 1:9). Mens Sakarja er der inne får han besøk av engelen Gabriel som forteller ham at hans bønner er hørt og at han skal få en sønn.

Det er så lett å stemple ting som tilfeldig, men hvis vi bruker litt tid til å tenke over situasjonene og omstendighetene så vil vi ofte oppdage at det er alt annet enn tilfeldig, det er Guds trofaste tilstedeværelse og hjelp i vår vanlige hverdag.

Alle de «tilfeldighetene» du har opplevd i det siste, både de som satt deg i posisjon til å være der for andre, de gangene du fikk trøst av andre og de ganger ting bare ordnet seg, er du sikker på at det var tilfeldig? Er det ikke større sjanse for at det var Gud? At det var Guds nådefulle omsorg, hjelp og kjærlighet som ledet deg inn i ferdiglagte gjerninger, som støttet deg og som satte brikkene på plass for deg?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden. (Hos. 6:3)