Snakk liv inn i andre

Tungen har makt over død og liv, de som gjerne bruker den, får smake frukten. (Ordspr.18:21)

Jeg kaller mennesker for dyrebare, fantastiske, skjønninger, velsignelser og mye annet, og det er i all hovedsak 3 grunner til det.

  1. Gud ser på mennesker slik og jeg ønsker å minne andre på at de er elsket, sett og omsluttet av omsorg og barmhjertighet
  2. Jeg ønsker å fortelle andre hvordan jeg ser på dem
  3. Vi trenger alle å få høre at noen liker oss mer enn bare litt

De aller fleste har jeg ikke problem med å si noe godt om eller til. Derimot er det er noen jeg sliter litt mer med enn andre, men i de tilfelle må jeg ta meg i at det er ikke hva jeg mener som er viktigst, det er hva Gud mener. Og jeg ønsker å være på linje med ham i dette, som i mye annet.

Vi glemmer så ofte at ordene våre bærer med seg kraft til å enten trykke ned eller løfte opp, til enten å bringe død eller liv. Vi har så lett for å la ord fly over leppene og så prøve å fjerne brodden ved å si «jeg tullet bare» eller «jeg mente det ikke». Men hvis vi ikke mener det, hvorfor sier vi det da? Er det ikke slik at det som kommer ut fra vår munn kommer fra hjertet? Hvis vi ikke mener det, hvorfor sier vi ting som trykker andre ned og ødelegger? Hvis vi ofte bruker slike uttrykk så er det kanskje på tide at vi vender om, ber om tilgivelse og Guds hjelp til å forandre oss.

Selv om dette i all hovedsak er et innlegg om å snakke liv i stede for død inn i menneskers hjerter, liv og dag, så er det en annen viktig ting i denne sammenheng som jeg også vil nevne:

Det er viktig at vi passer vår munn, men det er også viktig at hvis vi snakker Guds sannheter så må det følges opp med levd liv. Det hjelper lite at jeg kaller noen dyrebar og fantastisk for å i neste øyeblikk la være å hjelpe, trøste eller støtte dem.

Vil med dette få ønske alle dere dyrebare, fantastiske og herlige skjønninger en god sommer! Litt usikker på når neste innlegg kommer, men jeg tar ikke helt ferie selv om det bare er noen få timer til guttene tar ferie.

Å ta livet av fordommer

Vi er så fordomsfrie? Er vi ikke? Vi er så flinke av oss og elsker alle mennesker like mye, akkurat slik som Jesus har sagt vi skal. Vi gjør ikke forskjell, vi likebehandler alle. Eller…

Helt ærlig er jeg full av fordommer mot andre mennesker. Ikke det at jeg vil være det altså, heller ikke det at det er en hverdagslig affære for meg, men jeg er. Jeg steber etter å sette alle mennesker likt og like høyt, men jeg havner inni mellom der at jeg tenker eller ser på andre på en måte som bunner i fordommer. Fordommer mot enkelte mennesker som på et aller annet vis er annerledes eller meg. Om det er fordi de tror og mener annerledes, oppfører seg annerledes, ser veldig annerledes ut eller har en annen kultur eller tradisjon, varierer, men det at de er annerledes enn meg og hva jeg anser som «normalt» (som er et ganske så vidt spekter for meg), gjør at jeg raskere enn bra er trekker negative konklusjoner om det mennesket.

Og det er ikke rett. Så enkelt, å være fylt med fordommer er galt. Fordommer er noe jeg ikke ønsker og det er noe som skaper utrolig mange problemer for mennesker i denne verden. Men hvordan blir jeg fri? Hvordan kan jeg også i dette bli mer lik den Jesus jeg leser om? Han som ikke gjorde forskjell på folk, han som elsket alle, han som bedømte mennesker rett og ikke utfra hva samfunnet rundt han mente var rett, godt og gudfryktig?

Eneste veien å gå er å bli mer lik Jesus, men for å gjøre dette må jeg også ta et oppgjør med meg selv de ganger jeg merker de tankene og holdningene kommer frem. Hva er det som gjør at jeg der og da vurderer og ser på nettopp det mennesket med fordomsfulle tanker i mitt indre? Vil jeg ta tak i egen synd og innrømme den? Vil jeg be Gud om tilgivelse for å ha sett ned på et av hans mesterverk? Vil jeg be om hjelp til å elske slik Gud elsker dette mennesket og vil jeg gjennom ord og handling vise at hva jeg tenker og føler ikke er slik jeg vil være?

De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. (Luk. 20.21)

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig! (Joh. 7:24)

Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. (Jes. 11:3)

Fra min side av elefanten

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. (1. Kor. 13:9)

Vi ser og forstår utifra hvem vi er og de erfaringer og den kunnskap vi har. Jeg har mitt liv og du har ditt. Vi kan være enige om noe og uenige om annet, men likevel bevare enheten oss i mellom. Jeg er meg med mitt, på godt og vondt, og jeg har mitt levde liv, på godt og vondt, akkurat som du er deg og har ditt.

Hvem vi er og hva vi har erfart påvirker hvordan vi leser og forstår Guds ord. Tenk om vi bare kunne tatt av brillene våres og sett alt utfra Guds perspektiv og forstått hans fullkomne mening? Det hadde vært fantastisk! Og en dag skal vi det, men vi er ikke der enda.

Jeg har sagt tidligere at Gud går god for hele sitt ord men ikke alltid vår forståelse av det. Vi har huller og feiloppfatninger alle av oss, slik er det dessverre bare. Men jeg strekker meg etter å alltid vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester. Jeg ønsker å vite  mer om et år enn jeg gjør i dag, jeg ønsker å ha beveget meg litt videre fra hvor jeg er i dag. Men jeg må samtidig erkjenne at jeg er et sprukket kar som er underveis.

Oppi alt dette prøver jeg å være sann mot Guds ord når jeg deler det, men jeg er også veldig klar over at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg ser mye fra min side av elefanten. Hva jeg mener med det siste er at mitt ståsted farger og bestemmer min forståelse og oppfattelse av hva jeg leser og erfarer, uansett hvor mye jeg prøver å «lese som det står».

Se for deg at du plasserer fire blinde rundt en elefant. Ingen av dem har aning på hva en elefant er og de får i oppgave å beskrive en elefant. Ville den som kjente på snabelen mene det samme som den som kjente på bakbeina? Eller hva med den som kjente på ørene, ville den ment det samme som den som kjente på siden av elefanten? De ville alle hatt forskjellige beskrivelser av hva en elefant er og selv om alle har rett på sitt vis, var det veldig mangelfullt hva de kunne beskrive og forklare om en elefant.

Slik er det med oss også, vi ser nok Guds ord og våre gudserfaringer mer med egne briller og fra vår egen side av elefanten enn vi mange ganger tenker over. Men hvis vi er bevisste det, vil vi også lettere kunne bevare egen ydmykhet i forhold til hva vi vet og kan om Guds ord, og vi vil også være rausere og ikke så påståelige i forhold til andres forståelse av ordet (noe er selvsagt feil, men ofte diskuterer vi nyanser i stede for regelrette feil).

Jeg prøver ikke å villede noen (de færreste av oss gjør det), men jeg rett og slett bare vet at jeg ser og forstår stykkevis og delt og at jeg er underveis. Og selv om jeg prøver å bevege meg rundt elefanten og lære mer og mer, vil det alltid være slik at jeg skriver og snakker ut fra hva jeg ser på «min side av elefanten». Så igjen, når du leser hva jeg skriver (og hva andre skriver og hva du hører) prøv alt og hold fast ved det gode. (1. Tess. 5:21)

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Å velge rett ektefelle (2)

(Del 1 finner du HER)

Det er spesielt et vers som brukes som forsvar av de som gifter seg med ufrelste og det finner vi i 1. Kor. 7:14

For den ikke-troende mannen blir regnet som hellig på grunn av sin kone, og den ikke-troende kvinnen blir regnet som hellig fordi mannen er en troende bror.

Dette verset brukes for å rettferdiggjøre at det er ikke galt å gifte seg med en ikke-troende da denne regnes som hellig pga den troende ektefellen, men det er overhode ikke grunnlag for å bruke dette verset i denne sammenhengen. Verset er skrevet til mennesker som allerede er gift og i forbindelse med om det er greit å skille seg eller ikke. Vi skal også huske at det er skrevet til menigheten i Korint som på den tid bestod av nyfrelste, dvs at den som i disse ekteskapene er troende, allerede var gift da han/hun ble frelst.

En av de ting Gud satt som regel for Israels-folket var at de ikke skulle la sine døtre og sønner gifte seg med noen fra folkeslagene rundt seg. De skulle ikke gjennom ekteskap gå i ‘union’ med noen som tilhørte en annen tro og dette var for å bevare folket hellig og sterkt. Det vil alltid være en stor fare for at den kristne vil begynne å bli rund i kantene, godta ting de tidligere så på som utenkelig og ikke være så overgitt Gud i hverdagen når de deler liv med en som ikke deler samme tro og overgivelse til vår Herre og Gud. Når Gud tok oppgjør med sitt folk i gammeltestamentlig tid så var et av ankepunktene alltid at de hadde giftet seg med folk av annen tro og med det bragt avguder og ugudeligheter inn i sin midte. Om det var alvorlig på den tiden, ja så er det det fortsatt i dag.

Du må ikke knytte slektsbånd med dem, ikke gi din datter til hans sønn og ikke ta hans datter til kone for din sønn. For de vil få dine barn til å vende seg bort fra meg og dyrke andre guder. Da vil Herrens harme flamme opp mot dere, og han vil snart utrydde deg. (5. Mos. 7:3-4)

Fordi de var troløse mot meg, skjulte jeg ansiktet for dem og overga dem i fiendens hender, så de alle falt for sverd. (del av Esek. 39:23. Les gjerne 39:21-25 og 5.Mos. 31:16-18 for å se sammenheng)

Hvorfor er det så viktig at vi ikke gifter oss med noen som ikke har samme tro eller samme overgivelse til å leve hellige liv? Vil ikke Gud vi skal være lykkelige da?

Jo, Gud vil vi skal ha det godt, men samtidig så verner han også om sitt hellige navn. Hvis vi lever liv som ikke er Gud til behag, så vil vi kunne bringe vanære over hans navn. Samtidig er det viktig å huske at det viktigste med frelsen er ikke at du er sikret en billett i himmelen, det er at du er blitt et Guds barn og borger av Guds rike. Og det folk Gud har utvalgt seg og kalt, er ment å være et hellig folk. Et folk som lever for å ære Gud og for å utbre hans rike, ikke for å klare livet godt og føle glede.

Derfor sier Herren Gud: Nå vil jeg vende Jakobs skjebne og være barmhjertig mot hele Israels hus. Jeg brenner av lidenskap for mitt hellige navn. De skal glemme sin vanære og all sin troløshet mot meg når de bor trygt i sitt land og ingen skremmer dem. Når jeg fører dem tilbake fra folkene og samler dem fra fiendelandene, vil jeg gjennom dem vise meg hellig for øynene på mange folkeslag. (Esek. 39:25-27)

Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene du skal si til israelittene.» (2. Mos. 19:5-6)

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1.Pet. 2:9)

Jeg tror at de som virkelig lurer på om det er greit å gifte seg med ufrelste eller «navnekristne» (kaller seg kristne, men lever ikke slik) egentlig vet at det ikke er greit. Men så er det menneskenaturen i oss som lokker og drar. Vi har latt følelser utvikle seg og blitt sterkere, man er blitt glad i noen og verdsetter dem, man liker å være ønsket, føle seg elsket og mye annet. Men spørsmålet vi må stille oss er: Hvis Gud sier det ikke er greit, skal jeg da la det være greit for meg?

Sist gang jeg leste gjennom 1.Korinterbrev kom det et vers hvor det var spesielt et ord jeg bet meg spesielt merke i:

Har ikke også vi rett til å ha med oss en troende søster som ektefelle, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas? (1.Kor.9:5)

Jeg lurte på hvorfor Paulus valgte å skrive troende søster i stede for bare søster? Svaret fant jeg selvsagt ikke, men det ble en viktig påminnelse for meg at hvis vi ønsker å leve overgitt Gud, så er det viktig hvem vi knytter bånd med. Og når det gjelder disse ordene, det er lite tvil om at Paulus sikter til en troende søster som lever og ånder for å ære Gud med hele sitt liv, Paulus ville aldri godtatt at det kun var fine ord som ikke ble fulgt opp med levd liv…

Det er alltid den enkelte som må ta avgjørelsen, men blir jeg stilt spørsmålet så er svaret mitt alltid: Ønsker du å leve i samsvar med Guds ord så er det ikke greit å gifte seg med ufrelste eller «navnekristne». Ønsker du å leve overgitt og lydig mot Gud, så er slike forhold noe du bør komme deg ut av det før det blir enda vanskeligere å bryte…

 

 

Vil du leve for Jesus?

Noen kvelder kjenner jeg at kroppen og hodet er mer slitne enn ‘normalt’, og ofte er det fordi dagen har vært fylt med mer aktivitet enn jeg egentlig burde. Torsdag var en slik dag og kveld, så for å gi meg selv en pustepause velger jeg å heller dele torsdagens innlegget fra bloggen «med Gud i hverdagen» med dere. Tittelen er som allerede nevnt: Vil du leve for Jesus? og her følger ett par korte utdrag:

Spørsmålet: «Vil du dø for Jesus»? blir tidvis stilt fra talerstolen og tidvis er det kristne som stiller seg selv spørsmålet. Og det er ikke en dum ting å tenke igjennom, men det finnes et MYE viktigere spørsmål å ta stilling til: «Vil du leve for Jesus?»

Du sier du vil dø for Jesus? Men vil du leve for ham? Vil du gi slipp retten til å kontrollere og bestemme over egne dager og eget liv? Vil du gi opp aktiviteter for å være i bønn og bibel? Vil du droppe vennebesøk for å besøke noen i nød? Vil du sitte å vente på at Gud skal tale til deg i stede for å se en film? Er du villig til å søke Gud med alt du er og har fordi du ikke kan annet? Fordi ditt indre drives av en dyp lengsel etter å komme nærmere Gud, å få se mer av Ham i all hans herlighet og hellighet?

I Kristus finnes en fylde av liv som det er verdt å dø (fra seg selv) for.

Vil du lese innlegget i sin helhet finner du det ved å trykke —>HER<—

Er det virkelig Guds Ånd?

Jeg er supersterk! Jeg klarer faktisk å flytte begge guttene mine med en pekefinger! Da må man være skikkelig sterk, må man ikke? Eller kanskje er det mer forventningen de skaper i seg selv når de ser pekefingeren min komme vippende opp og og ned mot dem? Da de var mindre så skjønte de at når jeg gjorde det så nærmet det seg kiling, og siden begge er veldig kilne var det vill flukt eller god latter når de så pekefingeren komme viftende fram. Men de flyktet jo ikke i gledesfylt panikk fordi jeg var så sterk, kun fordi de visste hva som kunne komme.

Vi hadde en slik stund igjen her en kveld rundt legging. De klarer å holde latteren tilbake mye lenger nå, men fortsatt så begynner de å vri seg hvis fingeren kommer for nærme. Og selv om jeg smilte godt etterpå ble det ganske fort et dypt alvor over meg. De siste ukene har jeg tenkt mye på at hva vi kaller «Åndens gjerninger og tilstedeværelse» mange ganger ikke er det… Hva vi tror og oppfatter som Guds Ånd under møter, lovsang og annet er mange ganger ikke mer enn gode følelser, menneskers karismatiske fremtoning og den glede delt fellesskap og mening gir oss.

Det er mennesker som er blitt så «gode» talere at de bruker ordene sine for å skape skyldfølelse, hode-overbevisning og stemning. Lovsang er også et område der det ofte er mer gode og spenstige følelser enn dyptfølt ærefrykt og tilbedelse av Herren. Men verken inspirasjon eller informasjon kan forvandle mennesker eller føre dem inn i Guds nærhet…

Inspirasjon kan gi oss gode følelser og lyst til å gå ut å bidra og gjøre en tjeneste, men hvis ikke Guds Ånd har fått virket i hjertet er det kun en følelse som ramler sammen like raskt som et korthus. Informasjon kan få oss til å innse at jo, vi trenger å forandres, men hvis ikke Guds Ånd har åpenbart det vil det ikke følge med kraft til at forandringen er mulig. Kanskje klarer vi å ta oss sammen for ei kort tid, men bare Gud kan, ved sin Ånd, skape forvandling som er av evig karakter. Gode følelser er heller aldri en god garanti for at det er Gud som virker…

Jeg har vært på møter der andre sier at Guds Ånd virket sterkt, men jeg må med tristhet og sorg si at jeg merket ikke noe… hva jeg derimot så var mennesker som bygget opp følelser og stemninger gjennom lovsang og musikk og talere med en veldig karismatisk fremtoning som også var velartikulerte. Og jeg har tenkt denne siste tiden, hvor mye av hva vi kaller «Åndens gjerninger og tilstedeværelse» er egentlig nettopp det? Og hvor mye er på grunn av menneskers forventning og sterke ønske om at noe skal skje?

Akkurat som guttene mine forventer at det skal komme kiling, selv om de egentlig ikke vet om det vil skje eller ikke, så skaper de en stemning og en innstilling i seg selv som gjør at de ler og kroer seg- akkurat slik kan vi ha så store ønsker om at Gud skal virke at vi tillater vår menneskelige natur å spille oss et puss…

Virker Guds Ånd blir Jesus opphøyet, mennesker får se sin egen tilkortkommenhet, får dypere kjennskap til korsets herlighet og nåde og når vi virkelig får se Gud i hans hellighet og prakt, så blir vi fylt med dyp ærefrykt. Er det Gud som virker med sin Ånd så er ikke hva vi føler og opplever noe som forsvinner så fort hverdagen setter inn igjen. Det er noe som skaper en indre forvandling, ikke bare en forventning. Det er noe som skaper en lengsel i oss etter å se mer av Gud, ikke etter å føle mer.

Jeg prøver ikke å si at alt er menneskelig, men vi skal heller ikke godta at alt som stemples som «Ånden» virkelig er det…

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh. 16:13-14)