Ubibelsk positiv bekjennelse

Da jeg la meg i går kveld sukket jeg: «Gud, jeg er så sliten nå»… og plutselig slo tanken om at mange ville sagt «det må du ikke si!» ned i meg. Av grunner som for meg er uforståelig så er det mange kristne som er veldig opptatt av det som har med positiv og negativ bekjennelse å gjøre. Vi må ikke si ting som at vi har vondt eller er bekymret for hva som kommer, for da vil vi jo trekke de tingene til oss. Vi må bare si gode og positive ting og vi må tro det vil bli slik. Dette har ingen ting med bibelsk tro og livsførsel å gjøre, det er faktisk kultisk (bl.a. New Thought og Christian Science (som ikke er kristen eller vitenskapelig)). I nyere tider er det igjen fanget opp og presentert som den populære «law of attraction» og også innen kvasi-medisin som vidunderkurer mot alt mulig rart. Ikke tro på hva kroppen din forteller deg, og hvertfall ikke si hva du kjenner på og opplever. Du må selv ta kontrollen og snakke liv til deg selv, og det brukes på alle livets områder som helse, suksess, rikdom og vellykkede menneskelige forhold. Å pakke hedenskap i kristen språkdrakt gjør det ikke bibelsk.

Blant kristne brukes vers som at ‘død og liv er i tungens vold’ (ordsp.18,21) som eksempel på at man må snakket liv til seg selv og andre, men er dette forenlig med alle de salmer vi leser hvor David er helt ærlig på at livet er tøft og vanskelig og hvor han øser ut sin sorg, smerte og frustrasjon for Gud? Eller hva med Paulus når han sier at hva de møtte er mer enn de kunne klare, men at Gud er deres hjelp og støtte? (2.Kor.1:8-10)

Er det så farlig da, kan jeg nesten høre enkelte tenke, for det bringer jo bare godt med seg ved å være positiv og snakke liv, gjør det ikke? Jeg vet mange tror det er godt- og at de er oppriktige- men hva de ofte ikke er klar over er at ved å tenke slik går de fra nåde til gjerninger. De må selv tro seg til Guds velsignelser, men Guds nåde kommer alltid fritt fra Guds hånd, aldri for noe vi selv har klart. Alt fra Guds hånd er nåde, nåde, nåde- vi kan ikke gjøre oss fortjent til noe som helst fra Gud.

Om det er lite greit at folk flest skal bekjenne seg til framgang og lykke er det enda farligere og ødeleggende når det knyttes til tro og kristent liv. Det blir gitt løfter i Guds Navn som Gud selv ikke har gitt (noen som husker budet om at du skal ikke misbruke Herren din Guds Navn?) og det blir lagt fokus på den enkeltes evne til å «stå i tro» og proklamere løfter (som ikke er fra Gud eller som er forvrenging av bibelske løfter). En annen skummel ting er bakgrunnen for dette; det menes at vi som kristne har evnen til å skape ut av ingenting slik Gud har. Gud talte og det skjedde, og det kan vi også fordi vi har en hellig og ren ånd som er lik Gud (vi har ikke det altså). Det er å løfte mennesket opp til noe det ikke er og å gjøre Gud mindre enn han er. Bare Gud kan skape ut av ingenting, ikke mennesker. Og verre blir det, det menes at Gud måtte tale ord av tro for at det skulle skje og derfor vil det også skje for oss når vi taler ord av ‘tro’. Gud fjernes fra tronen og mennesker inntar hans rettmessige plass. Noe annet som er ille; når de ting mennesker tror og bekjenner for ikke skjer, så er det de selv som blir anklaget for å ikke tro nok (de har ikke sterk nok tro på egen tro) og de vil til slutt begynne å kjempe med sin frelsesvisshet og gudstro- er Gud virkelig?- ingen ting skjer jo og jeg både tror og bekjenner… (NB! Merk deg at det er ikke tro på Gud det snakkes om, men tro på egen tro.)

Positiv bekjennelse er dårlig frukt fra et råttent tre, det er ikke bibelsk og det vil aldri bli det uansett hvilke ord vi pakker det inn i. Guds Ord lærer oss at vi skal være ærlige om alt som skjer, både det gode og det vonde, vi skal forholde oss til den virkelighet vi lever i og ikke skape mentale bilder av den fantasivirkelighet vi ønsker oss. Og mens vi lever i virkeligheten skal vi vende vårt blikk til himmelen og fokusere på hvem Gud er og hva Han har gjort for oss i Jesus, vi skal legge våre byrder på Jesus og løfte bekymringer til Gud i bønn, vi skal fylle oss med Ordet fordi det er rent, gir visdom, styrke og håp, vi skal innrette våre liv etter Guds Ord og vi skal huske at en dag- når vi er hos Jesus- vil alt det som nå tynger og plager bli borte. Når vi slutter å flykte fra virkeligheten og lar Gud være Gud slik Han er, så vil vi oppleve at i det bitre er det gjemt noe søtt og at i mørket skinner stjernene skarpest.

Morgenlesningen min var de 9 første versene av salme 34, her er et lite utvalg:
Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade (v3)
Vend blikket mot ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam! (v6)
Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle trengsler (v 7)
Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham. (v 9)

Gud GJØR forskjell på folk

Gud gjør ikke forskjell på folk er noe vi hører ofte, men hvor ofte tenker vi over at det faktisk ikke stemmer med Guds Ord? Vers som brukes for å godkjenne den tanken er vers om at Gud elsker hele verden og også at i Kristus er det ikke forskjell på mann eller kvinne, jøde eller hedning. Og begge deler er sant, men hvis vi tar det ut av den riktige sammenheng så blir det feil.

Gud har en kjærlighet og nåde som gjelder alt hans skaperverk, men den er mer allmenn. Den gjelder alt og alle, uavhengig av hva de tror. Gud lar det regne over både rettferdig og urettferdig, han lar både troende og ikke-troende få oppleve velsignelsene med barn og familie, men helse og mulighet til å arbeide. At Gud har kjærlighet for det han har skapt sier egentlig seg selv, for hva slags Gud hadde han vært hvis ikke?

Men så er det slik at om den generelle eller allmenne nåde gjelder alle så har Gud et spesielt forhold til de han har utvalgt. De Gud velger å frelse, velger Han også å fylle med en spesiell nåde og kjærlighet. Han viser en godhet og omsorg for de utvalgte som andre ikke får. De får oppleve tilgivelsen i Kristus Jesus, de får oppleve at Ånden tar bolig i dem, de får oppleve at Guds Ord er rent, sant og godt og de får bli overøst med en glede, fred og styrke som andre ikke får.

Og det forunderlige er, mange vil ikke ha noe problem med noe av det jeg har skrevet til nå, med unntak av tittelen. Men alt jeg har skrevet viser at Gud faktisk gjør forskjell, og det er helt i Hans rett å gjøre det. Ingen vil reagere på at jeg gir mine egne barn mer enn jeg gir andres barn, men vi reagerer på at Gud gir mer til sine barn enn til dem som ikke er Hans?

Når vi husker at mye av hva vi opplever har ingenting med oss og gjøre men alt med Guds nåde og godhet mot oss så vil Gud og Jesu Kristi verk bli større og mer underfullt for oss. Når vi husker at nåden og hjelpen vi får, den fred som plutselig fyller oss i stormen og den ro som kan senke seg når vi legger bekymringene på Herren kommer til oss fordi Gud har valgt å frelse og elske oss, så er det stor trygghet og hvile i det. Gud vil alltid vise ekstra omsorg for sine, vi er Hans adopterte barn og vi blir behandlet som ekte sønner og døtre.

Hvor stor din godhet er, som du har spart til dem som frykter deg!
Rett foran mennesker har du vist din godhet mot den som søker tilflukt hos deg».
(Sal.31,20)

Gud er trofast og god

I morges kjente jeg at det var litt nok. Jeg gikk hjemme og ventet på at det ble tiden for å reise ned på legevakta- igjen… Og akkurat da kom både oppgitthet og litt uro. Der og da var det mer enn jeg kunne bære og bekymringene begynte å melde seg. Jeg sukker; Gud, akkurat nå er jeg både urolig og litt oppgitt, men jeg vet at Du har kontrollen og at alle ting vil virke etter din gode vilje og plan. Men hjelp meg, jeg trenger styrke og fred… Jeg fortsetter å snakke til Gud, men like mye som å si hvordan jeg har det så minner jeg også meg selv på i bønn hvordan Gud er.

For noen dager siden så satt jeg og skrev noen notater som er til senere anledning, og en av tingene jeg er innom er falsk bønn. Det er ikke alt som kalles bønn i dag som stemmer med hva bibelen sier er bønn- blant annet proklamering slik det foregår i enkelte miljøer. Hva jeg nå skal skrive kjenner jeg litt uro for å skrive fordi jeg ikke vil noen skal føle seg brukt eller tråkket på tærne, men jeg skrev også at en av de ting som holder oss borte fra å be er tanken om at Gud vet (og dette er ikke rettet direkte mot noen av dere, jeg har selv latt meg «lure» av den tanken mange ganger). Og dette er sant, Gud vet hvordan vi har det, men likevel så oppfordres vi i Guds Ord til å ‘legge alle bekymringene på Herren, for Han har omsorg for oss’ (1.Pet.5,7). Noen ganger kan det være så mye som romsterer inni oss- og raser utenfor oss- at vi vet ikke hvor vi skal begynne. Vi vet det er ikke skjult for Gud, men samtidig så orker vi ikke dele det fordi det er tøft. Og jeg har for ofte latt være å gå til Gud i slike stunder, for hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne? Hvorfor jeg bare tenker ‘Gud vet’ i stede for å be: *Gud, du vet…’ skjønner jeg ikke selv.

Jeg ble sendt videre til sykehuset og er så glad og takknemlig for min snille og gode yngste lillebror som stilte opp som sjåfør. Jeg har fått pakket ferdig, avklart ting med yngstegutt og venter. Så kommer uroen igjen og der og da orker jeg bare ikke og sukker; Gud, du vet. Hjelp. På sykehuset henter jeg fram Bibelen og fortsetter å lese fra der jeg avsluttet i går og når jeg kommer til de siste versene i salme 5 må jeg smile og lese dem om igjen.

Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble. Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn. For du , HERRE, velsigner den rettferdige, du dekker ham med nåde som skjold». (v 12-13)

Jeg leser litt mer og når jeg putter bibelen i veska og finner hvile i en krok kan jeg ikke annet enn å smile og si: Gud, du er god og du er trofast. Tenk at jeg kan legge alt på deg og vite at du har omsorg for meg! Og jeg tenker litt på hva Guds omsorg og kjærlighet mot meg innebærer og jeg merker sjela finner ro og gleden strømmer på. Mens jeg sitter der og slapper av så hører jeg en kjent stemme og rundt hjørnet kommer en eldre dame trillende. Jeg kjente igjen stemmen fra legevakta i hjemkommunen og tror du ikke hun er her også (jeg visste hun var sendt ned). Hun styrer med veska og krykkene og jeg spør om hun skal ha hjelp? Så sier jeg at jeg kjenner henne igjen på stemmen og så er vi i prat til hun 20-30 minutter senere blir hentet. Det var en god stund, og jeg tenker så greit å kunne vise litt støtte og omsorg og samtidig glede seg over fellesskap. Vi er Guds verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger (Ef.2,10)- men det er opp til oss om vi vil være lydige og vandre i dem når mulighetene plutselig kommer.

Hjemme igjen etter å ha fått utført nytt inngrep har jeg vondt alle plasser utenom der de gjorde noe (bra satt bedøvelse det der gitt), men jeg er glad, jeg er takknemlig, jeg er bare så utrolig takknemlig til Gud for Hans godhet og trofasthet mot meg. Når vi legger våre bekymringer på Herren og minner oss selv om hva det betyr at Han har omsorg for oss, så gir det styrke, mot og håp til å stå det hele igjennom. Han er trofast. Han er god. Hans nåde er ny hver dag.

Gud vet

Jeg fortalte noe til eldstegutt i går og spurte et spørsmål, svaret jeg fikk var «hvem vet»? Og jeg kan jo ikke holde meg fra å si at jeg vet en som vet, jeg vet ikke men han vet. Guttungen som vet jeg mener Gud sier ikke mer, og jeg lar det ligge.

Er ikke dette noe vi ofte sliter med? Vi vet ikke. Vi vet ikke hvordan morgendagen blir, eller hvordan neste måned blir. Vi vet ikke svaret på utfordringen foran oss og heller ikke hvordan vi uansett skal klare det. Hva er Guds plan? Og ikke hans store plan, men hans plan for mitt liv, i denne situasjonen? Hvem vet? Gud vet.

Hvis vi søker svar i gode opplevelser vil den ledelse vi tror vi får være falsk, hvis vi søker profetiske ord fra andre på kommando, vil det være falskt, vi vil kunne finne de nødvendige svar gjennom stadig lesing av Guds Ord. Det er ordet som skal være vår rettesnor, ikke andres åpenbaringer eller meninger. Den moderne forståelse av ordet profetisk er simpelt forklart ord fra himmelen sånn plutselig, i bibelen derimot ser vi at det er snakk om utleggelse av Guds ord til opplæring, rettledning og hjelpe. Vi forbinder det med profetiske røster, mens bibelen snakker om Guds ord som det profetiske ord.

Det tar tid å få svar gjennom ordet, for det å bare åpne opp og sette fingeren på et vers er ikke en metode Gud anbefaler, ja vi skal faktisk holde oss borte fra slikt fordi det er overtro og ikke gudstro. Gud former oss i sin Sønns bilde gjennom at vi over tid leser ordet og bøyer oss for det og innretter livene og tankene våre etter det. Og dette er ikke gjort i en fei, derfor søker mange svar i enkle ting som profetier og vers-på-måfå.

Men det er tider der det å følge Guds rettledning i Skriften ikke gir oss de svar vi trenger, vi trenger mer konkret hjelp. Også i dette har Gud gitt oss hjelp ved at Hans Ånd bor i oss. Vi har en som går i forbønn for oss i himmelen, Jesus, og vi har en som går i forbønn for oss inni oss, Guds Ånd, og begge ber i samsvar med Fars vilje. Vi er ofte ikke så hellige i våre bønner fordi de er preget av oss, men Guds Ånd vil hjelpe oss ved å alltid be i samsvar med Guds vilje og gjennom fellesskapet med oss både gi oss en liten dytt i riktig retning og en liten justering når vi trenger det. Bønn er ikke for å tvinge Gud til å forandre mening, men det er en hjelp for å forme vårt sinn til å komme i samsvar med Gud sitt, slik at vi helhjertet kan si å gjøre din vilje Far, er min glede.

De ganger vi føler vi ikke finner svar kan frustrasjon fange oss inn, og vi blir så klar over egen tilkortkommenhet og skrøpelighet at våre bønner mister ordene og blir til sukk; Gud, hjelp. Ånden kjenner dypet i oss og i Gud, han er Gud- og han hjelper oss. Det som kan oppleves som bare sukk for oss, er mange ganger Åndens arbeid i oss og hans forbønn for oss. Vi vet ikke svarene, og ofte ber vi selvisk, men Guds Ånd ber alltid riktig og godt. Det er mye vi ikke vet, og ofte må vi bare akseptere den sannhet og gi slipp på å prøve å ha kontroll, men vi kan ha sikkerhet om at Gud vet, og Han hjelper oss i bønn.

De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever slik Ånden vil, er opptatt av det som hører Ånden til. For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud.
På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
(Rom.8: 5-8, 26-27)

Et «helt liv» til Guds ære

Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem. (2. Kor. 5:15)

Det er et unaturlig og ubibelsk skille som rår i hjerter og tanker til mange av oss, nemlig at det «vanlige» hverdagslivet er mindre verdt og mindre hellig enn de «åndelige» aktivitetene vi bruker tid på. Det er fort gjort å tenke på det å lese Bibelen og be som noe som er mer verdt og mer til Guds ære og glede enn det å vaske huset og å være en pliktoppfyllende arbeidstaker er. Det skal ikke være slik.

 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.  (Kol. 3:17)

Kanskje er noe av grunnen til at vi ikke klarer å leve hele våre liv til Guds ære at vi har hørt lite forkynnelse om det? I alle de årene jeg har hørt taler inn og taler ut har det sjeldent vært fokusert på at hele våre liv skal leves til Guds ære, men hva det har blitt snakket mer om er kall og tjeneste. Dette fører til at vi skiller de to fra hverandre og vi får også inntrykk av at de ting vi gjør i «tjeneste for Gud» er mer hellig enn våre vanlige hverdagsaktiviteter. Noe som igjen fører til at enkelte ser på hverdagens aktiviteter som mindre verdt og at det er litt bortkastet tid som man heller kunne brukt i Guds Ord, på møter eller i «kristne aktiviteter». Dette er stikk motsatt av hva Paulus gjentatte ganger tar opp i sine brev når han sier at uansett hva du gjør, gjør det til Guds ære. Han nevner to helt elementære ting det ene stedet, mat og drikke, noe som sier oss at til og med det å vareta kroppens behov kan gjøres til Guds ære.

Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære! (1. Kor. 10:31)

Paulus skrev mye til de nye troende om å leve gode, rettferdige og hellige liv. De skulle ikke oppføre seg som alle andre, men de skulle være kledd i barmhjertighet og godhet og legge vinn på å leve gode liv. De skulle samles med andre troende og de skulle leve i tilgivelse og kjærlighet. I hverdagen skulle de være pliktoppfyllende og de skulle søke andres beste og ikke sitt eget. Alt dette er en del av å leve et hellig liv, det å velge å leve på denne måten er å leve til Guds ære. Hvorfor? Fordi vi innretter våre liv, handlinger og tanker etter Hans ord.

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. (Kol. 3:23)

Sånn før jeg avslutter, vi skal leve hele vårt liv til Guds ære og vi kan gjøre alle ting til Hans ære, om det er å ivareta kroppen han har gitt oss, å utføre husarbeid, å skifte bleier, å være pliktoppfyllende på arbeid eller studier, uansett hva, det kan og skal gjøres til Herrens ære. Men, selv om alt gjøres til Guds ære så er det forskjell på utfallet, og jeg tror det er denne forskjellen som gjør at vi blander kortene og havner feil ut. Alt kan gjøres til Guds ære, men selvsagt er det aktiviteter og ting som vil gi større resultat i utvidelsen av Guds rike enn andre. Å forkynne evangeliet gir bedre resultat enn å vaske toalettet, men begge deler kan likevel gjøres til Guds ære og være en naturlig del av et hellig liv. Fordi om resultatet av enkelte aktiviteter som bibelstudium, bønn og møter gir et større «åndelig» resultat, betyr det ikke at de andre ting er mindre hellige og viktige.

La hele ditt liv leves til Guds ære, ikke bare utvalgte deler.

***
Første gang postet på med Gud i hverdagen juni-18