Samme hendelse, ulik opplevelse

Jeg har tenkt mye de siste par ukene hvor ulikt vi opplever ting. Vi kan ta del i samme hendelse som noen andre, men når vi beskriver det så høres det ut som ulike hendelser. Vi forstår og forholder oss ulikt til ting som skjer fordi vi er ulike og har ulik livserfaring. Vi vet dette, men like vel er det raskt å glemme når vi plutselig står oppi noe.

Jeg har tenkt på det i forbindelse med pappa sin død i slutten av mai, at både jeg og de tre brødrene mine mistet både det samme og noe ulikt. Vi mistet alle fire pappaen vår, men hva vi mistet var forskjellig fordi vi hadde forskjellig forhold til ham. Derfor har også våre tanker om- og reaksjoner til- det hele vært til dels ulike på flere områder.

I et slikt tilfelle vil de fleste komme på ganske raskt at vi reagerer ulikt, men det finnes også mange situasjoner og hendelser som vi ikke tenker over at vi reagerer ulikt på.

Forrige uke en kveld så kastet jeg et blikk på gradestokken før jeg la meg og siden det var rett under 10 varmegrader ute og litt over 22 inne så tenkte jeg at er vi heldig ser vi 19-tallet inne på morgensiden. Så dukket tanken om at det hadde jeg aldri tenkt og ment vinterstid. Om vinteren hadde jeg gitt fra meg et sukk om det var 19 grader inne, mens nå på sommeren er det godt. På vinteren hadde det vært en ekstra belastning, nå er det positivt. Hvis vi opplever noe vanskelig mens vi ellers har det godt, så er det mye enklere å takle det enn om vi allerede er nedtynget av det ene med det andre. En hendelse kan være en liten ting for noen, mens for andre kan samme hendelse være det som tar knekken på dem fordi de allerede har mye.

Jeg kom på en episode som skjedde for mange år siden, da guttene var i sine første barnehageår. På den tiden jobbet jeg fullt, hadde akkurat blitt enslig og hadde to gutter som holdt meg våken over halve natten. I tillegg var det skikkelig stram økonomi og jeg var i tillegg ME-syk men hadde enda ikke fått gehør for dette. Og da jeg fikk høre at barnehagen hadde bestemt at nå skulle foreldrene begynne å ta med frukt i stede for at barnehagen kjøpte inn, ja da rant tårene da jeg kom for meg selv. Jeg var så strekt og slitt i alle kanter og bauger at jeg slet med den lille tingen. Jeg visste det egentlig var en filleting, men nå måtte jeg ikke bare huske på enda en ting, men å også skulle kjøpe inn over 40 ekstra frukt hver måned tar på når økonomien er stram fra før. Så jeg hadde tårer rennende nedover kinnene mens jeg sukket til Gud om hjelp; både til å klare ekstrautgiften og til å huske på det. Selvsagt gikk det, men akkurat da beskjeden kom var det dråpen som fikk begeret til å flyte over. Og det er ikke bare jeg som vet hva det er å være så sliten at slike småting tipper oss av… Er vi i en hard vinterstid i livet, så skal det ikke mye til for å velte lasset som under svak sommerbris ruller trygt og rolig avgårde.

Jeg har frustrert meg noen ganger over de som ikke tror meg på at jeg faktisk har virkelige helseproblemer og ikke bare er «litt trøtt», men hva jeg har opplevd som mer frustrerende er de som vet jeg har det tøft og dermed mindregjør sine egne problemer. «Jo det er tungt, men i forhold til deg er det ingen ting» har jeg hørt og det gjør meg litt trist, for som jeg da sier: «Hvis du opplever det som tungt og vanskelig så er det det for deg, uavhengig av meg og mitt, det er din opplevelse som teller». Vi skal ha omsorg for hverandre uavhengig av vår egen situasjon. Jeg må kunne gå inn i livet og situasjonen til både dem som har det enklere og til dem som har det tyngre enn meg selv, og jeg må ta dem på alvor uten å vurdere opp mot mitt eget. Hva av mitt eget jeg derimot kan bruke, er den lærdom jeg har fått om livet, mennesker og ikke minst Guds trofasthet, nåde og omsorg.

Vi opplever ikke ting likt, vi reagerer ikke likt, vi forholder oss ikke likt, til noe som helst- og bak et smil kan mange tårer og sorger være skjult. Vi må vandre varsomt og viselig i forhold til andre og deres liv. Vi har erfaringer som kan hjelpe, men vi må aldri tro at andre opplever, tenker og føler slik vi gjorde da vi opplevde det samme eller som lignet.

Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
(Rom. 12:10, 13, 15)

Et brev fra selvmedlidenheten

http://medgudihverdagen.blog/2017/05/28/selvmedlidenhetens-frykt/

Noen hadde vært innom denne slik at den kom opp i oversikten min, og kanskje er det en god påminnelse til flere enn meg?

Jeg har kjent litt på selvmedlidenhet i dag. Etter pappas død og begravelse så kom den ME-smellen jeg håpet jeg skulle slippe. Og helt ærlig, selv om det ikke var uventet, så er det like tøft å forholde seg til hver gang.

Hva er godt og fint rundt meg har jeg prøvd å ha fokus på i dag, og jeg har hatt noen turer ut på trappa og sittet og sett på liljer, iris og georgine i full blomst og gledet meg over det vakre.

Gud har virkelig skapt mye fint og ikke bare det; det er greit at jeg ikke har det godt akkurat nå. Det er i orden å kjenne på sorg, smerter i kropp og indre tomhet. Og det er faktisk trygt å gjøre det også, for jeg vet at Gud som holder verden og universet oppe, også holder meg.

Sliter du litt med selvmedlidenhet, trykk på lenken og les, nesten garantert at det vil gi noe å tenke på.