Å være koblet til kilden

For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal.36,10)

Det var småkaldt inne da jeg stod opp i morges og jeg fant det litt merkelig med tanke på at jeg hadde skrudd på ovnen og spesielt fordi det ikke var kuldegrader ute. Jeg ser ned på ovnen og jo, den er skrudd på. Så kommer jeg på det, jeg tok ut kontakten i går da jeg støvsugde og hadde ikke satt inn ovnkontakten da jeg var ferdig. Kanskje ikke rart det ikke kom noe varme fra ovnen? Og veldig godt det ikke var ti kuldegrader ute.

Og tanken slo meg nesten umiddelbart: Noen ganger gjør vi det samme. Vi gjør alle de «rette» tingene, vi ber og leser og vi deltar på møter og lovsynger. Men det kan bare bli ting vi gjør noen ganger, fordi det er «rett». Men når det gjelder vårt forhold til Gud så er det nettopp det, et forhold. Det er å ha kontakt med hverandre, det er å komme inn i en annens nærvær og bruke tid sammen, det er å bli oss. Hvis vi gjør det hele uten å koble oss til kraftkilden så blir det lite resultat ut av det.

Vi havner der oftest når ting er på det jevne, men også gode og vonde perioder kan føre oss inn i det. Uansett, jeg fikk en viktig påminnelse om å «bevare den første kjærligheten» og være tilstede når vi kommer til Gud gjennom å lese hans ord, be til ham, hører om ham og lovsynger ham.

Å gjøre det rette, uten å være koblet til kilden, gjør oss kalde og etterhvert harde, mens er vi koblet til kilden så vil det å gjøre det rette føre til varme som hjelper både oss selv og andre.

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jes.58,11)

Tilflukt ved Guds høyre hånd

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. (Kol.3,1)

Når Gud er vår tilflukt så kan vi kjenne på glede selv i prøvelser og de ganger vi har mistet gleden fordi ting er vanskelig så kan vi vende blikket til Jesus, som sitter ved Faderens høyre hånd. Når vårt blikk er festet på Jesus med tillit og tro, så vil vi oppleve at glede og fred igjen tar bolig i vårt hjerte og vår sjel.

Jeg har ikke alltid blikket festet på Jesus fordi jeg blir oppslukt av enten hva som skjer, hva som skal skje, hva som burde skje eller fordi kroppen roper så høyt at det indre blikket blir dradd bort fra Gud. Jeg er så takknemlig for alle de ord som hjelper meg å igjen vende blikket på Jesus og huske alt hva han har gjort og er for meg, alt hva han har tilveiebragt ved sin soning og seier på korset. Jeg kan som David si: «Bevar meg Gud, for jeg søker tilflukt hos deg.» (Sal.16,1) og jeg kan vite med sikkerhet at «HERRE, du er min del og mitt beger» (Sal.16,5a). Jeg liker uttrykket at Herren er ved min høyre side (16,8) fordi det minner om at jeg får gå veien sammen med Gud og når han er los og hærfører så vil jeg ikke vakle.

Når dagene er blitt litt grå kan jeg huske ordene om at Gud er den som ved sin Ånd lærer med livets vei og at hos ham er overflod av glede (16,11). En glede som ikke baserer seg på gode dager og at ting lykkes, men en glede som er basert på Jesus og hans verk. Og ikke bare glede, men Ordet sier at «det er fryd uten ende ved din (Guds) høyre hånd» (v11).

Den gleden finner vi ikke i omstendigheter eller følelser men ved å skue på han som sitter ved Faderens høyre hånd. Når vårt blikk er festet på Jesus så vil vi oppleve at mye av hva som tynget blir løftet av oss og at vi finner en fred som overgår forstanden og en ubeskrivelig glede. ikke fordi jeg er sterk og flink, men fordi Jesus har banet vei for meg og jeg kan med frimodighet tre fram for Guds trone og skue hans herlighet og hellighet, og vite at hos ham så er jeg trygg uansett.

Ordene «ved høyre hånd» ble slik en dyrebar påminnelse for meg i dag fordi den retter fokuset på Jesus. Samtidig så er det er herlig vers i Sal. 17,7 om at ‘Gud frelser dem som flykter fra fiender og søker tilflukt ved hans høyre hånd’. Når jeg vender blikket på Jesus og husker at han er seierherren, han er min forbeder, han er min herre og Gud, men også at i Ham er jeg skjult, så vil ikke alle de fiendtlige tanker, følelser og omstendigheter som prøver å få meg til å vakle ha så stor makt lenger. Gleden i Herren er min fordi jeg er gjemt i Kristus og Kristus sitter ved Faderens høyre hånd og ber for meg.

En smak av sommer

Jeg hadde laget meg en skål med flatbrød og biola og satt meg og spiste. Første skje gav en gjenkjennelig smak og den neste avgjorde det; det smakte sommer. Som villjordbær plukket i hagen med et syrlig snev. Og jeg tenkte på at bare ett par timer tidligere så hadde jeg med lengsel ønsket meg fram til sommer. Vinter er tøft for min kropp og denne dagen var av de verre og da blir tanken på sommer og varme både trøst og sorg. Men det er noe å se fram til, det er noe som kommer.

Jeg kom til å tenke på mormor fordi det var hun som lærte meg å spise flatbrød med surmelk på. Jeg minnes de ganger jeg fikk gå i skapet og hente flatbrød, dele dem opp, tømme surmelk på og selvsagt, sukkerstrø på toppen. Det var noe jeg bare spiste hos henne mens jeg vokste opp og siden jeg fortsatt spiser det sier det seg at det var noe jeg likte. Men mormor, hu var ei fantastisk dame, kanskje ikke den som sa mest om ting som skjedde, men med varmt hjerte som banket hardt for mange. Jeg er glad hun ikke ser hvor dårlig jeg er blitt, fordi hun syntes det var ille nok mens hun levde, men omsorgen hennes varmer fortsatt når den kommer opp i minnet.

Tankene gikk videre til Guds ord og nærvær og helt ærlig, jeg tenkte at det er sikkert noen som igjen vil tenke at jeg er skrudd rart sammen som kobler også dette opp mot Gud. Flatbrød og biola med sommersmak= Gud? Jeg lurer selv på det noen ganger, hvordan har jeg blitt så Gud-sentrert i alt som skjer? Hvorfor blir jeg minnet om Gud, Guds ord og løfter av selv de hverdagsligste ting? Gud er trofast mot oss og jeg tror at er vi åpne for Åndens ledelse så kan alt vi møter hjelpe oss til å feste blikket på Jesus, til å huske Guds nåde og godhet mot oss og hjelpe oss til å holde strak kurs.

En smak av sommer fikk meg til å tenke på de gode dagene som er om sommeren og også til å se fram til sommeren som kommer. Dager der kroppen er lettere og mindre vond, dager der jeg makter litt mer enn å komme igjennom. Og det minnet meg om både Guds trofasthet og Guds løfter. Tider der Gud opplevdes virkelig nær, tider der hans omsorg ble så tydelig, tider der forsørgelsen var så på kornet i rett tid, tider der jeg opplevde å få dele hans ord i rette tid, tider der jeg fikk vandre ved siden av mennesker gjennom deres tunge stunder. Og jeg minnes Guds godhet og barmhjertighet mot meg og guttene med glede og takknemlighet, men også med et lite sukk om at jeg ser fram til de tidene igjen, for jeg vet i tro og tillit til Gud at de kommer igjen. For, akkurat som vi nå er mellom to somre, så er det tider i livet vi er mellom to gode perioder. Livets somre er som naturens, de kommer og går, men de kommer alltid tilbake. Og slik det er viktig å huske det gode fra sommeren som var og ikke bare lengte etter den som kommer, er det viktig å huske Guds tidligere trofasthet mot oss mens vi venter på at hans hjelp og redning kommer. Vi lever ikke i det som var eller det som kommer, men vi er tilstede i dag med gode minner i bagasjen og håp for morgendagen.

«HERRE, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» er spørsmål som David stiller i salme 15. Han svarer at det er de som gjør rett, er hel i sin ferd, taler sannhet i hjertet og holder seg borte fra ondt. De skal aldri vakle, og det er gode ord å huske når man er midt i mellom to somre. Vi lever trofast i den hverdag vi har i dag, søker Guds ære og andres beste. Og mens vi venter både husker vi nåden, venter på nåden og stoler på at nåden holder oss oppe og på rett vei.

Et lite gjensyn #5

DRØMMEREN, PRATMAKEREN OG GJØREREN

Herren svarte:  «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! (Luk. 12:42-43)

En mann har tre sønner som alle får den samme oppgaven. Faren forteller at han skal ut på en reise og vil at de tre guttene skal forvalte en lik sum penger mens han er borte. Hvordan de skal bruke ressursene, har faren beskrevet i et lite hefte. Heftet er i en lukket konvoutt og de får ikke lov å åpne denne før ett døgn etter faren er reist.

Dagen etter faren er reist samles de tre guttene rundt bordet og snakker om den store ære de har fått, tenk at faren har slik en tillit til dem, tenk at de skal forvalte 5 millioner hver! De smiler og klapper hverandre på skuldra når de går. Dette skal de klare!

Eldsten er litt av en drømmer og der han sitter i huset sitt på kvelden med konvolutten i hånd, drømmer han om alt han kan gjøre med pengene. Om hus og bil, om reise og organisasjon, om hvordan han kan gjøre noe stort. Men oppslukt som han er, glemmer han helt å åpne konvolutten. Den forblir uåpnet etter som dagene går, men drømmene og idèene de får bein å gå på etter som han forteller venner og bekjente om hva han kunne tenke seg.

Den mellomste gutten har alltid vært god til å snakke for seg og det blir mye prat denne gangen også. Han har åpnet konvolutten og kikket fort over sidene, ordene hus, garasje og hage husker han, men ikke s mye mer. Men prate, det kan han. Han forteller både brødre og venner om hvor fint og flott huset skal bli, om den vakkert utformede hagen, om alle de utsøkte detaljene og mye annet. Praten strømmer på etter som tankene får ord på seg.

Den yngste sønnen kommer hjem og setter seg ved bordet. Han ser med en smule ærefrykt på konvolutten og trekker pusten før han åpner den. Han leser sakte gjennom ordene fra faren, ikke bare en, men tre ganger. Så setter han seg ned og skriver tanker ned, han søker opp mulige hjelperes navn og han lager en tidsplan. Dagen etter er arkitekt på plass og en byggmester som skal ha overoppsyn. Det hele går sakte men sikkert framover, og etter et par uker er de klare til reise veggene. Brødrene står og kritiserer og snakker om hvor mye større og flottere det de skal bygge vil bli, men minstegutt overhører dem og styrer arbeidet videre med kyndig hånd.

Plutselig en dag står faren der, ingen av guttene ventet ham da de trodde de hadde mer tid til å gjøre hva de var satt til. Men uansett hva de hadde gjort og tenkt, der var faren. Den eldste hadde drømmer å presentere for faren, den mellomste en haug av prat og planer, mens den yngste tok faren med rundt i de forskjellige rommene og fortalte hva som gjenstod og hvordan det ville bli. Han viste også fram tegningene, tidsplanen og oversiktsbudsjettet.

Hvem tror du faren er mest fornøyd med? Drømmeren, pratmakeren eller gjøreren? Hvem er du av disse?

Jesus kommer snart igjen for å hente alle sine.
Er du en trofast forvalter og tjener over det kall og de ressurser Gud har gitt deg?