Å sette Guds ord høyt

Jeg holder på med å høre igjennom en taleserie om 1.Petersbrev. Jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig setter pris på en bibellærer som bruker over 20 søndagskvelder på gjennomgang av et fem kapitler kort brev. Men hva jeg har bete meg merke i og skal nevne her, er den respekten som gis til Guds ord.

Hver tale startet med lesning av hva som skulle gjennomgås den kvelden, og hver gang før teksten leses ber forkynneren forsamlingen reise seg for lesningen av Guds ord. Dette også de ganger bare et halvt eller ett vers ble lest. Etterpå var det ofte noen få setninger som ble sagt før forsamlingen satte seg og det ble bedt bønn til Far om at han måtte hjelpe med å åpenbare sitt ord så det ble forståelig og meningsfylt for de som var tilstede.

Vi vet Guds ord er viktig, men har vi den respekt for det som vi burde? Setter vi Guds ord så høyt som vi bør?

Noen vil påstå at slikt er kun religiøse handlinger som ikke er annet enn tradisjon, at det ikke betyr noe. Om det er sant for enkelte, så sier det noe om deres innstilling til det hele, ikke mer enn det.

Vi lever i et samfunn der respekt for det hellige er nesten utradert og der det å holde helligdagsfreden av mange ses på som noe avleggs. I tillegg har vi beveget oss bort fra det som har med respekt for eldre, for ledere og for mennesker generelt. Vi har hverdagsliggjort så mye at lite behandles med dyptfølt respekt.

Guds ord er ikke hvilke som helst ord. Det er den hellige, allmektige, høyt opphøyde Gud og skapers ord til oss mennesker. Som det ble sagt flere ganger etter opplesningen av dagens tekst i møteserien: Dette er Guds ord ikke bare til de Peter skrev til, men til hver enkelt av oss i dag.

Når vi leser bibelen leser vi Guds ord til oss. Vi vet det, men tenker vi over det alvor det innebærer? Det er ikke en bok hvor vi kan plukke og velge ut hva vi liker og droppe resten, alt er ment å tas med ærefrykt, respekt og alvor. Vi forstår ikke alt, men det betyr ikke at vi kan avvise det. Vi liker kanskje ikke alt, men det betyr ikke at vi kan velge bort. Alt Guds ord er for oss, alt Guds ord skal holdes høyt og leses (og følges) med respekt og ærefrykt.

Guds ord står evig fast og alle Guds løfter har sitt ja og amen i Kristus. Vi kan mene at vi har respekt og ærefrykt for Gud uten å ta hans ord på alvor og med respekt, men dette blir allikevel aldri sant. Har vi respekt for mennesker så tar vi deres ord med alvor, også når vi er uenige. Har vi ærefrykt for Gud, så skal vi også ha dyptfølt respekt for hans ord og holde det høyt i våre liv, hjerter og tanker.

Jeg ser med sorg på den lettvinte behandling av Guds ord som er blant mange i dag, for dette er også et tegn på at de kjenner ikke Gud så veldig godt og at de ikke har dyptfølt ærefrykt for ham.

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. (Jes. 40.8)

Let på riktig sted

I noen dager har jeg endevendt skuffer rundt forbi i huset på jakt etter en lapp jeg så for under to uker siden. Den var ikke til å finne, til jeg kikket på det stedet jeg trodde jeg først hadde sett. Og selvsagt, der lå den. Typisk, ikke sant?

Jeg gikk og tenkte på dette akkurat og at vi er ofte slik når det kommer til kriser, utfordringer og problemer i livet også. Vi leter etter svar, trøst og oppmuntring, men ofte ikke der vi burde kikke først etter det.

Vi ber kanskje Gud om hjelp, men vi er raske til å gå til andre mennesker, internett og bøker. Det må jo være noen som har et godt ord å dele?

Hvorfor søker vi ikke inn til Gud i bønn og bibelen slik vi vet vi burde? Hvorfor prøver vi hva som ikke kan gi annet enn kortvarig effekt? Andre kan gi litt trøst og oppmuntring, men bare Gud kan salve hjertet og gi visdom som bringer svar.

En kort bønn er ikke å sette Gud først, ei heller ikke å søke Guds rike og rettferdighet først. Likevel så er vi ofte slik… Vi er ikke seriøse i vår søken etter Guds hjelp og nærvær fordi det er enklere å lete andre steder.

Jeg husker en episode for mange år siden der utrolig mange utfordringer rauset inn og i et øyeblikk av oppgitthet sukket jeg: Gud, når skal det snu? Svaret jeg ville få visste jeg før jeg hadde rukket igjennom sukket mitt. Det snudde ved Golgata, jenta min.

Hvor mye bedre vi ville fått det hvis vi virkelig gjorde hva vi vet vi burde; klynget oss til Gud i bønn og bibel og ikke gav opp før vi visste at hva vi står i er trygt i Guds hånd og plan og at også dette vil vendes til godt.

Jeg hadde spart noen få timer hadde jeg lett på riktig sted først, akkurat som vi vil spare oss selv mye uro og engstelse ved å virkelig søke Gud først.

C.H.Spurgeon skrev en gang at når Gud legger en byrde på oss, så plasserer ham sine armer under oss (fri oversettelse). Gud er ikke fraværende i våre liv når de blir tunge, han er der. Søker vi ham?

En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer». (5.mos.33.27a)