Nåde foran rettferdighet

Det har vært endel ganger under guttene sin oppvekst at jeg håper de når de kommer i voksen alder klarer å se på hvem jeg var med raushet og tilgivelse. Jeg har gjort, gitt og vært mitt beste, men det er massevis av feilskjær. Jeg har, uten å ønske det, påført dem opplevelser og ord som har gjort vondt og såret.

Jeg har håpet at de vil se på meg med nåde, og ikke bare rettferdighet. Og jeg har snudd tanken; hvis jeg ønsker dette fra mine barn, bør jeg da ikke vise nåde, tilgivelse og raushet overfor mine foreldre? Kan jeg forvente å få det fra mine barn hvis de ikke ser meg gjøre det samme overfor mine foreldre? Foreldre er mennesker på godt og vondt, akkurat som våre barn er. Men av en eller annen grunn er det lett å glemme ift egne foreldre.

I går ble jeg sittende å tenke på historien om kvinnen som ble tatt i hor (Joh.8). Jødene prøver å få noe å anklage Jesus for, men de opplever å bli anklaget av sitt eget hjerte. Når de er borte så ser og snakker Jesus til kvinnen som er foran ham med omsorg og respekt. Jesus legger ikke skjul på at hun har syndet, men i stede for å gi henne hva hun egentlig fortjente utfra loven, så gir han nåde. Jesus anerkjenner at hun har brutt moseloven, men møter henne like vel med nåde.

Slik behandler Gud hver enkelt av oss hele tiden.

Og slik ønsker jeg at andre skal være mot meg også, og da burde det være naturlig at også jeg behandler andre mennesker slik.

Mange ganger viser vi best Guds kjærlighet overfor andre ved å behandle dem slik Jesus behandlet mennesker. De som var- og er- skamfulle over sine handlinger, trenger nåde og tilgivelse mer enn pekefinger og harde ord.

Gi ikke slipp på uskylden din

De siste dagene har jeg tenkt mye over Jobs bok. Det er ei bok mange ikke er helt fortrolige med da den er ganske mørk og tung, men den er viktig. Viktig for de som går igjennom skikkelig beintøffe tider og viktig for de som ikke gjør det.

For dem som opplever grusomt tøffe prøvelser er det godt å vite at også denne siden tar Gud og Guds Ord på alvor. Det feies ikke under teppet og det mindregjøres heller ikke. Job får lov å si at det er så ille at han ønsker at han ikke var født. Det er ikke selvmordsaktig, det er bare så tøft å være han der og da. Vi bør merke oss at Gud ikke rusher inn og stopper Jobs klage, han lar ham få lov til å uttrykke sin nød og plage uten å korrigere eller gi reprimande.

Jobs venner derimot er ikke like fornøyd med hvordan Job hevder sin uskyld og uttrykker sin sorg og plage. De kjører over ham og kommer med både pekefinger og rigid fortolkning av hvem Gud er, hva Guds lov uttrykker og hvordan verden fungerer. De holder en steinhard knapp på at all ulykke er Job sin egen feil. Han har syndet og derfor lider han. Han har sådd noe ugreit og nå høster han stormen. De avfeier alle hans forsøk på å si han lider ikke på grunn av noe han har gjort.

Vi vet noe som Job og vennene ikke vet, og det er at Gud ser på Job som en rettferdig mann. Ikke en uten synd, men en som er rettferdig. Vi vet også at den lidelse som kom så plutselig over Job er tillat av Gud. Ja ikke bare tillat, det var faktisk Gud som gjorde Satan oppmerksom på den rettferdige Job. Hvorfor? Jeg finner det forunderlig og jeg kan ikke si jeg vet hvorfor, men jeg vet at alt Gud gjør vil bringe ære til ham, og det er nok for meg.

Husk det jeg sa om at Gud regnet Job som rettferdig, noe vennene ikke gjorde. Dette er det mennesker som opplever i dag også (kanskje er du en av dem?) Og de vet at den prøvelse og lidelse de lever oppi er uforskyldt. Det er ikke fordi de har syndet, har gått mot Guds lover eller ikke har trodd eller bedt nok. Det bare er der og de vet ikke hvorfor, de vet bare- og kjenner det i sitt indre- at det er ikke pga noe de har gjort eller ikke gjort, de lider «uskyldig». Men så opplever de at kristne søsken stadig stiller spørsmål ved både deres tro og deres uskyld, for det må jo være dem det er noe galt med når forandring ikke kommer. Den lidende overøses med kritikk og motstand og det påpekes mangler som ikke er der og fordeles skyld som ikke er reell.

Til deg som vet at du har ditt på det rene innfor Gud men som opplever at andre ikke tror det samme, hold fast på din uskyld. Mennesker rundt deg vil sjeldent forstå hva du står oppi og det vil komme mye negativt, men ikke gi slipp på den stille tanken som har kommet om at det er i orden mellom deg og Gud og at dette ikke er din feil.

Vi liker det ikke, men sannheten er at mennesker opplever lidelse og prøvelser de ikke har ført over seg selv, og dette gjelder både rettferdige og urettferdige. Loven om at vi høster hva vi sår har sine unntak, noe historien om Job minner oss på.

Hvis du opplever i hjertet at Gud regner deg som rettferdig, så la ikke mennesker overtale deg til å tro noe annet, hold fast på din uskyld.

Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand.

          

Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke.

          

Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller.

          

Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.
(Jes.40.28-31)

Gud er fortsatt god og trofast

Hvor fort vi er til å sige ned i motløshet og oppgitthet når uventede ting rammer! Vi er ikke mer enn mennesker og det kommer raskt fram når utfordringer og vanskeligheter treffer. Noen blant oss er «heldige» og har tilgang på store ressurser både fysisk, psykisk og materielt og de snur seg rundt og bruker hva de har for å bedre situasjonen. Andre blant oss er ikke like godt stilt, vi har kanskje en stram økonomi, vi er slitne og syke i kropp og enkelte har også en psyke som ikke er helt på topp. Når ting rammer oss er det ikke like lett å bare få det til å virke og bli bedre.

I går så satt jeg og leste noen salmer før jeg gikk ut til dagens arbeid. Det ble så mange gode ord at jeg ble sittende å sukke «takk Gud» igjen og igjen. Guds godhet for oss er ikke forbi! Den tar ikke slutt, den kan ikke ta slutt og den vil vare evig. Salme 31:20 nevner akkurat dette; «Hvor stor din godhet er som du har spart dem dem som frykter deg!» Når det er tungt kan det være vanskelig å se Guds godhet mot oss fordi vi er så opptatte av det synlige som ikke er godt, vi glemmer raskt mye av hva Gud har vært og gjort for oss og det blir vanskelig å se hans godhet mot oss, fordi vi lever i den fysiske verden og klarer ikke å se Guds usynlige verden. Vi fanges for et øyeblikk- eller en tid- inn av dette, men så våkner vi litt opp og vi vender oss til Gud igjen. Den trofaste og gode Gud som har lovet at «Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd». (Sal 32:8). Vi har visst at vi klarer ikke dette selv, men nå legger vi det over på Gud og bestemmer oss igjen; Gud, jeg vil stole på deg, jeg vil vente på din hjelp, du er trofast, hjelp meg Gud! Og om vi husker det eller ikke (kanskje oftere ikke?) så er Guds ord og løfte til oss at «den som setter sin lit til Herren, omgir han med godhet» (sal 32:10b).

Vi venter på at Gud skal komme oss til unnsetning, han han skal gi oss den styrke, den fred, de råd, den tålmodighet, den utholdenhet og den nåde vi trenger for å komme igjennom også dette, og vi gjør det fordi vi vet han er vår hjelp og vårt skjold. (se Sal 33:18-22). Det er i Gud vi finner den virkelige gleden, den som ikke bryr seg om omstendighetene, men som gleder seg over hvem Gud er og hva Jesus har gjort for oss. Det er i Gud vi finner den fred vi trenger, den som stiller hjertet selv om stormen fortsetter å rase. Hos Gud som er nær den med et nedbrutt hjerte, som frelser og hjelper den med en knust ånd (Sal 34:19), som har den dyrebare kjærlighet og nåde vi trenger, der søker vi tilflukt fordi vi vet at i skyggen av hans vinger er det ly å få (Sal 36:8).

Gud er alltid god, alltid trofast, alltid rettferdig, alltid hellig, alltid allmektig, alltid nådig, alltid kjærlig, alltid barmhjertig og han er alltid alt han er. Gud forandrer seg ikke fordi om våre omstendigheter gjør det, han er det eneste uforanderlige som finnes, og vi kan fortsatt komme til ham med alt og stole på at han vil være trofast og god mot oss. Hans ord og løfter står evig fast. Gå til ham med det som tynger, uroer og forvirrer, velg å både stole på ham og vente på ham og minn deg selv om alt det gode han har gjort for deg og om hans løfter for deg. Han er fortsatt god og trofast mot deg, og meg. Salme 37 slutter med at de rettferdige får sin hjelp fra Gud. Han er deres vern i trengselens tid, han hjelper dem og berger, han berger dem fra de uretttferdige og frelser dem, og hvorfor gjør Gud alt dette for de rettferdige? Fordi de søker tilflukt hos ham. (v 39-40).

Jeg sukker ofte til Gud om at jeg skulle ønske jeg var litt friskere så jeg hvertfall klarte litt mer… I går var jeg ute i hagen og ryddet trær, busker og greiner i ca 3 timer (utrolig og uventet nok). Jeg var ikke mye i slaget den ettermiddagen og kvelden, men i dag kjennes alt greit ut (etter min standard), og det er et mirakel! Det er Guds nåde, godhet og trofasthet mot meg, og du, han er fortsatt god og trofast mot deg også!

Gud, den trofaste klippe

Akkurat postet på den andre bloggen, men tenkte at det passet å legge/sende ut her også. Ønsker dere alle en god og velsignet dag, du er elsket!

Jeg orker-makter-klarer ikke mer er en vond tilstand å være i, og jeg er ikke den eneste som er her. Det å innrømme at det riktige gudslivet ikke klarer å leves på egen vilje og kraft er vanskelig nok for oss gjør-det-selv individer, men når helse gjør at hverdagens utfordringer heller ikke kan mestres, da blir det ekstra tungt. Og jeg vet enkelte av dere som leser vet sårt godt hva jeg mener.

Alt vi trenger er Jesus, sies det ofte- og det er ikke få som har sagt det enten fordi de tror de sa noe smart eller fordi det var en eller to vanskelige ting de ikke mestret. De klarer mye selv, men når det er noe de ikke klarer så kommer ordene: Alt jeg trenger er Jesus. Ofte er det ikke riktig, for hva mange av de som sier det egentlig lever er ikke et liv som er «bare Jesus», det er deres styrke og mestring og så Jesus. Det er ikke bare Jesus, det er mye annet og Jesus. Uansett hva vi setter foran …+Jesus blir det feil, det skal være Jesus+…

Så er det de av oss som sitter her og vet at det er ikke bare Jesus vi trenger, Jesus er det eneste vi har. Jo da, vi tar oss sammen og gjør det lille vi kan for at både vi og våre kjære skal komme gjennom også denne dagen med rene klær, mat i magen og en liten følelse av mestring, men vi sukker hele tiden: Hjelp meg Gud, jeg klarer-orker-makter ikke dette, hjelp! Å mene at Jesus er det eneste vi trenger er bra, for da er det mulig at Gud ved sin Ånd kan virke i oss, men å være der at man vet at Jesus er det eneste vi har, er ikke alltid godt. Det er sårt, tungt og vanskelig som bare det, samtidig som det er en rik velsignelse. I vår fortvilelse, frustrasjon og manglende styrke så kan vi klynge oss til den trofaste klippen og vi kan vite at det er hjelp å få i de evige armer. Gud ikke bare ser vår smerte, han er med oss i den og han lar oss finne hvile i skyggen av korset. Det er hjelp å få. Kanskje ikke alltid den hjelp vi skulle ønske oss, men alltid den beste hjelpen.

Jeg avslutter med et utdrag fra et innlegg flere år tilbake: Gud- mitt alt i alle ting

Gud er mer enn nok for meg, og jeg velger å tro det selv om det ikke alltid føles slik ut. Jeg velger å løfte fram Guds Ord og minne meg selv på Hans trofast løfter.

Når jeg føler det er umulig, sier Gud at det umulige er mulig (Luk.18.27).

Når jeg føler meg overbelastet, sier Gud at Han vil bære byrdene og gi meg hvile (Matt.11.28-30).

Når jeg føler ingen elsker meg eller bryr seg, sier Gud at Han elsker meg (Joh.3.16).

Når jeg føler jeg ikke kan fortsette ett skritt til, sier Gud at Han gir kraft og styrke (Jes.40.29,31) og at Hans nåde er nok (2.Kor.12.9).

Når jeg ikke har overblikk, sier Gud Han vil lede meg (Ordsp.3.5-6).

Når jeg ikke klarer, sier Gud at i Ham makter jeg alle ting (Fil.4.13) og at Han vil dekke alle mine behov (Fil.4.19).

Når frykten siger inn, sier Gud at jeg gav deg ikke fryktens/motløshetens ånd (2.Tim.1.6)

Når morgendagen skremmer, sier Gud bekymre deg ikke, kast alt på meg (Matt.6.34 + 1.Pet.5.7)

Når jeg føler meg alene sier Gud Jeg vil aldri svikte eller forlate deg (5.Mos.31.6,8 og Heb.13.5).

Når jeg lurer på om det er verdt det hele, minner Gud meg på at alt samvirker til det gode (Rom.8.28) og at hvis jeg ikke gir opp, vil jeg i rette tid høste (Gal.6.9) og at det faktisk er evig verdt det! (1.Tim.4.8,10)

Når jeg… det er løfter for enhver omstendighet. Gud har sagt at når vi går gjennom vannene er Han der, elvene ikke overskylle oss eller flammen svi oss. Vi vil måtte gå gjennom vanskeligheter, men de vil ikke ødelegge oss, fordi Gud er der med oss og i Kristus er vi mer enn overvinnere. Gud er mer enn nok, og ingenting er for stort og vanskelig, ingenting er for lite og ubetydelig for Ham. Gud ER mitt alt i alle ting, om jeg her og nå føler det slik eller ikke. Det er ikke hva jeg føler som er viktig, men hva jeg velger å tro og leve etter. For vi lever ikke etter det synlige, ei heller etter følelser, men av tro!

Er Gud ditt alt i alle ting?

Helliggjørelsens smerte

Det har vært flere tider i livet der jeg på en ekstra sterk måte har kjent uro og indre kamp i forhold til at jeg er ikke bedre enn jeg er. Det er en stor indre frustrasjon og oppgitthet over meg selv og hvor kort jeg er kommet i mitt forhold med Gud. Den berømmelige steikepanna treffer mitt indre ofte og med hard kraft og jeg kjemper. Jeg tenker og føler ting jeg ikke er fortrolig med at bor i meg. Jeg er ikke så god, så tålmodig, så hjelpsom og annet som jeg vet Gud kaller meg til å være i Ham. Jeg ønsker ikke å være slik jeg opplever at jeg er. Når de tidene er her så gidder jeg hvertfall ikke å prøve å legge skjul på det overfor Gud, så jeg sukker tung og oppgitt: Gud, jeg er ikke bedre enn dette, hjelp meg! Jeg ønsker ikke å være slik, hjelp!

I går var det lesing i både romerbrevet og i salmene og det var to steder som pekte seg ekstra ut. De gjenkjennelige ordene til Paulus om at det han vil, gjør han ikke, og det han ikke vil, gjør han (Rom 7). Paulus kjente også på den indre kampen mot seg selv, som jeg også gjør, og han opplevde også at det var ikke så enkelt. Det er en rasende kamp mellom hva som kalles kjødet eller syndenaturen og det å leve i Ånden og i helliggjørelse. Kampen som raser inni oss er ikke god å stå i fordi den forteller oss sannheten om oss selv, vi er ikke så gode som vi vil. Å se den sannheten er smertefullt og det er hva jeg sikter til med tittelen; helliggjørelsens smerte. Når vi ved Guds hjelp får se at vi er langt unna hva vi burde være, så smerter det på dypet. Kanskje er det her vår lydighet til Gud settes på en av sine tøffeste prøver? Vil vi si oss enige med det Gud ved sin Ånd viser oss eller vil vi unnskylde oss og rettferdiggjøre oss selv? Det å være lydig mot Gud er ikke bare å gjøre de ting han legger oss på hjertet å gjøre og å holde seg borte fra hva Han i sitt ord sier er galt, det er også å si seg enig med hans ord og med de ting han viser oss om oss selv. Og når han peker på at det er langt fra som det burde være inni oss, så gjør det vondt, skikkelig vondt. Og ikke nok med det, hvordan kan jeg frimodig komme fram for Gud, og også dele de gode ord om ham til andre. når det står så dårlig stelt til med meg selv…

Salme 13 er egentlig en salme om et menneske som står i en tøff situasjon og trenger Guds hjelp og utfrielse. Dette er viktig å huske i forhold til hva som kommer heretter, for jeg skal bruke salmen på en litt annen måte, i forhold til det med helliggjørelsens smerte.

Salmisten begynner med å spørre Herren hvor lenge han vil glemme ham og skjule sitt ansikt for ham(v 2), hvor lenge skal han ha uro i sjelen og sorg i hjertet(v 3a). Hva salmisten her sier er følelser, ikke en teologisk sannhet. Siden salmer er sanger så er det mulig å ta seg en kunstnerisk frihet som man ikke har i lære-litteratur. Det formidles hvordan det oppleves å være i den gjeldende situasjonen, og dette var følelser som ble så gjenkjennelige for meg i forbindelse med tankene om helliggjørelsens smerter. Jeg kjenner at jeg kommer så utrolig til kort og at jeg er milevis fra hva jeg burde være, jeg kjemper med uro og sorg over hvordan jeg er. Det er en indre kamp som raser, men samtidig så merker jeg ikke noe til at Gud er nær, det føles som han har vendt sitt ansikt bort fra meg. Dette er selvsagt ikke sant, men det føles slik ut når den indre kampen mot meg selv raser.
Det kommer et nødrop fra dypet av salmistens hjerte om at Gud må se ham og svare ham (v 4a), akkurat slik jeg i min frustrasjon sukker fra dypet, Gud jeg er ikke bedre, hjelp meg. Det blir bedt om at Gud må gi hans øyne lys så han ikke sovner inn i døden (v 4b), slik at fienden ikke kan si han har vunnet og motstandere ikke juble når han vakler (v 5). Når jeg er i den indre kampen så lengter jeg etter Guds hjelp og utfrielse, at jeg ikke må oppleve at mørket og det tunge svelger meg og at jeg skal kunne få seier over de ting i meg som jeg ikke ønsker. Det er så likt hva salmisten beskriver! Gud hjelp meg så fienden ikke vinner terreng og ikke kan juble over at jeg vakler i min tro og i mitt liv!

Det er en indre kamp som smerter, men jeg har ment i mange år at det er viktig at vi går inn i kampen og ikke bare avfeier den. Hvis vi avfeier den så sier vi oss ikke enige med Gud, og vi bruker unnskyldninger for å selvrettferdiggjøre oss. Vi er ikke så ille… Jeg har lært at det beste jeg gjør er å la Ånden lyse på alt han vil ha frem og at jeg må godta at det faktisk er slik som han viser meg, jeg er ikke bedre.

Og jeg vet at dette kan jeg ikke vinne over i egen kraft… Jeg kan ikke vinne over eget kjøtt, jeg kan kun i noen tilfeller tvinge det til å adlyde, men hva jeg ønsker er ikke en indre oppussing, jeg ønsker fornyelse. Jeg ønsker at det som ikke er godt skal dø og at noe nytt skal vokse fram, og det kan jeg ikke klare i egen kraft. Men takk Gud, ved Jesus Kristus er det mulig! Og det er akkurat det samme vi ser i Paulus sine ord og hos salmisten:

Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?
Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!
(Rom 7;24-25a)

Men jeg setter min lit til din miskunn,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort godt mot meg.
(Sal 13;6)

Å leve i helliggjørelse er noen ganger en særdeles smertefull opplevelse. Det er viktig å huske at når de tider kommer, så er det ikke fordi vi er på avstand fra Gud eller har gjort noe alvorlig galt, det er nettopp fordi vi lever nær til Gud at han kan komme til å vise oss enda litt mer av hvordan vi er. Det skarpe lyset som rettes mot vårt indre opplever kun de som lever i Ånden, i nært fellesskap med Gud.

Den usynlige Guds åpenbaring

Tittelen er mye å bite over, og hva betyr den egentlig?  I det siste har jeg bete meg merke i endel av de vers som taler om den usynlige Gud og at Gud og hans verk er fullt synlig for alle å se (Rom.1:19-20). Det er egentlig en merkelig blanding, for hvordan kan det skjulte være åpent for alle til å se?

Gud er ånd og det innebærer også at han er usynlig. (1.Tim.1:17). Vi kan ikke se Gud slik vi kan se ting og mennesker, noe Guds Ord også er tydelig på. Ingen har sett Gud og vi kan heller ikke se ham (1.Tim 6:16). Hadde vi sett ham hadde vi ramlet døde om (2.Mos 33:20). Men det vi kan se er hva han har gjort. Vi kan se resultatet av hans handlinger. Vi ser det i naturen omkring oss, vi hører det når vi lytter til bekkens klukking og hører mektige fossefall, vi ser det i mennesker og vi ser det i mye av det skapte. Skaperverket forteller om Guds storhet og herlighet. (Sal 19.2, Sal 8.2,4). Men selv om vi har et univers og en natur rundt oss som forkynner om storhet, herlighet, makt, glede, kreativitet, godhet og mye annet, betyr ikke det at mennesker ser Han som er bak alt og som også opprettholder og styrer alt. Universet og naturen er for mange en skjult åpenbaring av hvem Gud er. Mange har kjent at underbar ærefrykt griper dem når de ser et nyfødt barns uskyldige renhet eller står ved mektige fjell og fosser, de får følelsen av at noe større står bak, men ser ikke hvem det er.

Det er utrolig at Gud valgte å ta på seg menneskeskikkelse og bli synlig for oss. Da Jesus kom som en liten baby, var det Gud selv som kom inn i verden. Jesus er den usynlige Guds bilde (Kol.1:15). Tenk på alle de mennesker han møtte gjennom sine år på jord? De så på Gud i menneskeskikkelse! Mange har ønsket at de levde da Jesus var på jorden som menneske og at de hadde fått være i nærheten av ham. Da skulle de aldri tvilt på noe som helst! Tenk å se Mesteren inn i øynene og hørt hans røst! Men hvor mange av de som hørte Jesu ord og så de under han gjorde var det som trodde på ham? Et lite fåtall. Selv det at Gud stod rett foran dem og de hørte Gud selv tale gjorde ikke at de trodde på Gud og vendte om fra sin ferd. Jesus stod der og de kunne ta på ham, men hans guddommelige natur var like fullt skjult for dem. Selv når Gud var synlig til stede på jord, så var han «usynlig» for de fleste. De fleste husker det spørsmålet som Jesus stilte til disiplene: Hvem sier folk at jeg er?, og etter at han fikk høre mengdens meninger spurte han: Hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter: Du er Messias, den levende Guds sønn (Matt 16:16). Jesus sier noe nå som forklarer hva jeg skrev over om at Jesu guddommelighet var usynlig for mange, han sier at dette er ikke åpenbart for Peter av kjøtt og blod, men av Far i himmelen (v17).

Vi trenger at Gud blir åpenbart for oss for at vi skal se ham. Er det noe alt jeg har skrevet om over forteller oss, så er det at vi ser ikke Gud med våre fysiske øyne, uansett hvor mye vi skuer hans skaperverk og ser hans undergjerninger. Guds Ånd må åpenbare Kristus og Gud for oss. Like mye som det trengs tro for å oppleve under, trengs det tro for å se at et under er skjedd. Og slik er det i forholdet mellom mennesker og Gud også, vi trenger hjelp for å se ham, og den hjelpen har han gitt oss ved å gi oss av sin Ånd som han rikelig har øst ut over dem som tror på Jesus (Tit.3:6). Jesus sa til disiplene at det var godt for dem at han gikk bort så han kunne sende dem Sannhetens Ånd, og at Den hellige ånd skulle veilede dem til hele sannheten (Joh.16:4-15).

Mye av hva som skjer av godt i våre liv tilegner vi ikke Gud fordi vi ser på det med våre fysiske øyne og vurderer det utfra menneskelige tanker og følelser, men jo mer vi opplever fylden av Guds Ånd, jo mer ser vi hvem Gud er og hvor tilstede han er i våre liv. Den usynlige Guds åpenbaringer blir mer synlige og tydelige for oss og vi ser ham og hans gjerninger klarere.

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)

 

 

På frelsens grunn

Vi kan noen ganger glemme at frelsens grunn ikke bare er starten av vandringen med Gud, men hele fundamentet. Vi blir aldri så modne og sterke i troen at vi ikke trenger å vende tilbake og minne oss selv om hva korset betyr for oss. Hvordan kan vi? Hele kristenlivet bygger på nettopp dette! Vi vil gjøre oss selv en stor tjeneste ved å stadig vende tilbake til dette, å minne oss selv om hva vi har i frelsen, hva vi har i Jesus. Og spesielt i de tider der vi ikke føler oss frelst er dette viktig, for nåden vi har mottatt i Kristus er ikke basert på- eller avhengig av- følelser, det er en tilstand. Vi er ikke mer eller mindre frelst avhengig av hvordan vi føler ting, frelsen er fullstendig, alltid- og det er alltid bygget på Jesus og hans soningsoffer, død og oppstandelse.

Når vi blir frelst så blir vi ved troen ett med Kristus. Det Jesus gjorde blir nå tilregnet oss som om vi skulle ha gjort det selv. Han gjorde for oss det vi ikke kunne klare selv og vi får fullt og helt del i det. Det står at vi både er korsfestet med Kristus (Gal.2:20), at vi døde med ham (Rom 6:8), at vi ble begravd med ham (Rom 6,4) at vi skal være ett med ham i en oppstandelse lik hans (Rom 6,5) og at vi faktisk også er satt i himmelen med ham! Fantastiske gode Gud og vår herlige og dyrebare frelser! Og ingen ting av dette har noe å gjøre med hva vi selv har gjort eller er, det er bare Jesus.

Når Guds Ånd har åpenbart for oss at vi har trosset og syndet mot en allmektig og hellig Gud, og vi får se at hva Jesus gjorde ble gjort for oss, så er vårt valg om vi vil bøye kne og ta imot. Frelsen er og blir en gave fra Gud (Ef. 2:8) og vi kan aldri skryte av en gave vi har fått som om det er belønning for noe vi har oppnådd. Vår frelse er ikke mest Jesus og litt meg, det er bare Jesus- og slik er det for evig.

Kristenlivet har ikke sitt startpunkt ved korset for å så bevege seg videre i nye ting, nei det er her det begynner, her det leves og her det vil avsluttes. For det er på grunn av Jesus vi er frelst, det er i Jesus vi blir bevart i frelsen og det er i Kristus vi har blitt velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen.

Vi måler ofte vår frelsestilstand etter hva våre følelser og omstendigheter sier, men dette er alltid feil. Frelsens grunn er aldri meg og mitt, men alltid Jesus og hans. Hva Jesus har gjort og er, er det eneste som teller. Når jeg gjennom frelsen har blitt gjort rettferdig innfor Gud, så er jeg alltid det. Vi kan bomme i vår helliggjørelse, men vi er aldri mindre rettferdig innfor Gud. Vi kan alltid med frimodighet tre fram for tronen, også når vi har bommet grovt eller føler alt er mørkt, fordi vi i Jesus er rettferdige, fordi vi bygger på korsets og frelsen grunn.

Vi er noen ganger Guds svake barn fordi livet har fart hardt med oss, men Gud elsker alle sine barn, også de som er svake og trenger ekstra omsorg. Vær aldri sen med å springe til korset. Glem aldri at du er i Jesus og at du derfor kan komme til Gud med alt hva du er og har, ikke fordi du klarer alt, men fordi Jesus har gjort alt for deg. Fundamentet du begynte å bygge på, Jesu Kristi kors og verk, er det samme fundament du står på i dag og hver eneste dag som kommer.