Til deg som vandrer i mørket (3)

En liten advarsel

Jeg skrev i første innlegg at Jes.50.11 var en advarsel, og vi skal ta den som en advarsel til oss som tror. Den er egentlig skrevet til de som avviser å høre på Guds tjener og stoler på egen styrke- som prøver å skape eget lys, men vi ser på det som en advarsel i den forstand at dette må vi ikke finne på å gjøre, uansett hvor ille, mørkt og tungt ting kjennes ut.

Se, alle dere som har tent opp ild og rustet dere med brannpiler: Gå inn i den flammende ilden deres, mellom pilene dere har tent! Fra min hånd kommer dette over dere, i pine skal dere ligge. (Jes.50.11)

Å stole på egen visdom og eget «lys» over ting vil straffe seg, som verset sier; det vil gi pine. Det kan være fristende å trå til med egne gode råd og tanker, men vi må ikke finne på dette. Å skulle prøve hva som helst for å lette den smerte og lidelse vi kjenner på, i stede for å bare være stille og vente på Herren, er et valg som må tas flere ganger. Når vi ønsker å fikse ting selv, må vi igjen minne oss selv på at det eneste riktige vi kan gjøre er å stole på Herrens Navn.

Syndere advares i verset om å stole på sin egen rettferdighet og sin egen evne til å frelse seg selv, og dette må vi også ta til oss fordi vi har lett for å begynne å skulle ‘klare selv’ når vi føler Gud drøyer for lenge. Vi klarer ikke hvile i nåden, men føler vi må gjøre noe. Vi klarer ikke stole på at Gud har hele kontrollen, og vi må jo vise at vi er villige til å stå på. Vi klarer ikke forstå at noen ganger er det beste og eneste riktige vi kan gjøre å stå fast i troen, i tillit til Guds bærende kraft og nåde, i stede for å kave i tro, bygge gjerninger og gjøre oss fortjent til forløsning og hjelp.

Noe av vårt strev i slike stunder henger sammen med at det i mange miljøer er et sterkt fokus på hva den enkelte troende må gjøre, det er et konstant press om å stå i tro, oppleve større åndsfylde og åpenbaringer, nå nye høyder og være på vei opp og fram i verden så mennesker ser oss og vårt lys. Og det er dessverre nettopp det de ser mange ganger- vårt lys, ikke Herrens lys i oss.

Jeg vet at de som opplever å vandre i mørket vil få mange velmenende råd fra andre troende om at de må bare be mer, lovsynge mer, søke nærværet og annet- men er det noe vi erfarer i slike stunder så er det at vi makter ikke å prestere mer. Vi er bare så tomme, så utenfor og så lei av å måtte vise oss gode nok og hellige nok. De fleste som sier slikt mener nok godt, men det er ikke de riktige rådene. Når Gud tar oss inn i en tid der vi for ei stund vandrer i mørket så er det for å teste vårt hjerte, eller for å vise oss at vi må slutte å stole på egen kraft og egen dyktighet og lene oss fullt og helt på Ham. Vi må ta opp vårt kors, vi må døde selvet og vi må søke Hans vei, Hans nåde og Hans ansikt. Om vi lengter etter det følte nærvær av Gud som vi i denne tiden ikke merker, så må vi aldri glemme at uansett hvor lite vi føler så er Gud der med oss. Han bor ved troen i vårt hjerte, og selv om Han for ei tid er stille, så er Han nær, tilstede og barmhjertig.

Ikke la deg friste til å vende deg bort fra korset og søke til opplevelser og erfaringer som ikke har hold i bibelen, hold deg nære korset og fortsett å sette din lit til Herrens Navn. Det er tungt og vondt, det er smerte og fortvilelse, men den Gud som skapte og opprettholder alt, holder deg i sin hånd også nå.

I neste og mest sannsynlig siste innlegg skal vi se på Jesu ord i Matt.11,28-30 om at Han vil gi oss hvile, tenk det- vi kan oppleve hvile også i slike vonde, tunge og mørke tider!

Til deg som vandrer i mørket (2)

Å stole på Herrens Navn

Jeg avsluttet forrige innlegg med å skrive at det å stole på Herrens Navn er å stole på hvem Gud er, og vi har alle mangler på det området. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har kviet meg litt til dette innlegget, for hvordan kan jeg riktig beskrive hvem Gud er? Jeg kan ikke, og vil aldri kunne, og dette er jeg veldig klar over. Det er nesten som jeg føler jeg må beklage på forhånd for at det blir litt stusselig, men jeg gir det mitt beste.

Hvem er Gud? er et spørsmål som vi ikke stiller oss så ofte som vi burde, og det er heller ikke noe de fleste bruker mye tid på å finne ut av. De vet enkelte ting om Gud, men hvordan henger de ulike sider av Gud sammen og hvordan påvirker de hverandre? Det er viktige spørsmål, likevel så blir de oversett. Det er enklere å søke opplevelser som i øyeblikket tilfredsstiller enn å sette seg ned å bruke tid og krefter på å lære mer om hvem Gud er. Mange tenker at nærvær vil forandre situasjonen, mens sannheten er at det er vår kunnskap om Gud, om Jesu og hans verk og Den Hellige Ånds åpenbaring av dette som skaper forandring. For å komme dit krever det noe av oss, og ikke alle er villige til å betale den prisen, de vil heller ha et «herlig møte og herlig lovsang» fordi de føler det stiller sulten der og da. Men… det er bare gode følelser som varer en kort stund mens en dypere kunnskap og åpenbaring om hvem Gud er og hva Jesus gjorde for oss, vil være mat som metter i lang tid og også gir styrke, tro og kunnskap som bærer når livet stormer, eller som vi nå skriver om; når vi vandrer i mørket.

Gud er allmektig, vi vet dette, men tenker vi over hva det betyr? All makt tilhører Gud, og uansett hva Han bruker av den makten så er Han fortsatt like allmektig. Han er den som deler ut makt til mennesker, og uansett hvor mye Han gir ut, så er Han den eneste allmektige som er. William Gurnall har sagt: «One Allmighty is more than all mighties» (en Allmektig er mer enn alle mektige). Og utsagnet forteller oss at uansett hvor mange mennesker og nasjoner som samler sin makt, både i fortid, nåtid og fremtid, så er den makt de har samlet seg opp fortsatt mindre enn den vår Allmektige Gud har. Gud er den eneste Allmektige, og dette betyr også at hva Han bestemmer seg for å gjøre, det har Han makt til å gjøre. Han trenger ikke noens tillatelse, og heller ingens hjelp.

Gud er allestedsnærværende, Han er ånd og dermed er han ikke bundet av fysikk slik vi er. Det at Han er ånd betyr også at Han kan være alle steder på samme tid, og det innebærer naturlig vis også at Han er hos alle sine barn på samme tid. Han kan være nær hos den enkelte alltid, og Han har lovet å aldri svikte eller forlate sine. Han er i himmelen og på jorden, og også under jorden. Det finnes ikke det sted hvor Han ikke er.

Gud er allvitende, Han vet slutten fra begynnelsen og Han vet alt umiddelbart. Han kan ikke lære noe nytt, fordi Han allerede vet alt, og siden Han er allvitende er det heller ikke noe som går Ham hus forbi eller kommer overraskende på Ham. Han vet om alle våre gleder og sorger, våre prøvelser og seire fra før verdens grunnvoll ble lagt, og Han visste at hva du opplever nå ville skje. Han vet alle sider av alle saker, og dermed kan Han ta gode beslutninger alltid.

Gud er vis, og det er noe vi ikke alltid tenker over viktigheten av. Men tenk hvor fælt det kunne vært hvis vi hadde en Gud som hadde allmakt og var allvitende men ikke hadde visdom til å handle godt? For det er det visdommen gjør, den gjør at vi bruker den kunnskap vi har til å ta de beste valgene- og Gud vil alltid velge den vei som fører oss fram mot det mål Han har for oss, å vokse i helliggjørelse gjennom å likedanne oss Kristus. Den plan Gud la for verden, menneskeheten og Hans ære og pris før verdens grunnvoll ble lagt, var viselig utformet og vil bli gjennomført slik Han planla det. Det står at Jesus lærte lydighet gjennom hva Han led og også vi må ta opp vårt kors og gå lidelsens vei- men Gud har alltid vårt beste og Hans ære for øye, Han tillater og tilrettelegger for slike tider når det passer inn i Han gode plan og vilje. Jesus gikk lidelsens vei her på jord og etter Hans oppstandelse satte Han seg ved Faderens høyre side og regjerer i herlighet, slik må vi også omfavne tanken om at på jord går vi lidelsens vei, mens vi etter vår oppstandelse vil bli ikledd herlighet.

Ikke bare er Gud allmektig, allestedsnærværende, allvitende og vis, Han er uforanderlig. Han er alltid den samme. Han mister aldri noe av sin makt, eller av sin visdom. Han er alltid hellig og rettferdig, alltid nådig og barmhjertig, alltid villig til å hjelpe, lede og gi visdom, alltid rede til å tilgi, alltid den som vet best. Og en nydelig side av dette er at Guds nåde og kjærlighet mot oss også er uforanderlig. Vi kan finne på å like noen mindre fordi de sa noe galt, eller ikke ville hjelpe siden de ikke hørte på oss forrige gang de spurte om råd, slik er ikke Gud, for Han er og blir den samme alltid. Hans kjærlighet til oss forandrer seg ikke etter hvordan vi presterer, den er alltid den samme. Den vil aldri bli sterkere enn den er, og den vil aldri svekkes. Guds kjærlighet mot oss er konstant, alltid lik og alltid brennende varm og kjærlig. Også de ganger Han må irettesette, veilede eller straffe oss for våre synder, så er Hans kjærlighet mot oss den samme.

Jo mer vi vet om hvem Gud er og jo mer vårt indre har sett Han herlighet og makt, desto enklere vil det være å klynge seg til Gud også når vi vandrer i mørket. Når vi vet hvor allmektig og god Han er og at Han er uforanderlig og alltid full av nåde, at alt som skjer vil Han bruke til vårt gode, så kan vi stole på Ham selv om vi ikke merker Han er nær. Verset i Jesaja 50.10 avsluttet med «men må stole på HERRENS navn og støtte seg til sin Gud?» Så siste tanke for i dag er; hva betyr det å støtte seg til? Vi vet jo at det er at vi stoler på at noe annet/noe utenfor oss selv skal holde oss oppe slik at vi ikke faller, som hvis vi står en meter utfra en vegg og lener oss inn og støtter oss mot den med armen. Vi gjør det bare hvis vi tror veggen er sterk nok til å holde oss, ellers tar vi ikke sjansen. Og det er det triste, mange kjenner ikke Gud godt nok til at de våger å støtte seg til Ham i tunge og mørke tider… er du en av dem eller er du av dem som støtter deg til Gud selv om du ikke forstår og ikke merker Han er nær? Du kan si så mange løfter du vil fra Guds Ord, men kjenner du ikke den Gud som har gitt løftene, så vil de ikke gi den hjelp, støtte og trøst du trenger. Vi trenger ikke minne Gud på hvem Han er og hva Han har lovet, men vi trenger å minne oss selv om det.

Til deg som vandrer i mørket

La meg først klargjøre hva jeg mener med å ‘vandre i mørket’. Jeg mener ikke de som vandrer i denne verdens mørke uten å ha et frelsende forhold til Jesus, jeg snakker om sanne troende som er kommet inn i en del av livet hvor alt kjennes mørkt ut. De er ikke i dette mørket pga psykiske sykdommer og lignende, men plutselig opplevde de bare at alt ble mørkt og tungt og de forstår ikke hvorfor alt er vanskelig og tungt og hvorfor Gud virker til å ikke være tilstede.

Det er et mørke som driver oss til endes av oss selv raskere enn noe annet. Det går ikke mange uker før man føler at man ikke makter mer og har ingen ting å stille opp med. Tårene er enten tørket ut fordi alt kjennes tomt ut, eller de renner for den minste ting fordi man er så sliten. Man roper til Gud om hjelp, om å få oppleve at Hans lys bryter mørket og at Han kommer med visdom, trøst og nærvær. Men Gud er stille, stillere enn noen gang tidligere, og forvirring og frustrasjon begynner å ta litt overhånd. Men likevel fortsetter man, ikke fordi man har håp eller vet at det blir bedre, men fordi man vet Gud er Gud. Man klarer ikke å slippe tanken på at Gud er Herre og derfor hopper man heller ikke bare tilbake til en hverdag uten Gud. Men selv om man fortsetter å stole på at Gud er Gud og Han er med- for Han lovet jo det (men hvor er Han?)- så er det bare mørkt, tungt, tomt og stille.

I mørket kjempes en indre kamp hvor tro og tvil er motstandere. Tvilen kommer snikende med jevne mellomrom, og får noen ganger troen til å føles svak ut. Men, selv i tvil og motløshet er hva man holder fast ved nettopp sannheten om at Gud er Gud. I Jesaja 50,10 er et vers som mange ikke er klar over:

Hvem av dere frykter HERREN og hører på Hans tjeners røst,
han som vandrer i mørke og ikke har lys,
men må stole på HERRENS navn og støtte seg til sin Gud?

Verset kommer rett etter den tredje tjener-sangen (Jes. 50;4-9) og v 10 er et trøstens ord til den gudfryktige mens v 11 er en advarsel til den ugudelige (vi ser på det verset senere, men da i sammenheng som advarende ord til den troende). Nettopp det at verset kommer rett etter den 3dje tjenersangen viser oss at den Herrens tjener det snakkes om er Jesus, så det står lett forklart hvem av dere frykter Herren og hører på Jesu røst. Den som frykter Gud og opplever å plutselig måtte vandre i mørket, kan være like sikker på at slik Gud hjalp sin tjener i hans prøvelse og mørke, slik vil han hjelpe den troende som nå vandrer i mørket og må stole på Herrens Navn. Det er et mørke, og Gud kan kjennes fraværende ut, men Han er der og Han vil la alt virke sammen til det gode. Gud vil aldri svikte eller forlate sitt barn i mørket, men Han vil bruke det til å forme dem og styrke deres tro, og Han vil- når Han har fullført det verk som var planlagt for denne perioden av livet- føre dem ut i lyset igjen. Men til den dag kommer så må den som vandrer i mørket stole på Herrens Navn og støtte seg til sin Gud. Å stole på Herrens Navn innebærer mye mer enn å bare si Guds Navn og vite om det, det er å vite hvem Gud er, og det er dette- kunnskapen og kjennskapen til hvem Gud er, som vi må sette vår lit til når vi vandrer i mørket. Det å kjenne Herrens Navn skal vi gå litt mer inn på i neste innlegg, for kanskje er det nettopp manglende kunnskap om hvem Gud er som gjør at vi vakler, blir fortvilte og frustrerte…

Hvordan styrke troen sin?

Noen blir kanskje lei av å høre meg gjenta de samme ting, men jeg gjør det fordi det er viktig: Troen bygges ikke gjennom gode følelser, men gjennom å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Jeg gjentar dette ofte, men det er fordi jeg ofte hører eller leser motsatte ting. Enten at følelser gjør troen sterkere eller at vi trenger ikke streve, fordi tro er en gave. Eller at vi skal tro for ting som vi ikke har bibelsk belegg for eller at vi opplever vanskeligheter fordi vi ikke tror nok. Ingen av disse er uvanlig å høre og lese i dagens såkalte kristenlandskap, og de som sier det er også ‘flinke’ til å bruke vers som at troen kommer av forkynnelsen som kommer av Kristi Ord (Rom.10.17). Men hva slags tro er det Paulus snakket om da han skrev det verset? Tro for verdslige velsignelser eller frelsende tro? tro som gir meg hva jeg ønsker meg eller som styrker og utvider min kjennskap til Gud gjennom Ordet?

Jeg har selv hørt at som kristen må jeg ikke tenke så mye, og det har alltid skurret for meg. Hvorfor skal jeg skru av den hjernen jeg har fått og bare stole på følelser og tanker som jeg ikke vet hvor kommer fra? Det ble ofte sagt at det var Ånden, men jeg har alltid ment at mye av det ikke var det. Vi leser at vi ikke skal sette vår lit til vår forstand, men det betyr ikke at vi ikke skal bruke det vettet vi har fått. Å ikke stole på egen forstand er ikke å droppe å ta til seg kunnskap og vokse i forståelse og innsikt, det er å ikke stole på vår menneskelige natur og menneskelig forstand, men tro og stole på Guds Ord, visdom og ledelse. Menneskelig forstand vil føre oss både på villspor og bort fra Gud, mens Guds visdom drar oss nærmere Ham og inn i dypere fellesskap og et mer helliggjort liv.

Vi vokser ikke i troen gjennom gode følelser, men ved å fornye sinnet med Guds Ord. Det tragiske er at jeg faktisk er nødt til å påpeke at fordi om noen kaller seg kristne er det ikke sikkert at de forkynner et bibelsk budskap selv om de bruker vers fra Bibelen. Det er dessverre ingen garanti for at hva som kalles kristent og godt i dag, er bibelsk korrekt. Så vi er alle ansvarlige for å teste hva vi hører mot Guds Ord, vi må granske skriftene for å se om det stemmer. Gjør vi ikke det, men bare tar til oss hva vi liker å høre og hva vi kunne tenke oss å oppleve, er sjansen stor for at vi sluker falsk eller feil lære i stort mål. Sann bibelsk forkynnelse er herlig og frigjørende, men den setter også foten hardt ned på verdslige og menneskelige lyster og synd. Den er søt og legende, men også skarp og drepende. Er hva vi hører at bare vi følger noen punkter så skal vi få alt vi ønsker oss, er det demonisk lære, ikke bibelsk. Bibelsk lære vil få oss til å gi avkall på ting som verdslige gleder og kjødets lyster for å vinne mer av Kristus, for å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud.

Vi kan ikke styrke troen hvis vi ikke fyller sinnet med Guds Ord og god bibelsk forkynnelse. For å se mer av Guds storhet, allmakt og herlighet, av Hans nåde, kjærlighet og visdom, og alt Han er, så trenger vi å ta til oss Guds Ord. Den Hellige Ånd vil virke gjennom de ord som vi tar til oss, ber om å forstå mer av og grunner på. Det er hva som er kommet inn i hjernen som vil åpenbares i våre hjerter, ikke følelser som vil opplyse vår hjerne. Som Paulus skrev til de kristne i Roma: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode- det som er til glede for Gud, det fullkomne»(Rom.12.2)

Tynnslitt tålmodighet finner styrke

Jeg var en smule lei og veldig sliten i morgentimene der jeg gikk og ventet på at jeg skulle til legen- igjen (og til de som plutselig blir litt urolige; verkebyllen er ikke blitt verre, det blir bare ikke helt bra. Jeg har fått hjemmesykepleie og slipper ut to ganger dagen for skylling, veldig takknemlig for det). Jeg syntes at det var litt nok siden jeg har holdt på i over 5 uker nå og jeg merket på meg selv at tålmodigheten min var ganske tynnslitt. Heldigvis var det en av de morgenene der jeg orket å sitte å lese i Bibelen, og jeg fortsatte hvor jeg var kommet i Matteus. Jeg kommer til det kjente verset i 11.28 der Jesus inviterer alle som strever og bærer tunge byrder om å komme til ham og han lover at han skal gi dem hvile. Men det var verset som følger som ble min styrke og hjelp denne dagen. Jesus sier at vi skal ta hans åk på oss og lære av ham, for han er mild og ydmyk av hjertet og så kommer løftet; ‘så skal dere finne hvile for deres sjel’.

Der jeg satt i slitenhet, leihet, litt oppgitthet og kjente at samtidig som tålmodigheten sang på siste vers så var jeg farlig nær å hoppe ned i selvmedlidenhetens grøft og synes litt synd på meg selv for alt som har skjedd de siste ukene, både med helsa og annet. Så kommer ordene: Lær av meg! og jeg ble gående å tenke på det. Hvordan ville Jesus ha reagert om han var i en slik situasjon? Ville han synes synd på seg selv? Ville han gitt opp? Ville han lettet sitt hjerte for Far og visst at det var kraft og hjelp til å stå rakt også gjennom dette?

‘Gjør alt uten å klage’ er tanken som kommer litt senere, men siden jeg skal avgårde får jeg ikke lest sammenhengen før jeg er hjemme igjen. Tanken går til at når vi begynner å klage over hva som skjer så er det fordi vi synes synd på oss selv, vi setter oss selv i sentrum og mener at hva vi opplever er urettferdig. Og det er en balansegang her for jeg kan si jeg er sliten og lei og mene at jeg er fysisk tom for krefter, og det er greit- men hvis jeg sier det som klaging fordi det er stakkars meg, så er det ikke greit. Siden jeg merker på meg selv at jeg nærmer meg fallgrøften er det det jeg sier til Gud og ber om hjelp til. Gud, jeg vil ikke inn i selvmedlidenhet, jeg trenger hjelp, jeg trenger styrke. Takk for at alt er under din kontroll og at ingen ting skjer uten din tillatelse eller styrelse.

Hjemme igjen finner jeg versene i Filipperbrevet og jeg sitter og smiler over sammenhengen det står i. Gud er virksom i dere så dere både vil og gjør det som er etter Guds vilje (2.13). Gjør alt uten murring og misnøye (2,14), så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen (2.15) og så kommer løsningen på hvordan dette kan skje: Når dere holder fast på livets ord! (2,16a).

Ikke når vi prøver så godt vi kan eller synger så mange lovsanger som vi husker, ikke når vi tar oss sammen og prøver å være hellige og gode nok, men når vi holder fast på ordet! Jesus gav løftet om at han skulle sende Den hellige ånd og at de skulle få kraft i fra det høye, og er ikke det hva vi trenger for å kunne klare å skinne som lys i denne verden? Kraft i fra det høye, men vi må aldri glemme at Livets ord er Åndens ord, og at Guds Ånd aldri virker utenfor Skriften. Guds Ord og Guds Ånd er uløselig knyttet sammen, og derfor er det så viktig at vi fyller oss med Guds Ord. Jo mer vi tar til oss og lar det styre våre tanker og liv, jo mer vil vi likedannes Kristus og også finne styrke til å overvinne fristelser.

For det å godta selvmedlidenhet var for meg en fristelse, men Gud har lovet at når vi møter fristelser har han ordnet en utvei for oss slik at vi kan holde ut (1.Kor.10,13)- og den utveien ble for meg tanken: «Hvordan ville Jesus ha reagert?». Den tanken gav hjelp til å legge alt på Gud igjen, til å minnes om hvor allmektig, kjærlig og generøs Gud er mot oss og det ble en hjelp til å ta opp dagens kors og velge selvfornektelsens vei. Det er absolutt ikke synd på meg, for tenk hvor heldig jeg er som får være avhengig av Gud, og som i min avhengighet kan hvile i visshet om at Han alltid er trofast og god og vil gi styrke og hjelp- og skulle jeg falle, noe jeg gjør nå og da, så kan jeg så raskt jeg innser min synd, omvende meg, søke tilgivelse og vite at jeg er tilgitt.