Jeg er selv skyldig i hva jeg skal sette fingeren på, men jeg tror det er viktig at vi er mye mer bevisste på hvilken sammenheng vers vi liker og bruker står i. Vi vet alle at vers ikke skal tas ut av sin sammenheng, men like vel er det fort gjort å gjøre det. Ikke fordi vi vil forvrenge Guds Ord, men fordi vi ikke tenker over hva vi egentlig leser og «henger oss opp» i kun hva vi likte å høre (fordi det er godt, fordi vi trengte trøst og håp og mange andre årsaker). Jeg stoppet plutselig opp ved et vers som mange har hørt, delt og selv fått og tenkte; hvor ofte snakkes det om konteksten/sammenhengen dette verset står i?

Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jes. 58:11)

Fantastisk vers som er enkelt å klynge seg til og håpe på når man ikke har det så godt. Vi tenker ofte noe slikt som dette: Gud er med og han vil gi mer enn nok hjelp og det vil bli bare bedre. Det er ikke feil tanke det, men… det er ikke så automatisk som vi tror dert er. Vi tar dette som et ord og løfte som gjelder alle, og glemmer å se nærmere på hvem det egentlig er rettet mot.

Kapittelet verset står i begynner ganske spesielt. Profeten får beskjed om å forkynne for folket om deres lovbrudd og synder(v1), og da er det lett å tenke at de må jo ha vært helt på viddene og levd stikk i strid med hva de visste var godt og gudfryktig. Så kommer det: de søker Gud hele tiden og ønsker å kjenne hans veier, de gjør det som er rettferdig og vender seg ikke bort og spør etter Guds lover og ønsker å være nær Gud (v2). Det var kanskje ikke helt denne beskrivelsen vi ventet oss etter å ha lest første vers, var det? Dette høres jo ut som et særdeles gudfryktig folk, gjør det ikke? Folket klager over at Gud ikke hører dem selv om de gjør hva han har pålagt og nå kommer det viktige svaret: Det er avstand mellom dem fordi deres hjerte ikke er i samsvar med Guds lov og natur og derfor kan ikke stemmen deres høres i det høye (v4). Kapittel 58 som vi er i har tittelen rett faste og sabbat og det er dette som kommer fram nå. Folket oppfatter seg som og virker som om de er rettferdige (v5), men de ser ikke til de fattige og de ringeste blant seg, de er mer opptatt av eget ve og vel enn andres- og dette skaper avstand mellom dem og Gud. Hvis de begynner å se, hjelpe og verne om de som virkelig trenger det, da- og bare da- skal de oppleve at Herren svarer når de roper. Om de dropper baksnakkelse, fingerpeking og å utnytte andre og heller metter andre med hva de har, da- og bare da- skal deres mørke bli til lys (vv6-10)

Og så følger verset som er sitert over; Herren skal alltid lede deg og mette din sjel.

Som vi ser så er det ikke slik at vi bare kan plukke verset ut av Bibelen og mene at det gjelder alle og til alle tider. Det fortelles ganske rett ut at det gjelder ikke de som kun har skinn av gudsfrykt, det gjelder de som virkelig lever i samsvar med både Guds lov og hans hjerte.

Guds Ord har fantastiske løfter til oss, men vi må være forsiktige med å behandle dem for overfladisk og tro at bare fordi vi ønsker de tingene og sier hva Guds ord sier, så er det vårt. Vi må forstå den sammenheng løfter er gitt i, vi må se på den store sammenhengen/historien (Guds plan) og vi må forholde oss til de «krav» som settes. Vi må prøve å forstå løftene utfra hvem Gud er og ikke utfra hva vi ønsker oss og kunne tenke oss.

***
Til egen refleksjon:
Har du tenkt på at ord som legedom, leget dem log helbredelse i GT nesten alltid brukes om at synder tilgis og at misgjerning strykes ut? At frafall leges/helbredes.
Hva med f.eks Jes.53:5 som hyppig brukes om fysisk helbredelse, er det virkelig det som står?