Det er et spørsmål jeg gikk og tenkte litt på på søndagskvelden:
Hvordan behandler vi mennesker som ikke tror?

Forrige uke ringte telefonen og jeg hørte en stemme det var noen måneder siden sist jeg hadde hørt. En tidligere nabo var i området med jentungen (pappaperm) og ville gjerne komme på besøk. Vi hadde en hyggelig time hvor praten gikk lett samtidig som jeg fikk lekt og kost litt med jenta hans på rett over året. Og jeg kjenner jeg er så takknemlig for ham. Det er faktisk fra han jeg har fått ett av de peneste komplimenter jeg vet om da han for noen år siden sa «du er ganske rund i kantene til å være så firkanta som du er».

Han har hele tiden visst at jeg tror på Gud og at jeg mener trosliv er et personlig hverdagsforhold til Gud og å ha Jesus som herre i livet. Han vet også at jeg er ganske bestemt på hva jeg tror, men det har alltid vært rom for at han kunne være seg selv som han var. Selv om jeg tidvis var tydelig på at hva han gjorde der og da var dumt, så visste han at jeg var der og at han alltid kunne komme hvis han trengte hjelp eller en prat. Og mange prater ble det de årene vi var naboer, og fortsatt- år etter han flyttet ut av bygda- ringer og tekster han jevnlig.

Han vet på hvem jeg tror, han vet jeg tror vi skal leve som vi snakker (og ikke være dobbeltmoralens mestere), men han opplevde også at han kunne være seg selv. Han innrømmet at han hadde prøvd å være kristen men at det ikke var noe for ham, men da vet jeg også at det er ikke Jesus som har fått forandre innsiden slik at nytt liv er født fram. Han tror han var kristen, men han vet ikke bedre… han vet ikke at frelsen er en ny fødsel og at det er ufortjent. Han har prøvd å kontrollere og klare godt, men han har ikke fått åpenbaring over nåde, synd, dom og frelse- selv om han kanskje har trodd så. Det nye livet, den nye fødselen kan kun forstås med åndelig øyne og visdom, menneskelig fornuft, vilje og ønske strekker ikke til, men det klarte han ikke å forstå, for han hadde jo prøvd…

Paulus var likedan, han leste lovens bokstaver og var en kunnskapsrik mann med stor framtid, men han fikk ikke tak i lovens «ånd»- den nåde og kjærlighet den skulle vise. Paulus var bokstavtro, men ikke innholdstro, men det var før han fikk en opplevelse og åpenbaring av Jesus. Da han møtte Jesus ble alt forandret.

Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. (1. Tim. 1:12-13)

Jeg stoppet opp med den siste linjen i vers 13, Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. Gud var barmhjertig mot Paulus fordi han ikke visste hva han gjorde. Gud forbarmet seg over en mann som var forblindet, Gud var nådig mot en mann som ikke hadde forstått. Gud var god mot Paulus, selv når han var Guds motstander (uten å vite det). I sammenheng med de versene har jeg skrevet i Bibelen: «Hvordan behandler vi mennesker som er litt «feil ute og kjører» med hva de tror? Og det var det som satte tankene mine igang rundt det spørsmålet jeg startet- og vil avslutte- med:

Hvordan behandler vi mennesker som ikke tror?