De siste ukene har jeg sittet ganske overveldet og takknemlig på kveldene. Jo, jeg er sliten og jeg kjenner at det skjer veldig mye, men hver kveld kan jeg sitte å takke for at også denne dagen er jeg kommet igjennom og jeg er fortsatt på beina. På morgenen er jeg takknemlig for at jeg kan stå opp av senga og ikke kravle eller trille meg ut. At Gud har gjort noe, er det liten tvil om. Selv etter flere veldig travle uker er kroppen lett og jeg klarer å komme meg på alle de avtaler og møter som popper opp fortere enn ugresset ute i den våryre hagen min.

Jeg har det godt, og jeg er utrolig takknemlig og ydmyk for de av dere som kommer innom og legger igjen gode ord og omsorg. Det har betydd utrolig mye for meg å lese og kjenne på omsorgen deres, og jeg vet bønnene deres både høres og besvares (og takk til de av dere som så trofast ber for oss).

Mandag kom jeg hjem etter kveldsmattid og finner en gutt i senga som ikke er i form og en foran fjernsynet. Den foran fjernsynet forteller at han ikke bare har gjort sin plikt, slik han fikk beskjed om, men han har også gjort broren sin siden han ble dårlig. Vi finner mat og etter en fort dusj og tannpuss er det legging med bønn og sang. Det blir utrolig mye moro ut av det hele, og vi skilles med latterfylte «glad i deg». Så er det inn på neste rom til den som ikke er i form, og her møter jeg en annen verden. Vi snakker litt og jeg ber og etterpå så småsnakker vi litt mer mens vi bare er nær hverandre. Jeg kjenner at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal trøste gutten samtidig som jeg gir han mot til å fortsette og håp om at det blir bedre, og jeg sukker til Gud at han må hjelpe meg slik at jeg kan hjelpe gutten, han han må bære meg slik at jeg kan «bære gutten».

Der jeg lå kom jeg i tankene noe minsten sa da han var 4 1/2 år. Han hadde blitt operert noen dager før og det gikk ikke bra med han. Det lå an til at vi kanskje måtte ha innleggelse pga manglende inntak av næring og væske og han hadde mye vondt. En av gangene det var ille så snakket vi om at Gud er alltid med oss og at mange ber for han, Gud passer på oss, sier jeg. Da kommer det fra den lille karen at Gud passer ikke på ham. Åhh, kommer det fra en litt forfjamset mamma som spør hvordan er det da? Nei, Gud passer på mamma så mamma kan passe på meg er det nydelige svaret. Det er kanskje en av de mest hjertevarme beskrivelsene av hvordan det er ment å være, Gud hjelper oss så vi kan hjelpe andre. Og dette tok meg igjen til noe jeg postet på denne bloggen for litt siden, «det er min sønn». Jeg kan kjenne på frustrasjon, sorg, smerte og mye annet for hva barna må gå igjennom, men jeg har en Gud å gå til som vet hva jeg opplever og som samtidig har svaret på alle mine spørsmål og bønner. Når jeg ber for min sønn/mine sønner kan jeg noen gange høre noe som ligner en indre svak hvisken, «jeg hører din bønn og svaret på dine bønner for dine sønner er min Sønn».

Leggetiden i dag ble fylt både med latter og tårer, med glede og smerte, ja det minnet meg om at slik er ofte våre dager også. Men som jeg kunne glede meg med den ene og gråte sammen med den andre, er Gud med oss. Gud er med deg i den hverdagen du har nå, han venter ikke på at du skal klare bedre, han vil ta del i hva du opplever her og nå og hjelpe deg igjennom. Gud er med oss, både i solskinn og regnvær, og uansett hva vi møter vil han alltid være ved vår side, og dele både latter og gråt, gleder og sorger.

Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.

For jeg er Herren din Gud,
Israels Hellige, som frelser deg.
(Jes. 43:2-3a)