Ett par uker før påske kom det samme verset opp i tankene to ganger på ei uke, samtidig kom jeg samme uken over en bloggpost skrevet over akkurat samme verset. Tilfeldig? Jeg tror ikke på tilfeldigheter og derfor var det bare å gjøre som verset sa.

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt… (2. Tim. 1:6)

Begynne å skrive igjen? Hadde du visst hvor tom jeg følte meg på innsiden og hvor lite tiltro jeg hadde til mine skriveevner på det tidspunktet, tror jeg de fleste hadde sagt jeg burde vente. Månedene før var jeg blitt tappet for alt som hette ord å dele og jeg følte de ord jeg prøvde å dele bare stokket seg og aldri ble til noe mer enn ei eneste stor sur(rete) bokstavsuppe. Jeg hadde i ett par måneder for alvor tenkt at min periode med å tjene Gud og hjelpe mennesker gjennom skriving kanskje var over, jeg hadde ingenting, ikke en oppmuntring eller ett godt ord å dele, ingenting.

Og i mitt ingenting kommer Gud og pirker meg på skuldra og sier at nå får du starten på det igjen Cecilie, nå er tiden for å klatre opp på hesten igjen. Og selv om jeg tidvis protesterer på hva Gud sier, så protesterte jeg ikke på dette. Det var bare å brette opp armene å begynne.

Er du der at Gud har sagt at du skal ta opp igjen en oppgave, ett kall, en tjeneste du stod i tidligere men som har ligget brakk for ei tid? Da vil jeg oppfordre deg til å gjøre det, uansett hvor tom og lite egnet du føler deg. Det avhenger ikke av din dyktighet og kløkt, men av Guds godhet. Den Gud kaller vil han også utruste.

Jeg slet meg gjennom første uken og tok påskeferie, så fortsatte jeg etter beste evne etter påske. Og det har ikke vært enkelt. Tidligere kunne jeg skrive 2-3 innlegg i slengen, nå var det 2-3 pauser for å få ett innlegg ferdig. Og tro meg, jeg følte ikke jeg satt rakt oppreist på toppen av hesten og tok meg fremover i elegant galopp. Nei da, det føles ut som jeg har fått ett ben over ryggen og henger på hestens side og klamrer meg så godt fast som overhode mulig mens hesten beveger seg fremover. Høres det ikke ut som jeg har både oversikt, overskudd og kontrollen?

Jeg forstår at du føler det er litt skummelt og ubehagelig å ta opp igjen den tingen Gud sier du skal, men jeg vet at når du tar det første steget, så er Gud med deg. Og når du tar det neste steget, så er han fortsatt med deg. Du vil kunne oppleve det ubehagelig og at du ikke har kontrollen, men Gud er der med deg, og han vil la alt virke sammen til det gode. Han vil gi deg hva du trenger for å igjen stå i den tjenesten.

Du trenger ikke å føle deg ovenpå og full av ideer og overskudd, du trenger kun å velge lydighet mot hva Gud sier og velge å stole på at han vil gi deg hva du trenger (for det vil han).

Du dyrebare Guds barn, det er på tide å klatre opp på hesten igjen. Kanskje er du heldig og vil se riktig så elegant ut der du skrider fremover, eller kanskje er du mer lik meg som henger klamrende på siden og tviholder deg fast, men det viktigste er: Vi beveger oss fremover og videre inn i hva Gud har for oss i tillit til at Han er der og Han er nok.