De siste månedene har jeg sett litt ekstra på månen og følgt med på hvordan den forandrer seg. Favoritten min er når den er en tynn selvlysende banan vendt ned mot høyre side, Da sitter jeg og kikker, fokuserer og blunker om hverandre og tenker på hvor mye jeg ikke vet om Gud, og hvor sterkt jeg ønsker å lære Ham bedre å kjenne.

Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. (2. Kor. 4:18)

Det er egentlig litt fasinerende, for med en gang jeg kikker så ser jeg bare den lysende bananen, men når jeg fokuserer så kommer omrisset av månen til syne for meg. Jeg ser at det er mer enn hva jeg først så, men jeg ser ikke tydelig hva det er, bare at det er noe mer. Men så må jeg plutselig blunke, og da ser jeg bare den tynne lysstripa igjen, så må jeg på ny fokusere slik at omrisset igjen blir tydeligere for meg.

Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser… I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. (Heb- 11:1, 3)

Jeg liker best de to-tre første nettene når den er på det tynneste, for det er slik jeg føler det er med meg og Gud. Jeg har grepet en tynn liten flik som står klart og tydelig for meg, men jo mer jeg fokuserer på Jesus, jo mer jeg har blikket festet på ham, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig vet. Jeg vet at Gud er så mye mer enn den «tynne fliken» jeg har erfart og sett, og lengselen etter å se mer, å se klarere, forsterkes. Hvis jeg velger å ha blikket festet på Jesus, hvis jeg velger å tro at Guds ord er sant, så vil troen gjøre at jeg ser mer. Det usynlige blir synlig for meg når jeg velger å ha blikket festet på troens opphavsmann, opprettholder og fullender (Heb. 12:2). Det er ikke slik at vi tror fordi vi ser, men vi ser fordi vi tror. Det er troen som hjelper oss å se mer og mer av hvem Gud er og alt han har gjort, troen hjelper oss å gripe det usynlige og gjøre det synlig for oss.

Jeg vet jeg aldri vil forstå alt, jeg vil aldri fullt ut kjenne Gud mens jeg er her på jord, men håpet og ønsket mitt er at jeg stadig vil vokse i kunnskap og kjennskap til vår dyrebare frelser og mester etter som månedene og årene går. At slik som månen blir litt bredere for hver natt og stadig avslører mer av hva jeg tidligere kun så omrisset av, vil jeg stadig se litt mer og bli litt bedre kjent med Gud og hans hjerte, tanker, veier og planer. Og om livet gjør at jeg plutselig tar en blunk og mister litt fokus, så vet jeg at når jeg igjen vender blikket oppover og fester det på Gud, så vil jeg på ny se mer.

Å kjenne deg Gud, å komme nærmere deg Gud, det er mitt hjertes lengsel.