Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6:11b-12)

De siste par ukene har jeg til stadighet blitt minnet om at det finnes en usynlig virkelighet som vi ikke må glemme, overse, overdrive eller undervurdere. Det finnes et mørkets rike som kjemper mot lysets barn og mot han som sitter på tronen i våre liv.

I eget liv har jeg opplevd at det har rast i eget følelsesliv og også at det er kommet angrep på barna mine i forstand av mobbing, kroppslig ubehag og annet. Og en del av dette er med menneskelige øyne uforklarlig. Det er ikke noe særskilt grunn til at noe av dette skulle skje, det er ingen fornuftig forklaring på at vi skal oppleve disse tingen nå. Og jeg har hørt det fra flere andre trossøsken som jeg holder nær, nå raser det rundt dem og i dem.

Det vi snakker om er mer enn naturlige svingninger i livet, det er mer som at du treffes av en veivals, at bunnen i deg ramler helt ut, at mørket og tomheten plutselig blir enorm og at det er en konstant utmattelse og uro over det hele. Det som er uforklarlig og uforståelig med menneskelig forstand, er helt selvfølgelig his vi ser på det med åndelige øyne og visdom.

Det foregår en kamp mellom det gode og det onde i den åndelige verden, og som troende er vi midt i skuddlinjen. Jo mer du velger å leve overgitt Guds vilje og vei, jo mer hel du er i din ferd med Herren, jo flere og kraftigere angrep vil du oppleve.
Samtidig, vi skal heller ikke glemme at også nyfrelste opplever sterke angrep. Ofte på en litt annen måte  i form av spørsmål som : Er Gud virkelig, er jeg frelst, har jeg brukt opp nåden, dette er ikke for meg osv samtidig som de opplever latter, motstand og avstandstakelese fra f.eks. familie, venner og folk på skole/arbeid.
Så har vi dem som har fornyet sitt løfte til Herren, de som for en tid var lunkne men som har vendt om og igjen begynt å følge Herren helhjertet, også disse opplever angrep. Det kan være muligheter som går tapt, at alt plutselig blir veldig travelt (f.eks akkurat i det tidsrommet man skulle be/lese) , at andre synes man er blitt for ekstreme og annet.

Vi må ikke tro at demoner og mørkets rike kun opererer i bushen i Afrika eller i fjerne strøk av Asia, dette er en virkelighet som er like sann og reell også her i vesten. Vi har prøvd å få den til å forsvinne ved å ikke snakke om den, ved latterliggjøring av de som tror på slikt og gjennom at vi ubevisst er påvirket av det sekulære samfunn og den tidsånd vi er omgitt av. Disse tingene har faktisk ført til at det er enklere for mørket å vinne frem siden lysets barn ikke står imot, taler imot, befaler og kaster ut og annet.

Jeg er like mye motstander av de grupperinger som er overfokusert på den åndelige virkelighet som av de som prøver å overse den og gjemme den bakerst i skapet. Den første gruppen av slitt ut mange mennesker med stadig fokus på at ALT må stås og bedes imot i Herrens navn, og de har også ført mennesker inn i frykt fordi fokuset har vært for mye på det mørke og ikke på seierherren Jesus Kristus. Den andre gruppen mangler kunnskap og visdom som gjør at de ikke lever så seirende i sine hverdagstrosliv som de kunne og de kan heller ikke hjelpe mennesker i den grad de er ment å gjøre.

Uansett hvilken «kategori» du er i av alt jeg har nevnt, husk at det finnes en verden som vi ikke kan se med våre menneskelige øyne, men fordi om vi ikke ser den, så betyr det ikke at den ikke er der… og husk: Jesus er seierherren!

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:37-39)