Avslutningen teller

Etter som årene går er det troende mennesker som faller ifra den iver og overgivelse de tidligere hadde. Før var de opptatt av å lese bibel og be, av å hjelpe andre og å dele Guds ord, men så skjedde en forandring som førte dem inn i i en ny tid. For noen er det avslutning av en tjeneste, for andre er det flytting til hjemsted eller nytt sted, for noen er det retur etter misjonsreise og for andre er det livets gleder og bekymringer, likhetstrekket er at noe er skjedd som har tatt fra dem den gnist og iver de tidligere hadde.

En av de tragiske historiene jeg har hørt er om dette. En ungdom opplever at bestemor flytter hjem etter å ha vært misjonær i flere tiår. For denne unge karen er bestemoren en helt, han elsker den iver og det arbeid hun har lagt ned, han ser opp til henne fordi hun med mot og vilje til å ofre sitt eget har tjent Herren. Men så skjer det tragiske, bestemor fortsetter ikke på samme vis når hun kommer hjem… hun synker ned foran fjernsynet og der begynner timene å bli mange mens tiden i bibel og bønn blir bare færre og færre. Den unge gutten ser denne forandringen skje og ser at den iver og brann bestemor hadde slukner ut. Tilbake sitter en giddaløs og uinteresseret dame og sluker reality  og patetiske serier i stort monn. Tiden kommer at den unge karen skal flytte ut for å fortsette utdanningen og en av de siste dagene setter han seg ned foran bestemoren og sier. Bestemor, du har vært helten min, men hvis hva jeg ser har skjedd med deg etter at du kom hjem fra misjonsmarken er hva som er normalt for de som med iver har tjent Gud, så vil jeg ikke ha noe som helst å gjøre med den guden…

Tenk hvilket eksempel bestemoren kunne vært hvis hun hadde ivret like mye for å dele Guds kjærlighet med de rundt seg også etter hun kom hjem? Tenk hvor annerledes den unge karen sine ord hadde vært da…

Det snakkes ofte om at vi daglig skal ta opp vårt kors og at vi skal ha en bevisst holdning til hva vi fyller sinn og tiden med, vi formes etter hva vi tar inn. Det kan være at jeg har en rik historie med Herren, men hvis jeg velger å trekke meg tilbake og begynne å fokusere på meg selv og mitt, så vil jeg vil miste min posisjon innfor Herren og også min mulighet til å påvirke andre. Ikke bare det, men jeg kan også ødelegge mye av det vitnesbyrd jeg tidligere har bygd opp…

Vi skal ikke ha et panisk og fryktdrevet forhold til å leve overgitt Gud, men vi må være bevisste i vår hverdag slik at vi ikke fanges inn eller lar oss selv slumre bort. Om du begynte bra er det flott, men det fantastiske er om du avslutter like bra eller bedre enn du begynte.

La oss leve liv i daglig overgivelse som gjør at vi mot slutten kan låne Paulus sine ord å si:

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. (2. Tim. 4:7)

4 tanker om “Avslutningen teller

  1. Jeg hadde en slik farmor som pensjonerte seg fra aktiv misjonstjeneste, men ikke fra Herrens tjeneste. Mitt hjerte blir fyllt av glede når jeg tenker på henne, og takknemlighet til Gud, for at jeg fikk ha henne og farfar i livet mitt.
    Klem Pam

    • Husker du har nevnt ett par besteforeldre tidligere som du er glad for å ha hatt. Så sier du det så fint; pensjonert fra misjonstjeneste, dog ikke fra Herrens tjeneste. Din takknemlighet over dem viser bare viktigheten av at vi «står løpet ut».

      Ønsker gode dager for deg og dine, med mange stunder der livet kjennes godt ut.
      kjempeklem

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s