Når Gud drøyer, sier vi, men sannheten er egentlig at vi venter. Gud drøyer sånn sett aldri med å svare på våre bønner, for han svarer alltid i rette tid. Vi opplever det som at Gud drøyer og er sen, men Gud ser det store bildet mens vi så vidt ser hva som er rett for nesa på oss.

Vi er alle kjent med å vente på Guds svar på våre bønner og hans hjelp i nøden, og det er ikke alltid så lett. Vi er urolige og engstelige sjeler som ikke liker verken å lide eller å måtte vente, vi vil helst at ting skal ordnes mens det bare er litt vanskelig og litt vondt.

Men ofte så er det ikke slik…

David var vel kjent med at livet var ikke bare enkelt og godtfølende, men han lærte også gjennom alle livets kamper og nedturer at Gud er nådig og trofast. Han visste at når hans hjerte var vendt mot Herren og lengtet etter å kunne stå ren framfor tronen, så var Gud aldri langt unna. David følte mange ganger at Gud hadde forlatt ham og var langt borte, men han opplevde også at de gangene han virkelig omvendte seg og ba om tilgivelse, så var Gud trofast og tilgav. David var ikke ukjent med å måtte vente, han visste at i sin sorg og kamp, i motløshet og frustrasjon, var det bare et trygt sted, i Herrens nærhet. Han lærte at det var i stillhet og tillit til Gud han fant styrke til å stå støtt til Guds utfrielse var der og stormen stilnet. Han lærte å sette sin tillit og sitt håp til Gud alene, og dette valget ble alltid belønnet med Herrens nærvær og hjelp.

Opplever du at ingen ting går som du tenkte og at det er bare storm og store bølger foran deg? Egenstrev har du prøvd og du er sliten, du er motløs, du vet ikke lenger ut eller inn. Fortsett å sette din tillit og ditt håp til Herren, han vil hjelpe deg. Det skjer nok ikke når du helst vil det skal, men Gud har kontrollen. Om stormen ikke løyer med en gang, så vil Gud være din styrke og din klippe mens det raser og han vil, i sin tid, sende sin hjelp og frelse deg ut av prøvelsene.

Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud.   Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren. (Sal. 40:2-4)