Verdt å komme hjem til?

Den vise kvinne bygger sitt hus, den dumme river det ned med egne hender. (Ordsp. 14:1)

En dose ærlighet: Onsdag var en dårlig dag for min del, og når jeg har dårlige dager passer det lite at det kommer rasende inn med uventede utfordringer og annet. Og jeg feilet stort… Det var greit nok med de første to-tre tingene som kom, men når det deretter fortsatt så var jeg langt forbi tomgang da en av guttene plutselig ringte. Og omtenksomme og tålmodige (ehh) meg gikk rett i fella. Jeg ble selvisk og jeg svarte og snakket på en måte som ikke var fruktbar i det hele tatt. Jo, det var helt greit at jeg satte fingeren på det ene temaet vi snakket om, men ikke at jeg var grinete og kjeftete mens jeg gjorde det. Jeg ble frustrert og dampen som skulle vært sluppet ut i bønn til Gud, ble frest ut over guttungen. Jeg endte med den svært koselige og effektive: Hadde du bare gjort som jeg sa så hadde du sluppet å høre på maset mitt! (noen som kjenner seg igjen?)

Det er helt greit å reagere på ting, men vi må lære oss å håndtere utfordringer og annet på en mer grasiøs og nådig måte enn vi mange ganger gjør. Jeg havnet der at jeg begynte med å forsvare meg selv; Ja, men… hadde bare… og de tankene kvernet inni meg sammen med frustrasjon og oppgitthet helt til linjen: «Verdt å komme hjem til» stod foran meg. Da slo det ned i meg: For det første: Min oppførsel var synd (tilgi meg Gud og hjelp meg), og for det andre: Synes virkelig gutten min at det er greit å komme hjem etter en slik overhøvling som han fikk? Jeg tror ikke det…

En mann kan synes at hans ferd er ren, men Herren prøver tankene.
– Ordspr. 16:2

Hva jeg sa og hvordan jeg oppførte meg vil ikke få ham til å holde seg borte, men han vil heller ikke at den samme sterke følelsen av at jeg er verdt å komme hjem til, for hvem vil egentlig hjem hvis de vet en sur og irritert mamma er det første de møter? Ikke mange…

Og det tok meg videre til hvordan jeg snakker og behandler barna mine, gjør jeg det på en slik måte at de sukker over tanken på å komme hjem eller på en slik måte at de synes det er greit å komme hjem?

Hvis du er gift, synes den du er gift med at det er greit å komme hjem til deg? Er du en slik som gir litt omsorg og kjærlighet når de kommer hjem eller overlesser du dem med skuffelser og utfordringer før de får hengt opp jakka? Behandler du ektefellen din med respekt, nåde og uselvisk kjærlighet eller krever du din rett og blir sur hvis ting ikke blir som du mener og vil?

Vi må skape et hjem som er så raust, trygt og varmt at de vi bor sammen med synes det er godt å komme hjem, de må synes at vi er verdt å komme hjem til. Det betyr ikke at vi skal unngå å ta opp vanskelige og utfordrende ting, men vi gjør det når vi har krefter og det er passende tid. Det betyr ikke heller at vi ikke kan bli sinte, frustrerte og trø feil, men vi legger oss flate og innrømmer at jeg feilet, kan du tilgi meg? Vi må huske at vi ikke er kalt til å herske over ektefeller eller barn, men til å gi av vårt liv inn i deres liv og med kjærlighet, nåde og en diger dose tålmodighet skape et hjem de føler det er verdt å komme hjem til. Skal vi klare dette må selviskhet og annet fly og vi må trygle Gud om kraft, styrke, visdom, nåde og mye annet for å stå som trygge klipper, gode støttespillere og barmhjertige medvandrere for våre kjære.

4 tanker om “Verdt å komme hjem til?

  1. Du har veldig rett, vi har vel alle kjent på disse følelsene og mistet tålmodigheten. Det viktige er, som du sier, å kunne si ynnskyld, be om tilgivelse. Det er viktig lærdom for barna våre, og andre familiemedlemmer i akkurat dette. Våge å legge seg flat, be Gud om tilgivelse og hjelp, og be våre kjære om tilgivelse.
    Pam ❤

    • Vi har litt fort for å unnskylde det gale vi gjør i eget hus… av en eller annen grunn er det liksom greiere å bli sint, sur og frustrert på de nærmeste enn det er på andre? Jeg vet at vi blir det oftere, for de er nær oss alltid, men det betyr ikke at det er greit, og det må vi tørre å si og ta tak i. Våre liv er og blir et stort vitnesbyrd, om vi er i ‘glasshus’ ovenfor folk flest så er vi det hvertfall for våre nærmeste.

      Takk for at du utvidet innlegget med denne nydelige kommentaren.
      Varm klem og Guds fred ❤

  2. Kjære Cecilie ! Du er jo helt enestående. Treffer ikke mange som er så ærlige. Og hva får den ydmyke ???? NÅDE !!! Kjempeglad for å ha truffet deg. Bjørn

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s