Vi tror at Gud leder våre skritt, men likevel er det veldig mange som omtaler ting som tilfeldighet. Kanskje vi skulle ta en revurdering av det uttrykket? For i mange tilfeller er det heller Gud som står bak det hele enn tilfeldighetene.

Tenk på de gangene du ble litt sen ut døra og opplevde å møte på noen som enten trengte en prat eller gav deg den oppmuntringen du trengte. Eller de gangene man er sent ute og på automaten sukker: «Gud hjelp meg å finne parkering» for å løfte blikket og se noen skal til å rygge ut. Eller hva med de gangene man «føler for» å ta frem ekstra mat, bare for å oppleve at det ble noen ekstra rundt bordet.

I Bibelen leser vi om flere episoder som av mange ville blitt omtalt som tilfeldigheter, men som egentlig er bevis på at Gud er der. Det ene eksemplet var jeg innom i dag da jeg igjen begynte å lese gjennom Lukas. Helt i starten finner vi fortalt om da Sakarja ble utvalgt til å gå inn i templet og ofre røkelse. Det var trekning som avgjorde hvem av prestene som skulle gjøre det og loddet falt på Sakarja (Luk. 1:9). Mens Sakarja er der inne får han besøk av engelen Gabriel som forteller ham at hans bønner er hørt og at han skal få en sønn.

Det er så lett å stemple ting som tilfeldig, men hvis vi bruker litt tid til å tenke over situasjonene og omstendighetene så vil vi ofte oppdage at det er alt annet enn tilfeldig, det er Guds trofaste tilstedeværelse og hjelp i vår vanlige hverdag.

Alle de «tilfeldighetene» du har opplevd i det siste, både de som satt deg i posisjon til å være der for andre, de gangene du fikk trøst av andre og de ganger ting bare ordnet seg, er du sikker på at det var tilfeldig? Er det ikke større sjanse for at det var Gud? At det var Guds nådefulle omsorg, hjelp og kjærlighet som ledet deg inn i ferdiglagte gjerninger, som støttet deg og som satte brikkene på plass for deg?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden. (Hos. 6:3)