Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Består dere kanskje ikke prøven? (2. Kor.13:5)

Etter å ha måtte vende tilbake til salme 78 flere ganger sitter jeg med en rar følelse inni meg. Jeg vet ikke om jeg skal beskrive lesningen som mest urovekkende eller tankevekkende, kanskje begge deler. Denne salmen er en læresalme skrevet av Asaf og den går gjennom hovedtrekk i Israelsfolkets  historie frem til kong David. Hva som er tilbakevendende er at Gud redder folket, folket er takknemlig, folket kommer på avstand, Gud må straffe/fjerner sin beskyttelse og sitt nærvær og at Gud er barmhjertig og viser miskunn. Dette skal være til lærdom for oss, men hvor ofte raser vi ikke bare igjennom uten å la ordene lyse på eget hjerte og ransake det?

Når vi møter nye utfordringer i livet, møter vi dem med tillit til at Gud er mektig til å hjelpe oss også denne gangen eller raser og tviler vi slik israelittene gjorde?

Vel slo han på klippen så vannet rant og bekkene flommet fram. Men kan han også skaffe brød eller sørge for kjøtt til sitt folk?» (v 20)

Når Gud åpenlyst straffer mennesker som har levd i synd, tar vi det til oss og ransaker vi eget hjerte for å se om det er noe vondt i oss? Eller er vi lik israelittene?

Likevel fortsatte de å synde og stolte ikke på hans underfulle verk. (v 32)

Så kommer hva jeg finner mest urovekkende, for dessverre kan vi ikke si at dette ikke er tilfellet i vårt land i dag. Det er mange som ærer Gud med munnen, men deres hjerter er ikke hele med Herren, noe deres ord og liv vitner høyt og klart om.

Når han drepte, søkte de ham, de vendte om og lette etter Gud. De husket at Gud er deres klippe, at Gud, Den høyeste, er deres forløser. Likevel bedro de ham med munnen, de løy for ham med tungen. Hjertet holdt ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. (34-37)

Det er ikke til å komme unna at det å ha Jesus som Frelser i livet også betyr at vi har ham som Herre. Og er Jesus vår Herre så er det han som har den øverste kontrollen og retten til å sette regler og grenser. Men det er altfor mye snakk om en falsk nåde i dag, en nåde som gir tillatelse til å «ikke ta det så tungt» i stede for at nåden er en oppdragende kraft til å leve i helliggjørelse. Har vi Jesus som Herre er vi rettferdiggjort innfor Gud, men det skal følges opp med liv som leves under helliggjørelse.

Vi kan lure oss selv og andre med våre ord, men Gud kjenner hjertene. Gud vet om vi er hel i vår ferd eller om vår munn snakker hva hjertet ikke vil bøye seg for.

Johannes kom med en sterk oppfordring til folket på sin tid om å leve et liv som er i samsvar med omvendelsen. Det kristne liv er et ja til Jesus og ja til selvfornektelse, ikke at Jesus skal hjelpe meg å lykkes i mitt liv.

Vi trenger alle å innimellom sette av tid og ta en grundig kikk på eget liv. Lever vi slik vi snakker og er dette i samsvar med hva Guds ord sier er gudfryktige liv levd under nåden og i Guds kraft?