Det har vært endel ganger under guttene sin oppvekst at jeg håper de når de kommer i voksen alder klarer å se på hvem jeg var med raushet og tilgivelse. Jeg har gjort, gitt og vært mitt beste, men det er massevis av feilskjær. Jeg har, uten å ønske det, påført dem opplevelser og ord som har gjort vondt og såret.

Jeg har håpet at de vil se på meg med nåde, og ikke bare rettferdighet. Og jeg har snudd tanken; hvis jeg ønsker dette fra mine barn, bør jeg da ikke vise nåde, tilgivelse og raushet overfor mine foreldre? Kan jeg forvente å få det fra mine barn hvis de ikke ser meg gjøre det samme overfor mine foreldre? Foreldre er mennesker på godt og vondt, akkurat som våre barn er. Men av en eller annen grunn er det lett å glemme ift egne foreldre.

I går ble jeg sittende å tenke på historien om kvinnen som ble tatt i hor (Joh.8). Jødene prøver å få noe å anklage Jesus for, men de opplever å bli anklaget av sitt eget hjerte. Når de er borte så ser og snakker Jesus til kvinnen som er foran ham med omsorg og respekt. Jesus legger ikke skjul på at hun har syndet, men i stede for å gi henne hva hun egentlig fortjente utfra loven, så gir han nåde. Jesus anerkjenner at hun har brutt moseloven, men møter henne like vel med nåde.

Slik behandler Gud hver enkelt av oss hele tiden.

Og slik ønsker jeg at andre skal være mot meg også, og da burde det være naturlig at også jeg behandler andre mennesker slik.

Mange ganger viser vi best Guds kjærlighet overfor andre ved å behandle dem slik Jesus behandlet mennesker. De som var- og er- skamfulle over sine handlinger, trenger nåde og tilgivelse mer enn pekefinger og harde ord.