Jeg kjenner godt på kroppen at det blir mye mindre hvile enn jeg burde ha. Dagene er fylt opp med venting og kjøring, og mer venting og kjøring. De helgene som kommer mellom alt er for korte til å kunne hente nye krefter, de holder kun til at jeg nesten kommer meg nok til at jeg kunne begynt å hvile. Plutselig kan det knuge i hjertet, hvor lenge vil dette gå? Vil jeg klare å holde meg på beina utover høst og vinter? Tanken er der aldri lenge, for om jeg kjenner på uro der og da, så må jeg bare si: Gud, du må være min styrke og hjelp.

I natt satt jeg og leste igjennom Kolosserbrevet. Siden jeg ikke fikk sove pga vondt og konstant during inni ørene, så fant jeg ut etter en god time at jeg kunne like godt stå opp og gjøre noe. Jeg visste at når klokka nærmet seg 3 ville det være mer ro for søvn. Og jeg leser og sukker og takker, og blir minnet om at hvis vi er reist opp med Kristus så skal vi søke det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd (Kol.3,1) og at vi må selv la sinnet være vendt mot det som er der, og ikke her på jorden (v2). La sinnet være vendt, skriver Paulus, så da betyr jo det at vi må velge og handle på det. Vi må tenke på Gud, på de velsignelser vi har i Kristus, på den forsoning som er oss gitt, på den hjelp vi har i Gud og at uansett hva vi står oppi, så har Gud kontroll, oversikt og massevis av nåde og hjelp å gi oss.

I salme 41,2-4 står det at Gud styrker den som har omsorg for andre når han/hun selv opplever sykdom, ja ikke bare styrker, men forvandler leiet. Og det er jo akkurat hva vi husker fra Rom 8;28, at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Herren. Gud bruker hele vårt liv og alt vi er til å forme oss i sin sønns bilde, og også våre- menneskelig sett- svake sider er redskap i hans mektige og dyktige hånd. Når vi har sinnet vendt mot Gud og det som hører ham til, så vil vi selv i det tunge oppleve at det finnes fred og glede, og vi vil oppleve at det er styrke til å bevege oss videre. Ja ikke bare det, vi vil også kjenne på en sterkere omsorg og medfølelse for mennesker rundt oss som også lider, fordi vi vet det er tungt, og våre bønner for dem blir flere, fordi vi vet at hos Gud er hjelp og styrke å få.

Når vi går gjennom tåredalen, når følelser og hjerte er slitent, tungt og kanskje litt tomt, da er Gud med oss og han vil gi nåde og hjelp, styrke og kjærlighet. Hva vi opplever som vanskelig, vil bli sprinklet med nåde og kraft fra Gud selv, og det vil ikke bare dryppe, men renne velsignelser ut. Kanskje opplever vi det ikke slik selv alltid, for vi kjenner mer på slitenhet og tomhet, men nettopp de ting og tider gjør oss mer avhengige av Guds hjelp og gjør at vi med større iver søker Gud og det som er der oppe. Salme 84,7-8 sier at de som går gjennom tåredalen, eller bakatrærnes dal, vil gjøre den om til et kildevell. Bakatrær vokste på tørre steder, og er det ikke slik vi opplever de tunge og vonde tidene i livet, som tørre steder? Vårt hjerte og våre følelser er nede og tårene sitter løst, men oppi dette så er det Herrens hjelp og styrke som tar oss igjennom, og den hjelp og den nåde vi mottar blir som regn som legger seg på det tørre. Det står at de går fra kraft til kraft, og de trer fram for Gud på Sion. Gud vil forandre leiet, slik vi så i salme41, og han vil la hva vi er oppi tjene til det gode, slik Rom 8.28 sier. Når vi løfter blikket fra å se på det umulige og vanskelige, eller fra å kikke på egen svakhet og utilstrekkelighet, men vender sinnet mot Gud og det som er i himmelen, da kommer styrke, håp, fred, glede og mange andre velsignelser inn i vårt hjerte og vår sjel. Hos Gud er styrke og hjelp, for alle ting og tider og alltid mer enn nok.