Jeg skulle ønske jeg en dag innimellom kunne trekke en pose ut av skuffa å lage middag, men det går ikke her i hus. På grunn av IBS hos en unge må varm mat lages fra bunnen av og det er ikke alle dager man verken føler for det eller har overskudd til det. Det er kvelden av en slik dag når jeg sitter og skriver og dagens middag var av det særdeles enkle slag. Ildfast form hentet ut, tomatsaus lages i forma (koking orker vi ikke), en halv pose makaroni tømmes oppi sammen med oppkutta pølser. Alt blandes, ost på toppen og halv time i stekeovnen. Det smakte langt ifra vondt, det var helt grei mat, eller som jeg tenkte: Det var ikke godt, men det var mat.

Og den linja gikk jeg og tenkte på i forhold til det å lese Guds Ord også. Det er ikke alltid vi merker så mye til godfølelser når vi leser. Noen ganger er det ingen ting vi biter oss spesielt merke i, ingenting som varmer hjertet eller gir ny innsikt, ingen ord som plutselig bringer håp, fred eller dyp glede, det er liksom bare helt greit. Men, det er mat.

Vi trenger mat for hele oss og vi vet det. Vi vet at kroppen trenger det og vi vet vår sjel trenger det. Vi trenger mat og noen ganger er hva vi putter i oss bare helt greit, ikke mer eller mindre, men det er mat. Det er enklere å huske det i forhold til kroppen, men vi trenger å huske det i forhold til sjelen også. Vi trenger Guds Ord, også når vi ikke føler vi orker, også når vi ikke har krefter til å gjøre mye ut av det, men vi trenger mat. Vi trenger at Guds Ord får fylle vårt indre å gi oss næring og styrke til å fortsette, og det vil Guds Ord gjøre, også de ganger vi ikke opplever at vi får noe spesielt under lesing eller de ganger vi bare leser litt fordi vi ikke har krefter til mer.

Jeg følte jeg orket ikke lese, men jeg satt meg med studiebibelen og gikk igjennom et nytt kapittel av Galaterbrevet. Mens jeg leste var det to-tre steder jeg stoppet opp og tenkte, og det var tanker om Guds godhet og nåde mot oss. Det var godt å bli minnet på hvor stor nåde vi har mottatt og at vi er forsonet med Kristus. At vi trenger ikke streve for å bli rettferdige, for det vil vi aldri klare, men vi kan sette vår lit til Jesus og hans verk, vi blir ikledd hans rettferdighet.

Jeg kan si litt om de ting jeg tenkte, men hva jeg egentlig leste husker jeg bare litt av. Hodet har ikke overskudd til mer enn det denne kvelden, men jeg fikk mat, og det var mat som der og da gav styrke, glede og takknemlighet og det er mat som- selv om jeg ikke husker alt- vil fortsette å gi nødvendig næring til mitt indre.

Noen ganger orker og klarer vi kanskje ikke å lese så mye som vi egentlig ønsker, men glem aldri at noe mat trenger vi å få i oss, selv om det bare er noen få vers. Vi burde være mer nøye med å få i oss mat for sjel og ånd enn vi er med kropp (selv om begge deler er nødvendig og viktig), for det er den maten som former oss og istandsetter oss for evigheten.

I evighet, Herre, står ditt ord fast i himmelen.       
Din trofasthet varer fra slekt til slekt, du har grunnfestet jorden, og den består.
Etter dine lover består de til denne dag, for alle ting må tjene deg.
Hvis jeg ikke fryder meg over din lov, går jeg til grunne i min nød.

Salme 119;89-92