Det er noen som har spurt hvordan det går og jeg har vært ærlig om at det er ikke greit i det hele tatt. Jeg har forklart kort om omstendigheter, om utslitt kropp, hode og hjerte, men også om takknemlighet over Guds godhet og omsorg for oss, og jeg har også bedt dem om å be for meg. Jeg trenger det, at noen virkelig ber for meg, og det gjør du også.

Og merk deg ordene «virkelig ber» fordi det er det jeg ville sette fingeren på, men før jeg fortsetter: Jeg er selv skyldig i å ikke gjøre det rette, men å heller velge den enkle veien ut.

For noen år siden skrev jeg med mange ulike mennesker på ett par amerikanske nettsteder og avsluttet alltid med «blessings, prayers and bighugs». Når jeg skrev det så pleide jeg alltid å lukke øynene, trekke pusten og ta litt tid til å løfte det mennesket jeg skrev til fram for Gud. Noen ganger ble det kort, mens andre ganger visste jeg enten om behov eller Ånden viste meg ting å be for. En av de karene som fikk den hilsningen noen ganger skrev meg tilbake og spurte om det var en standardhilsen siden jeg alltid skrev det, og jeg svarte at nei, jeg mener det og gjør det hver gang. Fra den dagen ble jeg enda mer bevisst på at det blant kristne er det endel uttrykk som er bunnet i ren høflighet og ikke utav omsorg.

Jeg har skrevet mange ganger over årene at det er stor forskjell på å si Gud velsigne deg og å leve Gud velsigne deg overfor andre. Jeg har ofte reagert på at vi kristne har endel lykkeønskninger for hverandre som vi pakker inn i åndelig drakt for at de skal virke mer kraftfulle og ekte enn de er. «Gud velsigne deg» er en av dem, og den velkjente «Jeg skal be for deg» er en annen. Men når vi sier det, mener vi det virkelig eller bruker vi det mer som en høflighetsfrase og en lykkeønskning? Når vi sier Gud velsigne deg, er vi åpne for at vi kanskje skal si mer enn ordene og også gjøre noe for at det mennesket vi sier det til faktisk opplever det? Når vi sier vi skal be for andre, mener vi at vi går til Gud og med fokusert sinn legger dette mennesket og deres liv fram for Gud eller er det en halvhjertet og kort setning vi sier for å ha «oppfylt» vårt løfte om å be?

Bønn er viktig, mye mer viktig og også mye mer virksomt enn vi har anelse om. Paulus skriver mye i brevene om at han stadig løfter de troende i bønn og også at de må be for ham. Å bli bedt for og å be for andre er et stadig tilbakevendende tema hos Paulus. Peter på sin side opplevde en av gangene han ble tatt til fange at de andre troende samlet seg og ba iherdig for ham. Bønnen er virksom og Gud sender en engel for å sette ham fri. Jakob skriver også om at bønn er virksom og kraftfull (Jak. 5,16b).

Bønn for andre er ikke bare en koselig handling som virker trøstende og støttende, det er et mektig redskap som vi ikke må glemme at vi har. Gjennom bønn kommer vi nær til Gud og når vi legger andre mennesker og deres sak fram for Herren, så hører ham. Gud vil vi skal benytte oss av bønnen og han har sagt at de rettferdiges bønner vil utrette store ting.

Å hjelpe gjennom bønn

Når jeg opplever at mennesker virkelig ber for meg, så blir jeg utrolig rørt og takknemlig, men i de tilfeller jeg merker at det bare sies av høflighet gjør det ikke annet enn å prelle av. Ofte merker vi om mennesker virkelig mener det eller om de sier det for å være høflige eller gi oss hva jeg kaller en liten velsignelses-klask på skuldra. Sann bønn åpner hjerter og himmel, det skaper kontakt mellom Gud og mennesker og det fører Guds herlighet, kraft og kjærlighet inn i menneskers sinn, hjerter og liv. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft, tenker vi på det når vi sier vi skal be for hverandre eller sier vi det for å være høflige og virke åndelige og gode?

Jeg trenger at andre ber for meg, akkurat som at du trenger det, men la oss i det minste være ærlige nok til å ikke si det kun for høflighets skyld, la oss mene det når vi sier det. Sier vi at vi skal be for noen, så la oss gjøre det, og også (denne er mye å gape over for enkelte): Hvis vi ikke holder løftet, la oss innrømme vår skyld overfor den andre og be om tilgivelse.