Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Velsignet er Herren! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt. Herren har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» (1. Sam. 25:39)

Det er ikke enkelt å oppleve å bli hånet, nedgradert og latterliggjort etter at man har gjort godt mot andre, men det skjer. Og når det skjer er det viktig at vi ikke handler for raskt og utfra sinne og såra følelser. Hvis vi umiddelbart går etter hevn, så kan vi ende opp med å føre skyld over eget hode, men hvis vi legger saken i Herrens hender, kan vi være viss på at han en gang vil gjøre ting rett.

David opplevde dette en gang mens han fortsatt var på flukt fra kong Saul. Han og hans menn hadde trukket seg tilbake til  Paran-ørkenen (1. Sam. 25). Her var det en rik mann som hadde stor buskap og David og mennene hans holdt seg i nærheten av gjeterne hans. Mens de var der så behandlet de gjeterne bra og de ble også et vern for dem. Ikke noe av buskapen forsvant den tid David og mennene var i nærheten. Ved slaktetiden så sender David bud til den rike mannen, som heter Nabal, og spør om litt forsyninger til seg og mennene sine. Nabal fnyser av det hele, snakker nedsettende om David og avviser å gi hjelp tilbake.

David er ikke så annerledes enn oss, faktisk er han ganske lik oss, han blir sint, såra og planlegger hevn. Han får mennene sine klare og begynner reisen mot Nabals bosted. Gud vet hva som skjer og han har allerede ordnet det slik at David ikke skal begå en feil som vil ødelegge for ham senere. En tjener forteller Nabals kone hva som har skjedd og hun samler sammen en stor haug mat, lesser på eselet og drar for å møte David. Når hun treffer han og mennene klarer hun å stille sinnet og hevnlysten hans med vise ord og med maten hun har med. David hører hva hun sier (jeg mener, virkelig hører) og går bort fra å skulle hevne seg. Gud har berget ham fra å føre blodskyld over seg ved å sende en vis dame som stopper ham. Dagen etter når Nabal får høre hva kona gjorde, blir han som stein og ti dager senere dør han. Gud har selv hevnet den urett David ble utsatt for og David kunne gå videre i liv og gjerning med rene hender.

Det er fort å kjenne sinne når vi blir dårlig behandlet etter å ha gjort godt mot noen, og det er ikke uvanlig at hevnlyst av et eller annet slag reiser seg i oss. Og vi er litt som David, vi er litt for raske til å handle utfra følelser i stede for å bruke tid innenfor Gud og høre hva han sier. Hva jeg finner oppmuntrende med denne historien er den ærlighet som er om at David faktisk tenkte og handlet slik, men at Gud i sin nåde, omsorg og barmhjertighet stoppet ham.

Noen ganger havner også vi der at vi ikke klarer å overse det vonde som blir gjort mot oss og vi tenker ut hvordan vi kan ta tilbake. Vi går ikke etter livet til andre, slik David gjorde, men vi kan fint gå etter navn, rykte og annet- eller vi kan med vilje utelukke andre ved å ikke invitere dem med på ting lengre. Jeg har min versjon som er at blir jeg såra og føler meg «brukt», så blir jeg smålig av meg og bestemmer meg for å ikke hjelpe dem mer, ikke inkludere dem mer og å slutte å ta kontakt. Og det er flere ganger Gud har måtte be meg om å slutte med den småligheten min og huske at som hans barn skal jeg ikke oppføre meg slik. Om andre behandler meg dårlig, så gir ikke det meg rett til å behandle dem dårlig.

Vi kan føle at vi har rett til å hevne oss, men som Guds barn er det viktig å huske at «hevnen hører Herren til» og at vi heller skal overse, tilgi og bevege oss videre. Hvis vi handler utfra sinte og såra følelser, er det stor mulighet for at vi begår feil som fører skyld over oss. Gud vil prøve å stoppe oss gjennom at han selv taler til oss gjennom ordet eller mens vi er i bønn, eller han kan bruke andre mennesker for å vise oss at vi er på feil vei. David var klok nok til å forstå at det var Gud som stoppet ham og han gikk bort fra å søke hevn, den saken ble lagt i Guds hender, er vi så kloke når Gud sier det samme til oss? Ikke søk hevn, legg saken i mine hender, jeg vil ordne opp.

Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:19-21)

Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få. (Jak. 1:5)

Det har vært noen tilfeller der jeg har ordnet mulighet for guttene til å komme seg ut av situasjoner som kunne gå galt. De har skullet ut på noe som kunne bli riktig så gøy, men vi visste også at det kunne gå en vei de ikke var fortrolige eller fornøyde med. I slike tilfeller har de hatt mulighet til å kontakte meg med spesielle «sos-ord» og jeg har ringt dem og gitt dem beskjed om å komme hjem for å gjøre plikter eller lekser, spise mat eller annet. Det er selvsagt ikke noe som skjer ofte, men jeg har alltid sagt til dem at blir de ukomfortable eller utrygge i en situasjon, så gi meg beskjed og jeg skal være «kjip mamma» som ringer og sier du må komme hjem for 5 minutter siden. De slipper å føle seg presset til å gjøre ting de ikke liker eller er komfortable med, samtidig så kan de gå derfra uten å ha mistet ansikt (siden jeg ringer).

Jeg leste akkurat i 1. Sam. 16 hvor Samuel får beskjed om å reise til Betlehem og salve en av Isai sine sønner til konge. Situasjonen mellom kong Saul og Samuel var heller anspent og Samuel tar dette opp med Gud som gir han en vei igjennom denne utfordringen uten å sette eget og andres liv i fare.

Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.» (v 2-3)

Det har vel ikke hendt at Gud har bedt meg om å gjøre noe som setter livet mitt i fare, at «ryktet» mitt har røket noen ganger er en ting, men livet har det aldri stått om. Men jeg har noen opplevelser der Gud har bedt meg om å gjøre ting som jeg bare ikke skjønte hvordan jeg skulle kunne klare. Jeg vet jo at Gud gir oss kraft til å fullføre hva han sier vi skal gjøre, men noen ganger ser vi faktisk ikke hvordan vi skal finne muligheter og åpninger til å kunne gjøre hva Gud sa. Og da er det viktig at vi gjør som Samuel gjorde: Bring det foran Gud og spør! Det er ikke noe nederlag i å si til Herren: Jeg vet du sa jeg skulle gjøre sånn og sånn, men jeg klarer ikke se og forstå hvordan det skal foregå, hjelp meg Gud. Må du vise meg en vei slik at jeg kan gjøre hva du ba meg gjøre.

For Samuel gikk alt greit, vi vet han kom seg til Betlehem og at David langt om lenge ble salvet til ny konge. Det hele foregikk på en slik måte at det ikke ble offentlig kjent der og da.

Når det gjelder guttene mine så er det spesielt den ene som ett par ganger har spurt meg: – Mens hvis jeg sender melding, hva skal du gjøre  og si da? Og jeg har sagt:
– Det vet jeg ikke helt enda, fordi jeg vet ikke om du sender meg en sos eller når du eventuelt gjør det, men jeg skal finne på noe, du trenger ikke bekymre deg. Og det har alltid ordnet seg, vi har alltid hatt noen plikter som må gjøres, noe mat som må spises eller et ærend eller besøk vi skal på som gjorde at de måtte komme. Men, hadde de ikke spurt meg, så hadde jeg ikke kunnet gi dem en vei ut av hva de stod oppi. At jeg kunne hjelpe dem, var bare fordi de innrømmet at de trengte hjelp og spurte.

Er du usikker på hva du skal gjøre for å kunne fullføre hva Gud har sagt til deg? Ikke bare sitt å tenk på det og bli frustrert over hva du ser som manglende muligheter, spør Gud; han vil vise deg hvordan du best mulig kan gjøre hva han har sagt du skal.

Å ha en kalender som er overfull er faktisk ikke en bekreftelse på at man er populær og viktig i flere sammenhenger- det viser mer at vi ikke prioriterer og at vi setter aktivitet foran å bare være. Det å være opptatt har blitt et stempel på at man er populær, aktiv og deltakende- men det har også ført oss bort fra oss selv, fra nærværet med Gud og fra mennesker rundt oss.

En av fallgruvene i dagens Norge er faktisk mangel på fri tid- ikke mangel på tid til fritidsaktiviteter og slik, men tid som ikke er bundet opp i må-burde-skulle. Å ha fri tid er noe vi bør trakte etter, ikke for å ha mer tid til aktiviteter og vennskap, men for å ha tid som er fri til å hvile, til stillhet, fred og annet. Tid til å la oss selv finne roen og tid til å lytte til Gud. Tid til puste og tid til å la Gud puste sitt liv inn i oss. Tid til å lytte til eget hjerte banke og tid til å høre hva Guds hjerte banker for.

Vi kan ikke være fullt og helt til stede i alle mulige forskjellige ting. Sier vi ja til for mye, for ofte, så vil vi ødelegge oss selv og vi vil ikke ha overskudd til å bidra og delta slik vi egentlig ønsker og slik andre forventer når vi sier ja.  Det er lov å si nei når vi blir spurt med på noe, selv om akkurat den kvelden faktisk er ledig. Vi må også huske at ved å si nei til noe, så sier vi ja til noe annet. Vi har behov for å finne ut hva er viktig for oss og hvem er viktig for oss, så må vi prioritere deretter.

Vi må ikke glemme at det er stor forskjell på å pleie seg selv og å dyrke seg selv.

Vi må ikke glemme at det er stor forskjell på å pleie seg selv og å dyrke seg selv- det første er nødvendig, det siste er uttrykk for egoisme og å sette seg selv i høysete.

Ønsker du å bidra på en positiv og sunn måte inn i andre menneskers liv, i jobb, i menighet og andre sammenhenger er det viktig at du passer på at du selv er sunn og positiv, og jeg snakker om hele mennesket her, ikke bare kropp. Vi må ivareta oss selv og vi må prioritere vår tid med Gud, for det er da vi har mest- og det beste- å gi videre til andre. Ta vare på deg selv, det er ikke så mange andre som gjør det…

Da er det fredag og med det siste innlegg inspirert av ukens tekst om Jairus og hans dødssyke datter og kvinnen med blødninger (Mark. 5 og Luk. 8). Vil få ønske alle ei velsigna god helg, må glede og styrke bli dere til del. Takk for at dere leser og takk til dere som deler innlegg og ordet om bloggen til andre. 

Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (Luk. 8:49-50)

Jairus står ved siden av Jesus og hører på hva en kvinne forteller. Hun sier at hun rørte ved Jesu kappekant, at hun ble helbredet, at hun har lidd i mange år, at hun er frisk. Han hører at Jesus si at hun både skal være frisk og kvitt sin plage. For noen forunderlige ord, frelse og helbredelse, noe for hele mennesket. Nytt liv for ånden, legedom for kroppen og trøstende og omsorgsfull oppmerksomhet for sjelen.

Mens Jairus følger med på hva som skjer og sies, tror jeg troen vokser i hans hjerte. Kanskje har han vært litt forvirret over at Jesus stoppet opp, kanskje har han vært litt utålmodig, men jeg tror han kjente igjen at denne kvinnen var et menneske i nød og av behov for hjelp. Jeg tror Jairus får se noe av Guds hjerte og nådefulle kjærlighet når han ser hvordan Jesus snakker med kvinnen, jeg tror han får erfare og forundre seg over Guds kraft når han hører vitnesbyrdet om hennes gjenopprettelse. Jairus får erfare at Gud møter noen andres behov og nød.

Der han står og tar inn over seg hva som skjer kommer det plutselig noen og sier at hans datter er død. Jairus kjenner nok hjertet blir tungt som murstein og synker ned i beina. Jenta hans, den dyrebare jenta hans er død? Nei, nei det kan ikke være sant… Jesus skulle jo helbrede henne?

Jesus får med seg hva slags beskjed Jairus får og han sier til ham: Bare tro og hun vil bli frisk. Jeg tror Jesus kikket Jairus rett inn i øynene og jeg tror det er en mildhet, nåde og kraft som skinner så sterkt at Jairus finner ro. Hadde ikke han akkurat sett og hørt hva Jesus gjorde for kvinnen? Hadde ikke Jesus lovet å hjelpe?

Jesus, Jairus og noen veldig få går til Jairus sitt hus. Jeg tror Jesus visste at de han plukket ut hadde tro for hva som skulle skje og at det derfor var de nærmeste som fikk følge med. Ved Jairus sitt hus er det jammer og klage, men når Jesus snakker løftet om helbredelse ut forandres det til et kor av latterliggjøring og hån. Jesus kaster alle ut og lar bare noen få være igjen og ta del i hva han gjør. Vi vet hva som skjer, Jairus sin datter blir vekket til live og det skaper stor forundring blant mennesker.

Det er noen viktige punkter i hva jeg har beskrevet som jeg vil vi skal huske og ta med oss videre:

1. Har Jesus lovet noe så vil og kan han gjøre det.
2. Du vil møte situasjoner som virker som hindringer, men Jesus vil du skal bruke tiden viselig og til å hjelpe og velsigne andre
3. Du vil oppleve at mennesker snakker mot deg og de løfter du har fått (gi opp, hun/det er dødt), men bevar troen på hva Jesus sa og lovte.
4. Du kan oppleve latterliggjøring og tvil, men husk hva Jesus gjorde- han kastet alt på dør. Ikke omgi deg med mennesker som skaper tvil og uro, hold deg med dem som styrker troen på at løftet vil bli virkelig.
5. Hold deg nær Jesus og ta del i hva han gjør, selv om det inkluderer å sette deg selv til side for å betjene, hjelpe og oppmuntre andre.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

første gang postet sep  2013, alle innlegg samlet HER