Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Velsignet er Herren! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt. Herren har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» (1. Sam. 25:39)

Det er ikke enkelt å oppleve å bli hånet, nedgradert og latterliggjort etter at man har gjort godt mot andre, men det skjer. Og når det skjer er det viktig at vi ikke handler for raskt og utfra sinne og såra følelser. Hvis vi umiddelbart går etter hevn, så kan vi ende opp med å føre skyld over eget hode, men hvis vi legger saken i Herrens hender, kan vi være viss på at han en gang vil gjøre ting rett.

David opplevde dette en gang mens han fortsatt var på flukt fra kong Saul. Han og hans menn hadde trukket seg tilbake til  Paran-ørkenen (1. Sam. 25). Her var det en rik mann som hadde stor buskap og David og mennene hans holdt seg i nærheten av gjeterne hans. Mens de var der så behandlet de gjeterne bra og de ble også et vern for dem. Ikke noe av buskapen forsvant den tid David og mennene var i nærheten. Ved slaktetiden så sender David bud til den rike mannen, som heter Nabal, og spør om litt forsyninger til seg og mennene sine. Nabal fnyser av det hele, snakker nedsettende om David og avviser å gi hjelp tilbake.

David er ikke så annerledes enn oss, faktisk er han ganske lik oss, han blir sint, såra og planlegger hevn. Han får mennene sine klare og begynner reisen mot Nabals bosted. Gud vet hva som skjer og han har allerede ordnet det slik at David ikke skal begå en feil som vil ødelegge for ham senere. En tjener forteller Nabals kone hva som har skjedd og hun samler sammen en stor haug mat, lesser på eselet og drar for å møte David. Når hun treffer han og mennene klarer hun å stille sinnet og hevnlysten hans med vise ord og med maten hun har med. David hører hva hun sier (jeg mener, virkelig hører) og går bort fra å skulle hevne seg. Gud har berget ham fra å føre blodskyld over seg ved å sende en vis dame som stopper ham. Dagen etter når Nabal får høre hva kona gjorde, blir han som stein og ti dager senere dør han. Gud har selv hevnet den urett David ble utsatt for og David kunne gå videre i liv og gjerning med rene hender.

Det er fort å kjenne sinne når vi blir dårlig behandlet etter å ha gjort godt mot noen, og det er ikke uvanlig at hevnlyst av et eller annet slag reiser seg i oss. Og vi er litt som David, vi er litt for raske til å handle utfra følelser i stede for å bruke tid innenfor Gud og høre hva han sier. Hva jeg finner oppmuntrende med denne historien er den ærlighet som er om at David faktisk tenkte og handlet slik, men at Gud i sin nåde, omsorg og barmhjertighet stoppet ham.

Noen ganger havner også vi der at vi ikke klarer å overse det vonde som blir gjort mot oss og vi tenker ut hvordan vi kan ta tilbake. Vi går ikke etter livet til andre, slik David gjorde, men vi kan fint gå etter navn, rykte og annet- eller vi kan med vilje utelukke andre ved å ikke invitere dem med på ting lengre. Jeg har min versjon som er at blir jeg såra og føler meg «brukt», så blir jeg smålig av meg og bestemmer meg for å ikke hjelpe dem mer, ikke inkludere dem mer og å slutte å ta kontakt. Og det er flere ganger Gud har måtte be meg om å slutte med den småligheten min og huske at som hans barn skal jeg ikke oppføre meg slik. Om andre behandler meg dårlig, så gir ikke det meg rett til å behandle dem dårlig.

Vi kan føle at vi har rett til å hevne oss, men som Guds barn er det viktig å huske at «hevnen hører Herren til» og at vi heller skal overse, tilgi og bevege oss videre. Hvis vi handler utfra sinte og såra følelser, er det stor mulighet for at vi begår feil som fører skyld over oss. Gud vil prøve å stoppe oss gjennom at han selv taler til oss gjennom ordet eller mens vi er i bønn, eller han kan bruke andre mennesker for å vise oss at vi er på feil vei. David var klok nok til å forstå at det var Gud som stoppet ham og han gikk bort fra å søke hevn, den saken ble lagt i Guds hender, er vi så kloke når Gud sier det samme til oss? Ikke søk hevn, legg saken i mine hender, jeg vil ordne opp.

Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:19-21)