Ofte er det slik endel forholder seg til Gud, «vi ses når uhellet er ute». De gangene de tar seg tid til å sette seg ned å be eller lese Bibelen, er når livet smeller døra i ansiktet på dem. Det er ikke mye de verken snakker om eller ta tid til Gud mens ting er greit, men når det kommer tyngre tider kommer også tanken om Gud og det å trenge hans hjelp.

De trenger liksom ikke Gud i de gode tidene, for da klarer de seg selv.
De trenger ikke Gud i arbeidslivet «for noe må man da klare selv» er tanken mange har.
Men er det slik det skal være?

Det er en ting som aldri stopper å forundre meg. Mennesker og familier kaster Gud ut av livene sine, vi som samfunn kaster Gud ut av mange av våre institusjoner og likevel, når vonde ting skjer så blir Gud anklaget for å ikke ha gjort noe?

Gud skapte oss til fellesskap med seg selv, daglig fellesskap for «resten-av-livet» og så for «resten av evigheten» lang tid. Det var aldri vært meningen at Gud kun skulle fungere som et orakel eller som julenissen, han skal være vår Herre og frelser, vår venn og medvandrer, vår trøster og sterke klippe, vårt alt i alle ting. I alle ting. I eget personlig liv, i familien, i vennegjengen, i arbeidslivet, i alt ønsker Gud å være med oss.

En bekjent av guttene mine ble sur engang fordi han ikke fikk like mye godteri og brus som mine gutter hadde fått tilsammen hele den dagen. Jeg forklarte at han hadde bare vært der en halvtime og at det ikke var riktig at han skulle ha like mye, jeg sa også at jeg har lov til å sette tilsides og gi ekstra til mine. Han ble sur å gikk avgårde. Hadde han eller jeg rett?

Gud skapte oss med fri vilje fordi han ønsker en ekte og frivillig kjærlighet tilbake, det er opp til oss om vi inviterer Gud med i hele vårt liv eller bare når uhellet er ute, dermed er det også vi som avgjør hvor mye tilstede Gud kan være i våre liv. Gud holder seg ikke borte fra oss, det er vi som holder oss, eller deler av våre liv, borte fra Gud.

Har du tenkt å være med Gud i dag eller utsetter du det til uhellet er ute?