Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. (1. Sam. 15:22)

De står og kikker med vantro på billetten som ligger i hånden deres, at noen ville gi dem en reise er nesten for vanskelig å tro. Hvordan kunne det ha kommet til? Er det virkelig sant? De kikker i øynene på mannen foran dem og ser at det som skjer er på ordentlig, det er ikke tull. Tankene begynner å rase og plutselig ramler det ut av fruen: «Men hva med Fluffy?» De snakker seg imellom og prøver å komme på hvem som kan passe den kosete, hårete pusekatten deres for ei uke, for kennel kan man ikke oppdrive på så kort varsel.

Mannen som gav billettene kikker på dem mens de snakker. Han vet hvorfor de ikke spør han, de vet nemlig at han ikke liker den katten i det hele tatt. Mens de snakker bestemmer han seg og sier: «Jeg kan passe Fluffy.» Vantroen stiger på nytt opp i ansiktene, «Hva?» kommer det fra begge, «vil du passe Fluffy?». De tror nesten ikke hva de hører. Når han tar pusekatten i armene og stryker den over hodet, forstår de at han mener alvor. De er lamslåtte, ikke bare får de helt uventet en ukes feriereise, men så sier han (som ikke liker katter, og hvertfall ikke deres katt) at han også vil passe Fluffy for dem? Nei, dette er nesten for mye å ta inn. Mannen i huset følger «den barmhjertige kjenningen» til døren og sier: «Du, dette betyr enormt mye for oss, veldig mye.» Han får et smil og «god tur»-ønske tilbake. På vei inn døra roper han til kona: «Vi må pakke!».

Mannen smiler mens han går hjemover, merkelig hvordan enkelte ting kan koste så mye. Pengene for reisen vil han ikke savne, men å passe katten deres den uken, det kostet det mye å si ja til. Men han kjenner gleden ble enda dypere og større etter at han sa han ville passe katten enn den var da han overrakte billettene. Han er glad han var lydig, og også takknemlig for å få se deres store glede.

Det er for mange umulig å gi en feriereise i gave, mens for andre ville det være noe de ikke merket noe til i det hele tatt. For enkelte ville det å spandere en ferie på andre bare bringe glede, mens for andre ville det bringe stor uro og mange tanker og kamper (det er tross alt mange penger-type tanker). Det er ikke størrelsen på gaven du gir som er det viktigste for Gud, men at du gir av lydighet. Gud ønsker lydighet fremfor offer. Om Gud minner deg om å gi 200,-, 2000,- eller 20 000,- er ikke dette hovedpoenget, 200,- kan være mye for noen mens 20 000,- er lite for andre. For Gud er det viktigste om du gjør det fordi han sa så.

Dette gjelder ikke bare penger, men det gjelder i hele vårt liv. Som eksempelet viste, for noen koster det mer å involvere seg enn å gi og overrekke en gave. Om du føler det du har mulighet til å gi er lite, så ser ikke Gud smått på det. Gud kan gjøre underverker med enkle, små gaver, bare tenk på de 5 brødene og 2 fiskene! Om du gir en stor gave, så husk at det er Gud som har gjort det mulig for deg å kunne gjøre dette og at vår overflod er ment å istandsette oss til å kunne hjelpe de som er i behov av hjelp. Både den som har mye og den som har lite bør gi ut fra samme motiv: Å være lydig mot Gud, å ære Gud og å hjelpe andre.