Etterlengtet stillhet

Tid til stillhet og ettertanke er mangelvare i dag, vi fyller dagene og kveldene for mye opp. Det er oftest egne valg, men det er også tider der vi bare havner uforskyldt i det pga oppgaver som tar en omvei, barn som blir syke, uventede utfordringer og annet. Noen ganger når stillheten er et savn tenker jeg på enkelte av menneskene vi leser om i Bibelen som Maria som ventet barn og på gjeterne på marka og jeg kjenner meg litt som begge.

Maria kjente glede og spenning over at nytt liv vokste inni henne. Jeg ser for meg hun sitter og stryker over en stor mage, forundret over alt som skjer, når et uventet spark kommer lyser ansiktet hennes opp av et stort smil. Jeg ser for meg at det er iver, glede, spenning og nervøsitet, men at hun har tid til å sitte og kjenne på det hele mens hun er stille.

Gjeterne som ikke var i den populære gjengen og hadde ubekvem arbeidstid og arbeidsforhold. De var ikke godt likt og de var utenfor. Jeg kjenner igjen den siden, men så ser jeg for meg at det er kvelder der bålet brenner og de ligger tett inntil for å holde varmen. De er for trøtte til å snakke, men den ene ligger og kikker opp på stjernene og lar tankene være mens han tar inn storheten som brer seg ut over ham. Der under stjernene, med knitring fra bålet og breking fra sauer, er tankene både store og skapende, nære og såre. Det er i stillheten både storhet og sårhet blir følbar.

Den stillheten lengter jeg i travle tider inn i. Å ha ro til å være stille lenge nok til å roe egne tanker og hjerte, ha nok ro til at kroppen slutter å skrike og klage over smerte, nok stillhet til at jeg bare kan være i det stille og ja, bare være. Være i spenningen og gleden over hva som skjer, ta inn over meg storheten som vises i min enkle hverdag, kjenne på spenning og forventning over hva som er foran. Ha så mye stillhet at jeg hører til og med den laveste hvisken som kommer, være så rolig at jeg kjenner det svakeste vindpust over kinnet, være så rolig at jeg merker kjærlige armer som omslutter meg og sier: Jeg er her, jeg er med deg, du er min og du er dyrebar.

Har du tid til å være stille i hverdagen eller blir det mye ståk og mas? Kanskje skulle du, som jeg tidvis må, skape tid og rom til å bare være, være i stillheten?

4 tanker om “Etterlengtet stillhet

  1. Enig med Ingar her, dette var nydelig.

    Å finne roa, rart at det kna vere så vanskelig eigentleg. Eg øvar meg stadig og set stor pris på mine pusterom i kvardagen. I daghar eg fri og har nokre ting eg må ordne,men lang frukost, kaffe og litt lesing hos mine favorittbloggarar gir meg ein god start på dagen.
    No akkurat kom sola vakkert inn i stova, ute skin ho sterkt på ny snø som kom her ein dag.

    Tenkjer du har litt å gjere om dagane, hugs pusteromma 🙂
    Marieklem

    God dag til deg og til Ingar

    • En ting jeg har erfart mange ganger de siste årene er at Gud gir overnaturlig styrke i spesielt tøffe tider, om det har vært uker med minimalt søvn pga syke barn eller som nå med flytting. Jeg er i overraskende god form. Så har vi selv et ansvar for å hvile når det vi ikke helt kan kontrollere er overstått.

      Nå er det viktigste å finne roen i hverdagen og at guttene har det godt oppi alt det nye. Tingene står der de står til vi har tid og krefter til å få flyttet dem dit de mest sannsynlig skal være og jeg tar ofte tid til å gjøre ingenting her mellom kassene og sekkene 🙂

      Nyt fridagen din i fulle drag, det er godt å kunne ha noen av dem innimellom.
      Klem til du 🙂

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s