Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. (Fil. 2:3)

Hvor mange har ikke gått inn i en diskusjon med holdningen «jeg har rett» og «jeg har rett til å bli hørt»? Vi mener vi har svaret på det hele og det er vår oppgave å få andre til å bli enige. Det begynner med av vi snakker fram og tilbake og vi merker at uenighetene og den andres «motvilje mot mitt argument» gjør at vi blir mer hissige og skarpere i ordene. Det hele eskalerer fort og situasjonen kommer ut av kontroll og ingen går derfra med godt hjerte. Det kan ha blitt sagt ting man senere angrer på og det kan ende med at vennskap går tapt. Kanskje vant man diskusjonen, men man tapte noe viktigere, vennskap.

Utgangspunktet for slike situasjoner er at vi mener vi vet best og at andre bare ikke har forstått det. Vi hever oss selv over en annen og ser det som vår oppgave å opplyse dem og føre dem inn på den rette vei. Men er dette riktig sett i et bibelsk perspektiv? Kan ikke kristne diskutere på en ordentlig måte uten å være eller bli enige? Er uenighet virkelig så farlig?

Kanskje burde vi heller gå inn i en diskusjon med ønske om å forstå den andre i stede for å bli forstått selv? Er ikke det en del av det å sette andre høyere enn seg selv? Ved å legge til grunn at vi er uenige men jeg ønsker å forstå hvorfor du tenker slik, utviser vi en respekt for hverandres meninger og syn uten å heve oss over hverandre. Vi vil aldri være enige med alle, men vi kan (og skal) behandle andre med respekt. Det er vår oppgave å sette andre høyere enn oss selv, ikke å sette oss selv over andre.

Diskuterer du på en måte som bringer Gud ære eller er du mest opptatt av å hevde din rett og ha rett?