Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

å være ett mislykka kar

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer. 18.4)

Ofte føler vi at vi ikke er så gode som vi burde være. Vi feiler i mangt og vi har kort lunte og handler irrasjonelt. Enkelte dager har vi bare lyst å gi opp, pakke sekken og flytte ut i ei hule langt uti ødemarka. Da ville hvertfall andre slippe å ha med oss å gjøre, for stakkars dem som må ha meg rundt seg…

Og ikke nok med det, jeg kaller meg kristen… Jeg tror på Jesus og jeg ønsker å leve ett liv som bringer ham ære og som er til andres beste. Men jeg tør nesten ikke si noe eller gjøre noe, for jeg går jo så totalt på trynet… Jeg vil ikke at Gud skal bringes i vanære fordi jeg ikke klarer selv…

Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i slike tanker, vi har vært der mer enn en gang. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og vi vil feile, men det gjør ikke at Gud gir oss opp. Gud vet vi er sprukne, ødelagt kar, men likevel kommer han til oss, pappa elsker oss uansett. Faktisk er vår svakhet ett sted hvor Guds kraft og herlighet virkelig kan få lyse og skape forandring. Vi trenger ikke være sterke i oss selv, Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

første gang postet 15.02.12

Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)

første gang postet 17.02.12

en uslepen diamant

Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. (Jes. 48.10)

Vi kjenner alle til uttrykket «en uslepen diamant» og vet vi snakker om skjult skjønnhet som trenger litt hjelp for å komme fram. I dagens samfunn er det er ofte ting som skal få den ytre skjønnhet til å skinne man tenker på, bare se på alle TV-program der hjelpen er slanking, operasjoner, tips og styling.

En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. (fra Wikipedia)

Det trengs en ekte mester og ett godt trenet øye for å se den skjønnhet som skjuler seg under en ordinær og til tider kjedelig overflate, det gjelder både for diamanter og mennesker. Mens mennesker ofte gir en overflatebehandling for å få frem skjønnhet, gjør Gud det på en annen måte, han jobber innenfra og ut. Gud går dypere til verks og både sliper og polerer vårt indre menneske. Det er en vond prosess siden det krever at vi både kjenner på og blir fri fra vonde opplevelser og sår, men også fordi vi blir tatt forbi egen evne og kapasitet og plutselig befinner oss i storm, mørke og lidelse. Samtidig må vi legger vår oppførsel, våre tanker og vårt liv inn under Guds autoritet etter som han peker på ting som ikke behager ham. Gud bringer fram «diamantens ildfulle skjønnhet» gjennom å bruke smerte, lidelse og prøvelser, og det vil til slutt få oss til å stråle enda mer av hans herlighet.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. (Jes.54.11)

 …De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
(Jes.61:3 siste del- les gjerne hele Jes.61)

første gang postet 22.feb.12

Det er en tid for alt

Den neste uken kommer jeg til å være borte fra bloggen pga konfirmasjon. Jeg har valgt å gå ei lita stund tilbake og har plukket ut 5 av de 30 første innleggene som ble postet  på bloggen. En reprise som de færreste (meg selv inkludert) vil ha friskt i minne 😉 Ønsker dere alle mange gode stunder og Guds rike fred og velsignelse.
~ Cecilie

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse
(Fork. 3:1,4)

Minstemann har lært å mestre mange ferdigheter de siste årene, fra de første ord til de første skritt, fra å sykle på trehjuling til tohjuling med støtte for så å hive støttene og fly avgårde med bare to hjul. Det har vært strevsomt til tider, men han har lykkes i alle tingene, til slutt. Nå er det bokstaver og ord som gjelder, det skal læres å både skrive og lese. Noen dager flyter det, andre dager bare stokker det seg. Noen ganger ler han av seg selv, andre ganger blir han sint. Det er ikke lett å skal lære noe nytt og det er ikke alltid lystfyllt heller. Derfor vet mor at det er så viktig å gå veien sammen med ham, å gi ett forsiktig og vennlig dytt i riktig retning, og mest av alt; gi ros og oppmuntring!

I livet er det også en tid for alt, for sorg og glede, for motgang og medgang, for tap og seiere. Det er ikke alltid like kjekt å innrømme, men det vonde er også en del av livet. Gud trekker seg ikke bort fra oss de tider vi er i mørket eller sliter med noe. Når vi er litt nede og utafor eller føler oss mislykka og feilplassert, da trekker Gud oss nærmere seg og han holder oss i sine armer. Det er ikke slik at all sykdom, prøvelser og motgang er djevelens verk eller Guds misnøye, det kan rett og slett være en naturlig del av livet. Som natten blir til dag og vinter til vår, kommer det jubel etter tårer og seiere etter nederlag.

De som sår med tårer, skal høste med jubel.       
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal.126:5-6)

første gang postet 23.02. 12

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER