Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

Heisann godtfolk!
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive 2-3 nye innlegg denne uka, men i går kveld kom jeg over en serie innlegg som jeg ikke husket og begynte å lese. Det ble en av de gangene jeg satt og leste og tenkte: Hæ?! Har jeg skrevet dette? Så, de innleggene var av det slag at jeg ønsker å ta en reprise på dem og det blir det denne uken. De er også blitt samlet på temasiden under tittel På vandring fra bønnerop til bønnesvar hvis du ikke vil vente men lese alt nå. Alle innlegg postet første gang i sep 2013

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

*****

Siden vi har vært uten nett ett par dager er dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen ikke blitt postet eller ble postet sent, med det ligger det faktisk 4 gaver ute i dag som det går an å delta i trekningen av. Det er to hekla kors, en hals i voksenstørrelse, en 5-pk med hekla stjerner i mohair og en 3-pk med kjøkkenkluter. Ønsker du å delta i noen av disse trekningene, så ta turen over på den andre bloggen ved å trykke på aktuell/-e gave/-rog legg igjen en kommentar eller send inn skjemaet du finner på den enkelte side innen kl 24 den 22. des. 2017.

Guds fred og velsignelse!

Hjerteknusende opplevelser

 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil, som hun har hørt tidligere, bringe mennesker på valg og noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer hva som er dagens vers:  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.

Jeg tror ikke det var lett for Simeon å dele disse ordene og jeg tror ikke det var lett for Maria å høre dem, mest sannsynlig forstod hun ikke da hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere:

 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Luk. 2:19)

Maria har med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer ting de ikke helt kan forstå og det er tider der de tviler på de ord de tidligere hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet og tidvis tar dem fram og tenker over dem og deler dem når det passer seg. Slik vi foreldre bevarer det gode om våre barn i hjertene, tenker på det, gleder og undrer oss og tidvis deler det med andre.

Men det kommer en dag mange år der framme hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Og jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser helt og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria som disiplene ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha vært i Maria sitt hjerte den dagen og i dagene som kom, for vi har opplevd ting som er så forbi alt vi har klart å tåle og forstå at hjertet har blitt sønderknust og sjelen er spiddet som med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Dette var alt etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var også korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det, men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i verdens historie som har bragt størst velsignelse og rikdom til verden. Den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser våre hjerter så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender, vil det bringe rikdom og velsignelser med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, kanskje kommer de verste stundene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

Frynsete i kantene

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? (Sal. 8:4-5)

Gårsdagens innlegg var i en kategori jeg  i all hemmelighet kaller «ikke godt skrevet» (du kan holde på en hemmelighet kan du ikke? 😉 ). Jeg satt og grøsset litt da jeg planla det for posting for jeg følte hodet og ordene stokket seg helt og uansett om jeg hadde sett over noen ganger, visste jeg at skrivefeilene var der. Det var litt frynsete i kantene det innlegget… selv om jeg i kveld fant ut at det var ikke så ille dårlig som jeg følte og at jeg hadde nogenlunde fått fram ett poeng og to. Men, litt for frynsete etter min mening.

Jeg har tenkt litt over det i dag og jeg har tenkt at slik er livet også mange ganger. Ting går ikke helt på skinner, vi mestrer ikke alt vi skulle ønske og det ene med det andre er litt frynsete i kantene. Det er bare ikke perfekt.

Vi vet godt at livet og omgivelsene våre aldri vil være helt perfekte, men likevel er det dette mange strever etter å oppnå. Kanskje fordi at har de kontrollen på seg og sitt så føler de seg bedre og mer verdifulle? Og det er egentlig ganske trist at vi skal være så opptatte av den ytre stæsjen og føle at vi må flikke både på oss selv, andre og omgivelser titt og ofte.

Vi søker det perfekte og prøver å late som om ting er perfekt ovefor andre, men innerst inne vet vi alle at det ikke er slik. Ikke for meg, ikke for deg og ikke for noen. Vi er uperfekte mennesker i en uperfekt verden. Det er frynsete kanter, og også hull, både her og der. Og det er greit. Helt sant, det er faktisk i orden.

Vi prøver for hardt å oppnå det uoppnåelige og glemmer det store i at Jesus kom inn i vårt mørke for å skinne sitt lys. Jesus kom nettopp fordi vi ikke er perfekte, nettopp fordi vi trenger hjelp, nettopp fordi vi og verden er frynsete i kantene og fulle av hull. Derfor kom Jesus.

Gud ønsker så sterkt å ha et personlig forhold med den enkelte av oss at han tok på seg menneskeskikkelse og kom for å bli vår redning. Vi klarer det ikke, men Gud både ville og klarte det for oss. Og Gud kom ikke inn i en ferdigstriglet verden der alt var perfekt og på stell. Nei, han kom inn i mørke, smerte, sorg, nedverdigelse, avvisning og annet vondt, den perfekte kom til oss i vårt mørke. Vår «uperfekthet» skremmer han ikke, det er jo derfor han kom.

Ikke gjem deg bak strigla fasader, men vær ærlig. Ærlig med deg selv om deg selv, ærlig overfor andre mennesker, ærlig overfor Gud. Gud trenger ikke at du er «flink og klarer selv». Han er der med deg og for deg, uansett hvordan dagene dine er akkurat her og nå. Dagens vers sier at Gud kommer menneskebarna i hu og tar seg av oss, og derfor kom Jesus til oss. For at vi skulle ha mulighet til å leve i fellesskap med Gud, ikke bare i himmelen, men også hver dag her på jord. Du er ikke alene, Gud husker deg og er med deg.

****
Dagens gave på den andre bloggen kan du se bilde av og lese om (og evt melde deg på i trekning av) HER

Ser du Gud i livet ditt?

I Israel var det mange som ventet på at en frelserkonge skulle komme, så derfor skulle det vel vært slik at mange hjerter gledet seg da Jesus ble født? Men det var ikke bare slik. Det var noen som trodde de ordene de hørte og så at den lille guttebabyen var noe mer enn en vanlig gutt. Disse få så Gud.

Simeon var en slik mann. Han hadde tidligere fått høre av Guds Ånd at han skulle få se Guds frelser før han døde og den dagen han holder Jesusbarnet i sine hender, ser han Gud. I den lille, kanskje sovende, kanskje gråtende, guttebabyen ser han Gud. Og han gleder seg og takker Gud for det store.

Simeon hadde ett hjerte og en ånd som var åpen og sensitiv for Gud, han hørte Guds tiltale og han trodde hva han hørte og så. Det som for mange var urimelighet av de store, at en baby var deres frelser, var en storslått og majestetisk sannhet for Simeon. Han kjente Gud og han trodde Guds ord.

 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud… (Luk. 2:25-28)

Mange ganger går vi glipp av hva Gud gjør i våre liv, fordi våre forventninger ikke er i samsvar med Guds tanker og planer. Vi forventer noe stort som popper opp i ett nu, mens Gud planter små frø som vokser seg større jo mer de vernes om og leves ut. Vi venter på skriften på veggen som forteller om vi skal hjelpe eller ikke, mens Guds ord allerede sier «gjør godt mot dem du kan». Våre meninger og tanker om hvordan Gud burde og skulle gjøre ting kan faktisk hindre oss fra å se Gud og hans verk i våre liv.

Tenk på den gode klemmen du helt uventet fikk. Eller det bibelverset som passet forunderlig bra inn i den situasjonen du stod i. Eller den roen som plutselig fylte hjertet ditt midt i stormfullt vær. Ser du Gud? Ser du det store og majestetiske i disse små, enkle tingene? Ikke alt er som det ser ut til, det kan faktisk være mye større, mye mektigere og mer majestetisk enn du kan forestille deg.

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)