Kristi sinnelag

av

Hvor hjelpsomme er vi egentlig?

Jeg var på vei vestover og hadde kjørt en times tid da bilen foran meg plutselig fikk raskt dobbeltblink i lysene, ett sekund senere kommer blinklyset på og farten reduseres dramatisk mens bilen svinger inn i veikanten. Jeg blir forfjamset og lurer selvsagt på hva skjer? men fokuset ligger på å selv komme trygt forbi uten å treffe den bilen som kommer mot meg. Stoppe var det ikke tid til da mye skjedde fort og det var i en 70-sone. Jeg tenker at bilen har fått problem og at den som kjørte bare skulle ut i siden. Når jeg er kommet forbi kaster jeg selvsagt ett blikk i speilen og ser til min forundring at bilen ikke står i kanten, men nedi grøfta. Hva skjer? tenker jeg igjen og ser at bilen som lå bak meg har blinket, senket farten og stopper opp rett bak den «forulykkede». Men hva som fikk meg til å både gremmes over meg selv og å tenke videre var den andre tanken som slo meg: Jeg som har avtale om å plukke opp ene gutten på Moi…

To dager tidligere hadde jeg kjørt halvveien til Stavanger for å levere ungen som skulle tilbringe høstferien med besteforeldre og far, men det hadde ikke fungert så greit, så denne dagen startet jeg turen uten å vite om jeg måtte til helt til Stavanger eller om jeg ville bli møtt underveis. Heldigvis for snill farfar som tok litt av turen, og det hadde jeg fått vite om litt før dette, og vi hadde avtalt Moi. Jeg var fortsatt sliten etter turen to dager før, men hva gjør man ikke for barna sine når de ikke har det godt? (og de der borte gjorde alt for at han skulle ha det godt altså).

Ville jeg stoppet om jeg ikke hadde sett at bilen bak meg gjorde nettopp det?
Hvor hjelpsomme er vi egentlig når vi plutselig havner oppi noe og en fremmed kanskje trenger vår hjelp?

Tankene mine gikk til historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25-37) og at jeg følte meg veldig lik presten og levitten som skydde unna den hjelpetrengende, jeg følte meg absolutt ikke som den barmhjertige samaritan og det ble en tankevekkende opplevelse. For, den første tanken min var ikke at jeg må sjekke hva som skjer, men og jeg som skal møte dem på Moi. Tanken gikk videre til en hendelse jeg hørte om for mange år siden. På et universitet i USA hadde de laget en test som studentene ikke visste om. Det var en gruppe teologi-studenter som fikk beskjed om at det ble noen endringer og at de om så og så mange minutter måtte møte opp i ett bygg på andre siden av området. De hadde akkurat nok tid, men ikke noe ekstra. På det området som de måtte over hadde de laget ett fiktivt tilfelle der det var et menneske som trengte hjelp. Nesten alle gikk forbi uten å hjelpe. Da alle var møtt fram og samlingen begynte, så ble de spurt om hvorfor de ikke hjalp den som trengte hjelp og svarene var for det meste at de måtte rekke samlingen, de kjente ikke mennesket og at det var ikke deres ansvar. Jeg tror at fortellingen om den barmhjertige samaritan aldri har stukket og svidd mer enn da de fikk høre den den gangen…

Jeg var i tankerekken min og kjente at jeg var jammen med ikke sikker på om jeg hadde stoppet da en ambulanse med blålys på kommer forbi, siden det er bare noen minutter etter hvor det hele skjedde så går tanken min automatisk til at tenk om det var med den bilen, tenk om noen fikk ett illebefinnende? Og jeg kjente meg enda dårligere over å ikke ha stoppet og gått tilbake for å sjekke.

Jeg hadde skikkelig godt av å kjenne på de ugne følelsene, men hva som egentlig skremte meg mest var hvor rask jeg var til å finne unnskyldninger for å ikke stoppe og for å rettferdiggjøre overfor meg selv at jeg ikke stoppet. Men det blir ikke riktig i Guds øyne uansett hvor mye jeg prøver, Gud ikke bare ønsker at vi skal hjelpe vår neste som trenger det, det er faktisk noe han har pålagt oss.

Da vi passerte Mandal på vei hjem kom det hele opp igjen og jeg fortalte ungen hva som hadde skjedd og hvordan jeg tenkte og følte. Han mente at hadde jeg ikke sett bilen bak bremse ned og blinke inn så hadde jeg stoppet og heller bare gitt dem beskjed om at jeg ble sen. Jeg er jo rørt og takknemlig over at han tenker så godt om meg, men vet du hva, jeg er ikke helt sikker på at jeg faktisk er så god og hjelpsom av meg… Og siden det var en bil bak meg som hadde mer tid til å reagere og tydeligvis reagerte med hjelpsomhet, så fant jeg aldri ut hva jeg ville gjort, men en tankevekker ble det…

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene. (Matt. 7:12)

av

Er det gråstein hvis Gud sier det er gull verdt?

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15:12)

Før jul i fjor fikk jeg en telefon som fikk meg til å undre. Det var en veldig hyggelig telefon og jeg fikk innblikk i ting jeg kanskje ante men ikke visste sikkert.

For noen år siden var det noen mennesker som plutselig kom min vei. Jeg fikk hjerte for dem og kjente Gud sa jeg skulle bry meg, jeg skulle vise omsorg og jeg skulle støtte dem. Det varte to-tre år før de var borte. I løpet av den tiden var det flere gode stunder men også mange vonde og såre. Jeg ble tråkket på tærne, fikk løfter som ikke ble holdt, ble ringt i tide og utide, brukte timer etter timer på å lytte, jeg tapte penger og ting og annet. Det var litt godt, mye tungt og endel vondt. Men jeg var der, og var der, og var der. Det var de som sa jeg bare skulle gi opp, for det var håpløst. Men jeg var der ikke fordi jeg valgte det, jeg var der fordi Gud sa det, og da blir man.

Årene etter våre veier skiltes har jeg ikke hørt så mye. Det er tider jeg har kjent nød for disse og har bedt. Men ord fra hvor enn de nå enn var kom ikke. Jeg lurte tidvis på om det var liv i kroppene fortsatt, men fant ut at jeg måtte slå meg til ro med at det var det nok siden jeg ble minnet om å be.

Så kom telefonen, etter flere tause år, med takk for utrettelig omsorg og jeg driver med litt forkynnelse og hjelpearbeid nå…

Mennesker rundt meg mente jeg skulle gi opp, for ikke bare brukte jeg krefter jeg egentlig ikke hadde, jeg ble såret, tråkket på og mer. Mennesker mente det var håpløst, men er noen håpløse for Gud? De mente at Gud ikke kunne ha sagt, men jeg visste Gud hadde sagt og jeg valgte lydighet selv om det kostet. Mennesker kalte det gråstein mens Gud så på det som gull.

Det er tider vi har med mennesker og oppgaver og ikke ser at noe positivt skjer, men har Gud kalt oss til å være i de situasjonene bør vi stå der helhjerta og trofaste, også når det koster. Vi ser kanskje ikke virkningen av det hele, men Gud vet at det er en tid til det beste for alle involverte. Kanskje får vi ikke se resultatet selv, men Gud ser vår trofasthet og han vet resultatet.

Denne gangen fikk jeg en liten kikk bak teppet og se at hva som i hovedsak opplevdes som et tøft og krevende fellesskap faktisk var gull verdt. Hvis Gud utfordrer deg til å stå i noe, så ikke stemple det som gråstein, umulig eller bortkastet tid, krefter og år- Gud ville aldri sette oss inn i ting som ikke bringer han ære, andre hjelp og er til vårt eget beste i det lange løp. Gud kaster ikke bort tiden vår, han jobber bare annerledes med mennesker og ting enn vi ser og forstår.

av

Respektfull uenighet

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. (Fil. 2:3)

Hvor mange har ikke gått inn i en diskusjon med holdningen «jeg har rett» og «jeg har rett til å bli hørt»? Vi mener vi har svaret på det hele og det er vår oppgave å få andre til å bli enige. Det begynner med av vi snakker fram og tilbake og vi merker at uenighetene og den andres «motvilje mot mitt argument» gjør at vi blir mer hissige og skarpere i ordene. Det hele eskalerer fort og situasjonen kommer ut av kontroll og ingen går derfra med godt hjerte. Det kan ha blitt sagt ting man senere angrer på og det kan ende med at vennskap går tapt. Kanskje vant man diskusjonen, men man tapte noe viktigere, vennskap.

Utgangspunktet for slike situasjoner er at vi mener vi vet best og at andre bare ikke har forstått det. Vi hever oss selv over en annen og ser det som vår oppgave å opplyse dem og føre dem inn på den rette vei. Men er dette riktig sett i et bibelsk perspektiv? Kan ikke kristne diskutere på en ordentlig måte uten å være eller bli enige? Er uenighet virkelig så farlig?

Kanskje burde vi heller gå inn i en diskusjon med ønske om å forstå den andre i stede for å bli forstått selv? Er ikke det en del av det å sette andre høyere enn seg selv? Ved å legge til grunn at vi er uenige men jeg ønsker å forstå hvorfor du tenker slik, utviser vi en respekt for hverandres meninger og syn uten å heve oss over hverandre. Vi vil aldri være enige med alle, men vi kan (og skal) behandle andre med respekt. Det er vår oppgave å sette andre høyere enn oss selv, ikke å sette oss selv over andre.

Diskuterer du på en måte som bringer Gud ære eller er du mest opptatt av å hevde din rett og ha rett?