Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. (Rom. 8:29)

Det hadde vært flere av de dagene der lunta var ganske kort, og hva som smalt av var ikke kinaputter men dynamitt. Jeg setter meg et sted jeg kan være alene og sukker høyt over meg selv. «Det er ikke mye av deg i meg Gud» tenker jeg og fortsetter «jeg trenger lassevis av nåde og hjelp».

Jeg ønsker at mitt liv skal reflektere den Gud jeg tror på og tilhører. Jeg vil at mine ord skal være til oppbyggelse og liv, ikke til å rive ned. Jeg vil ha en mild ånd og ikke en skarp tunge. Jeg vil gjerne være litt mer lik Jesus enn hverdagen mange ganger avslører at jeg er.

Jeg er frustrert over hvor mye «meg» som slipper ut innimellom og hvor lite Gud får råde i mitt hjerte og liv. Jeg kommer til kort, jeg klarer ikke.

Samtidig er jeg takknemlig for de tidene jeg kjenner det river og sliter i meg fordi jeg ikke klarer. Det er et ubehagelig sted å være, men jeg er på en rar måte takknemlig for de stundene også. For, det er da jeg ser hvor avhengig jeg er av Gud for at jeg skal klare å leve et gudfryktig liv. Og jeg blir minnet om sannheten i at det er Han som skal fullføre verket. Jeg blir minnet om at sant kristenliv ikke kan leves etter viljestyrke, pågangsmot og i egen styrke, vi trenger Guds hjelp og nåde. Vi kan ikke, men vi kan la Gud forme oss i sin sønns bilde.

Bilde ja, det var det som skapte slik trøst og ble til oppmuntring for meg den ettermiddagen. Jeg har ikke malt mange bilder, men har ett par brudeparbilder med navn og dato på samvittigheten. Når jeg har laget dem så har jeg aldri begynt med detaljene men med de store omrissene. Først noen streker så figurene trer fram, så noen kraftige malestrøk for å danne grunnlag, så har de mindre tingene som utfyller og skaper mer harmoni og helhet kommet til slutt. Og slik tenker jeg at Gud jobber i mitt liv også, ikke alle detaljer med en gang, men først de store trekkene og så jobber han på en og en detalj etter hvert.

Jeg kan kanskje henge meg opp i at det er ting som ikke fungerer, og det kan være både bra og dårlig. Bra hvis jeg lar det trekke meg nærmere Gud og får meg til å innse at jeg er avhengig av Hans hjelp og nåde. Det er ikke bra hvis jeg lar det føre til at jeg fordømmer meg selv og lar det trekke meg bort fra mennesker og Gud.

Kanksje opplever du også at du ikke klarer å være den du vet Gud har kalt deg til å være? Min venn, ikke fordøm deg selv, det er ikke meningen at du skal klare det i egen kraft, vi trenger alle Guds hjelp og nåde for å leve helliggjorte liv som reflekterer Gud og er til velduft for både mennesker og Gud. Vi kan ikke selv, men Jesus i oss kan.

Kanskje holder Gud på å tegne opp omrissene av det nye mennesket i ditt liv eller kanskje holder han på med noen detaljer, men uansett hva: Klyng deg til Gud og fortsett å søk Hans hjelp, nåde og styrke, la Han likedanne deg i sin sønns bilde.